torsdag 26. august 2010

Det gikk dårlig

men jeg lever og jeg puster, jeg kan bevege meg rundt i rommet, jeg kan legge meg uten hjelp, jeg ligger ikke på sykehus, jeg er heller ikke kvalm akkurat nå. –snart skal jeg i hotellets restaurant og spise middag her på Rhodos. Det er sannelig ikke alle lungekreftpasienter som kan si det samme som jeg kan akkurat nå. Det er nok viktig å fokusere på det viktigste her i livet, jeg lever!

Vår tur til gamlebyen i Rhodos by i går kveld gikk bra, og dårlig. Vi tok en taxi inn til byen, vandret oppover, så på masse rare restauranter og butikker. Jeg var nymedisinert, så det gikk forholdsvis bra. Jeg ble jo andpusten der det bar oppover, men klarte å takle det. Middag ble spist på restaurant Romeo, og vi spiste oss gjennom både hovedrett og dessert. Men så skulle vi hjem, og ettersom det bare gikk nedover trodde jeg at det skulle gå bra, men det gjorde det ikke! Jeg ble fullstendig tom for luft, trodde aldri jeg skulle komme levende fram til taxien men gjorde jo heldigvis det!

Tja hva skjedde da? Kanskje jeg skulle ha tatt ”manuell” pustemedisin sånn halvveis? Jeg hadde jo ikke forstøverapparatet med meg. –det ble veldig mange timer uten medisin, kanskje det var derfor?

Nå etterpå er jeg tung hele tiden, men så er det ekstra varmt i dag da, og jeg er sliten etter i går kveld. Det skjer noe mentalt med meg etter slike episoder, jeg blir redd og engstelig og tør ikke noen ting! Da er det smart å gjenta første kapittel her, noen ganger, så mange ganger som det er nødvendig!

onsdag 25. august 2010

Ny 3 mdrs-kontroll og så av gårde til Rhodos!

Kontroll etter 3 måneder, for andre gang, det er vel nesten med angst man møter fram til røntgen og legetime. Det gikk bra, dvs senkning fremdeles for høy, og blodprosent fremdeles for lav. Ikke noe mystisk på røntgenbilder eller andre undersøkelser, og tillatelse til å reise til Rhodos.

Det var og er ganske skummelt å reise nå, med handicap. Det hender bare rett som det er at jeg går tom for luft. Surstoffopptaket mitt var forresten på 98, så det å fly skulle ikke være noe problem. Det var det heller ikke, det eneste problemet var at jeg var så kvalm hele tiden, og varm matlukt kl 7.00 om morgenen er ikke akkurat noe som gjør kvalmen bedre.

Vi hadde bestilt rullestol på flyplassen, og det fungerte helt fint bortsett fra på flyplassen på Rhodos da, ute av terminalbygningen så måtte vi opp en bakke for å komme til bussen, og med et fryktelig dårlig asfaltdekke, en rullestol og en koffert så måtte vi bare sette fra oss rullestolen og komme oss opp bakken så godt vi kunne. Det var ganske tøft med den varmen som møtte oss, og sliten etter omtrent ingen søvn om natta.

Ellers så går det bra så lenge vi holder oss i ro. Vi skal forsøke oss med taxi til Rhodos by i kveld og spise på en av restaurantene der. Det er litt vanskelig fordi selv om vi spør på forhånd om der finnes kupert terreng, så husker ikke friske folk dette så godt, fordi de legger ikke merke til det, om det er flatt eller litt kupert. Vel vi får se og ta tiden til hjelp. Ellers så er det ikke så lett å plutselig være nødt for å tenke på en annen måte, og ikke klare det man klarte før. I sær når veggen kommer plutselig, midt i fleisen!

tirsdag 10. august 2010

KOSTHOLD

Det er ikke lett å spise sunt og fornuftig når man er kvalm, har dårlig appetitt og maten vokser i munnen. Jeg har faktisk, for øyeblikket, gitt opp det med å spise sunt og variert. Fra nå av er det snakk om å spise uansett hva, selv om det blir omtrent bare karbohydrater. Det er nemlig det eneste jeg stort sett orker, eller ikke blir kvalm av: Lyst brød, iskrem, frukt, syltetøy osv osv. slett ikke bra, men bedre det tror jeg enn å sitte å bli kvalm over en skive grovt brød med kjøttpålegg. Jeg kan spise det også, av og til heldigvis, men nå skal jeg spise akkurat det jeg har lyst på. Det er den eneste måten jeg kan få i meg mat tror jeg.

Som motvekt og hjelp for alt dette, så tar jeg en shake med Herbalife ernæringspulver hver morgen, etter frokost. Jeg bruker sjokoladepulveret og blander i litt jordbær, banan eller annen frossen bær. Dette tror jeg hjelper meg ganske mye, og det smaker godt. De dagene jeg slurver, eller ikke har noen blender i nærheten slik at jeg får mikset en shake, så er jeg fullstendig utmattet. Jeg vet ikke om det skyldes ettervirkning av kreftbehandlingen eller mangel på herbalife-shake, men forsøker nå å få tatt den shaken minst en gang pr dag. Den innholder jo alle de vitaminer og mineraler og proteiner som det usle kostholdet mitt mangler.

Som godsaker liker jeg veldig Herbalifes proteinbar, den med sitronsmak. På reklamen står det at dette er et mellommåltid som hjelper til med å gi energi og næring. Og jeg tror vekta øker sånn litt etter litt, veldig sakte men det går oppover.

tirsdag 3. august 2010

Johs fikk hjerteinfarkt akkurat for en uke siden, skrevet i dag 3. august 2010-08-03

Foto fra Puerto de Mogan, Gran Canaria, kommer vi dit igjen tro?

Natt til tirsdag i forrige uke våknet jeg av at Johs var så urolig. Sover du ikke enda? sa jeg. Nei, svarte han, jeg holder på å få et nytt hjerteinfarkt! Å Nei, sa jeg, vel da ringer vi 113 med en gang. Johs var veldig rolig, og han var heller ikke klam i huden. Ambulansen kom ganske snart, og. Ambulansesjåførene gav ham dispril, morfin og de tok EKG som de sendte til Ahus. Derifra ble det bestemt at han skulle direkte til Rikshospitalet

Ca 40 min etter at jeg hadde ringt, så var de på vei til Oslo, da var kl 01.30. Kvart på fire om morgenen lå han ferdig behandlet i sin seng på sykehuset. DET var rask behandling det. En av de gamle stentene til hjertet var gått tett og forårsaket et hjerteinfarkt (det var det 4. infarktet). Vi fant ut at jeg måtte holde meg hjemme, jeg hadde ikke klart å løpe etter pleierne og sykesenga slik jeg gjorde de andre gangene.

Neste dag ble han overført til Ahus, og etter flere undersøkelser og overvåkong fikk han komme hjem igjen på fredag. Hjertet ble ikke skadet denne gangen, heldigvis, pga av rask behandling.
Dette skjedde to dager etter at alle hadde forlatt oss, vi hadde vært omgitt av barn og barnebarn i seks uker, ble det rett og slett for stille her?

Nå er det under tre uker til vi skal reise til Syden, jeg med rullestol og gubben som ikke har lov til å løfte bagasje. Vi må vel få det til på et vis, vi har en trillekoffert som kan trilles bortover med lillefingeren, og jeg kan løfte den opp på båndet. Kan gubben trille rullestolen da? Ja vi tror det, det er jo ”flat mark”. Og han fikk lov til å reise. Uka før vi drar skal vi til fastlegene våre, for å få endelig klarsignal, og jeg skal også på en ny tremåneders-kontroll før avreise. Vi satser på at alt går bra.

mandag 2. august 2010

Kontroll etter de 3 første måneder, skrevet 9. juni 2010

I dag har jeg snakket med min lege på Ahus, og vanlig røntgen + CT av lever og lunge samt blodprøver viste ikke noe mystisk og galt. Med andre ord, de kunne ikke finne noe spredning av kreft, hurra!. Jeg hadde for høy senkning, men den var sakte på vei nedover og kunne komme av stråle- og cellegiftbehandlingen, og blodprosenten var sakte på vei oppover.


