Etter fire uker er jeg nå hjemme igjen, og det føles godt! På mandag starter en ny epoke, som jeg selvfølgelig gruer meg til, og det er 30 strålebehandlinger.
Jeg har vært på Radiumhospitalet og blitt ”påtegnet” slik at alt er klart til mandag. Hver stråling tar bare et par minutter (selve strålingen) slik at hele seansen vil vel t 15-2O MIN. Jeg blir fraktet til og fra med taxi, og bor da hjemme. Da jeg var der inne sist fortale de at jeg kanskje ikke ville få så mange bivirkninger til å begynne med, det vil kanskje ta et par uker, så akkurat når jeg begynner å tro at dette gikk jo skikkelig bra, så kan det komme ubehag, det ligger litt etter på en måte. Det betyr også at eventuelt ubehag vil vare noen uker etter at strålingen er ferdig. Men……..ingen vet hvordan det blir, kanskje blir det ikke så ille, uansett, jeg (og mine omgivelser) får bare klare dette også.
Lungekapasiteten er jo i grunnen en sak for seg selv. Jeg har lært et nytt ord, Surstoff-gjeld! Det er noe jeg stadig pådrar meg, fordi jeg starter i samme tempo som jeg gjorde før (hmmm det er dumt ja) og så forlanger kroppen mer surstoff enn jeg kan gi der og da, - jeg må stoppe og betale gjelda mi før jeg kan gå videre. Det var mye lærdom på rehabilitering, det er sikkert. Jeg kan trene meg opp igjen, til en viss grad, og den gjenværende lungen vil antagelig bli større enn før, fysisk. Det er jo bra, det kan vel trenges. Ellers er det viktig å styrke muskler i bena, da blir det lettere å bære kroppen rundt, ganske logisk.
Matlysten er elendig, men det hjelper når jeg kan bestemme menyen selv, det var ikke alt som smakte like godt på Rehabiliteringen selv om det var restaurantstandard der. Jeg har ikke gått ned i vekt disse dagene jeg har vært hjemme, så det tyder på at jeg er fornøyd med måltider. Johannes og Arvid er også veldig flinke og hjelpsomme, det er ingen sak å være hjemme og være syk når man har hjelpere rundt seg, og slipper å være alene. Det var mange skjebner, både på sykehuset og på Rehabiliteringen, med enslige og syke som gråt i fortvilelse, og ikke visste hvordan de skulle klare seg hjemme alene. Det gjorde ganske vondt å være vitne til slikt, i velferdssamfunnet Norge. Kanskje derfor jeg tenker på det hele tiden, hvor heldig jeg er som har mine rundt meg.
Nok for denne gang, jeg er ikke helt frisk enda kjenner jeg, blir fort sliten, i sær av folk som prater, tv som skråler i vei og alt som er bråkete. Stillhet er fremdeles det beste, dvs stillhet med Ipod i øret, med mine favorittmelodier som går i sakte tempo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar