Videre til Ahus.......

Etter en laaang tur fra Lanzarote via Düsseldorf og München landet vi på Gardermoen sent på kvelden Lillejulaften.  Ferden gikk videre til Ahus for min del.  Ikke i ambulanse men i en taxi.

Personen som tok imot oss på akuttmottaket leverte meg et munnbind og sa at jeg måtte ha det på hele tiden i tilfelle MSRA-smitte ettersom jeg kom fra sykehus i utlandet.  Så måtte vi bare sette oss på venterommet. ”Min” følgende lege skulle jo liksom overlevere meg til det nye sykehuset og snakke med legen.  Det kan ta mange timer sier personen i vakta.  Ja men jeg kan da ikke vente her i mange timer sier legen helt forskrekket!!  Han måtte bare dra etter en stund og leverte fra seg papirene sine. Han hadde en taxi utenfor som ventet og han skulle videre til København morgenen etter. Det var vel en merkelig ordning for en pasient som skulle overføres fra ett sykehus til et annet?  Jeg skulle nok ha kommet med ambulanse som først planlagt, da hadde jeg vel ikke blitt plassert på dette venteromme ihvertfall…eller kanskje vi skulle ha henvendt oss direkte på medisinsk avdeling?

Etter  en time på venterommet med boka mi og et munnbind jeg ble nesten kvalt av, klarte jeg ikke mer. Venterommet var nå helt fullt, jeg tenkte med meg selv: dette må være et galehus!  Nå har galskapen på Ahus spredt seg hit til akuttmottaket også!  Klokka var blitt midnatt.  Jeg gikk til resepsjonsdisken og spurte om dette virkelig var vanlig prosedyre når man ble overført fra sykehus til sykehus?  Jeg fortalte at jeg hadde ligget til sengs i to uker, vært på reise i 12 timer, jeg skulle egentlig ha kommet med ambulanse,  jeg var skikkelig dårlig!  Jeg klarer ikke mer nå, sa jeg, og dessuten, sitte på det fulle venterommet og være smittefarlig??  Personen i luken forstod min situasjon, fulgte meg bort i korridoren og fant en båre til meg.  Å for et paradis, et sted å legge seg ned, med pute og dyne til og med!

Det tok vel enda et par timer før jeg ble hentet og kjørt inn til et undersøkelsesrom.  Masse prøver ble tatt, og den kjempehyggelige legen stakk hodet inn av døren til slutt og sa at alle prøvene så fine ut, han regnet med at jeg ville bli utskrevet dagen etterpå.  MSRA-prøvene ville ikke være klare før etter omtrent tre dager, så jeg skulle inn på et isolat-rom på medisinsk avdeling til neste dag.  Klokken fire om morgenen var jeg installert på isolatrommet.  Det var herlig å få komme til Ahus og attpåtil ligge på isolat, he he,tenk det, at jeg følte det slik!   Jeg ble trillet forbi noen korridorsenger, stakkars dem som måtte ligge der, men det var vel sikkert bedre enn å ligge hjemme…….

Legevisitten neste dag, legen sa at røntgenbildene var helt fine, ingen tegn til lungebetennelse lengre.  CRP var helt normal, nede i 6, og alle andre prøver var fine så det var bare å reise hjem.  Jeg hadde fått en god behandling på Hospiten Lanzarote, det sa han også. Det var ikke nødvendig med noe mer antibiotikabehandling .  Mens jeg ventet på taxi hjem, fikk jeg juletallerken.  Vil du ha øl eller vin, spurte pleieren som kom med maten.  Jeg ble så forskrekket at jeg takket nei!! Men maten smakte aldeles nydelig med vann også etter to uker på spansk sykehus med ”rar mat”.

JulaftenVi skulle hatt masse gjester i jula, datter og barnebarn fra Bergen og barnebarn fra Sverige.  Alle ble ”satt bort” til min niese. De feiret en hyggelig jul med sin storfamilie hvor det fantes både hester, hunder og katt, tante, onkel og kusiner.  Her hjemme hadde vi heller ingen nød, det ble ingen ”Dankerts jul” på oss!  Takket være noen utrolige omtenksomme barn, svigerbarn og barnebarn kom vi hjem til:  Ferdig måket vei og gårdsplass, kjøleskap og fryser full av masse god mat, ferdig middag klar til oppvarming, ferdigpyntet juletre, masse snacks i skapet, juleeske med røde lys, servietter, vin og masse annet godt.  Oppmuntrende tilrop og gode samtaler fra sønn i Japan hadde vi også i løpet av kvelden på MSN/Skype.  Vi spiste godt, satt og halvsov i hver vår stol og la oss omtrent før kl 22:00.  Det var deilig etter to døgn med lite søvn og masse reising.  Tusen takk alle dere herlige barn, svigerbarn og barnebarn!!

Julen 1974

En lang reise.......

Etter omtrent to uker på Hospiten Lanzarote (med alvorlig lungebetennelse i min eneste lunge), hvorav 6 døgn på intensivavdeling kom meldingen fra reiseforsikringsselskapet at jeg skulle overføres til Ahus, Lørenskog, Norge!  Forsikringsselskapet i samarbeid med sykehusets lege og forsikringsselskapets lege hadde vurdert det slik at jeg måtte ha følge av lege og tilgang til surstoff på flyet.  Den hyggelige damen som ringte meg og fortalte dette kunne fortelle at reisen skulle starte allerede neste morgen kl 7.50 fra Hospiten.  Legen som skulle følge meg ville komme på besøk senere på dagen for en prat og en liten undersøkelse.  Jeg skulle transporteres på båre hele veien (!!) og turen ville foregå med flere forskjellige fly fordi det var slett ikke alle fly som kunne ta slike syketransporter med tilgang til surstoff.

Ja dette var beskjeden jeg fikk og jeg ble jo en smule stresset kan man si.  Jeg syntes jo heller ikke at jeg var så dårlig at båretransport kunne være nødvendig, men i slike tilfeller så er det nå best å bare ta det som det kommer og ikke argumentere om noe som helst.  Jeg var jo ikke akkurat frisk heller.  De vet vel best de som jobber med slike saker tenkte jeg.  Telefon til gubben på Casas Heddy -  ”nå kan du begynne  pakke, i morgen tidlig drar vi!!”

Legen kom på besøk og han kunne fortelle at det ble noen flybytter underveis.  Lanzarote – Düsseldorf – München - Gardermoen/Oslo.   Jeg fikk beskjed om å prøve å komme meg tidlig til sengs og forsøke å være så uthvilt som mulig, det kom til å bli en strevsom dag!!

Forberedelser

Jeg pakket mine saker så godt jeg kunne og etterlyste forstøver kl 23.00 for å kunne legge meg til å sove før det ble langt på natt.  Men det fikk jeg jo ikke!  Forsøkte meg en gang til kl 23.30, forklarte situasjonen at jeg kunne ikke ta den nødvendige innsovingstabletten før forstøveren, derfor, please, kan jeg få den astmamasken nå?   Da ble ”Cruella” ganske rasende og skjelte meg ut på et uforståelig engelsk, og bra var det at det var uforståelig. Jeg ble faktisk så sjokkert at jeg bare gapte og sa ingenting.  Men jeg forstod bl a at hun var veldig opptatt av at jeg måtte dusje senest kl 07.00 neste morgen, for å bli ferdig til ambulansen kom for å hente meg.   En stund etter kom det en annen pleier som løftet på medisinglasset mitt med innsovingstabletten, så på meg, så på tabletten, rista på glasset, satte det hardt ned på bordet og forsvant!! Forstøveren ble endelig satt på kl 00.30!

