Det er av og til veldig vanskelig å venne seg til å være handicappet. Jeg kan ikke lengre bare kle på meg yttertøyet og gå ut for å gå på butikken. Jeg klarer kanskje bare et par hundre meter nedover veien før jeg slipper opp for pust og må stoppe, forresten, det gjør jo ikke noe. Det er nok angsten kanskje som er det verste. Og så det at alle legger merke til det, og føler seg plaget av at jeg mister pusten, og puster og peser. Eller kanskje er det ikke plagsomt? Kanskje det bare er noe jeg innbiller meg?Jeg blir helt utslitt av å kle av og på meg. Jeg puster og peser og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, men det går jo alltid over, jeg puster normalt etter en stund. Verst når jeg skal legge meg om kvelden, av med klærne og på med pysjen. Nå har jeg begynt å dele det opp, og kan legge meg i senga med vanlig pust.
Akkurat nå for tiden er det for kaldt for meg å gå ut. Men når det blir mildere, da skal jeg jamen ta meg en tur, og gå veldig veldig sakte, dvs i mitt eget tempo. Det er virkelig synd at det ikke er plassert ut benker med jevne mellomrom langs veier og gater. Før i tiden så fantes det slike, men pøbler ødela dem, og det ble slutt. Da kunne jeg ha satt meg ned på en benk når jeg ble sliten og tom for pust, og da kunne jeg ha kommet meg ganske langt. Jeg kan jo ikke så godt sette meg ned på bakken, og jeg har ikke prøvd enda å gjenvinne pusten stående. Det burde jeg faktisk prøve på, se hvor lang tid det tok, og se om det gikk bra. Da ville jeg oppnå en form for frihet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar