fredag 31. desember 2010

Abstinenser

Ja det er virkelig sant, jeg fikk abstinenser. Etter å ha spist smertestillende tabletter siden august 2009, så ble det endelig slutt med det lillejulaften i år 2010. Det er veldig lang tid på til dels sterke medisiner, og med påskrevet advarsel om tilvenning. Morfin rett i blodet var heller ikke uvanlig ved mine innleggelser etter cellegiften.

Legene har trøsta meg hele veien, ikke noe merkelig at jeg hadde sterke smerter, jeg var jo omtrent blitt vrengt på operasjonsbordet, og ribbena fikk seg jo en ekstra smell med brudd i månedskiftet sept./okt. Alt har en ende, heldigvis, lykkelige meg, det har blitt mindre og mindre smerter, og nå i julehelga har det klart seg med en liten paracet i ny og ne ved behov.  Underveis dette året har jeg hele tiden forsøkt å kutte ned på smertestillende, men fant jo ut at smertelindringen var vel så viktig, i første omgang.

Jeg syntest det gikk veldig bra å bare kutte ut Nobligan, som var det siste jeg gikk på. Men her om dagen skjønte jeg det, at jeg hadde faktisk fått abstinenser. Jeg fikk sånne uforklarlige anfall av irritasjon! Helt uten grunn, ble pottesur og rasende. Jeg kunne til og med våkne i 6-tiden om morgenen og være skikkelig sur og sint! Jeg skjønte ikke hvorfor, men selvfølgelig, dette har jeg kjent før, da jeg slutta å røyke for 12 år siden, det var akkurat på samme måte!

Nå er det gått en uke siden jeg slutta, og ”anfallene” dabber av.  Det må brukes noen krefter på dette og, og heldigvis så finnes her både krefter og mot til å komme over det meste! Jeg har bedt mine omgivelser om unnskyldning for mitt ustabile humør. Jeg føler også at jeg har våknet, og det betyr vel at jeg har vært mer eller mindre neddopet tidligere.  All restmedisin er levert tilbake til apoteket, og jeg håper jeg aldri mer får bruk for slike sterke saker.

Godt nyttår til alle dere som sliter med kreften, med behandlingen og med tilværelsen etterpå!

torsdag 30. desember 2010

Med taxi til strålebehandlingen

Det er nå faktisk et år siden jeg kjørte inn til Radiumhospitalet fem dager i uka i seks uker for strålebehandling. Selve behandlingen var i grunnen veldig grei nok, men kjøreturen innover var av og til ganske strevsom. Det var mye trafikk, tok lang tid på grunn av trafikken, og det aller verste var hvis jeg fikk en taxi som det lukta røyk inni. Dem fantes det en del av, faktisk. Jeg regner med at sjåførene som røyker kjenner det ikke selv. Men vi som ikke røyker kjenner det veldig veldig godt at det har blitt røyka i en bil. Av og til så gasser det så mye at tårene spretter i øya!

Når man da attpåtil er kvalm, så blir det en lang og fæl tur. Jeg tror ikke det nytter å be om en røykfri taxi, fordi i prinsippet så er alle taxiene røykfri i dag, dvs det røykes ikke inne i bilene så lenge der finnes passasjerer, men det er ikke nok!! Når sjåføren sitter i bilen og røyker, og da ofte med vinduet åpent, alene i bilen, ventende på kunder, så blir bilen infisert av røyk, slik er det bare.

Er det noen mulighet for å gjøre noe med dette? Jeg tror kanskje det er flere enn meg som har blitt plaget ………Kanskje vi alle burde si ifra ?  Kanskje vi burde nevnt det hver gang vi ringte for å bestille taxi?

onsdag 29. desember 2010

Lanzarote i februar/mars 2011

Nå har vi bestilt to ukers opphold på Casas Heddy. Dette er et veldig spesielt sted, dvs kanskje ikke så spesielt, men det er tilrettelagt for slike sjuklinger som meg bl a. Vi møter Røde Kors-hjelpere allerede på Gardermoen, de hjelper til med innsjekking og bagasje. Bagasjen vil vi forresten ikke møte før på hotellrommet ved ankomst.

Også denne gangen har vi bestilt rullestol til meg på flyplassen her og på Lanzarote.

Casas Heddy ligger i Puerto Del Carmen på Lanzarote, og vi skal reise sammen med søster og svoger. Svoger er nettopp operert for kreft i urinblæra, og har fått utlagt blære (tror det er det det kalles). På Casas Heddy er det sykepleier på vakt 24 timer i døgnet, og det er 5 min til sykehus hvis det skulle bli nødvendig. Legen kommer en gang i uka. Der finnes fysioterapauter hvis vi trenger behandling, og bassenget ute er varmet opp til 28 grader. Innebassenget er 34 grader. Der finnes masse aktiviteter og trimopplegg, og det blir arrangert turer til forskjellige steder på Lanzarote.

Vi har fått rom på bakkeplan, og det er et stort og flott område med gode muligheter for små turer. Det er internett til alle rom (heldigvis), og oppholdet er med alle måltider. Skal vi på tur på egenhånd en dag så er det mulig å få med seg en lunsjpakke.

Vi må jo selvfølgelig ta en tur ned til fiskehavna, og besøke vårt yndlingshotell der nede, Aqua Marina. Kanskje vi kan bo der neste gang vi kommer. Jeg er spent på om Kolsen og astmaen min blir bedre der nede. Rhodos-turen var jo en glipp, der var det altfor varmt for meg, og jeg ble bare verre av varmen kombinert med airconditionen. På Lanzarote pleier det å være akkurat passe temperatur, kanskje muligens litt kaldt på kveldstid for dem som kun er ute etter som, bad, strand og varme. Men jeg tror at det er aldeles utmerket for oss, og jeg gleder meg stort!!

Hjemmesidene til Casas Heddy finner du her:
http://www.casasheddy.no/

Vi har vært mange ganger på Lanzarote før jeg ble syk, og jeg har skrevet en del reisebrev som ligger på startourreiseforum.no, en link finner du her:
http://www.startourreiseforum.no/?nid=39576


Gangveien til Puerto Calero, den blir nok i tøffeste laget i mitt nye liv.


Kanaripoteter, nam nam


tirsdag 28. desember 2010

Å jul med din glede og barnlige lyst........

Julaften er over, og jeg tror neppe jeg har spist en julemiddag som har smakt bedre enn den vi hadde her julen 2010. Vi var tre stk, jeg, gubben og Arvid sønn som bor her hjemme for tiden. Julen i fjor var veldig spesiell, jeg ble utskrevet fra sykehuset julaften. Jeg var dårlig og kvalm etter cellegift. Svigersønn hadde laget en strålende julemiddag her, men jeg spiste vel mest for syns skyld og for å holde de andre med selskap. Kanskje det var derfor at middagen i år var så spesielt god, fordi jeg hadde matlyst, var ikke kvalm og hadde smakssansen i orden. (Den var litt ødelagt etter strålebehandlingen). Forrige jul  kunne vi ikke invitere gjester hjem eller gå bort selv pga smittefare med svineinfluensa, vanlig influensa kombinert med dårlig immunforsvar og cellegift. Alle ting ordner seg etter hvert, selv om det tar veldig lang tid, så denne julen ble alt annerledes!

