mandag 25. august 2014

Tårer......



Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom dette.   Virkelig, det er en sorg som jeg ikke klarer å kjenne på, og jeg tenker, Nei nei nei dette vil jeg ikke, jeg vil ikke.  Jeg vil ha tilbake min kjære!!!!


For en uke siden var han her hjemme, og han reparerte dører, vasket klær, trallet og sang.  Ja han hadde smerter, større smerter enn han ville fortelle meg.  Det gikk så forferdelig fort.  Onsdag ble han innlagt, og siden har det bare blitt verre og verre.

I forrige uke kunne vi feire 49 års bryllupsdag.   Neste år hadde det blitt 50.  Men det blir det ikke,  Han ligger nå på Palliativ enhet på Ahus med store smerter, og er ganske neddopet.  Det kom så brått, de aller verste smertene, de han ikke kunne klare å bære.  De har prøvd alle mulige sorter smertestillende, men det eneste som virker er beroligende medisin sammen med morfin, da får han fred.  Men da er han borte for oss, vi når sjelden inn til ham, han er i en søvn omtrent hele tiden.

Hvis han ikke er langt inne i søvnen så jamrer han seg pga smertene.

Det er så forferdelig, jeg kan ikke sette ord på det.  Hjelp meg, noen!!!!  Hjelp ham mente jeg vel heller……

Jeg gråter alt for mye, jeg klarer ikke å si det jeg vil uten å begynne å gråte,  finnes det noen råd for det da?  Jeg må jo kunne klare å ta meg i sammen.  Jo snillere folk er rundt meg, jo mer tuter jeg.  Det er så fryktelig strevsomt..

I natt var jeg på sykehuset sammen med min yngste sønn som bor i Japan.  Han måtte reise tilbake i dag.  Min datter fra Bergen har vært her i hele helgen.  Mine to sønner her på stedet tar ”vakter” de også.  Barnebarna stiller opp.  De overnatter også på sykehuset og passer på sin farfar, og vi gråter alle sammen.  - vi ville jo så gjerne ha beholdt ham lengre……..

Vi er på sykehuset hos ham hele døgnet, noen av oss.  Og selvfølgelig skulle vi ønsket at han var våken og klar og kunne snakke med oss,  Men da vil han ha så fryktelige smerter at da kunne han ikke ha snakket med oss likevel. 

Det er så mye mer vi skulle ha snakket om, som vi ikke rakk!  Kanskje ville det ha vært slik uansett.  Jeg har jo lenge gått her og tenkt at han kom til å reise fra meg snart.  Hvorfor sa jeg ikke alt jeg skulle ha sagt da?  Jeg visste jo at denne tiden ville komme.  Vi visste at han hadde uhelbredelig kreft.  Men vi trodde at vi hadde bedre tid.  Alle tror vel det, men det har vi ikke, vi har forferdelig dårlig tid.

Jeg må sove hjemme i natt, sønn og barnebarn overnatter på sykehuset, og han vet at vi er der,  Han sier av og til Hei, og smiler til utvalgte…….

Jeg stiller igjen i morgen tidlig,  men det har vel ikke skjedd noen mirakler til den tid.

Det er mange som gråter med meg, gubben min er en veldig kjær mann for veldig veldig mange……..

En tekst som vi likte så godt, passer til bildet av hendene våre som vi tok i går, eller dagen før, kanskje det ikke var så farlig likevel, med det som ikke har blitt sagt?  Det finnes noter også til disse vakre ordene...

LA ORDA TEIE

Du treng ikkje seie orda, nei, gje meg heller di hand,
for ingenting her på jorda, kan tale som handa di kan.
Om alt det du ville seie, den varme handa fortel.
Så la berre orda teie, eg skjønar deg likevel......

Tekst Josef G. Larssen,

Tusen takk vennen Josef!!:

tirsdag 19. august 2014

Vi flytter og flytter......

Vi bodde mange steder de fem årene i Stavanger/Karmøy.  Det ble fem bosteder totalt, med andre ord, vi flyttet en gang pr år.  Jeg har hatt noen planer om å fotografere alle husene vi har bodd i på Vestlandet, men det har ikke blitt noe av.  Nå må jeg bare plukke fra Google det jeg mangler tror jeg. Bildet til venstre her er fra Egersundsgt i Stavanger dit vi flyttet etter å ha bodd i Skudeneshavn. Loftsvinduet, der bodde vi!  Bildet er hentet fra Google Map. 