Jeg blir stadig bedre og bedre, og har begynt å legge på meg igjen etter et vekttap på nesten 20 kilo, og det vekttapet, det synes virkelig. Håret har også begynt å vokse ut igjen, så parykken er snart forhåpentligvis bare til pynt og i barnabarnas utkledningsskap. Jeg har smerter i ribbeina fremdeles, ikke rart sa en lege, jeg hadde jo omtrent blitt ”vrengt”. Det går vel over i løpet av året håper jeg, men må bruke smertestillende medisin fremdeles.

Jeg hadde planlagt å skrive et notat om hvordan det gikk med behandlingen med cellegift, men jeg klarte det faktisk ikke. Det var rett og slett en forferdelig behandling, og jeg ble skikkelig syk hver eneste gang, havna på sykehus med store smerter og infeksjon og med immunforsvar på null og dertil påfølgende isolat. Takk og pris at det var internett og TV på alle rom på Ahus, da ble ikke isoleringen fullt så skrekkelig. Den første uka etter behandlingene ble ikke noen av disse bekvemmeligheter brukt, jeg var for dårlig til det.

Vekttapet kom vel mest av at jeg kasta opp stort sett hele tiden etter hver behandling, og jeg har vært kvalm omtrent til for et par uker siden. Siste cellegiftbehandling var i slutten av januar.

Legene var så hyggelige, de trøsta meg, og ba meg om å huske på at det var behandlingen som gjorde meg syk, ikke sykdommen, og at alt det ubehagelige ville gå over. De trøsta meg med det, at grunnen til at jeg fikk så tøff behandling var fordi jeg hadde så store muligheter for å bli frisk igjen.

Noen sier at det tar et år å komme seg helt etter behandling med cellegift, men det får nå så være, hvis jeg etter hver 3-måneders-kontroll får like bra melding som i dag. Når jeg sitter ganske stille så føler jeg meg akkurat som før. Det er når jeg haster av gårde at jeg får meg en i ”fleisen”, pustekapasiteten med en lunge er ikke som den var med to, men det blir stadig bedre. Det har forsvunnet masse muskler i kroppen, det merket jeg spesielt godt etter å ha vært i båt i helga. Å gå tur på flytebrygger burde være obligatorisk for alle rekonvalesenter som skal trene seg opp igjen, og også det å være om bord i en båt som rører på seg hele tiden. Da får man trimmet muskler over det hele, akkurat sånn passe til at man blir sånn passe støl og lykkelig for å ha fått ”gratis” trim uten å tenke på det.


Tusen takk til alle dere som tenker på meg, og ønsker meg lykke til!

Ferdig med strålebehandling, hurra, skrevet 4. november 2009


God bedring-blomst fra de svenske barnebarna, kaktus med vakre steiner og sølvhjerter



Det ble to tøffe uker, de to siste……. Jeg fikk urinveisinfeksjon, og da ramla det meste sammen, oppkast, kvalme feber og så videre. Etter en tur på legevakta fikk jeg medisin og beskjed om å oppsøke fastlegen dagen etterpå, men det var ikke så enkelt. Det var absolutt ikke mulig å få lov til å komme til noen fastlege. Damene på sentralbordet på Legesenteret er ganske nådeløse så jeg ringte Radiumhospitalet og etter noen minutter var jeg innlagt der og kunne bare møte opp straks.