Masse julegodteri var laget i år, og alle syv sorter i boks. Stua pyntet med et lite utvalg av all julepynten vi har. Jeg klarte ikke å sortere ut det jeg ville ha av alle boksene med julepynt, måtte bare ta det som stod fremst i stabelen. Det var i grunnen greit det, da fikk skjebnen råde, og merkelig nok så ble det mest engler i stua i år, og duker og brikker jeg ikke hadde sett på lenge. Slik ble det jo også pyntemessig en noe annerledes jul.

Du verden som vi har spist og kost oss, og et juleselskap har vi hatt også, i går kveld, komlemiddag med dessert og kaker og godteri. I morgen kveld skal vi på Romjulsjazz, neste kveld er vi invitert bort til venner. Nyttårsaften blir hjemme i fred og ro. Neste kalaset vi selv skal ha er 2. januar, da blir det kombinert barnebarnbursdag (barnebarn fra Sverige)og inviterte julegjesteslektninger fra Frankrike som er på besøk på Sørumsand for tiden. Jeg tror kanskje at jeg må lage en ny porsjon med risboller og smågodt til den kvelden ja!
Jeg kan nesten ikke huske at jeg har gledet meg så mye over jul og mat og kaker noen gang som i år, merkelig – eller kanskje ikke? Minuset er jo at vi savner familien fra Bergen og Japan som var her i fjor……skulle så gjerne hatt dem her i år også, når jeg er nogenlunde frisk og opplagt. Men til neste år, da tror jeg de kommer fra Japan i hvert fall!


Litt av smågodtet som ble laget til jul


Julens salongbord

En brikke fra gamle dager dukket plutselig opp, med engler selvfølgelig!

Juletreet står ferdig pyntet på loftet, og avdukes høytidelig hver lillejulaften.  Jenta og gutten er julegaver i år.


Engler her også!

En enkel julelunsj

Vi venter middagsgjester 3. juledag

En artigkar som lyser opp

Velkommen til Romjulsfest

Vi koser oss, 1. juledags formiddag


Frukt er sunt, også i julen


mandag 27. desember 2010

Det er ikke alltid så lett å forstå seg selv.

Jeg fant en blogg hos kreftforeningen.no, skrevet av Ragnhild Eveline,

13. november 2009 fikk hun diagnosen Akutt Myelogen Leukemi (AML) Hun beskriver så utrolig levende og sikkert følelser jeg selv har hatt, og som jeg ikke har klart å sette ord på. Hun skriver om redselen som var tilstede mens det stod på som verst, og redselen for å bli syk igjen. Hun skriver om dem som var fraværende, og skuffelsen og reaksjonen over dette i ettertid. Hun skriver også om gleden, og at hun ikke klarte å glede seg over positive resultater: Hun skriver følgende:

Gleden var vel den jeg slet mest med når jeg var syk, jeg klarte ikke helt å glede meg over at svarene var positive. Overlevelsesinstinkt kanskje, jeg vet ikke. Jeg var ganske så kald inne i skallet mitt. Jeg klarte ikke glede meg over positiv svar, for jeg var så inderlig redd for å ta gleden på forskudd. Hva om jeg slapp skuldrene ned og så brått kom sykdommens neste angrep. Jeg var nok redd for å slippe garden ned. Jeg måtte holde meg sterk og ikke miste fokus på det som var viktig, komme igjennom alle 5 behandlingen. Det første positive svaret fikk vi allerede etter første behandling, men det svaret betydde jo bare at jeg lå godt an da, ikke at jeg var ferdig, jeg hadde jo så vidt begynt. Nå klarer jeg litt å glede meg over positive svar på kontrollene. Jeg føler jeg har hatt hell i uhell, men jeg er fortsatt redd for å ta gleden på forskudd. Hva om det brått skulle snu igjen og jeg har sluppet garden helt ned.

Jeg skjønner hva hun mener, og jeg kunne ikke forstå mine egne reaksjoner på positive meldinger, det var rett og slett, som hun sier, redsel for å ta gleden på forskudd. Jeg strever nok enda med dette, men det gjorde så veldig godt å lese bloggen hennes, og se at andre også har det slik som meg!

Jeg anbefaler alle som har noen i sin nærhet som har eller har hatt kreft om å lese innlegget Back to life, back to reality på denne bloggen,

http://carpediem-tingeling.blogspot.com/2010/09/back-to-life-back-to-reality.html



fredag 17. desember 2010

Ikke alle blir friske!

Av alle som får diagnosen lungekreft er det kun 12-14 % som fremdeles lever etter 5 år. Det er i grunnen en lite hyggelig statistikk, men noen mennesker må jo være de prosentene, og jeg håper og tror at jeg kan være så heldig å få være en av dem!

Jeg begynner å få ting litt på avstand nå. Da det stod på som verst, så sa jeg til meg selv at jeg kunne ikke tillate meg selv å tenke over hvor ille det var. Hvis jeg hadde tenkt de tankene, og kjent på hvor ille det faktisk var, så hadde det nok kommet et sammenbrudd eller to eller tre.. Jeg forsøkte å tenke kun en dag om gangen. Og dessuten, så tenkte jeg alltid en uke eller to bakover, at jeg var mye verre for to uker siden, mye svakere og sykere. Det gikk så utrolig sakte å gjenvinne kreftene at man merket ikke noe særlig bedring fra dag til dag. Nå ble jo jeg fryktelig syk hver gang jeg fikk cellegift også, og da ble det sykehus og isolat, hver eneste gang.

Men en ting forundrer meg litt, og det må jeg vel også spørre legene om. Tror vel forresten jeg kanskje har gjort det også. Jeg var fysisk mye bedre 4 uker etter operasjonen enn jeg er i dag. Det må vel skyldes etterbehandlingene, stråling og cellegift. Det kan ta opptil et helt år før man kommer seg etter slik behandling, sies det, og enkelte ting blir kanskje permanente. Jeg har det for eksempel slik at fingrene plutselig dovner av, eller får krampe, kan ikke beskrive det noe bedre. Dette er en bivirkning jeg godt kan leve med. Fatique, det har de fleste kreftpasienter hørt om, det er utmattelse, og trøtthet. Jo takk, jeg har kjent mye på det også, men i det siste så går det lengre og lengre tid mellom hver gang, heldigvis. Kvalmen har vedvart til omtrent i disse dager, men lengre og lengre tid mellom hver gang. Nå er det faktisk lenge siden sist jeg var kvalm.

I natt så fikk jeg ikke sove, drakk nemlig kaffe i går kveld, og jeg var lysvåken og veldig frisk og opplagt. Jeg ble nå liggende i senga likevel, og tenkte over hvor godt jeg hadde det. Jeg pusta lydløst, ikke noe knitring og spraking. Jeg kunne snu meg rundt i senga, og hadde ikke smerter i ribbeina ved operasjonsområdet. Smerten har vært omtrent borte siste uka, bank i bordet, kryss i taket, håper de er borte for alltid. Nei det er de ikke, hvis jeg styrer for mye rundt, jobber for mye, strekker meg for langt så blir det vondt igjen, men uansett, det blir bedre og bedre.