Vi hadde flyttet til Karmøy i forrige innlegg, og fått vårt første barn.  En stor kjekk gutt, født i juni 1966.  Han oppførte seg ikke som skrevet i spedbarnsboken vår.  Der stod det at han skulle våkne midt på natta og forlange mat.  Det gjorde han aldri.  Første natta hjemme var vi våkne og bare venta på at han skulle våkne, men nei da.  Han ble stelt i 10-11-tiden og sov til det ble morgen, og det gjorde han hver eneste natt.  Ikke skrek han mye heller.  Kanskje det var derfor vi fikk vårt barn nummer to ganske så raskt, vi trodde vel at alle spedbarn var så rolige?

Her bodde vi, i gubbens barndomshjem i Skudeneshavn.  Det er ganske så nær sjøkanten.  Det hendte at min kjære dro ut på morgenkvisten for å fiske, og da dro han rett til havs, så langt at han ikke kunne se land lengre.  Der var det fisk, og han fiska og leverte fisken til fiskesalgslaget.  Jeg kan ikke si at jeg følte det så veldig bra når han forsvant ut i havet på den måten.  Mitt første møte med havet var vel omtrent det at min svigerfar ble borte og druknet en mørk kveld i februar.

Det var solskinnsdager også, og båtlivet var der, også den gangen. Bagen og barnet på plass og vi avgårde til Sandholmen, et nydelig badested.

I følge vår praktiske Bryllupsbok så var det en del som skulle anskaffes før man fikk barn.  Hør bare her:
6 skjorter - 6 trøyer - 20 bleier - 12 kluter - 6 bukser - 6 sparkebukser - 2/3 bomullsjakker - 2 babytepper.

Jeg undres på om dagens mødre har så lite til ungene sine?  Vi måtte jo sy disse bleiene selv, og ofte ble skjortene også hjemmesydde. Bleievasken var et kapittel for seg selv, og det har da også fått en egen omtale i innlegget mitt.

Ut på høsten flyttet vi tilbake til Stavanger, til Egersundsgaten.  Der fikk vi leie loftsleiligheten.  Det var stue, kjøkken, soverom, toalett og diverse kott overalt.  Ja det kom jo et barn til, ei lita jente ble født sommeren 1967. Det ble en litt annen opplevelse å skulle føde på et vanlig sykehus.  Den første ble født på en privat klinikk.  På Stavanger sykehus fikk min mann mine klær på armen og beskjed om å komme igjen dagen etter. Da tror jeg nesten at jeg  fikk et anfall av raseri eller panikk eller noe annet lignende.  Jeg var da absolutt ikke forberedt på at han måtte forlate fødestuen!!! Jeg var vel omtrent der at jeg ville også ut derifra, men det gikk jo ikke.

Vår nye baby var ikke akkurat så rolig som sin bror, nei da, hun gråt mye, og var mye syk. Det viste seg at hun hadde astma, Hun ble innlagt på sykehus en gang med lungebetennelse og astma og holdt nesten på å dø fra oss.  Det var ganske forferdelig å bli oppringt med den beskjeden at vi måtte komme til sykehuset straks for de visste ikke om hun ville overleve natten.  Da vi kom fram var hun over krisen, heldigvis, men vi kunne telle 20 sprøytestikk på den lille kroppen.  Og hvorfor måtte vi tilkalles?  Jo det var ikke slik den gangen at vi fikk lov til å være der sammen med henne. Bildet til venstre er fra loftsleiligheten i Egersundsgt.  Det var delvis møblert og her skimter vi også radiobordet som har fulgt oss i alle disse årene.  Bildet er fra vår datters dåpsdag, og det er vår eldste som slår av en prat med gjestene....

 To bleiebarn, tøybleier og kokevask, jo visst det var strie dager.  De kunne jo ha vært bedre under andre forhold, men der vi bodde var det visse regler.  Jeg tror ikke papirbleier var oppfunnet i 1967, det var ihvertfall ikke vanlig at vi kunne bruke det.  Nei det var de hjemmesydde flanellsbleiene og gassbleiene som måtte kokes etter bruk.
Vi fikk ikke lov til å koke på kjøkkenet, vi fikk heller ikke lov til å anskaffe oss en vaskemaskin.  Vi måtte ned i kjelleren,  Der stod det en stor vedovn med kobbergryte (bildet er hentet fra finn.no) oppå og der måtte vi koke klær.  Ved fikk vi ikke lov til å kjøpe, vi måtte fyre med gamle aviser, ukeblader og rusk og rask og papirsøppel.   Det tok virkelig sin tid å få disse bleiene kokt med kun aviser til brennstoff...... Og så var det å skylle i kaldt vann, og henge til tørk. 

Jeg har søkt litt på internett for å finne ut når papirbleiene ble tatt i bruk, jeg fant ikke noe om det, men jeg fant mye annet.  Et papirbleiebarn produserer 1 tonn avfall i året!!  Og det avfallet kan ikke brukes til noe som helst. Det var også noen tanker om at ungene muligens ble tørrlagte tidligere i gamle dager.  Med det arbeidet som fulgte med bleievask for 40 år siden var det nok en større innsats som ble satt inn på å få barnet tørr tidligere enn i dag. Det var også langt mer ubehagelig for ungen å bli våt enn det er i dag med papirbleier.  Men hadde jeg kunnet velge den gangen, det hadde blitt papirbleier, ingen tvil om det, det var et slit med den spesielle kokingen vi måtte foreta oss.

Det endte med at vi ble oppsagt der vi bodde, pga at vår lille syke datter skrek så mye om natta.  Da ble legen vår ganske sint, og ville ta affære, men vi fant da heldigvis et annet sted å bo ganske raskt.

Vi fikk leie et vertikaldelt hus, ute på landet, på Randaberg.  Der kunne vi riktig kose oss, og vi anskaffet oss både ender, katt og høns, og undulat. og ikke måtte vi ned i en kald kjeller og fyre med aviser heller.  Legg merke til hønsene våre på bildet her, de var gråspraglete...........Gubben hadde fått brukbar jobb, bil var anskaffet og livet smilte igjen.

 -  Helt til eldstegutten gikk baklengs og ble sittende på stråleovnen som stod midt på stuegulvet, ble stygt forbrent bak på lårene, to uker i sykeseng på sykehus, under et slags telt.......puhhh.  Også her på sykehuset, ikke noe adgang for foreldre å bli værende sammen med barnet på sykehuset.  Vi kunne komme i visitttiden.....det var ikke godt å forlate en treåring der på den måten.  Han var tapper, nå må du gå mamma sa han, ellers så rekker du ikke bussen.......

Jeg har forsøkt å finne bilder av dette huset på Google, men husker ikke nøyaktig adresse, og da var det vanskelig.  Det har jo blitt en del forandret på disse femti år.  Vi bodde akkurat ved grensen mellom Stavanger og Randaberg, men det er vel kanskje en kommune nå?  Rett over veien var det et bremseverksted. 

 Det var da et fint uthus ihvertfall, med både høns og ender.......og inne hadde vi katt og undulat, en skummel blanding lærte vi etterhvert.  Katten veltet buret, døra gikk opp, katten fanget undulaten og løp ut med den gulgrønne fuglen i munnen.  Jeg løp etter, fant en stor sten i farten og kasta virkelig blink, virkelig et mesterskudd, rett i hodet på katten som slapp fuglen øyeblikkelig.  Jeg tenkte i farten at om fuglen vår var død, så skulle den ihvertfall ikke bli kattemat.  Men Putte levde, pjusket og taus.   Han ble satt tilbake i buret, stelt og kost med, men han var fullstendig taus i omtrent ett år etter denne hendelsen.

 Det var mange mål med jord på denne eiendommen, og vi dyrket jo litt ymse på jorda.  Gubben lagde en egenkomponert jordfreser av Tempolett moped.   Den kunne jo brukes til litt av hvert på "gårdsbruket" vårt.

