onsdag 27. juli 2011

Et åpent og demokratisk samfunn!


Jeg er redd! Jeg er redd for at dette som har skjedd vil virke slik at vi ikke lengre tør å være kritisk. At vi ikke lengre tør å stille spørsmål som har med innvandring, asylsøkere og ekstreme muslimer å gjøre. Jeg er redd for at det av den grunn kanskje heller vil bli et mer lukket samfunn enn det var før. Er det noen som fremdeles tør si at Mulla Krekar bør utvises? Han har tross alt truet en av våre stortingspolitikere. Er det noen som fremdeles tør å si at Norge bør stille visse krav til sine nye landsmenn?

Jeg ønsker meg et åpent , farverikt og mangfoldig samfunn. Det finnes ekstremister i alle grupper av mennesker, og man MÅ si ifra selv om disse ekstreme tilhører et muslimsk miljø. Akkurat som at vi ikke skal godta slike meninger som den norske terroristen hadde skal vi heller ikke godta meningene til nynazister, eller religiøse sekter som underkuer medlemmene sine, eller muslimske miljøer som nekter sine kvinner å ferdes fritt ute. Disse miljøer finnes , og det skal ikke godkjennes av oss og forties pga av frykten for å bli stemplet som noe ett eller annet.

Noe annet jeg også har tenkt mye på i disse dager, er politibemanningen. Er det ikke snart på tide at alle disse flotte nyutdannede politiene får bli befridd fra arbeidsløshet, til meningsfylt arbeid? Det blir utdannet langt flere enn det finnes jobber til. Dvs det finnes jo jobber og oppgaver, men det finnes ikke bevilgninger. Vi har jo ikke akkurat vært fornøyd og stolt av Oslo som hovedstad, med tiggere og narkomane overalt. Det er veldig mange som har følt seg utrygge i vår hovedstad, i sær på kveldstid. Jeg tror det hadde hjulpet veldig med mer synlig politi, slik som det var før i tiden. Det blir vel ikke akkurat noe politistat av den grunn. Det er ganske mye nedbemanning på lensmannskontorer på bygdene også. I helgene kan det være ganske så mange mil til nærmeste vakthavende betjenter.

I denne forferdelige tragedien som vi har hatt nå, så virker det som om alt dette er glemt.

En annen sak, vi kan godt ”bry oss” om merkelig oppførsel. Bonden på Rena, som forpaktet jorda, var inne på tanken om å kontakte politiet pga av ting som foregikk på gården. Trenden nå for tiden er vel at man skal passe på seg selv, og ikke bry seg om hva andre foretar seg. Kanskje vi skal begynne å bry oss mer? Bry oss av omsorg for andre. Bry oss fordi vi vet at det finnes gale mennesker. Bry oss om barnemishandling i private hjem. Bry oss for at vi aldri mer skal oppleve en slik katastrofe som skjedde i Oslo og på Utøya.

Det var mange som brydde seg veldig, campingturistene som dro ut i sine båter, med fare for sitt eget liv og plukket opp livredde ungdommer. Alle de andre rundt terrorområdene som hjalp til på alle måter.
Jeg gråter med dere, alle som ble rammet av terroren.



Det blir vanskelig å finne balansen mellom omsorg, mistenksomhet og frykt.

søndag 24. juli 2011

Skremmende terror!!!

Foto: Paul Audestad - Aftenposten

Klippet fra Aftenposten - Meninger - debattsentralen - kommentarer -  skrevet av Per Gunnar Hansø 23.07.2011




Det som har skjedd er ubeskrivelig vondt. Ufattelig. Umenneskelig.


Til de som har mistet et familiemedlem eller venn ønsker jeg å si: Kondolerer. Det hele er så ufattelig trist.

Jeg skriver dette fordi jeg tror denne morderen ennå ikke er ferdig med sin ugjerning. Hvorfor tror jeg det? Jo, for hadde dette massemordet vært det endelige målet, hadde han skutt seg selv når han var ferdig. Men han har tenkt lenger enn det.

Så hva gjorde han dette for? Hvilken nytte skulle han ha av det?

Han har myrdet over 80 mennesker, langt de fleste for egen hånd. Han har gått metodisk frem og nøye kalkulert hva som skulle skje når. Han gjør heller ikke noe forsøk på å skjule sin identitet. Tvert imot har han kaldblodlig myrdet folk, for så å overgi seg frivillig til politiet når de kom på plass. Han må ha visst at dette vil gi ham fast plass i media i lang tid fremover.

Dette betyr at det ikke er noen desperat handling. Det er ingen desperado som har "skutt villmann" rundt seg. Han har med overlegg handlet for å å drepe flest mulig før politiet kom.

Hva er motivet?

Jeg er overbevist om at denne personen ikke er sinnsforvirret eller har noen psykisk lidelse i normal forstand. Alt han har gjort er nøye planlagt og kalkulert for å få akkurat den effekten han ville. Jeg mener, hvorfor skulle han lage pent utseende "presentasjonsbilder" av seg selv på Facebook hvis det ikke var for at han ville ha dem som sitt bilde utad? Denne mannen har noe mer fore.

Så hva ønsker han egentlig å oppnå?

Jeg tror han ønsker å oppnå syv ting:

Det ene er å plassere sitt ønskede tema på dagsorden, med seg selv i fokus, og foran hele Norges befolkning.

Det andre er å eksponere så mange som mulig for hans eksisterende yttringer som allerede finnes på internett og i bokform.

Det tredje er å tvinge frem en radikalisering i det norske samfunnet.

Det fjerde er å få hele Norges (om ikke verdens) søkelys på seg gjennom den rettergangen som etterhvert vil komme, der han vil så mye som mulig forsøke å vinne sympati for sitt fordreide verdenssyn gjennom veltalenhet, spissformulerte svar og insinuasjoner.

Det femte er å få livslang spalteplass i media, samt å kunne bruke sitt lønnede opphold i fengsel til å skrive flere bøker.

Det sjette er å latterliggjøre det norske rettsystemet ved å misbruke dets humane grenser til å få ting på sin måte.

Det sjuende er at når han slipper ut i 2032 i en alder av 53 år, er han posisjonert som en ubestridt leder i det høyreekstreme miljøet.

Jeg mener at en person som går til det skritt å drepe mennesker for å sette dagsorden, må behandles spesielt. Det vil være et svik mot de drepte og de etterlatte å la ham få bruke denne situasjonen til å posisjonere seg og spre sitt budskap.

Derfor ønsker jeg:

- at rettsaken går for lukkede dører.

- at han får brev- og besøksforbud.

- at han isoleres på livstid, uansett oppførsel. Og jeg mener ikke 21 år - jeg mener til han har sluttet å puste.

- at media tar inn over seg hvilket ansvar de har for ikke gå en sosiopatisk massemorders tjeneste, uansett hvilke scoop og opplagstall det innebærer å avstå fra.

En person som kaldblodig bruker massemord for å få sagt sin mening, har brutt en implisitt kontrakt med resten av menneskeheten. Han kan ikke lenger gjøre krav på samfunnets rettigheter etter min mening. Det vil være det ultimate hån mot de ofre han etterlater seg å la ham dra nytte av denne situasjonen.

Så jeg ber, innstendig, om at mine ønsker blir hørt, og at andre som leser dette, også gjør seg opp en mening og uttrykker dem.


Med vennlig hilsen

Per Gunnar Hansø

tirsdag 12. juli 2011

Ingen spredning til skjelettet

Ingen spredning av kreft til skjelettet!!! Ingen spredning, hurra. Resultatet av skjelletscanningen var kommet til min fastlege (som hadde vikar fordi han selv var på ferie)

Der var noe annet, jeg tolket det slik at det var noe spor etter alle mine ribbeinsbrudd. Stakkars ribbeina mine ja, de har hatt vondt en del ganger…..Men…vi burde vel få alt slikt skriftlig, nå sitter jeg her og lurer på hva hun egentlig sa om de ribbeina. Men det er vel typisk for kreftpasienter, våger ikke helt å tro at alt er bra, hun sa da ett eller annet som jeg ikke riktig forstod?

Det var den gode nyheten, den dårlige: Ny luftveisinfeksjon, med antibiotika-kur. Det er hoste, og slapphet, jeg blir nok her hjemme noen dager. Håper inderlig at hosten ikke blir så ille at det går utover mine ribbein igjen.

Gubben fikk fjernet det meste av stingene i dag. Noen måtte stå igjen til fredag, det er et langt sår, uten hudtransplantasjon. Jeg tror vi ringer etter fredagen, til fastlegen og spør om der er kommet noe resultat.

Jeg blir nå litt skeptisk til disse stadige infeksjonene mine, skulle tro at jeg bare tåler å være hjemme! Her hjemme er det jo et veldig bra innemiljø, med utskifting av lufta en del ganger i døgnet. Kanskje det i grunnen er altfor bra slik at jeg blir sjuk hver gang jeg beveger meg ut i verden?

Men det gir seg vel snart, får vi tro, håper vi, regner vi med……

tirsdag 5. juli 2011

Hva er det jeg driver på med?

Hva i all verden er det jeg driver på med? Her sitter jeg ved frokostbordet. Jeg puster lett og lydløst. Jeg har ingen smerter. Jeg har god apetitt (hmmm egentlig altfor god, jeg begynner å bli tykk!)