Fire i vår nærmeste krets/familie har fått kreftdiagnose dette siste året. Det har gått fint med alle. Dette viser vel at kreft er noe vi alle bare må forholde oss til, enten blir vi rammet selv, eller så er det noen vi kjenner veldig godt som blir rammet. Behandlingen vi får på sykehuset og hos fastlegene er ikke alltid etter ”boka”, men det får jeg fundere over i et annet blogginnlegg………..

tirsdag 14. desember 2010

Yesss!

I dag har jeg vært hos legen. Jeg har jo vært litt dårlig i det siste, og skal nå ta mer cortison i tre dager for å komme over denne ”kneika”. Det begynner faktisk å bli bedre allerede, det piper ikke så voldsomt lengre. I natt peip det ikke i det hele tatt (nesten ikke i hvert fall).

Men den STORE nyheten og gleden var at nå er blodprosenten min innenfor normalen. Hurra, tenk det. Den starta vel sånn litt mer enn 8, og det var like før jeg måtte ha blodoverføring igjen etter cellegiften i månedskiftet jan/feb. Så har den sakte, veldig sakte krabbet oppover til i dag da den var ”innenfor” normalen. Så nå ser det ut som om det begynner å ordne seg igjen, i kroppen din, sa legen. Ja visst, det er jo så vi nærmer oss snart ett år siden siste cellegift-kur.

Det kan nok stemme, jeg er ikke så svimmel og slapp for tiden, jeg begynner faktisk å våkne igjen, og det er bare herlig.

.

søndag 12. desember 2010

Flott vintervær ute!

Jeg er ikke verre i dag, heldigvis, ikke bedre heller for den sakens skyld. Jeg sitter her i stolen min og ble så trøtt så trøtt. Sov vel litt dårlig i natt, men det gikk fint. Ikke så mye knitring og spraking som vekte meg.


Hva skal jeg finne på i dag da tro? Jeg hadde planlagt å lage konfekt, men har ikke fått de hjerteformene som jeg bestilte enda. Jeg blir så inspirert av bloggen til Villa Perlesukker,     http://www.villaperlesukker.no/

Været er nydelig, sett innenfra, men det er fjorten kuldegrader så jeg skal nok nyte dagen innendørs. Småfuglene koser seg på balkongen, med all den fuglematen som de har til disposisjon. På den andre siden av huset har vi hengt opp kornbandet eller fugleneket eller hva det nå kalles. Vi pleier ikke å ha det, men kjøpte på Valstad Cafe. Pleier man å vente til julaften med å henge det opp? Her tror jeg det snart er oppspist. Det har vært kalas i treet flere ganger, kanskje vi må kjøpe et nytt til julaften.

Jeg tror jeg må ta en tur til fastlegen i morgen, men jeg er ikke lysten på noen sykehusopphold akkurat. Det har blitt så rent for mye av det i det siste året. Det er jo fint på Ahus, dvs trygt og godt, men ikke særlig koselig. Der finnes for eksempel ikke gardiner, heller ingen bilder på veggene. Leselys over sengene er også glemt. Ligger man på to-mannsrom så må man ha på taklyset til naboen er enig om at nå er det natt. Av og til kan man også oppleve at det er forferdelig kaldt på rommet, at varmen har rett og slett slått seg av. Det er jo verst for de som jobber der, de må være godt påkledd og bruker pasienttøy (de vakre blå pyjamasjakkene) som ekstra i nøden. Jeg har opplevd å måtte be om ekstra dyner på grunn av temperaturen der.


Kornbandet vårt

Valstad Cafe er julehus i desember
I dag tror jeg at jeg må gjøre ferdig gavene som skal til Bergen, de må nok sendes på mandag. Pakke til Japan er allerede sendt, og den inneholdt nok julegreier til at det kan bli julestemning der også. Det feires ikke jul i Japan, det er en helt vanlig hverdag på julaften og de andre juledagene.

Ja da er det bare å sette i gang, med å gjøre ferdig gavene til Bergen!

lørdag 11. desember 2010

Snart er det jul

Jeg har vært så dårlig i dag, i går og i forgårs. Hver natt/tidlig morgen har jeg våknet med pustevansker. Det har pepet, knitret og spraket for hvert eneste åndedrag. I grunnen er det vel det som kanskje gjorde at jeg har våknet! Dagene har også vært slik, i grunnen veldig tunge. Jeg må minne meg på at dette er ”bare” astmatisk, det har ikke noe med lungekreft å gjøre. Kombinasjonen lungekreft, fjerning av en stk lunge, og Kols er vel ingen heldig kombinasjon!   Utrolig så mye tull som det går an å innbille seg. I dag har jeg forsøkt å være flink, har brukt ”pipa” mi, blåst i den flere ganger i dag. Jeg har drukket vann med slimløsende tablett i, flere ganger. Jeg ble med ut på handletur, tenkte det at det hjelper sikkert å røre på seg, for å få i gang slim-moblisering.


Det hjalp med handletur, og etter den har jeg vært mye på kjøkkenet, laget julegodteri og laget god mat, ”Farverik miks med ris”. Jeg har fått en fin arbeidsstol fra Hjelpemiddelsentralen, det er en veldig god hjelp for å holde ut i kjøkkenet. Jeg blir sliten av å stå lenge. Jeg har lagt ut bilder etter hvert på facebook, både av godteriet og miksen. Jeg fant nemlig knappen på fotoapparatet som hjalp meg å ta nærbilder.

I fjor på disse tider lå jeg på sykehuset etter cellegiftkur. Med sterk kvalme, store smerter, lavt immunforsvar og isolat. Jeg ble utskrevet julaften, og hadde vel ikke den helt store lysten på julemat og godterier. I år er det utrolig mye godt jeg har laget og har planer om å lage. Den farverike miksen var forresten god da jeg var småkvalm også, syntest jeg i hvert fall.



Risboller, det er godt det


Julemenner og koner, da er det ordentlig jul her i huset!


"Haralds farverike miks" med ris.  Opprinnelig var det gule innslaget eggerøre, her har vi brukt mais.


En veldig god arbeidsstol som brukes på kjøkkenet, og andre steder også
 Har så lite smerter i kveld at jeg vurderer å la være å ta smertestillende, kanskje jeg heller skal ta et glass rødvin?

onsdag 1. desember 2010

Mye å venne seg til!

Det er av og til veldig vanskelig å venne seg til å være handicappet. Jeg kan ikke lengre bare kle på meg yttertøyet og gå ut for å gå på butikken. Jeg klarer kanskje bare et par hundre meter nedover veien før jeg slipper opp for pust og må stoppe, forresten, det gjør jo ikke noe. Det er nok angsten kanskje som er det verste. Og så det at alle legger merke til det, og føler seg plaget av at jeg mister pusten, og puster og peser. Eller kanskje er det ikke plagsomt? Kanskje det bare er noe jeg innbiller meg?

Jeg blir helt utslitt av å kle av og på meg. Jeg puster og peser og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, men det går jo alltid over, jeg puster normalt etter en stund. Verst når jeg skal legge meg om kvelden, av med klærne og på med pysjen. Nå har jeg begynt å dele det opp, og kan legge meg i senga med vanlig pust.