Etterhvert fikk vi lyst på egen bolig, og valget falt på en nybygd borettslags rekkehus i Hafsfjord, Hegreveien 4. Du verden for en luksus det var, alt nytt, vi manglet vel ingenting.  Og her var det både vaskerom og vaskemaskin.  Ikke noe vedfyring her nei, eller rettere sagt avisfyring.

De glade 70-årene var i anmarsj, og de skulle by på enda flere opplevelser.  Oljealderen gjorde sitt inntog i Stavangerdistriktet på godt og vondt.  De som jobbet i Nordsjøen tjente vel det dobbelte av det de gjorde i verkstedindustrien på land, med den misnøyen som fulgte med det.  Det kom veldig mange tilflyttere fra utlandet, og i 1970 var vi ikke helt fortrolig med det.  I naboleiligheten vår bodde det en italiensk familie, og det førte til litt av hvert som vi ikke riktig forstod eller ikke ville forstå kanskje.  I tillegg så fant Stavanger Kommune på noe riktig lurt.  De kjøpte et par leiligheter i hver rekke til sine sosialklienter for å integrere dem i samfunnet.  Det førte til masse fyllebråk, besøk av politi og politutrykninger støtt og stadig i gata vår.


Slik ser Hegreveien ut i dag, det takbygget over døren fantes ikke da vi bodde der, men ellers er det jo ganske likt. Tre soverom, kjøkken, stue, bad og vaskerom, en herlighet uten like.

Vår første jul i Hegreveien fikk vi besøk fra Sørumsand, søster, svoger og niese, og dermed var det duket for jobbskifte og storflytting etter nyttår.  Vi var nok ikke helt fornøyd med nabolaget vårt, og dessuten ble vi anbefalt å flytte til innlandet med vår astmasyke datter.  Veien videre gikk til Østlandet og de glade 70-årene.........

 



søndag 17. august 2014

Det er lenge siden......

Det er veldig lenge siden vi giftet oss, 49 år!  Vi feiret 49 års bryllupsdag for noen dager siden.  Det satte mange tanker i sving.
Vi møttes på Thor R Kvales handelskole i Kristiansand.  Jeg var hos min søster, passet min lille niese om dagen og gikk på handelskole om kvelden.  På denne skolen gikk det også en kjekk kar fra Karmøy, og det ble jo oss to etterhvert.  Ganske raskt faktisk.  Vi møttes på skolen i september, forlovet oss i april året etter og giftet oss i august, dvs det var ikke gått ett år siden vi møttes første gang.  Ganske heftig?   Jo da, vi ble veldig advart, men nå har vi da vært gift i 49 år!!

Ettersom jeg så vidt var fyllt 18 år så måtte det tillatelse til, fra foreldre for å gifte seg.  Myndighetsalderen den gangen i 1965 var 21 år. Vi reiste nordover til Mosjøen med den knøttlille bilen og telt for å få denne underskriften fra han far selv, og den satt langt inne.  Ja i dag kan jeg jo forstå det, jeg var jo ikke myndig, og vi hadde ikke kjent hverandre ett år engang.

Vi giftet oss i Kristiansand Domkirke. Der er det plass til 1600 personer, tror jeg, og vi var da fire + presten.  Det var slik at våre familier ville vel at vi skulle ha bryllup på hjemplassen, dvs Mosjøen, eller Karmøy.  Vi valgte da faktisk å hoppe over alt det vanlige og giftet oss "for oss selv" med bare forlovere til stede.  Vielsen var veldig morsom, vi fikk fullstendig latterkrampe, det var noe rumling i en mage som gav gjenklang i det store kirkerommet som var helt tomt for anledningen.  Feiringen foregikk på Mølla Restaurant, fremdeles med bare oss fire og vi hadde en trivelig kveld.

Etter noen dager som nygift pakket vi våre eiendeler, det var ikke så veldig mange, og reiste til Stavanger.  Der skulle gubben begynne på skole, og vi håpet jo selvfølgelig å få et sted å bo. med en gang!!  For en galskap........ jo vel, hadde vi ikke fått husrom samme dagen så hadde vi vel reist over fjorden til svigerforeldre på Karmøy.  Vi fikk leilighet samme dag, helt utrolig, men det gjorde vi. Leilighet ja, samboere var et ukjent begrep den gangen.  Ingen ugifte par fikk kjøpt seg noen leilighet i borettslag.  De fikk vel knapt leie privat heller.  Forresten så var det vel ingen ugifte par som bodde sammen den gangen.