Jeg våknet tidlig og måtte spørre ”Cruella” om jeg aller nådigst kunne dusje selv om kl var bare 6.30, ha ha, jo da det var greit, men jeg vågde jo ikke gjøre noen verdens ting lengre uten å spørre!!  Hun hentet faktisk et frokostbrett til meg etterpå, det var jo ikke verst. Gubben møtte med bagasjen og ambulansen og legen kom etter hvert.  Jeg fikk tilbud om å ligge på båren  men avslo, ville heller sitte, følte meg ganske bra.  Ligge på båre i sykebil er ikke noe særlig behagelig.   Det var ellers bestemt at transporten videre og mellom flyene skulle foregå med rullestol og ikke båre.  Tusen takk for det, da følte jeg meg et hakk friskere bare av den grunn.

På Lanzarotes flyplass kan de det der med rullestoler og den slags transport.  Det går som smurt, de har jo slike tilfeller hver eneste mandag med masse rullestoler fra Casas Heddy.  Bagasjen ble sjekket inn, og den skulle vi ikke se igjen før i Oslo.  Turen videre gikk med Air Berlin til Düsseldorf og dette var den lengste strekningen av dagens etapper, ca fire timer.  Surstoffet var på plass, og vel oppe i lufta ble jeg ”hektet” på.  Legen målte forresten surstoffopptaket på oss alle tre, før vi kom i lufta, og jeg scoret faktisk høyest!!  Jeg hadde 98 prosent mens de andre to bare hadde 96.  Oppe i lufta sank mitt til 95, ikke så verst det heller da, men tydelig nedgang.  Jeg hadde en medbragt bok av Karin Fossum: Elskede Poona   Den var veldig fengslende og ”fanget” meg heldigvis.  Jeg syntest egentlig hele dagen og situasjonen var ganske forferdelig så det var godt å kunne dukke ned i noe som tok tankene bort.  Jeg er ikke så veldig glad i å fly, er ganske panisk for at det skal bli turbulens!!

Düsseldorf
Düsseldorf hadde liftbil som var på plass for å ”heise” oss ned fra flyet og kjøre oss inn i avgangshallen med meg i rullestol.  På denne  flyplassen var det litt ventetid som skulle benyttes til å spise bl a , men min matlyst var aldeles borte.  Det eneste jeg kunne tenke meg å få ned var banan!!  Johannes leita rundt i hele området, men der fantes ikke banan.  Det ble tuc-kjeks og vann, levde godt på det resten av dagen.

Neste etappe,  tilbake (!)  til München, var med Lufthansa.  Større og nyere fly.  Her kunne surstoffet brukes hele tiden, både opp og ned.  Flytiden var bare en time så det gikk raskt og greit.  

Munchen,
 en kjempediger flyplass, og her var ikke rullestoltransporten så veldig proff akkurat.  Jeg fikk spørsmål om jeg kunne klare å gå ned flytrappa, og det klarte jeg jo selv om det ikke var en selvfølge, med skjelvende bein.  Hadde jeg ikke klart det så hadde de vel funnet på noe annet smart.  Det var litt sånn fram og tilbake med bestemmelser.  Vel nede på bakken ble vi kjørt i en egen bil og kom inn til gaten via en bakvei, enkelt og greit.  Her var ventetiden så kort at vi rakk omtrent bare å besøke toalettet.  Da jeg skulle om bord i et nytt fly ble det litt komplikasjoner.  Jeg kunne ikke klare å gå opp flytrappen, og to mann skulle bære meg i en liten sammenleggbar rullestol.  Men…..mann nr to var sporløst borte.  Vi kjørte rundt på flyplassen, og mann nr 1 tromma med fingrene, snakka med seg selv, kjefta og bar seg, hvor er han, kommer han ikke snart?  Endelig kom han, og det var sånn ca fem minutt før avgang!   Stress, stress!  Heldigvis var det noen som kom etter oss også, så vi var ikke de siste.  Turen videre til Oslo tok vel ca to og en halv time.  Flyets kaptein advarte oss om at det kunne bli kraftig turbulens, men det skjedde ikke, heldigvis.

Jeg ser da ganske frisk og sprek ut før avreisen fra Hospiten Lanzarote, med kortisonface!.  Jeg var nok noe mere sliten etter 12 timer på reisefot!!

 

Oslo/Ahus
På Gardermoen fungerte det meste, dvs vi måtte lete litt etter vedkommende som kom for å hente oss, det ble ingen ambulanse men en slags VIP-bil.  Gubben ble hentet av vår sønn og dro direkte hjem mens vi dro til Ahus hvor jeg hadde fått plass på Medisinsk avdeling.   Og hva som hendte på Ahus?  Jo se det blir da enda et innlegg for seg selv............

Hospiten Lanzarote, igjen

Ja det gikk jo som det måtte gå.  Jeg ventet for lenge med å oppsøke lege da bronkitten forverret seg.  Jeg måtte til slutt gi meg, taxi til Hospiten, (sykehuset), henge seg over resepsjonsdisken og si at jeg trenger hjelp, jeg får ikke puste!!

Intensiven

Det gikk det ikke så veldig lang tid før jeg lå på Intensiven, tilkoblet alle mulige innretninger og surstoff.  Diagnosen var kraftig lungebetennelse og det er ingen spøk når man har kun en lunge og attpåtil kols i den .  Jeg ble liggende der, tilkoblet i hele 6 døgn.  Siste kvelden var jeg den eneste pasienten der i noen timer.  Jeg sa da til pleieren at jeg likte meg slett ikke, jeg likte ikke tanken på at jeg nå var den sykeste personen på Hospiten.  Langt ifra sa hun, du er VIP nå, det er det du er, og jeg er her kun for å bare ta meg av vår VIP-gjest.  He he, fin humor det.  Jeg følte meg veldig trygg hos dem, og veldig godt ivaretatt.

Det var noen herlige pleiere på Intensiven.  De fleste av dem var ganske god i engelsk, de var varme, hyggelige og hjelpsomme.  De var veldig hyggelige med hverandre også, de møttes og skiltes ved vaktskifte med kyss og klem, skikkelig smasker!  De var som sagt ganske god i engelsk  men jeg oppdaget raskt at de faktisk ikke skjønte alt hvis man brukte for lange setninger og for mange ord.  De skjønte for eksempel ikke så godt hva den engelske pasienten sa, han prata for fort og brukte altfor mange unødvendige ord. Så jeg gikk over til vårt ”japanske” system, kutt ut alle unødvendige ord og bruk fingerspråket i tillegg, da gikk det aldeles utmerket å bli forstått.

Min bror var på Lanzarote den dagen jeg ble lagt inn og den uken jeg var på Intensiven, det var godt for gubben å ha selskap.  Da broderen skulle reise hjem måtte også gubben flytte ut fra hotellet, våre bestilte uker var omme.  Dvs han kunne fått et annet lite rom der men han valgte Casas Heddy, der var det også et rom ledig.  Der slapp han å tenke på handle inn mat og stresse med måltider, kunne gå til dekket bord hver dag.  Han var jo travelt opptatt med å besøke meg, til og med to ganger pr dag.  

Over til vanlig sengepost og Cruella de Ville

Etter 6 døgn ble jeg overflyttet til vanlig sengepost og det ble litt av en overgang!!  Sure og grinete pleiere, en helt annen stemning enn på intensiven.  Jeg fikk vel inntrykk av at her var vi bare noen plagsomme utlendinger som ikke skjønte noen ting, og det gjorde vi jo heller ikke for de fleste snakket utrolig dårlig engelsk.  Jeg må skynde meg å si, at der fantes unntak også, noen av dem var herlige, blide og hjelpsomme, men de var dessverre ikke i flertall.  Jeg delte rom med en tysk dame, og hun stakkar fikk virkelig gjennomgå fordi hun ikke beveget seg raskt nok fra seng til bad for eksempel.  Hun kunne ikke stå på den ene foten, hadde 12 sting i bakhodet, var fryktelig svimmel og kunne heller ikke bøye den ene armen, alt dette etter et fall i en trapp.  ”Cruella de Ville” (vi kalte henne det, oss imellom) omtrent halte henne ut av senga og ville dytte henne inn på badet.  Men hun hang jo fast i stativet med medisin og væske, akk ja, jeg måtte jo rope ut litt for å stoppe galskapen der og da, men det provoserte jo ”Cruella” enda mer, så etter å ha løsnet dama fra stativet ble hun atter en gang omtrent dyttet inn på badet.