Akkurat nå for tiden er det for kaldt for meg å gå ut. Men når det blir mildere, da skal jeg jamen ta meg en tur, og gå veldig veldig sakte, dvs i mitt eget tempo. Det er virkelig synd at det ikke er plassert ut benker med jevne mellomrom langs veier og gater. Før i tiden så fantes det slike, men pøbler ødela dem, og det ble slutt. Da kunne jeg ha satt meg ned på en benk når jeg ble sliten og tom for pust, og da kunne jeg ha kommet meg ganske langt. Jeg kan jo ikke så godt sette meg ned på bakken, og jeg har ikke prøvd enda å gjenvinne pusten stående. Det burde jeg faktisk prøve på, se hvor lang tid det tok, og se om det gikk bra. Da ville jeg oppnå en form for frihet!

Det aller dummeste er at når jeg blir stresset, så blir alt enda verre! Kanskje det hadde hjulpet å gå med staver? Så kunne jeg henge over dem når jeg ble sliten og måtte stoppe opp? Det blir liksom så vanskelig at jeg blir innendørs, det er det enkleste og tryggeste. Men jeg lover meg selv nå, at dette skal bli bedre, når det blir mildere i været, i april en gang, ha ha. I mellomtiden får jeg forsøke å utforske grensene mine her i heimen. Ikke lett det heller, jeg liker ikke å bli så helt satt ut av mangel på luft……..

torsdag 25. november 2010

Ingen tegn til spredning!

Ingen tegn til spredning! Ingen tegn til spredning, sa legen i dag også!! Jeg må gjenta setningen for meg selv, flere ganger - ingen tegn til spredning!

Før en slik 3-månederskontroll så tror jeg at kreften har spredd seg overalt, jeg føler meg dårlig, jeg sover dårlig og i det hele tatt, det er ikke noe særlig. Det er visst ganske vanlig. Det er en betryggelse likevel, å bli innkalt hver tredje måned for å sjekke dette. Denne gangen hadde jeg også hatt CT-røntgen på forhånd, pga av blodverdier som ikke var helt prima.

Bildene viste ingen endring, bortsett fra en ting, det kunne se ut som om jeg hadde hatt et ribbensbrudd siden sist!!! Ja ha, det var vel en periode her i slutten av september hvor jeg måtte sitte i en stol og sove pga av smerter etter hosting. Jeg tenkte jo da at jeg hadde hosta på meg ribbensbrudd, noe jeg da antagelig hadde gjort. Da var det vel ikke merkelig om jeg hadde smerter?

Legen lurte på hva de hadde sagt om kontroller da jeg ble utskrevet? Jo, jeg skulle bli innkalt hver tredje måned de første to årene, så hvert halvår, og så hvert år til fem år var gått. Okay, du skal få komme tilbake om tre måneder, sa legen, men det er gått et år, så egentlig var det ikke nødvendig. Jeg har jo fremdeles noen blodverdier som ikke er helt bra, men blodprosenten er snart omtrent der den bør være, og jeg føler at jeg har fått mye mer energi enn jeg har hatt siden før operasjonen.

Så nå går det mot advent og jul. Advent og førjulstiden ble helt borte for meg i fjor. I år så er lysten større enn evnen, jeg har lyst til så mye, men klarer ikke alt selv om energien har økt. Men jeg tenker nok at det blir bra uansett, for der var jo ingen tegn til spredning, som legen sa!

mandag 22. november 2010

Skytsengler og hjelpere?


Jeg hadde noen merkelige opplevelser i tiden/dagene før jeg ble operert for lungekreft. Jeg var hjemme, og så plutselig to store hvite fugler fly forbi, gjennom den lille dalen som er gata vår med hus tett i tett. De fløy side om side, og lavere enn hustakene da de ble borte rundt et hushjørne. Jeg tenkte ikke så mye over det, annet enn at det var merkelig. De var mindre enn svaner, men langt større enn duer. Bakfra, stjerten, minnet litt om slike fredsduer man ser tegninger av. Jeg undret meg over om ikke flere så disse uvanlige fuglene?

Det gikk et par dager, så såg jeg dem igjen, de kom nå flyende motsatt retning, fremdeles hvite, store, minnet om duer men var langt større. Også denne gangen fløy de lavere enn hustakene og ble borte bak naboens hushjørne.  Jeg ble like forundret denne gangen, har aldri sett noe slikt, og har aldri hørt om andre som har sett slike uvanlige fugler.

Siste gang jeg så dem, fløy de tett forbi vinduet ved spisebordet vårt, og jeg kunne se dem fra stolen jeg satt i. De var på høyde med vinduet (huset vårt ligger i en liten skråning) og de fløy side om side. Jeg fløy også, bort til vinduet men kunne ikke se dem lengre, og jeg tenkte ”Ja men naboene må vel se disse svære fuglene, de fløy jo rett bortover til nabogata med like mange og tette hus!” ”Noen må vel ha sett dem? Det kan vel ikke bare være jeg som så dette?”

Jeg ble nok litt oppskaket, nå og tenkte at dette var noe som ikke var som det skulle akkurat. Dette var fugler som absolutt ikke hørte til i fuglelivet her i vårt distrikt, og jeg tenkte meg nok at jeg hadde sett og opplevd noe som jeg ikke riktig kunne tolke. Jeg var først redd for at dette var et dårlig tegn! Jeg hadde ikke lyst til å tenke så mye på det, men tanken min var nok borte i begrepet skytsengler og hjelpere.

Etter operasjonen søkte jeg på internett, og fant mye stoff om dette. Det er vel et av vår prinsesses spesialfelt dette her……

Historien om skytsengler ( kopiert fra en hjemmeside, torillsverden.dk, på internett)

Vi har alle sammen en skytsengel. Skytsengler er Guds våpendragere, og luftige usynlige vesener. De har eksistert her for alltid. De er beskrevet i bibelen. At de oppsto sammen med lyset.

De ER lyset ...

De er her for at hjelpe os, og gi oss råd eller veiledning om forskjellige ting i våre liv. Noen mennesker kan rent faktisk SE sin skytsengel, men det krever fullstendig ro, og tillit overfor sin engel. Og øvelse! Ånder, feer og troll er også skytsengler - Naturens engler.

Helt siden du blev født, har du hatt din personlige skytsengel. Den er alltid ved din side, og forlater deg aldri. Din skytsengel ved ALT om deg, og den har stor respekt for deg og den dypeste kjærlighet til seg. Du kan alltid kalle på den og be den hjelpe deg, når du har det vanskelig (svært).

Når din skytsengel vil fortelle deg noe, kommer den alltid med et vink først, så du vet at den er der.
Det kan være alt like fra et kuldegys til en som rører din kinn. Så skal du lytte til den, og ta imot det den vil fortelle deg. Den vil gi deg nyt håp, fornyelse og solskinn :-)

Det er ikke vanskelig å komme i kontakt med sin engel. Det er kun DIN tro som avgjør hvor lett eller svært det er for deg.

Kaller du på den og gir den deg ikke svar tilbake, skal du ikke være redd (bange) for at den har forlatt deg. Den er der stadig. Tenk deg om igjen, har du virkelig bruk for å tilkalle din engel?

Har du ikke svaret inne i deg selv? Kanskje skulle du kalle på din engel med et bestemt smykke eller ord hver gang? Kun du vet hvordan det gjøres best. Du kan ikke tenke en eneste tanke uten at din skytsengel lytter med. Når din engel har hjulpet deg, skal du huske at takke den.

Og ja jeg har takket dem, mange ganger!

tirsdag 16. november 2010

Kvalme og Herbalife

Da jeg fikk stråling og cellegift, ble jeg plaget av en forferdelig kvalme. Nå 9 mnd etter siste cellegiftkur hender det fremdeles at jeg blir kvalm, og da kan det vare et par-tre dager. I stråle- og cellegiftperioden tok jeg av ca 20 kilo, og det er ganske mye for meg.

På sykehuset anbefalte de meg forskjellige næringsdrikker og ernæringspulver, men ikke noe fungerte. De ferdige drikkene ble jeg enda mer kvalm av, og det pulveret jeg skulle blande inn i forskjellig mat fungerte heller ikke. Jeg ble også anbefalt å skaffe meg en blender og blande meg forskjellige typer av smoothie, sunt og godt for en utarmet kropp som min.

Herbalifeshake (Formula 1) kom inn i mitt liv ved en tilfeldighet. Jeg har alltid forbundet Herbalife med slanking, og det var jo ikke akkurat det jeg skulle, slanke meg! Men dette er jo også ernæringspulver, et helt balansert måltid, med mange forskjellige smaker. Jeg lager meg en smoothie, med vann, forskjellige bær , jordbær er favoritten, har oppi pulveret og litt proteinpulver i tillegg til en dæsj olivenolje. Dette sklir ned uansett hvor kvalm jeg har vært, og det beste i kvalmetider er vaniljesmak. Sjokoladesmak er også godt, og cappucino er heller ikke verst men passer ikke akkurat sammen med jordbær.

Jeg har brukt denne shaken i tillegg til frokost og andre måltider i gode perioder, og etter at jeg har spist. I kvalme perioder har det blitt mest av shaken og mindre av vanlig mat. Takk og pris for at jeg fant noe jeg kunne få i meg i kvalme tider. Jeg har ikke gått ned i vekt siden jeg slutta med cellegift, har heller ikke økt vekta noe særlig, men jeg føler meg stort sett frisk nå. Jeg tror denne blandingen av herbalifeshake og fruktsmoothie gir meg krefter og energi. Jeg merker det hver gang jeg sluntrer unna dette tillegget, da blir jeg slapp og sliten.

Det finnes også en ”sjokolade”, proteinbar med sitronsmak. Dette er et lite måltid i seg selv, og det smaker utrolig godt. Alt dette kan kjøpes via nettet, og adressen finner du her:

http://www.herbashop.no/a1n1

Ellers finnes det mye info på Herbalifes infoside:

Det meste er vel kanskje vinklet mot slanking, men som sagt, dette kan også brukes som et viktig tillegg for slike som oss som ikke vil tape flere kilo , og samtidig bli sterkere.


søndag 3. oktober 2010

Høst

”Inget återfall av canser!” For en vakker uttalelse fra legen her på Stensby Sykehus. Han leste opp fra min epicrise ved overføringen hit, fra Ahus! Inget återfall av canser!

Kanskje jeg må begynne med begynnelsen…….Etter vår tur til syden så gikk det i grunnen bare nedover. Jeg fikk vondt i halsen og hoste, aircondition i 2 uker er vel ikke akkurat å anbefale, ei heller 36 graders varme, akk ja. Jeg ble bare verre og verre, hosta på meg skikkelig ribbensvondt, antagelig muskelsmerter. Jeg måtte sove i stresslessen, kunne knapt komme meg på do om natta, fikk ikke puste, det var rett og slett ille, og jeg ble rett og slett apatisk. Oppsøkte fastlege, fikk antibiotika som jeg slurva med, fordi jeg ikke klarte å holde styr på verken meg selv eller medisinene. Fastlegen skjønte vel ikke hvor ille dette var, jeg skjønte det jo heller ikke selv. Ikke før min svigerdatter og sønn kjørte meg til legevakten en kveld. Derifra ble det ambulanse, surstoff og blålys! Direkte til Ahus. Antibiotika rett i armen, kortisontabletter og mer surstoff. Ja jeg har sannelig en ny kropp jeg må bli kjent med. Neste gang kan du ringe direkte til 113 sa de på sykehuset!

Kun en lunge, som attpåtil har kols, da er man virkelig blitt svingdørspasient! Vel, etter en uke var jeg nogenlunde oppegående igjen, men veldig utmattet, så derfor ble jeg overført hit, til Stensby Sykehus, Spesialisert kortidsenhet, Et tilbud i overgangen mellom sykehus og eget hjem/rehabiliteringsinstitusjon.

Her skulle jeg få være en uke, bare slappe av, spise god mat, sove, bevege meg sånn passe og komme meg på bena igjen. Her er det ikke noe stress, det er ingen action med veldig syke pasienter borte i gangen, det er en fredelig og hyggelig atmosfære, og jeg nyter det! Ikke noen problemer lengre med å vandre noen runder i korridoren, ikke noen problemer med pusten pga av dobesøk midt på natten. Surstoffet er lagt bort, jeg spiser opp all maten min og jeg har det så godt. Måtte det bare vare en stund nå, jeg har ikke følt meg så bra siden før operasjonen i august i fjor.

Her på Stensby er det ikke internett, men med telenor bredbåndsløsning er det ingen problemer. Jeg er på nett og har kontakt med både Japan, Bergen og heimen på Sørumsand. Jeg er vel kanskje en av de første på en slik enhet med rullator og laptop i kurven, men blir nok ikke den siste. De fleste her er nok ca 20 år eldre enn meg.


Det blir nok litt spennende å komme hjem, montro hvordan det skal gå? Vi har i allefall bestilt nye senger, slike som vi kan heve hodedelen opp og ned. Stresslessen var ikke så veldig god å sove i, og det er jo sunt for oss å ligge med hodet litt høyere, både pga hjerte og pust. Det blir nye utfordringer, og i november er det ny tremåneders-kontroll for lungekreften, jeg håper på samme gode melding som jeg startet med her!

søndag 12. september 2010

En skinnende dag i dag

Et nyvasket hus, rent i alle kriker og kroker, vinduer pusset, dørkarmer rene. Det skinner på kjøkken og bad, det har skjedd et mirakel her i huset i dag!!

Vi har nå en avtale med en engel som skal komme til oss annenhver uke. Hun er utstyrt med kluter og koster, ajax og klorin, og alt mulig annet. Det er en lettelse så utrolig stor at det er vanskelig å beskrive! Og denne engelen har rukket over hele leiligheten i dag, overalt, helt utrolig!!! Jeg var redd for at hun ville snu i døra i går, da hun var her for å se på tilstanden, men det gikk bra. Hun stupte inn i kaoset i dag og vi fikk en avtale, hurra.