Allerede fra starten av skilte vi oss vel ganske ut fra alle andre.  Vi giftet oss  utradisjonelt og det tok faktisk 10 måneder før den første ungen dukket opp også.  Det vanlige på den tiden var jo at alle førstefødte ble båret i kun 6 mnd!!!

Vi bodde på loftet her, det var bare ett rom og kjøkken men helt fint for oss to.
Vi bodde ikke akkurat midt i Stavanger. Viste på Jæren het det der vi havnet, litt utenfor selve byen. Vi bodde der helt til vi flyttet til Karmøy og Skudeneshavn i februar 1966.  Min svigerfar druknet, han falt overbord fra båten sin mellom Stavanger og Karmøy og han har aldri blitt funnet.  Jeg var gravid, gubben gikk på skole, og av forskjellige grunner så flyttet vi til min svigermor og bodde der til høsten da vi returnerte til Stavanger og skolegang igjen. bildet til venstre er fra stua vår i vårt første hjem.  Det radiobordet har vi forresten enda i bruk.

Vår førstefødte ble født på et privat fødehjem i Haugesund.  Det var Røde Kors som eide dette.  Der måtte man framlegge vielsesattest for å slippe inn, jo da det er helt sant.  Ikke noe skamløst der i gården på den tiden.  Det var et nydelig sted å føde barn på.  Gubben fikk være der omtrent hele tiden, og det var ikke vanlig på seksti-tallet..  Oppholdet var på en hel uke, og det var omtrent hotellstandard.  Det var ikke noe problem å komme hjem med en liten baby.  Min hobby i alle år hadde vært å passe barn, så jeg var veldig godt "utdannet" bleieskifter".  Gubben var yngst i sin familie og hadde praktisert barnestell på sine nevøer og nieser, så utdannelsen vår var i orden.


Facebook var virkelig med på feiringen vår av 49-årsdagen, det er nye tider nå.  Det minnet meg om gamle dager og jeg måtte hente ned en bok vi fikk da vi forlovet oss, Bryllupsboken het den. Jeg fant mye rart og artig der som jeg skal komme tilbake til etterhvert.

I Bryllupsboken kunne vi lese om mangt og mye, hvordan samfunnet fungerte rundt oss, reklame for diverse nyttige ting, ordensregler i samfunnet, kleskoder, barnestell. I det hele tatt, mye nyttig, den gangen, og aldeles ubrukelig i dag.......Her står bl a: " Damer bør ikke vise seg ute blant folk med krøllnåler eller ruller i håret - selv ikke i melkebutikken på hjørnet, ikke bruke høyhælte sko og stivpyntet bluse til lange bukser eller la utbrukt selskapstøy tilbringe sine siste dager på kontoret eller til husstell!"

Det verste som står i den boken er vel noe jeg har tenkt på mange ganger siden, og det er om håndteringen av nyfødte.  Jeg siterer her fra Bryllupsboken:  " Barnet blir ikke lagt til brystet før ca 12 timer etter fødselen.  Både mor og barn trenger hvile."  Sitat slutt.  I dag er det det første som skjer at barnet blir lagt til brystet!!  Den gangen, på sekstitallet var Morsmelkerstatningen en ganske vanlig vare i handlekurven.Det var veldig veldig mange mødre som fikk ødelagt ammingen sin på den måten der. Retten til permisjon fantes, 6 uker før og 6 uker etter nedkomsten, som det står i min bok.........Det var ikke lenge.  Men så var det jo ikke så mange yrkesaktive spedbarnsmødre heller.

Deler av dette serviset har vi fremdeles.  Når jeg ser på gamle bilder så er det i grunnen mye som har blitt kastet som vi burde ha tatt vare på............

Det er virkelig rart å tenke på at det var som det var for 50 år siden.  I grunnen så minner det meg litt om Japan i dag , forholdet mennesker imellom.  Jeg kommer tilbake med mer mimring her etterhvert, fortsettelse følger...........