tirsdag 29. juli 2014

Det ble da en tur......

Det ble da en tur, men ikke til Skudeneshavn!!!  Etter en søvnløs natt og mye morgensmerter avlyste vi.  Det ble litt voldsomt å kjøre 50 mil i stekende sol og kjempevarmt vær.  Det hadde nok ikke vært så veldig lurt akkurat.

Dagen etter ble vi kjørt til Skjeberg og fikk en liten tur med Stålpetra ut på Singelfjorden.  Det var nydelig, men litt vondt også.  Vi skulle bare ha blitt der resten av uka.  Jeg skjønner ikke at noen frivillig oppholder seg i innlandet hvis de har båt og kan være på sjøen i dette været.  Men vi var nok ikke klar for å overnatte i båten, det er litt tungvint å bo der når kreftene svikter, på en måte.

Singelfjorden er jo vakker som alltid, og turen gikk til Skjærgården Kro hos Talberg for å spise fiskesuppe.  Den fiskesuppa fortjener et eget innlegg, i reisebloggen.  Der har den blitt omtalt før, men da het den bare Fiskesuppe, nå het den Spicy fiskesuppe!!!.


Vi har sett bilder fra Skudeneshavn, med store flotte seilskuter, og det gjør vondt det også.........men men slik ble det, vi kom ikke dit selv om vi ville så veldig gjerne.

Formen har vært litt så som så, den var vel generelt dårlig vil jeg si, hos gubben. Men nå har den tatt seg fint opp og matlysten er ikke noe å klage på. Det ble ikke noen ny cellegift på mandag.  nei da, de hadde funnet ut at cellegiften virket ikke i det hele tatt, og det burde den ha gjort.  Derfor så lurer de nå på om denne spredningen til lymfekjertel og lever skriver seg fra hudkreften som han hadde for noen år siden.  CT-røntgen skal framskyndes og de skal undersøke mer rundt dette.  Spredning grunnet hudkreft skal ha en helt annen medisin enn tarmkreft.  .Jeg vet i grunnen ikke hvordan dette skal tolkes.  Om det er postitvt eller negativt.

Jeg vet i grunnen heller ikke hva jeg skal gjøre for å få litt fart i tingene her, kan vel ikke mase for mye heller. Vi er i grunnen litt (egentlig ganske) apatiske.  Det blir bare til at vi sitter her........ Jeg kan vel alltids komme med forslag.  Det er mye som trengs å ta et tak i, vår lille hage ser helt forferdelig ut.  Kanskje jeg skal finne fram en kantklipper i morgen, jeg burde vel klare det.  Det har vært et nydelig sommervær, med opp til 30 grader hver eneste dag.  Det nyter vi ute i skyggen, det er bare herlig......

Jeg har jo mine håndarbeider jeg da, bunadsømmen vokser og vokser, det går kanskje altfor raskt og blir kanskje ikke pent nok?   På avstand er det helt ok.

Ettersom vi ikke kom til Skudeneshavn så legger jeg ut en av yndlingsvideoene våre, med bilder og sang fra Skudeneshavn, nyt den ihvertfall, og husk storskjerm og lyd:


søndag 20. juli 2014

Ut på tur

Det blir tur i morgen, biltur til Skudeneshavn.  Gubben er i fin form igjen.  Han styrer med vaskemaskinen, henger opp tøy, putter inn og tar ut av oppvaskmaskin, bærer ut søppel.  Og ikke nok med det han til og med koker havregrøt hver dag og spør om jeg vil ha!!!

Vi skal ikke kjøre selv, vi skal sitte på, og det er nok en betryggelse.  Det blir to overnattinger bare, og vi håper at der er noen Tallships Race-båter der fremdeles når vi kommer.

Vi har det deilig og varmt her nå for tiden, minst 30 grader ble det i dag.  Jeg har fått meg en ny greie, APP heter det visst, på mobilen min som forteller om sted og temperatur samtidig som jeg tar et foto, stilig, ja og veldig mange som legger ut slikt på facebook for tiden.  Og til eventuelle innbruddstyver, vi forlater ikke huset tomt her, det er ikke alle som reiser på tur nei. bare vi to............