Formen er også bedre, jeg har en ekkel hoste, men ikke annet å vente etter to uker med aircondition. Ellers er alt mye bedre, og jeg er absolutt i stand til å vandre fram og tilbake på gulvet mellom rommene. Når hosten er borte skal det nok bli treningssenteret også, med hjelp av fysioterapaut Robert.

Det var i grunnen veldig greit med den syden-turen, da fikk vi se hvilken tilstand vi egentlig befant oss i, ute i den store verden. Ikke så lett å måle formkurven mellom sofaen og senga i heimen. Jeg var mye dårligere enn jeg var klar over, men depper ikke over det. Johs er heller ikke i form. Nå skal vi bygge oss opp igjen, begge to.

I morgen, søndag, skal vi til søster Lillian og spise fårikål, nam nam!

torsdag 9. september 2010

Nye tider

Det er i grunnen mye å tenke på etter vår første tur til Syden som bevegelseshemmet! Vi er ganske slitne, og jeg har pådradd meg en hoste som antagelig kommer av airconditionbruk. Det var altfor varmt for meg på Rhodos, og det var for slitsom reise. Jeg skal ikke påstå at jeg aldri skal til Syden mer, men turen til Kypros har vi avbestilt. Nå er det å bli kjent med seg selv igjen, og komme til krefter som er førsteprioritet.

Ettersom vi vil komme til å spare penger på å ikke reise, så skal vi bruke penger til vaskehjelp istedefor. Jeg klarer ikke stort i huset, og Johs er sliten. Han har tross alt hatt hjerteinfarkt for ikke så lenge siden, og har mer enn nok med det han klarer å gjøre her.

Men hvis vi må slite oss ut før vaskehjelpa kommer en gang i uka, så er jo litt av vitsen med det også borte? Vi får se hvordan det går.

Jeg pådro meg nok litt angst i Syden, angst for ikke å få puste…..Jeg håper at det går over. Mange dager der nede var det et ork å gå over gulvet, men her hjemme går det mye bedre tross alt, til tross for hoste og vondt i halsen. Det er en bedre luft her, ikke så varmt. 36 grader var i meste laget for meg, og det visste jeg jo på forhånd.

Jeg kjører nå på med forstøveren oftere, hver tredje time står det på medisinpakka, kanskje det gir meg et løft. Jeg pleier ikke å ta pustemedisin så ofte.
Jeg har skrevet reisebrev fra turen, og lagt det ut på Startourreiseforum. 
https://www.startourreiseforum.no/?nid=45178

torsdag 26. august 2010

Det gikk dårlig

men jeg lever og jeg puster, jeg kan bevege meg rundt i rommet, jeg kan legge meg uten hjelp, jeg ligger ikke på sykehus, jeg er heller ikke kvalm akkurat nå. –snart skal jeg i hotellets restaurant og spise middag her på Rhodos. Det er sannelig ikke alle lungekreftpasienter som kan si det samme som jeg kan akkurat nå. Det er nok viktig å fokusere på det viktigste her i livet, jeg lever!

Vår tur til gamlebyen i Rhodos by i går kveld gikk bra, og dårlig. Vi tok en taxi inn til byen, vandret oppover, så på masse rare restauranter og butikker. Jeg var nymedisinert, så det gikk forholdsvis bra. Jeg ble jo andpusten der det bar oppover, men klarte å takle det. Middag ble spist på restaurant Romeo, og vi spiste oss gjennom både hovedrett og dessert. Men så skulle vi hjem, og ettersom det bare gikk nedover trodde jeg at det skulle gå bra, men det gjorde det ikke! Jeg ble fullstendig tom for luft, trodde aldri jeg skulle komme levende fram til taxien men gjorde jo heldigvis det!

Tja hva skjedde da? Kanskje jeg skulle ha tatt ”manuell” pustemedisin sånn halvveis? Jeg hadde jo ikke forstøverapparatet med meg. –det ble veldig mange timer uten medisin, kanskje det var derfor?

Nå etterpå er jeg tung hele tiden, men så er det ekstra varmt i dag da, og jeg er sliten etter i går kveld. Det skjer noe mentalt med meg etter slike episoder, jeg blir redd og engstelig og tør ikke noen ting! Da er det smart å gjenta første kapittel her, noen ganger, så mange ganger som det er nødvendig!

onsdag 25. august 2010

Ny 3 mdrs-kontroll og så av gårde til Rhodos!

Kontroll etter 3 måneder, for andre gang, det er vel nesten med angst man møter fram til røntgen og legetime. Det gikk bra, dvs senkning fremdeles for høy, og blodprosent fremdeles for lav. Ikke noe mystisk på røntgenbilder eller andre undersøkelser, og tillatelse til å reise til Rhodos.

Det var og er ganske skummelt å reise nå, med handicap. Det hender bare rett som det er at jeg går tom for luft. Surstoffopptaket mitt var forresten på 98, så det å fly skulle ikke være noe problem. Det var det heller ikke, det eneste problemet var at jeg var så kvalm hele tiden, og varm matlukt kl 7.00 om morgenen er ikke akkurat noe som gjør kvalmen bedre.

Vi hadde bestilt rullestol på flyplassen, og det fungerte helt fint bortsett fra på flyplassen på Rhodos da, ute av terminalbygningen så måtte vi opp en bakke for å komme til bussen, og med et fryktelig dårlig asfaltdekke, en rullestol og en koffert så måtte vi bare sette fra oss rullestolen og komme oss opp bakken så godt vi kunne. Det var ganske tøft med den varmen som møtte oss, og sliten etter omtrent ingen søvn om natta.

Ellers så går det bra så lenge vi holder oss i ro. Vi skal forsøke oss med taxi til Rhodos by i kveld og spise på en av restaurantene der. Det er litt vanskelig fordi selv om vi spør på forhånd om der finnes kupert terreng, så husker ikke friske folk dette så godt, fordi de legger ikke merke til det, om det er flatt eller litt kupert. Vel vi får se og ta tiden til hjelp. Ellers så er det ikke så lett å plutselig være nødt for å tenke på en annen måte, og ikke klare det man klarte før. I sær når veggen kommer plutselig, midt i fleisen!

tirsdag 10. august 2010

KOSTHOLD

Det er ikke lett å spise sunt og fornuftig når man er kvalm, har dårlig appetitt og maten vokser i munnen. Jeg har faktisk, for øyeblikket, gitt opp det med å spise sunt og variert. Fra nå av er det snakk om å spise uansett hva, selv om det blir omtrent bare karbohydrater. Det er nemlig det eneste jeg stort sett orker, eller ikke blir kvalm av: Lyst brød, iskrem, frukt, syltetøy osv osv. slett ikke bra, men bedre det tror jeg enn å sitte å bli kvalm over en skive grovt brød med kjøttpålegg. Jeg kan spise det også, av og til heldigvis, men nå skal jeg spise akkurat det jeg har lyst på. Det er den eneste måten jeg kan få i meg mat tror jeg.

Som motvekt og hjelp for alt dette, så tar jeg en shake med Herbalife ernæringspulver hver morgen, etter frokost. Jeg bruker sjokoladepulveret og blander i litt jordbær, banan eller annen frossen bær. Dette tror jeg hjelper meg ganske mye, og det smaker godt. De dagene jeg slurver, eller ikke har noen blender i nærheten slik at jeg får mikset en shake, så er jeg fullstendig utmattet. Jeg vet ikke om det skyldes ettervirkning av kreftbehandlingen eller mangel på herbalife-shake, men forsøker nå å få tatt den shaken minst en gang pr dag. Den innholder jo alle de vitaminer og mineraler og proteiner som det usle kostholdet mitt mangler.