Radiumhospitalet er et flott sykehus med varme pleiere. Her var det om å gjøre å få meg frisk nok til å klare den siste uka med stråling, og det gikk bra. De syntest for øvrig at jeg hadde klart meg veldig lenge uten å ”falle sammen”, hele 5 uker! 
Etter strålingen var avsluttet ble jeg overført til Ahus, lungeposten, og for en luksus, enerom og forpleining, jeg fikk nesten dårlig samvittighet, der var så mange veldig syke mennesker! Og veldig mange overvektige, ikke rart de hadde problemer med å puste. Jeg var raskere til bens med en lunge og attpåtil lunge med Kols i.

Jeg er ikke akkurat overvektig lengre, jeg veier mindre i dag enn da jeg slutta å røyke for 11 år siden. Men takk og pris for at jeg hadde noe å tære på da, at jeg la på meg mange kilo den gangen. Jeg skal nå fete meg opp, og begynner å få lyst på både det ene og det andre.

Jeg kommer til å få tilbud om en cellegiftkur, og jeg kommer til å takke ja til det, tror jeg. De mener jo at jeg skal bli frisk og fri for kreft, så da er det nok best å følge alt som blir anbefalt, selv om også cellegift kan bli tøft. Men…det finnes nå så mye forskjellig innen cellegift at ingen enda kan fortelle meg hvordan det kan bli, før de vet hva som blir bestemt, så jeg får vente og se.

Våre to barnebarn fra Sverige var her på besøk den uka jeg var innlagt. Det var jo litt trist da, men de var flere ganger og besøkte meg, og de stulla og ordna hjemme, kjøpte ny mat til småfuglene, vaska og rydda i kjøleskapet, kjøpte inn nye grønne planter til vinduskarmene (alle var jo avgått ved døden av mangel på vann) og Frida passet farmen min på fjesboka. Vi får ta det igjen til jul, det å være sammen, de skal være her hele julen.

Jeg kom hjem fra Ahus i går, og bestilte kinamat til middag, det smakte herlig!! Så det er virkelig framgang her, ingen tvil om det selv om jeg har noen bølger med kvalme fremdeles. Jeg har også litt problemer med å svelge, men det blir stadig bedre. Nå planlegger vi julens måltider og jeg skal kjøpe frossen ribbe allerede i dag, den holder vel fint til jul? Vi får besøk fra Japan og skal ha en japansk kveld også. Det er mye å glede seg til nå.




Ferdig med fireukers stråling - kun to uker igjen. Skrevet 17. oktober 2009

Ja ja, bivirkningene kom til meg også, jeg er kvalm og uvel, har dårlig appetitt og er til tider ganske utmattet. Vekta raser nedover, og finner jeg noe mat jeg plutselig har lyst på så klarer jeg ikke å svelge den. Huden klør, og jeg kan ikke klø meg. Mye negativt her med andre ord. Om to uker er jeg ferdig, men det vil ta enda to uker før bivirkninger vil gi seg. Puuhh……
Det eneste jeg driver på med om dagene er Farmville på fjesboka, ligger rett ut i senga, reiser til og fra byen i taxi, og ser på tv om kveldene. Det hender jeg jobber litt også, med regnskap. Og det er jo noe jeg liker så det går greit.

Men så det positive, jeg er tross alt over halvvegs i dette, og jeg har enda ikke nådd ned til vekta før jeg slutta å røyke for 11 år siden, det vil si at jeg har enda litt å gå på! Og det aller mest positive er jo at jeg får strålebehandling for å bli frisk!!! Litt vanskelig å tenke på det når jeg våkner syk og elendig hver morgen, men utover dagen så kommer jo selvfølgelig den positive tanken og overskygger alt annet. Til jul kanskje, da er jeg helt annerledes!