Det var mange vonde episoder, og i ettertid har jeg tenkt at kanskje de var slik av frustrasjon fordi kommunikasjonen mellom pleiere og pasienter på denne måten var veldig vanskelig.  De skjønte oss rett og slett ikke selv om vi brukte enkle ord.  Jeg kunne be om ting, de sa ”Moment” og forsvant og ikke noe mer hendte.  Etter å ha bedt om forstøver tre ganger gav jeg opp rett og slett.  Og slik var det med mange ting.  Kanskje et engelskkurs hadde vært på sin plass for dem som jobber her?  Dette hospitalet er også for de spanske/kanariere som har egen helseforsikring.  De fikk nok bedre behandling enn oss, og enkeltrom!  På rommet jeg lå på var vi to stk utlendinger stuet sammen med omtrent bare plass til to senger, ett nattbord på deling og noen provisoriske nattbord ved siden av sengene.

Legen og behandlingen

Legen min var en engel!  Dyktig, varm, blid og hyggelig!  Samme lege som gubben hadde i fjor på samme hospital.  I det hele tatt så får man en skikkelig bra medisinsk behandling her.  På visitten hadde hun av og til med seg den svenske eller danske tolken, ellers gikk det på engelsk og vi forstod hverandre aldeles utmerket.  Ja det fantes tolker her på Hospiten, de var der hele tiden og vi kunne tilkalle dem hvis nødvendig, de fulgte jo som oftest med leger på visitten og tok seg av nye pasienter, så vi kunne jo ikke tilkalle dem i hytt og pine for små bagateller.  

En litt ”morsom” episode fant sted, da var forresten tolken med så da snakket jeg norsk og fikk det oversatt etter hvert.  Jeg klagde over restless heart, urolig hjerte.  Ja det kommer av astmamedisinen i forstøveren sier legen.  Ja men det har jeg ikke fått i dag sier jeg, skulle hatt for fire timer sider, har mast flere ganger men det nytter ikke. Oi oi da smalt det gitt!  Pleieren fikk så øra flagra, og var direkte smørblid resten av dagen, og på resten av hennes vakter gikk alt som smurt.  Verre ble det igjen da ”Cruella” og hennes disipler hadde vakt……kanskje jeg skulle ha klagd litt mer?  Kanskje jeg var for svak og redd for å bli utsatt for verre behandling ved å klage?  Jeg vet ikke, men slike ”Cruellaer”  finnes dessverre over alt, mennesker som egentlig burde finne seg et annet yrke.  De finnes på Ahus, de finnes i klasserommet på skoler, de finnes på NAV og ellers overalt i samfunnet.  Vi må bare finne en måte å takle dem på, tror jeg.

Nye ord

I utlandet må man lære seg mange nye ord, he he… to ganger i døgnet kom en pleier inn med blodtrykksapparat og febermåler.  Hun hadde en annen dame på slep som stilte med bok og blyant og spurte høytidelig:  Po-Po?  Svaret ble omhyggelig notert i boken.  På intensiven lærte jeg jo hva disse ordene betydde, der fikk jeg jo omtrent ikke forlate sengen men måtte bruke do-stol ved behov, den kunne jeg nå selv om jeg fremdeles var tilkoblet diverse overvåkninger og da var det også mye snakk om pi-pi eller po-po.

Et typisk eksempel på hvor dumme vi utlendinger kan være:  Hver ettermiddag fikk vi kaffe og kjeks/kake.  Det var kaffe med melk.  En dag fikk jeg plutselig bare varm melk, trodde jeg.  Ringte i klokka og spurte hvorfor jeg hadde fått melk og ikke kaffe?  Pleieren ( fra Cruella-gjengen) bare freste og pekte på den lille posen som også fantes på brettet!  Bluss bluss, jeg burde vel ha skjønt det, men trodde det var sukker.

Utsikten fra rommet

Det fantes heldigvis noen engler på sengepost også, og her er de!