Om en uke er det cellegift igjen, men da vet vi kanskje mer om hvordan takle bivirkninger med hensyn til kvalmestillende og smertestillende.  Det var veldig bra at formen skulle bli så bra igjen.  Nå har gubben fått Herbalife-shake hver morgen.  Jeg starta med å gi ham det om dagen også, men nå er apetitten på plass, så det blir bare til frokost.  Det er en næringsdrikk, som smaker godt og gir ham den ernæringen han trenger.  Det hjalp meg veldig godt da jeg hadde det som verst i cellegift-tiden.  Det har tydelig fått ham på beina også.

.
Da er det vel på tide å pakke litt, må vel ha med pc, ladere, fotoapparat, medisiner, toalettsaker og to klesskift.  Får vel se om jeg skal ta med shake også, jeg burde jo det, til frokost. 

lørdag 19. juli 2014

Kulturforskjeller

Kulturforskjeller er et tema vi ofte diskuterer og snubler i her i heimen hos oss.  Vår yngste sønn er gift i Japan med ei japansk jente.  Vår nest yngste har vært samboer i Sverige og har to svenske barn. 

Jeg er fra Nordland og gubben fra Karmøy.  Det var vel omtrent like store kulturforskjeller mellom Nordland og Karmøy som det er mellom Norge og Japan, eller Norge og Sverige.  Nei kanskje ikke, kanskje på hver sin måte.  Men vi hadde våre problemer ja, i begynnelsen av 70-tallet da vi var forholdsvis nygift og med små barn.

For eksempel forholdet til alkohol.....Hjemme der nord stod flaska på bordet når det var fest eller bryllup.  På Karmøy ble den raskt gjemt under bordet i festlige anledninger, hvis noen ringte på døren.  Her skulle det ikke vises fram at man drakk alkohol.  Jeg ble litt forundret over det.

En gang vi var i bryllup så var der ikke alkohol, og ikke dans.  Istedefor dans var det slike leker som jeg godt kan klare meg uten, så fikk jeg sagt det også.  Men det var disse lekene, man skulle ha likt antall menn og damer.  Da oppstod det et lite problem, det fantest omtrent ikke menn i salen!!!   Og hvor var så disse?  Jo de stod utenfor, eller et eller annet sted som jeg ikke hadde tilgang til, og der stod de og drakk, rett av flaska, raskt og mye.   Jeg tør nesten påstod at i mitt lille syndige Nordlandsliv har jeg aldri sett SÅ mange fulle mannfolk før som i det avholdsbryllupet.  Dette var også noe som forundret meg veldig, men skrev det på kontoen for kulturforskjeller.

Forholdet mellom Norge og Sverige virker veldig ukomplisert sånn med en gang, men sannelig kan vi snuble her også, og gjør det stadig vekk.  Varm lunsj nemlig, det er ikke til å gjemme bort!!  Vår sønn bodde flere år i Sverige, og matpakka hans var visst til stor moro for hans kollegaer.  Vi "sliter" litt med denne varme lunsjen fremdeles.  Vi har jo stadig vekk besøk av svenske barnebarn, og de vil gjerne ha  varme lunsj,  som i mine øyne rett og slett er middag nummer 1 og så kommer da middag nummer to senere på dagen, mot kveld.  En middag pr dag er nok mener min norske mage......og vi i heimen foretrekker brødlunsj som oftest.  Nå finnes det jo så mye lureri på markedet, og med hjelp av en vannkoker og en forpakning med nudler kan vi innbille oss at dette er en fin og næringsrik svensk lunsj.

Japan-Norge, der snubler vi virkelig, for Japan er ikke bare et annet land og annen verdensdel, det er omtrent en annen planet!!   Det jeg tenker på først og fremst med kollisjoner er all takking, hilsing og bukking.  Det er veldig slitsomt og veldig unaturlig for meg å takke ti ganger for ett eller annet.  Jeg er liksom ferdig etter to takker.  Takker jeg tre ganger har jeg virkelig overgått meg selv, men enda er jeg litt uforskammet i japanske øyne. 