På radiumhospitalet møter vi mange skjebner som har det mye verre enn meg, barn, unge, mødre og fedre med små barn….. Alle er så hyggelige, pleiere og leger på Radiumen, jeg tror de blir litt spesielle av å jobbe på et slikt sykehus.  Selv om bivirkningene vil vare omtrent to uker etter avsluttet behandling, så er det en ting som blir avsluttet, og det er kjøring inn og ut av byen hver dag (bortsett fra lørdag og søndag) Den turen blir mer og mer slitsom, av og til er det mye køkjøring og hendelser i trafikken som gjør at det hele stopper opp.

Det er ikke så artig å få besøk i denne tiden, jeg føler meg til tider ganske elendig, og er absolutt ikke selskapelig og pratsom. Men det kommer andre tider mot jul regner jeg med.

Arvid har installert seg i kjelleren for en periode, og han håper å få drosjekjøring i tiden framover. Han har tatt drosjelappen nylig, og det var mye arbeid og prøver. Det er fint å ha ham her hjemme i denne tiden.
Johannes er blitt en racer til å foreta dagens innkjøp og håndtere klesvasken. De er flinke begge to. Det vanskeligste er i grunnen dagens middager. Jeg vil ha noe og så vil jeg ikke ha det likevel, og så blir det bare tull, ja ja, det er en overgang folkens, jeg gleder meg til å lange innpå fårikål og alt mulig godsaker.

Ble i grunnen et negativt notat dette her, men sånn er livet mitt akkurat nå, så derfor…

Strålebehandling, skrevet 2. oktober 2009

Jeg må bare samle på alt som er positivt. Sykepleieren sa i går at ettersom strålefeltet mitt var der det var, så kunne det faktisk hende at jeg ikke fikk så mye ubehag!! Tenk det, om det hadde vært så bra? Jeg håper…


I dag er det den 10. dagen med stråling, bare 20 ganger igjen! Så langt har det ikke vært det minste ubehagelig. Jeg føler at jeg blir veldig godt tatt vare på, og jeg har legetime hver torsdag. Sykepleierne spør også, hver eneste dag, om hvordan det går og om jeg har noen ubehageligheter.
Strålingen tar veldig kort tid, bare noen få minutter. Jeg teller nedover fra 100 og når jeg kommer til 40 så er strålingen ferdig. Med av og påkledning og tilrigging så tar det maks 15 min. Det vanskeligste er vel å ligge helt musestille men det går fint det også.

Jeg har noen trøtthetsanfall ja, eller utmattelse er det rett og slett, og jeg er ganske ustabil i formkurven. Men det er vel ganske naturlig? Jeg har faktisk fått unna litt regnskapsjobb her hjemme, og det gjorde godt, fint å tenke på andre ting enn sykdom. Det har lett for å bli slik at man surrer seg inn i negative tanker og kjenner etter at det gjør vondt både her og der.

Jeg har tatt av litt for mange kilo, men tror jeg har lagt på meg litt igjen, jeg skal og bør spise alle mulige kalorier for tiden, ganske merkelig det å omgi seg med snacks, sjokolade og gode saker. Det må jo selvfølgelig ikke erstatte maten, men være et tillegg. Etter at jeg begynte med piller for kvalme har matlysten kommet tilbake. Kvalmen er psykisk, ikke pga av strålingen eller sykdommen.

Legen sa forresten at han trodde nok det at jeg ikke måtte ha cellegift, han kunne ikke se at det skulle være nødvendig. Det er vel for tidlig å være sikker på det, men jeg kan jo leve i håpet så lenge det varer. Jeg skal jo også trene, men ikke presse meg på noe vis. Nå klarer jeg trappa fra kjelleren med kun en liten pustepause, det er ikke verst! Ikke dukker det opp noe surstoff-gjeld heller, i trappa. Så det tyder på at ting blir bedre. Jeg var en tur ned bakken og til postkassa også for noen dager siden, og måtte ikke stoppe en eneste gang, herlig!!


Det er allerede høst og masse fin sopp i skogen, men hvor ble det av sommeren i år?