Jeg kviknet jo til etter hvert og fikk lov til å gå i korridoren sammen med gubben og en rullestol, ”only step for step, and slowly”  som legen sa. Siste dagen jeg var der våget jeg meg ut i korridoren alene, da kom legedamen forbi, klappet meg på kinnet og sa at jeg så da mye bedre ut i dag!! Det var da veldig hyggelig og oppmuntrende ettersom jeg skulle sendes videre til Ahus neste dag, men det er en annen historie som kommer i neste innlegg……

Beksvart natt

Det er merkelig at så mye er ganske beksvart om natta.  I natt måtte jeg sitte på sengekanten to ganger med fløyta mi for å få bort knitring, spraking og vesing fra pusten min.  Slim-moblisering kalles det.

Jeg var ganske klar i min tanke på at nå var det i grunnen nok, jeg er lei av å være syk i utlandet…..det føles noe utrygt!

For en uke side gjorde jeg en skikkelig nybegynnertabbe!  Her i solkroken vår, utenfor leiligheten er det så varmt og lunt.  Vi dro av gårde for å dra til det lokale markedet, sånn ca 50 meter herifra.  Jeg dro av gårde uten jakke, hadde kun t-skjorte.  Ute i gata blåste det, og det begynte til og med å regne litt.  Jeg ble kald, selvfølgelig.  At det går an å være så dum, etter å ha vært her på øya åtte ganger så burde man vite at det kan begynne å blåse kaldt, en jakke på armen er en selvfølge, og jeg glemte det.

Om natta begynte bronkitten å gro fram.  Dagen etter kontaktet jeg min fastlege og vi ble enige om å begynne antibiotikakuren med en gang for om mulig å stoppe denne utviklingen i starten.  Nå har jeg spist piller i en uke og ja, jo jeg har ikke bronkittvondt lengre, men liker slett ikke nattens hendelse likevel.  Men jeg har jo astma, kanskje det bare var det som plaget meg i natt?   Uansett, vidunderfløyta mi hjelper veldig godt.  Den blåser opp slim og gjør luftveiene ganske frie og fine, for en stund, for noen timer,  før det er i gang  igjen.

Nå er det dag, solen skinner, det er vakkert her og alt ser da mye lysere ut i dagslys.  Det er vel bedre å være syk her enn det er hjemme?    Og blir det ikke bra så får jeg vel dra til den lokale legen her og få en ny kur………

Ellers er formen  blitt bedre.  Jeg går opp trappa i en omgang, må ikke hvile underveis, det er jo faktisk litt av en seier.  Så pusten er ganske bra den, det er bare når det hoper seg opp med slim at det blir litt problemer.  I dag skal jeg være flink, bruke fløyta jevnlig, drikke slimløsende vann og hostesaft, og ikke trimme så mye.  Jeg skal ganske enkelt ta det med ro.

En erkjennelse

Det er ikke lett å erkjenne for seg selv at slik er det.  Jeg er handikapped, ufør, bevegelseshemmet…….Hvis jeg skal noe lengre enn 20 meter så må jeg kjøres.  Jo jo jeg kan kanskje rusle veldig langsomt enda lengre enn det, men hvis jeg for alvor skal flytte meg fra A til B og avstanden er lengre enn 20 meter, så må jeg ha en eller annen form for transport i beredskap.

Jeg har nå i lengre tid innbilt meg at dette var en tilstand som vil gå over, i hvert fall ville det bli bedre etter hvert.  Nå tror jeg nesten at det er på tide å erkjenne for seg selv, og kunngjøre for andre at slik er det dessverre ikke!!  Kanskje blir alt enklere når denne erkjennelsen er kunngjort i mitt eget hode, eller er det å gi opp?  Noen vil vel kanskje mene det, at det er å gi opp.  Jeg mente også det her om dagen, at jeg gav opp……