Jeg kan bevege meg rundt i huset, uten problemer (i hvert fall i denne etasjen). Jeg kan ta meg en tur ut i hagen, mate småfuglene, sitte ute i solen, eller sitte i skyggen under vårt nye partytelt. Jeg kan kose meg med plantene vi har kjøpt inn, og som sønnen steller omhyggelig med. Jeg har en utrolig flink og snill mann som umerkelig har overtatt mange, veldig mange av mine gjøremål her i huset, for å avlaste meg.

Jeg kjente to personer som fikk kreftdiagnosen samtidig som meg, de døde etter noen måneder. Og her sitter jeg og sutrer fordi jeg ikke liker meg i rullestol som bevegelseshemmet!!!

Jeg må slutte å tenke på hva som har vært. Jeg kan til nød tenke på hvordan det kunne ha vært, det verste alternativet. Jeg må tenke framover, og glede meg over hvordan jeg faktisk har det!

Som oftest så gjør jeg også det - gleder meg over hvor heldig jeg har vært, og er fremdeles. Det er bare det at det kommer slike nedturer som jeg hadde på Festivalen, men det går over, og neste gang er jeg forberedt, og kan glede meg over å være med på livet i livet…..

I dag er det to jeg kjenner som er på Ahus, under kniven. Min kjære mann skal få fjernet mer av området rundt der føflekken var. Det er vel i og for seg en enkel operasjon, det verste blir vel uvissheten til granskingen av det vevet som er fjernet blir analysert. Blir det stråling og cellegift? Vi håper det beste.

Den andre er min sønns svigerfar. Han skal i dag ha inngrepet hvor de sjekker lymfekjertel før operasjon. Hvis alt er greit blir den ene lungen fjernet i neste uke, pga lungekreft. Jeg føler virkelig med ham, og håper at går greit også med ham, og håper at han slipper etterbehandlingen. Det var jo stråling og cellegift som gjorde meg skikkelig syk. Jeg var forholdsvis oppegående tre uker etter operasjonen, og så ble det bare verre og verre før det ble bedre. Men jeg vet jo at det var nødvendig å få den etterbehandlingen.

Nå tror jeg at jeg skal prøve å venne meg til den rullestolen. Neste tur til Shoppingsenter blir med rullestol, og der skal jeg sitte og nyte at jeg slipper å bli helt tom for luft. Men jeg må jo ikke bli sittende i den stolen, jeg har jo virkelig nytte av trim også, trene opp muskler i beina for eksempel.
Ja akkurat, opp på trimsykkelen med meg..........

søndag 3. juli 2011

Usynlig igjen – i rullestol denne gangen


Jeg har vært på Festival, sammen med tusen vis av andre mennesker. Det var en blandet fornøyelse. Dvs det var ingen fornøyelse i det hele tatt. Jeg var nok ikke moden for dette enda, jeg er ikke vant til å være bevegelseshemmet……. Jeg tror at jeg kan gå rundt omkring som før. Det ble litt av en nedtur hver eneste gang når pusten tok slutt og jeg måtte slenge meg ned i den medbragte rullestolen.

Det føltes faktisk så ille at jeg tenkte det at fra NÅ av blir jeg sittende hjemme, i sofaen. Men ved nærmere ettertanke så var det nok stress, jeg ble så stresset av alle menneskene og alt bråket. Det ble enda mindre pust av den grunn. Av og til klarte jeg å gå bare noen få meter om gangen.


Klikk på bildet, så ser du folkehavet
I tillegg så syntes jeg det var så fryktelig at gubben måtte dytte denne rullestolen opp bakker og ned bakker, og over brostenshomper. Kanskje jeg skulle ha bestilt en med motor på? Kanskje jeg hadde følt meg bedre da? Dessuten så var det dårlig opplegg med parkeringsplasser for handicappede. Vi fant en, men det var ikke på flat mark nei, det var en skikkelig tung bakke opp dit, (for meg)som ikke jeg klarte å gå i hvert fall.

Usynlig ja, jeg oppdaget det, at når vi traff på kjente, og hvis jeg satt i rullestolen, så snakket noen over hodet på meg, de så ikke på meg, snakket ikke til meg. Det var veldig merkelig, jeg hadde ikke blitt forundret om de hadde begynt å snakke om meg, selv om jeg faktisk var til stede. En merkelig følelse, det å være usynlig på denne måten…….

Vel, jeg ordnet det med at jeg reiste meg opp og stod ved siden av rullestolen i slike tilfeller, jeg er jo ikke lam, jeg har jo ”bare” dårlig pustekapasitet. Men det var ellers utrolig vanskelig å ferdes i en tett, tett t folkemasse med rullestol, jeg tror ikke vi skal gjenta det eksperimentet.

Akkurat nå vet jeg heller ikke om jeg noen gang vil være med på festival, men det har kanskje gått over til i morgen.

Det har sikkert gått over til i morgen.  Jeg glemmer så fort ubehageligheter....