Som godsaker liker jeg veldig Herbalifes proteinbar, den med sitronsmak. På reklamen står det at dette er et mellommåltid som hjelper til med å gi energi og næring. Og jeg tror vekta øker sånn litt etter litt, veldig sakte men det går oppover.

tirsdag 3. august 2010

Johs fikk hjerteinfarkt akkurat for en uke siden, skrevet i dag 3. august 2010-08-03

Foto fra Puerto de Mogan, Gran Canaria, kommer vi dit igjen tro?

Natt til tirsdag i forrige uke våknet jeg av at Johs var så urolig. Sover du ikke enda? sa jeg. Nei, svarte han, jeg holder på å få et nytt hjerteinfarkt! Å Nei, sa jeg, vel da ringer vi 113 med en gang. Johs var veldig rolig, og han var heller ikke klam i huden. Ambulansen kom ganske snart, og. Ambulansesjåførene gav ham dispril, morfin og de tok EKG som de sendte til Ahus. Derifra ble det bestemt at han skulle direkte til Rikshospitalet

Ca 40 min etter at jeg hadde ringt, så var de på vei til Oslo, da var kl 01.30. Kvart på fire om morgenen lå han ferdig behandlet i sin seng på sykehuset. DET var rask behandling det. En av de gamle stentene til hjertet var gått tett og forårsaket et hjerteinfarkt (det var det 4. infarktet). Vi fant ut at jeg måtte holde meg hjemme, jeg hadde ikke klart å løpe etter pleierne og sykesenga slik jeg gjorde de andre gangene.

Neste dag ble han overført til Ahus, og etter flere undersøkelser og overvåkong fikk han komme hjem igjen på fredag. Hjertet ble ikke skadet denne gangen, heldigvis, pga av rask behandling.
Dette skjedde to dager etter at alle hadde forlatt oss, vi hadde vært omgitt av barn og barnebarn i seks uker, ble det rett og slett for stille her?

Nå er det under tre uker til vi skal reise til Syden, jeg med rullestol og gubben som ikke har lov til å løfte bagasje. Vi må vel få det til på et vis, vi har en trillekoffert som kan trilles bortover med lillefingeren, og jeg kan løfte den opp på båndet. Kan gubben trille rullestolen da? Ja vi tror det, det er jo ”flat mark”. Og han fikk lov til å reise. Uka før vi drar skal vi til fastlegene våre, for å få endelig klarsignal, og jeg skal også på en ny tremåneders-kontroll før avreise. Vi satser på at alt går bra.

mandag 2. august 2010

Kontroll etter de 3 første måneder, skrevet 9. juni 2010

I dag har jeg snakket med min lege på Ahus, og vanlig røntgen + CT av lever og lunge samt blodprøver viste ikke noe mystisk og galt. Med andre ord, de kunne ikke finne noe spredning av kreft, hurra!. Jeg hadde for høy senkning, men den var sakte på vei nedover og kunne komme av stråle- og cellegiftbehandlingen, og blodprosenten var sakte på vei oppover.


Jeg blir stadig bedre og bedre, og har begynt å legge på meg igjen etter et vekttap på nesten 20 kilo, og det vekttapet, det synes virkelig. Håret har også begynt å vokse ut igjen, så parykken er snart forhåpentligvis bare til pynt og i barnabarnas utkledningsskap. Jeg har smerter i ribbeina fremdeles, ikke rart sa en lege, jeg hadde jo omtrent blitt ”vrengt”. Det går vel over i løpet av året håper jeg, men må bruke smertestillende medisin fremdeles.

Jeg hadde planlagt å skrive et notat om hvordan det gikk med behandlingen med cellegift, men jeg klarte det faktisk ikke. Det var rett og slett en forferdelig behandling, og jeg ble skikkelig syk hver eneste gang, havna på sykehus med store smerter og infeksjon og med immunforsvar på null og dertil påfølgende isolat. Takk og pris at det var internett og TV på alle rom på Ahus, da ble ikke isoleringen fullt så skrekkelig. Den første uka etter behandlingene ble ikke noen av disse bekvemmeligheter brukt, jeg var for dårlig til det.

Vekttapet kom vel mest av at jeg kasta opp stort sett hele tiden etter hver behandling, og jeg har vært kvalm omtrent til for et par uker siden. Siste cellegiftbehandling var i slutten av januar.

Legene var så hyggelige, de trøsta meg, og ba meg om å huske på at det var behandlingen som gjorde meg syk, ikke sykdommen, og at alt det ubehagelige ville gå over. De trøsta meg med det, at grunnen til at jeg fikk så tøff behandling var fordi jeg hadde så store muligheter for å bli frisk igjen.

Noen sier at det tar et år å komme seg helt etter behandling med cellegift, men det får nå så være, hvis jeg etter hver 3-måneders-kontroll får like bra melding som i dag. Når jeg sitter ganske stille så føler jeg meg akkurat som før. Det er når jeg haster av gårde at jeg får meg en i ”fleisen”, pustekapasiteten med en lunge er ikke som den var med to, men det blir stadig bedre. Det har forsvunnet masse muskler i kroppen, det merket jeg spesielt godt etter å ha vært i båt i helga. Å gå tur på flytebrygger burde være obligatorisk for alle rekonvalesenter som skal trene seg opp igjen, og også det å være om bord i en båt som rører på seg hele tiden. Da får man trimmet muskler over det hele, akkurat sånn passe til at man blir sånn passe støl og lykkelig for å ha fått ”gratis” trim uten å tenke på det.


Tusen takk til alle dere som tenker på meg, og ønsker meg lykke til!

Ferdig med strålebehandling, hurra, skrevet 4. november 2009


God bedring-blomst fra de svenske barnebarna, kaktus med vakre steiner og sølvhjerter



Det ble to tøffe uker, de to siste……. Jeg fikk urinveisinfeksjon, og da ramla det meste sammen, oppkast, kvalme feber og så videre. Etter en tur på legevakta fikk jeg medisin og beskjed om å oppsøke fastlegen dagen etterpå, men det var ikke så enkelt. Det var absolutt ikke mulig å få lov til å komme til noen fastlege. Damene på sentralbordet på Legesenteret er ganske nådeløse så jeg ringte Radiumhospitalet og etter noen minutter var jeg innlagt der og kunne bare møte opp straks.


Radiumhospitalet er et flott sykehus med varme pleiere. Her var det om å gjøre å få meg frisk nok til å klare den siste uka med stråling, og det gikk bra. De syntest for øvrig at jeg hadde klart meg veldig lenge uten å ”falle sammen”, hele 5 uker! 
Etter strålingen var avsluttet ble jeg overført til Ahus, lungeposten, og for en luksus, enerom og forpleining, jeg fikk nesten dårlig samvittighet, der var så mange veldig syke mennesker! Og veldig mange overvektige, ikke rart de hadde problemer med å puste. Jeg var raskere til bens med en lunge og attpåtil lunge med Kols i.