Men det jeg kanskje har størst problemer med er at jeg føler at jeg kan ikke stole på det japanske personer sier.  De er så høflige og vennlige og gir det svaret de TROR jeg vil ha.  Ofte blir jo det helt feil!!!  Spør jeg om en ting så vil jeg ha et ærlig svar............og tips på restauranten/kafeen, ikke gi tips i Japan, det er en fornærmelse!!!

Jeg har en liten bildeserie her som også forteller om en annen kultur, konsertkultur.i Japan,  ganske forskjellig fra en vanlig konsert i Norge.


Her er det lang kø for å komme inn på konserten, en helt vanlig liten klassisk konsert,  kø bak..... (foto Odd Harald Sørensen)


...............og kø foran



......og etter konserten er det jamen kø for å få autografer også.   Litt annerledes enn å spille konsert på hjemstedet dette her.................


Joda det er forskjeller både her og der.  Vi klarer som oftest å unngå grov snubling,men småsnubling det skjer hele tiden.  I Japan tror jeg at vi blir tilgitt fordi vi er jo turister.  I Sverige blir vi vel tilgitt, for vi er jo bare nordmenn!!!  Forholdene mellom landsdelene i Norge har vel jevnet seg ut nå, ihvertfall tilsynelatende..........

Fremdeles heldige, ja visst.....

Ja det er vi, vi jenter og damer og kvinnfolk som har lært oss både strikking, sying og annet håndarbeide.  Vi vokst opp i en tid da vi måtte, vi hadde ikke noe valg.  Håndarbeidslærerinna (ja det var selvfølgelig en HUN) var nådeløs.  Vi skulle lære å strikke selbuvotter, vi skulle lære attersting og andre sting.  Gjenstandene vi omsider fikk ferdige ble utstilt på skoleavslutningen.  Det ble mange svette masker og skjeve sting på det vi lagde.  Noen strevde skikkelig og fikk det aldri til.  Andre av oss kom over en terskel hvor vi mestret slike gjøremål, og i dag kan jeg bare si tusen takk for det.

Jeg vet ikke hvordan det ligger an på skolene i dag, men jeg tror ikke det er noen tvang å lære håndarbeide.  Stygt tenkt av meg, men det var vel noen som aldri fikset de maskene og stingene, og da skal heller ingen andre lære det.  Nei det var ikke slik det var.  Noen fikset det ikke, og for at disse ikke skulle føle seg som tapere så ble dette tatt bort fra tvungen undervisning.  Var det noen som tenkte på alle dem som trengte litt hjelp for å komme over den terskelen for å fikse dette?  Nei de får klare seg selv.

Nei dette skulle jo slett ikke være et klageinnlegg.  Det skulle være et hyldningsinnlegg for godt gammeldags håndarbeid.  Vi måtte som sagt, enten vi ville eller ikke.  Takk og pris for det.

Jeg har hatt periode med stråling og cellegift.  For dem som har vært igjennom det, de vet at da er det ikke mye man orker, i perioder.  Men en ting klarte jeg, det var å sitte i sofaen og strikke.  Jeg strikket Fanagensere til familien vår i Japan.  Det ble både gensere, lue, sokker og votter.  Det hendte bare rett som det var at fingrene mine plutselig hang rett ned, fullstendig krampe.  Etter en stund livna de til igjen.  Jeg klarte jo ikke selv å dra på butikken for å bestemme farger og garn, men har man en snill søster så går det meste.  Hun kjørte til og fra og hentet "vareprøver".

Nå har det blitt slik at jeg må ha noe i fingrene.  Det er ikke bare strikketøy.  siste produktet var blåskjellkranser.  Kilovis med blåskjell samlet på Koster i nydelige sommerdager gjennom flere år.  Nå er snart lageret tomt, og med min fysiske tilstand er det vel tvilsomt om jeg kommer til Koster for å samle tomme blåskjell igjen.  Men det gjør ingen verdens ting, jeg har gjort det.  Jeg er ferdig med det.


