Videre til Ahus.......

Etter en laaang tur fra Lanzarote via Düsseldorf og München landet vi på Gardermoen sent på kvelden Lillejulaften.  Ferden gikk videre til Ahus for min del.  Ikke i ambulanse men i en taxi.

Personen som tok imot oss på akuttmottaket leverte meg et munnbind og sa at jeg måtte ha det på hele tiden i tilfelle MSRA-smitte ettersom jeg kom fra sykehus i utlandet.  Så måtte vi bare sette oss på venterommet. ”Min” følgende lege skulle jo liksom overlevere meg til det nye sykehuset og snakke med legen.  Det kan ta mange timer sier personen i vakta.  Ja men jeg kan da ikke vente her i mange timer sier legen helt forskrekket!!  Han måtte bare dra etter en stund og leverte fra seg papirene sine. Han hadde en taxi utenfor som ventet og han skulle videre til København morgenen etter. Det var vel en merkelig ordning for en pasient som skulle overføres fra ett sykehus til et annet?  Jeg skulle nok ha kommet med ambulanse som først planlagt, da hadde jeg vel ikke blitt plassert på dette venteromme ihvertfall…eller kanskje vi skulle ha henvendt oss direkte på medisinsk avdeling?

Etter  en time på venterommet med boka mi og et munnbind jeg ble nesten kvalt av, klarte jeg ikke mer. Venterommet var nå helt fullt, jeg tenkte med meg selv: dette må være et galehus!  Nå har galskapen på Ahus spredt seg hit til akuttmottaket også!  Klokka var blitt midnatt.  Jeg gikk til resepsjonsdisken og spurte om dette virkelig var vanlig prosedyre når man ble overført fra sykehus til sykehus?  Jeg fortalte at jeg hadde ligget til sengs i to uker, vært på reise i 12 timer, jeg skulle egentlig ha kommet med ambulanse,  jeg var skikkelig dårlig!  Jeg klarer ikke mer nå, sa jeg, og dessuten, sitte på det fulle venterommet og være smittefarlig??  Personen i luken forstod min situasjon, fulgte meg bort i korridoren og fant en båre til meg.  Å for et paradis, et sted å legge seg ned, med pute og dyne til og med!

Det tok vel enda et par timer før jeg ble hentet og kjørt inn til et undersøkelsesrom.  Masse prøver ble tatt, og den kjempehyggelige legen stakk hodet inn av døren til slutt og sa at alle prøvene så fine ut, han regnet med at jeg ville bli utskrevet dagen etterpå.  MSRA-prøvene ville ikke være klare før etter omtrent tre dager, så jeg skulle inn på et isolat-rom på medisinsk avdeling til neste dag.  Klokken fire om morgenen var jeg installert på isolatrommet.  Det var herlig å få komme til Ahus og attpåtil ligge på isolat, he he,tenk det, at jeg følte det slik!   Jeg ble trillet forbi noen korridorsenger, stakkars dem som måtte ligge der, men det var vel sikkert bedre enn å ligge hjemme…….

Legevisitten neste dag, legen sa at røntgenbildene var helt fine, ingen tegn til lungebetennelse lengre.  CRP var helt normal, nede i 6, og alle andre prøver var fine så det var bare å reise hjem.  Jeg hadde fått en god behandling på Hospiten Lanzarote, det sa han også. Det var ikke nødvendig med noe mer antibiotikabehandling .  Mens jeg ventet på taxi hjem, fikk jeg juletallerken.  Vil du ha øl eller vin, spurte pleieren som kom med maten.  Jeg ble så forskrekket at jeg takket nei!! Men maten smakte aldeles nydelig med vann også etter to uker på spansk sykehus med ”rar mat”.

JulaftenVi skulle hatt masse gjester i jula, datter og barnebarn fra Bergen og barnebarn fra Sverige.  Alle ble ”satt bort” til min niese. De feiret en hyggelig jul med sin storfamilie hvor det fantes både hester, hunder og katt, tante, onkel og kusiner.  Her hjemme hadde vi heller ingen nød, det ble ingen ”Dankerts jul” på oss!  Takket være noen utrolige omtenksomme barn, svigerbarn og barnebarn kom vi hjem til:  Ferdig måket vei og gårdsplass, kjøleskap og fryser full av masse god mat, ferdig middag klar til oppvarming, ferdigpyntet juletre, masse snacks i skapet, juleeske med røde lys, servietter, vin og masse annet godt.  Oppmuntrende tilrop og gode samtaler fra sønn i Japan hadde vi også i løpet av kvelden på MSN/Skype.  Vi spiste godt, satt og halvsov i hver vår stol og la oss omtrent før kl 22:00.  Det var deilig etter to døgn med lite søvn og masse reising.  Tusen takk alle dere herlige barn, svigerbarn og barnebarn!!