Jeg er ikke akkurat overvektig lengre, jeg veier mindre i dag enn da jeg slutta å røyke for 11 år siden. Men takk og pris for at jeg hadde noe å tære på da, at jeg la på meg mange kilo den gangen. Jeg skal nå fete meg opp, og begynner å få lyst på både det ene og det andre.

Jeg kommer til å få tilbud om en cellegiftkur, og jeg kommer til å takke ja til det, tror jeg. De mener jo at jeg skal bli frisk og fri for kreft, så da er det nok best å følge alt som blir anbefalt, selv om også cellegift kan bli tøft. Men…det finnes nå så mye forskjellig innen cellegift at ingen enda kan fortelle meg hvordan det kan bli, før de vet hva som blir bestemt, så jeg får vente og se.

Våre to barnebarn fra Sverige var her på besøk den uka jeg var innlagt. Det var jo litt trist da, men de var flere ganger og besøkte meg, og de stulla og ordna hjemme, kjøpte ny mat til småfuglene, vaska og rydda i kjøleskapet, kjøpte inn nye grønne planter til vinduskarmene (alle var jo avgått ved døden av mangel på vann) og Frida passet farmen min på fjesboka. Vi får ta det igjen til jul, det å være sammen, de skal være her hele julen.

Jeg kom hjem fra Ahus i går, og bestilte kinamat til middag, det smakte herlig!! Så det er virkelig framgang her, ingen tvil om det selv om jeg har noen bølger med kvalme fremdeles. Jeg har også litt problemer med å svelge, men det blir stadig bedre. Nå planlegger vi julens måltider og jeg skal kjøpe frossen ribbe allerede i dag, den holder vel fint til jul? Vi får besøk fra Japan og skal ha en japansk kveld også. Det er mye å glede seg til nå.




Ferdig med fireukers stråling - kun to uker igjen. Skrevet 17. oktober 2009

Ja ja, bivirkningene kom til meg også, jeg er kvalm og uvel, har dårlig appetitt og er til tider ganske utmattet. Vekta raser nedover, og finner jeg noe mat jeg plutselig har lyst på så klarer jeg ikke å svelge den. Huden klør, og jeg kan ikke klø meg. Mye negativt her med andre ord. Om to uker er jeg ferdig, men det vil ta enda to uker før bivirkninger vil gi seg. Puuhh……
Det eneste jeg driver på med om dagene er Farmville på fjesboka, ligger rett ut i senga, reiser til og fra byen i taxi, og ser på tv om kveldene. Det hender jeg jobber litt også, med regnskap. Og det er jo noe jeg liker så det går greit.

Men så det positive, jeg er tross alt over halvvegs i dette, og jeg har enda ikke nådd ned til vekta før jeg slutta å røyke for 11 år siden, det vil si at jeg har enda litt å gå på! Og det aller mest positive er jo at jeg får strålebehandling for å bli frisk!!! Litt vanskelig å tenke på det når jeg våkner syk og elendig hver morgen, men utover dagen så kommer jo selvfølgelig den positive tanken og overskygger alt annet. Til jul kanskje, da er jeg helt annerledes!

På radiumhospitalet møter vi mange skjebner som har det mye verre enn meg, barn, unge, mødre og fedre med små barn….. Alle er så hyggelige, pleiere og leger på Radiumen, jeg tror de blir litt spesielle av å jobbe på et slikt sykehus.  Selv om bivirkningene vil vare omtrent to uker etter avsluttet behandling, så er det en ting som blir avsluttet, og det er kjøring inn og ut av byen hver dag (bortsett fra lørdag og søndag) Den turen blir mer og mer slitsom, av og til er det mye køkjøring og hendelser i trafikken som gjør at det hele stopper opp.

Det er ikke så artig å få besøk i denne tiden, jeg føler meg til tider ganske elendig, og er absolutt ikke selskapelig og pratsom. Men det kommer andre tider mot jul regner jeg med.

Arvid har installert seg i kjelleren for en periode, og han håper å få drosjekjøring i tiden framover. Han har tatt drosjelappen nylig, og det var mye arbeid og prøver. Det er fint å ha ham her hjemme i denne tiden.
Johannes er blitt en racer til å foreta dagens innkjøp og håndtere klesvasken. De er flinke begge to. Det vanskeligste er i grunnen dagens middager. Jeg vil ha noe og så vil jeg ikke ha det likevel, og så blir det bare tull, ja ja, det er en overgang folkens, jeg gleder meg til å lange innpå fårikål og alt mulig godsaker.

Ble i grunnen et negativt notat dette her, men sånn er livet mitt akkurat nå, så derfor…

Strålebehandling, skrevet 2. oktober 2009

Jeg må bare samle på alt som er positivt. Sykepleieren sa i går at ettersom strålefeltet mitt var der det var, så kunne det faktisk hende at jeg ikke fikk så mye ubehag!! Tenk det, om det hadde vært så bra? Jeg håper…


I dag er det den 10. dagen med stråling, bare 20 ganger igjen! Så langt har det ikke vært det minste ubehagelig. Jeg føler at jeg blir veldig godt tatt vare på, og jeg har legetime hver torsdag. Sykepleierne spør også, hver eneste dag, om hvordan det går og om jeg har noen ubehageligheter.
Strålingen tar veldig kort tid, bare noen få minutter. Jeg teller nedover fra 100 og når jeg kommer til 40 så er strålingen ferdig. Med av og påkledning og tilrigging så tar det maks 15 min. Det vanskeligste er vel å ligge helt musestille men det går fint det også.

Jeg har noen trøtthetsanfall ja, eller utmattelse er det rett og slett, og jeg er ganske ustabil i formkurven. Men det er vel ganske naturlig? Jeg har faktisk fått unna litt regnskapsjobb her hjemme, og det gjorde godt, fint å tenke på andre ting enn sykdom. Det har lett for å bli slik at man surrer seg inn i negative tanker og kjenner etter at det gjør vondt både her og der.

Jeg har tatt av litt for mange kilo, men tror jeg har lagt på meg litt igjen, jeg skal og bør spise alle mulige kalorier for tiden, ganske merkelig det å omgi seg med snacks, sjokolade og gode saker. Det må jo selvfølgelig ikke erstatte maten, men være et tillegg. Etter at jeg begynte med piller for kvalme har matlysten kommet tilbake. Kvalmen er psykisk, ikke pga av strålingen eller sykdommen.

Legen sa forresten at han trodde nok det at jeg ikke måtte ha cellegift, han kunne ikke se at det skulle være nødvendig. Det er vel for tidlig å være sikker på det, men jeg kan jo leve i håpet så lenge det varer. Jeg skal jo også trene, men ikke presse meg på noe vis. Nå klarer jeg trappa fra kjelleren med kun en liten pustepause, det er ikke verst! Ikke dukker det opp noe surstoff-gjeld heller, i trappa. Så det tyder på at ting blir bedre. Jeg var en tur ned bakken og til postkassa også for noen dager siden, og måtte ikke stoppe en eneste gang, herlig!!


Det er allerede høst og masse fin sopp i skogen, men hvor ble det av sommeren i år?