mandag 25. august 2014

Tårer......



Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom dette.   Virkelig, det er en sorg som jeg ikke klarer å kjenne på, og jeg tenker, Nei nei nei dette vil jeg ikke, jeg vil ikke.  Jeg vil ha tilbake min kjære!!!!


For en uke siden var han her hjemme, og han reparerte dører, vasket klær, trallet og sang.  Ja han hadde smerter, større smerter enn han ville fortelle meg.  Det gikk så forferdelig fort.  Onsdag ble han innlagt, og siden har det bare blitt verre og verre.

I forrige uke kunne vi feire 49 års bryllupsdag.   Neste år hadde det blitt 50.  Men det blir det ikke,  Han ligger nå på Palliativ enhet på Ahus med store smerter, og er ganske neddopet.  Det kom så brått, de aller verste smertene, de han ikke kunne klare å bære.  De har prøvd alle mulige sorter smertestillende, men det eneste som virker er beroligende medisin sammen med morfin, da får han fred.  Men da er han borte for oss, vi når sjelden inn til ham, han er i en søvn omtrent hele tiden.

Hvis han ikke er langt inne i søvnen så jamrer han seg pga smertene.

Det er så forferdelig, jeg kan ikke sette ord på det.  Hjelp meg, noen!!!!  Hjelp ham mente jeg vel heller……

Jeg gråter alt for mye, jeg klarer ikke å si det jeg vil uten å begynne å gråte,  finnes det noen råd for det da?  Jeg må jo kunne klare å ta meg i sammen.  Jo snillere folk er rundt meg, jo mer tuter jeg.  Det er så fryktelig strevsomt..

I natt var jeg på sykehuset sammen med min yngste sønn som bor i Japan.  Han måtte reise tilbake i dag.  Min datter fra Bergen har vært her i hele helgen.  Mine to sønner her på stedet tar ”vakter” de også.  Barnebarna stiller opp.  De overnatter også på sykehuset og passer på sin farfar, og vi gråter alle sammen.  - vi ville jo så gjerne ha beholdt ham lengre……..

Vi er på sykehuset hos ham hele døgnet, noen av oss.  Og selvfølgelig skulle vi ønsket at han var våken og klar og kunne snakke med oss,  Men da vil han ha så fryktelige smerter at da kunne han ikke ha snakket med oss likevel. 

Det er så mye mer vi skulle ha snakket om, som vi ikke rakk!  Kanskje ville det ha vært slik uansett.  Jeg har jo lenge gått her og tenkt at han kom til å reise fra meg snart.  Hvorfor sa jeg ikke alt jeg skulle ha sagt da?  Jeg visste jo at denne tiden ville komme.  Vi visste at han hadde uhelbredelig kreft.  Men vi trodde at vi hadde bedre tid.  Alle tror vel det, men det har vi ikke, vi har forferdelig dårlig tid.

Jeg må sove hjemme i natt, sønn og barnebarn overnatter på sykehuset, og han vet at vi er der,  Han sier av og til Hei, og smiler til utvalgte…….

Jeg stiller igjen i morgen tidlig,  men det har vel ikke skjedd noen mirakler til den tid.

Det er mange som gråter med meg, gubben min er en veldig kjær mann for veldig veldig mange……..

En tekst som vi likte så godt, passer til bildet av hendene våre som vi tok i går, eller dagen før, kanskje det ikke var så farlig likevel, med det som ikke har blitt sagt?  Det finnes noter også til disse vakre ordene...

LA ORDA TEIE

Du treng ikkje seie orda, nei, gje meg heller di hand,
for ingenting her på jorda, kan tale som handa di kan.
Om alt det du ville seie, den varme handa fortel.
Så la berre orda teie, eg skjønar deg likevel......

Tekst Josef G. Larssen,

Tusen takk vennen Josef!!:

16 kommentarer:

  1. Kor aldeles grusomt dette må vera. Eg må seia at eg føler med deg i din håplause situasjon.

    SvarSlett
  2. Godt du har dine rundt deg nå og i den vanskelige tiden som kommer. Det betyr alt. Mange gode minner og felles opplever har dere å ta med videre. Føler med deg og dine.

    SvarSlett
  3. Dere er i tankene mine, sender deg en god og varm klem

    SvarSlett
  4. Utrolig trist tante Ellen. Så altfor tidlig. Varme tanker til dere alle.

    SvarSlett
  5. Triste triste.......cara amica caro amico

    SvarSlett
  6. Huff så kjempetrist :( Tankene mine går til deg og resten av familien <3 Føler med deg <3

    Varme klemmer fra Toril

    SvarSlett
  7. Dette var trist å lese, jeg føler med deg, klem <3

    SvarSlett
  8. Jeg finner ikke andre ord når jeg ser hendene deres enn i et utdrag fra Sondre Bratlands vise:
    Varme tankar og hender som trøystar er som sol over frosen jord.
    Kjenne varmen frå ein som er nær deg gjev langt meire enn store ord.
    Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i mørkaste natt.
    Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand.
    Hilsen til dere to fra Lillemor <3

    SvarSlett
  9. Jeg.....jeg har virkelig ikke ord....jeg...åh...dette var vondt å lese.
    Kjære deg, vit at det er en til som tenker på deg og din mann, og som håper på mirakel for dere.
    Stor klem til deg!

    hilsen en student i storbyen som leser din blogg jevnlig

    SvarSlett
    Svar
    1. Min kjære mann sovnet inn i natt. Sorgen er tung for oss alle, men vi har mange gode minner å tenke på. Tusen takk for alle gode tanker og medfølelser her på bloggen.

      Slett
    2. So sad for you and yours .keep hold of the happy memories , they will help a little through the dark days .

      Slett
  10. Min aller dypeste medfølelse...<3 Det gjør meg så vondt å høre at din elskede har sovnet inn...De varmeste klemmer til deg...

    SvarSlett
  11. Våre tanker går til deg og dine. Minnene lever <3
    En hilsen fra Lillemor m/familie.

    SvarSlett
  12. Jeg leste først innlegget, og siden noen av kommentarene, og jeg ser jo nå at han døde i dag. Jeg ville bare inn å si at jeg tenker på deg, og skulle gjerne gitt deg en kjempestor klem. Pappa døde jo av kreft i bukspyttkjertelen, og det gikk også veldig fort. Man føler aldri man får tid nok. Man vil nok alltid føle man skulle hatt mer tid til alle tingene man skulle sagt og gjort. Men jeg er sikker på han visste <3 Stor god klem til deg <3

    SvarSlett
  13. Dypeste medfølelse i sorgen. Tankene er hos dere

    SvarSlett