Hjemme igjen, skrevet 20. september 2009

Etter fire uker er jeg nå hjemme igjen, og det føles godt! På mandag starter en ny epoke, som jeg selvfølgelig gruer meg til, og det er 30 strålebehandlinger.

Jeg har vært på Radiumhospitalet og blitt ”påtegnet” slik at alt er klart til mandag. Hver stråling tar bare et par minutter (selve strålingen) slik at hele seansen vil vel t 15-2O MIN. Jeg blir fraktet til og fra med taxi, og bor da hjemme. Da jeg var der inne sist fortale de at jeg kanskje ikke ville få så mange bivirkninger til å begynne med, det vil kanskje ta et par uker, så akkurat når jeg begynner å tro at dette gikk jo skikkelig bra, så kan det komme ubehag, det ligger litt etter på en måte. Det betyr også at eventuelt ubehag vil vare noen uker etter at strålingen er ferdig. Men……..ingen vet hvordan det blir, kanskje blir det ikke så ille, uansett, jeg (og mine omgivelser) får bare klare dette også.

Lungekapasiteten er jo i grunnen en sak for seg selv. Jeg har lært et nytt ord, Surstoff-gjeld! Det er noe jeg stadig pådrar meg, fordi jeg starter i samme tempo som jeg gjorde før (hmmm det er dumt ja) og så forlanger kroppen mer surstoff enn jeg kan gi der og da, - jeg må stoppe og betale gjelda mi før jeg kan gå videre. Det var mye lærdom på rehabilitering, det er sikkert. Jeg kan trene meg opp igjen, til en viss grad, og den gjenværende lungen vil antagelig bli større enn før, fysisk. Det er jo bra, det kan vel trenges. Ellers er det viktig å styrke muskler i bena, da blir det lettere å bære kroppen rundt, ganske logisk.

Matlysten er elendig, men det hjelper når jeg kan bestemme menyen selv, det var ikke alt som smakte like godt på Rehabiliteringen selv om det var restaurantstandard der. Jeg har ikke gått ned i vekt disse dagene jeg har vært hjemme, så det tyder på at jeg er fornøyd med måltider. Johannes og Arvid er også veldig flinke og hjelpsomme, det er ingen sak å være hjemme og være syk når man har hjelpere rundt seg, og slipper å være alene.  Det var mange skjebner, både på sykehuset og på Rehabiliteringen, med enslige og syke som gråt i fortvilelse, og ikke visste hvordan de skulle klare seg hjemme alene. Det gjorde ganske vondt å være vitne til slikt, i velferdssamfunnet Norge. Kanskje derfor jeg tenker på det hele tiden, hvor heldig jeg er som har mine rundt meg.


Nok for denne gang, jeg er ikke helt frisk enda kjenner jeg, blir fort sliten, i sær av folk som prater, tv som skråler i vei og alt som er bråkete. Stillhet er fremdeles det beste, dvs stillhet med Ipod i øret, med mine favorittmelodier som går i sakte tempo.

Rehabilitering, skrevet 8. september 2009

Etter anmodninger så kommmer det her et nytt notat fra de sykes verden! Jeg er nå vel installert på Godthaab Rehabiliteringshjem, og er i gang med trim og avspenning og hvile, passende posjoner av alt. Ting er utrolig vanskelig fremdeles, det var en stor seier å kunne dusje på egen hånd, tenk det! Det er fremdeles vondt i min venstre side, det kunne godt ha blitt bedre mener jeg, snart tre uker siden operasjonen. Men de sier her at det kan faktisk ta seks uker før det gir seg, så da er det vel bare å smøre seg med både tålmodighet og alt mulig annet.