Men det er ikke snakk om å gi opp.  Det er snakk om å finne seg i at slik er det.  Jeg kommer ikke til å sette meg ned og aldri bruke beina mine mer.  Jeg kommer til å rusle og gå, bortover og nedover og opp trapper og ned trapper.  Jeg vil gjøre alt som er mulig for å forbli i den tilstand jeg er nå, og kanskje kanskje bli litt bedre, med større muskler i beina.   Men vær så snill, spør meg ikke om vi skal gå dit eller hit, eller om vi kanskje heller skal kjøre dit vi skal.  Jeg kan ikke lengre gå til butikken eller til  sentrum eller til noe som helst.  Bare av og til kan jeg det, hvis jeg har veldig god tid, og hvis det er noen som kan kjøre meg tilbake hvis det blir nødvendig, for det er slett ikke sikkert at jeg klarer begge veier!!  Jeg har ikke kontroll på hva jeg kan klare å prestere, det er helt uten styring fra min side.  Noen dager er gode og noen er ekstremt dårlige.

Det er ganske flaut  å bestille taxi for å bli kjørt 100 meter!  Er det en kilometer så er det greit, men når man ikke klarer å gå 100 meter da?  Det vil nok ta sin tid dette her……Det aller verste jeg vet nå for tiden er når jeg blir nødt for å si at dessverre, jeg klarer ikke å gå så langt.  Jeg ser jo liksom så frisk ut!!  Ja vel, men det er jo ingen som ser hvordan lungekapasiteten min ser ut innvendig.  Og det nest verste jeg vet for tiden er når jeg går sammen med andre som blir veldig forskrekket når jeg har gått meg fullstendig tom, det blir veldig,  veldig uventet for dem, igjen…..jeg ser jo så frisk ut så lenge jeg sitter i ro på en stol.

Skal man til et nytt sted, så er det å tenke og tenke på om der finnes trapper, kan man kjøre helt til døren, er der noen stigninger, er toalettet i en annen etasje osv osv.  det nytter faktisk ikke å spørre noen heller, selv om de har vært der før så har de ikke merket seg verken trapper eller stigninger.

Her, i Puerto del Carmen, Lanzarote, er det ikke rullestolvennlig.  Jeg rtor det er mye bedre i Playa Blanca, lengre sør.  Her i PDC er det bakker overalt, og fortauskantene er veldig høye mange steder.  Strandpromenaden er fin, men der er bakker opp og ned der også, og en del utfordringer innen man kommer til den.

Det blir faktisk til at man ikke ønsker å være sammen med andre, man ønsker ikke å sette seg selv i disse situasjonene, det beste er å holde seg for seg selv, det er det enkleste.  Det er enkelt å holde seg hjemme.  Jeg klarer som oftest å takle avstandene innen huset, men ikke alltid….

Jeg har ikke noe godt forhold til rullestolen jeg har fått utlevert.  Kanskje den skulle hatt en liten motor?  Jeg synes det er ille når gubben må dytte den, oppover bakker.  Jeg synes det er ille når barnebarna dytter den, jeg tror de betrakter den som et morsomt leketøy……..

Det er litt vanskelig for tiden dette, men en erkjennelse er i hvert fall nødvendig for å kunne gå (hmmmm bevege seg) videre…….Men ikke misforstå meg, min fysiske tilstand her nede på Lanzarote er mye bedre enn hjemme om vinteren, men det er tid for å se fakta som de er, tror jeg.

 Denne trappa må jeg opp for å komme til leiligheten.  Så lenge jeg klarer det, er jeg fornøyd, og her trener jeg flere ganger om dagen!!!

 Jeg la ut innlegget på facebook, og min kusine Liv-Hanne kommenterte med følgende linjer, linjer jeg vil ta vare på, og limer dem inn her, tusen takk:




 Å VÆRE STERK

Å være sterk er ikke
- å løpe raskest
- å hoppe lengst eller å løfte tyngst

Å være sterk er ikke
- alltid å vinne
- alltid å ha rett eller alltid å vite best

Å være sterk er å
- se lyset når det er som mørkest
- slåss for noe man tror på selv om man
ikke har flere krefter igjen
- se sannheten i øynene selv om den er hard...
(ukjent)