Julen 1974

Sosiale medier, internett og pc

Sosiale medier kalles det. Noen er veldig motstandere av det. Noen = mennesker over 60 år. Kanskje det er motstandere som er yngre også.


De vet ikke hva de går glipp av. Facebook for eksempel kan gjøres til akkurat det du selv vil. Ingen styrer hvordan du vil innrette din ”fjesbok”. Den kan være åpen for hele verden, eller åpen bare for dine utvalgte. Her kan du legge ut bildealbum som dine utvalgte kan gå inn og se på. Her kan du enkelt sende meldinger til venner og slektninger. Mye enklere og billigere enn på noen annen måte.
Bedre med et brev sier du? Ja men her kan man skrive til hverandre også. Her en kveld poppa det plutselig opp på skjermen min ”Hi Ellen!” , det var min kusine i Australia som jeg har fått kontakt med via facebook. Vi ”prata” en stund før jeg måtte legge meg mens hun på sin kant av kloden skulle starte dagen. Tror du virkelig at hun plutselig hadde satt seg ned for å skrive et brev til meg, en ”fremmed” kusine på andre siden av kloden?

Vi er en veldig stor familie, så stor at det har vært håpløst å følge med alle, før facebook. Nå har vi opprettet en lukket gruppe for familien, der legges det inn gamle bilder, gamle historier, filmer og videoer fra vår barndom og fra eldre tider. Nyere tid er selvsagt med, vi har en deltaker med i Idol som vi heier på, hele slekta. Vi er spredd over hele verden og kontakt er opprettet takket være facebook. Vi har selvsagt lagt ut en dokument også som viser mine besteforeldere med sine barn, tolv i alt. Etter hvert skal vi få inn deres etterkommere også.

Skype er en annen utrolig herlig funksjon. Her kan man ringe opp til de andre som har Skype, med videosamtaler. Og det koster absolutt ingen ting. Vi snakker selvfølgelig med vår sønn i Japan, tenke seg til hva det ville ha kostet med vanlig telefon? Det er veldig kjekt å SE hverandre også!! Med Skype kan vi også ringe til vanlige telefoner, langt billigere takst enn telefon/telefon. Min mann snakker jevnlig med sine brødre som bor på en annen kant av landet. De har en avtale om å være pålogget kl 2000. Det er ikke hver kveld de sitter der, men da titter de innom hvis de har anledning. Koster ikke noe…..

Farmville og den slags, mange er veldig irriterte på slike ”spill” som egentlig ikke er et spill. Da jeg var som sykest hadde jeg min farm i Farmville, og du verden for en nytte den lille applikasjonen gjorde for meg. Jeg gikk inn på farmen min hver dag og matet dyrene og flyttet litt på dem, Kjøpte (gratis selvfølgelig) litt nye ting og ordna med avlinger. Etter å ha frisknet til kan jeg nesten ikke forstå at jeg holdt på med dette, og tusen takk til alle mine som av lojalitet opprettet farmer for at jeg skulle ha noen å kommunisere med. Farmville er helt borte nå for meg, men jeg vet at det kan være nyttig for andre i andre tilfeller.

I forbindelse med cellegiftbehandling havnet jeg ofte på isolat. Aner dere hvor fryktelig det er å ligge på isolat? Der går tiden langsomt, og et sykerom er ikke akkurat så spennende. Jeg synes forresten at isolatrom kunne vært litt spesielle og hyggelig innredet, ikke kalde tomme værelser. Vel vel. Med internett og pc gikk tiden mye fortere. Jeg kunne snakke med hvem jeg ville, og alle mine har jo også Skype slik at vi også kunne SE hverandre, og linjen kunne være åpne i timevis uten at vi sa så mye til hverandre. Det er jo som oftest TV på alle rom nå, men med internett og pc så kunne jeg også velge og vrake i TV-arkiver og se programmer jeg hadde gått glipp av tidligere.

Ja jeg kunne sikkert ha fortsatt enda lengre, med lovprising av Sosiale medier, internett og pc, men jeg gir meg her. Må bare si at jeg synes litt synd i alle disse andre”gamlingene” som ikke vil eller kan ta del i denne nye verden!