I går fikk jeg brev og masse dokumenter fra Radiumhospitalet. Skal dit for diverse forberedelser, time på torsdag. Stråling skal ikke skje før jeg er ferdig her, men ting må visst ordnes på forhånd. Så der forsvant matlysten min igjen, bare med tanke på å lese igjennom alt det der som står om bivirkninger og alskens. Jeg skal ta meg sammen i ettermiddag, og lese igjennom alt som står der. Og så skal jeg være kjempeglad for at ting skjer så utrolig raskt rundt meg, jeg rekker omtrent ikke å registre ting før jeg omtrent er ferdig med det. Og matlysten vender nok tilbake en gang. En ting er i hvert fall sikkert, jeg skal ALDRI noen gang snakke om at jeg skal slanke meg!!! Nå er jeg glad for at jeg hadde noen få kilo ekstra på baken. Webadressen til dette vakre stedet:
http://www.godthaab.no/

Jeg har fremdeles problemer med at jeg blir så utrolig trøtt og utmattet! Det er ikke morsomt å besøke meg, og det er ikke så artig å få besøk heller så lenge jeg sitter der og nikker med hodet og vil sovne hele tiden. Så hvis noen kommer her, så er jeg ikke akkurat den som leder en samtale eller snakker muntert om saker og ting………Jeg svarer i hytt og pine og kanskje på noe helt annet enn det som det ble spurt om, jeg er rett og slett dopet…I går og i dag har jeg forsøkt å gå ned i medisindoser, bytte ut litt paralgin Forte med paracet, og det ser ut som om det virker litt.

Nå må jeg hvile litt før neste trimgruppe som er kl 12.00. Vi snakkes!!!

Det går framover, skrevet 31.august 2009

I dag, mandag 31 august kan jeg si at nå går det framover, jeg kan kle på meg selv, noe klønete, men det går! Jeg får bli her på sykehuset til jeg skal på Rehabilitering på torsdag, men kanskje jeg må hjemom for å pakke ned treningstøy (!!) Virker usannsynlig å trene så mye nå, men det er da noen dager til så det skjer vel litt mer i positiv retning. Jeg må vel på avvenninng også etterhvert, men foreløbig må jeg bare ha alt dette smertestillende jeg får utlevert.
Jeg blir fremdeles svatt og sliten av å snakke og skrive, så telefonen er fremdeles for det meste av.
Fra min reisebrevvenn MiaMo har jeg fått noen nydelige ord som jeg tar fram i tunge stunder, og det hjelper!!:
”Varje gong ...du tänker at du inte orkar längre. Kommer från ingenstans et litet ljus. Det lilla ljus Kommer at förnya din styrka. Ge dej kraft att gå Ett steg till. ”

Da lynet slo ned hos oss! Skrevet 26.august 2009


Lynet slo ned hos oss 1. juli. Etter en ganske vanlig røntgentime får jeg beskjed om at bronkitt og ribbeben er helt i orden MEN et ”tilfeldig funn” viser en svulst på venstre lunge.

Ting skjedde nå ganske fort, eller var det heller forferdelig sent og med mye venting, ut og inn av Ahus, masse undersøkelser og prøver, og 20 august ble venstre lunge fjernet. På grunn av Kols håpet de i det lengste at noe av lungen kunne berges men det var ikke mulig.
Det var en stor og vanskelig operasjon.
I dag onsdag 26. august er første dagen jeg har klart å gå noen skritt med gåstol uten å bli dyvåt av svette.

Jeg har ikke på telefonen, klarte faktisk ikke å låse den opp en gang de første dagene, manglet krefter,
Jeg klarer ikke å snakke med noen enda, i telefonen, men det blir jo stadig bedre-
Hmm klarer heller ikke å ta i mot besøk, er rett og slett for dårlig enda. Min tilstand, fram til i går, har vært ”utmattet”, fullstendig sådan.

I dag fikk vi beskjed om at de forhåpentligvis har fjernet all kreft fra kroppen min. Jeg må likevel ha etterbehandling, stråling og cellegift. Men først må jeg komme meg på bena igjen!

Jeg blir utskrevet her på mandag og overført til Godthaab Helse og rehabilitering, Bærum 3. september. Der kan det vel tenkes at jeg vil ha besøk!!!