Jeg har vært på Festival, sammen med tusen vis av andre mennesker. Det var en blandet fornøyelse. Dvs det var ingen fornøyelse i det hele tatt. Jeg var nok ikke moden for dette enda, jeg er ikke vant til å være bevegelseshemmet……. Jeg tror at jeg kan gå rundt omkring som før. Det ble litt av en nedtur hver eneste gang når pusten tok slutt og jeg måtte slenge meg ned i den medbragte rullestolen.
Det føltes faktisk så ille at jeg tenkte det at fra NÅ av blir jeg sittende hjemme, i sofaen. Men ved nærmere ettertanke så var det nok stress, jeg ble så stresset av alle menneskene og alt bråket. Det ble enda mindre pust av den grunn. Av og til klarte jeg å gå bare noen få meter om gangen.
Klikk på bildet, så ser du folkehavet |
Usynlig ja, jeg oppdaget det, at når vi traff på kjente, og hvis jeg satt i rullestolen, så snakket noen over hodet på meg, de så ikke på meg, snakket ikke til meg. Det var veldig merkelig, jeg hadde ikke blitt forundret om de hadde begynt å snakke om meg, selv om jeg faktisk var til stede. En merkelig følelse, det å være usynlig på denne måten…….
Vel, jeg ordnet det med at jeg reiste meg opp og stod ved siden av rullestolen i slike tilfeller, jeg er jo ikke lam, jeg har jo ”bare” dårlig pustekapasitet. Men det var ellers utrolig vanskelig å ferdes i en tett, tett t folkemasse med rullestol, jeg tror ikke vi skal gjenta det eksperimentet.
Akkurat nå vet jeg heller ikke om jeg noen gang vil være med på festival, men det har kanskje gått over til i morgen.
Det har sikkert gått over til i morgen. Jeg glemmer så fort ubehageligheter....
Huff, det hørtes slitsomt ut...
SvarSlett