For å bli kvitt alt det jeg strikker, syr og lager ellers så har jeg opprettet en epla-butikk.  Det er en internettbutikk sammen med mange andre likesinnede.  Og faktisk så blir det solgt en del også.  Jeg har nå dilla på å lage dukkeantrekk.  Det er da så moro, blir raskt ferdig og veldig pent.  Jeg solgte et dukkeantrekk til en prematurbaby også, og da begynte jeg å lage klær til prematurbabyer.  Dette kan også sendes/gis bort til sykehus og andre som videresender til utlandet.

Mitt siste store prosjekt er bunad.  Jeg er vel gal, begynne å brodere Nordlandsbunad og jeg har da aldri brodert før.  Men det er da så utrolig artig, og det ser ganske bra ut også.  Dvs jeg tror vel neppe jeg hadde kommet gjennom nåløyet for å brodere på en "bunadfabrikk" men jeg kan tydelig se at det blir bedre og bedre.  Jeg har igrunnen lyst til å sitte med denne bunaden hele dagen, men det kan jeg jo ikke.  Da ville jeg dessuten gå lei ganske fort, så det er nok lurest å fordele det litt.


Hagearbeid er helt slutt, det har jeg ikke pust til.  Hagen vår er ikke så innviklet, men kunne nok vært bedre holdt ved like.  Det hender noen er barmhjertige og slår litt plen for oss, og det får være bra nok.  Så kan jeg sitte der ute og strikke, brodere, drikke kaffe og kose meg.  Det er enda mye igjen av sommeren.  Ja vi er heldige vi, som har lært alt det vi holder på med, vi jenter.........

Eplabutikken vår finnes HER

onsdag 16. juli 2014

Vi er heldige......

Vi er heldige, vi damer og jenter.  Vi er faktisk det.  Fra 12-13-årsalderen og til omtrent 50 årsalderen så har vi magesmerter hver eneste måned, bare avbrutt av svangerskap for dem som har det.  Og det ender jo med en god del smerter det også,  Jo, vi er vant til å takle dette her.

Vi kan ikke legge oss ned og bli i senga, skulke jobben, stenge verden ute i en uke hver måned i 35 år cirka.  Nei vi må faktisk lære oss å takle smerter, finne den beste lindringen, finne den beste pillemedisinen.  Vi lærer å bruke smertestillende på en måte som gjør at vi kan fungere.  Vi blir etterhvert ganske god på smertelindring og kjenner vår egen kropp.

Er det ikke sant at vi er heldige?  Jeg tror faktisk det at menn takler ikke smerter like godt som vi gjør.  Og det er jo ganske logisk, de er ikke vant til det slik som oss.

Så neste gang en av dine menn (sønn, svigerfar, ektemann osv) får smerter, så tenk på dette, de er ikke vant til å takle det.............det er bare sånn det er.

tirsdag 15. juli 2014

Sinnabloggen?

Sinnabloggen?  Er dette blitt bare en sinnablogg tro?  Neida, vi er ikke sinte hele tiden, bare ganske ofte.  Men det er ganske forunderlig, når man møter disse tjenestene som egentlig er så unike og fine, og så blir de så ødelagt av slurv og slendrian.  I mitt yrke, hvis jeg bare hadde gjort en brøkdel av disse feilene som vi nå klager på, da hadde jeg mistet jobben, og ikke nok med det, jeg hadde nok kanskje blitt erstatningsansvarlig også.

Ja da, jeg ble med gubben til Ahus i går.  Han hadde jo hatt permisjon i helga og de medbragte piller var mangelfulle.  Det ble faktisk en hyggelig samtale med legen.  Hun mente at så lenge smertestillende piller fungerte så var det ikke noe poeng i å begynne med smertepumpe.  Og takk for det!!  Det var jo det jeg også mente.  Og pillene virker bra de nå som dosen er økt.  Han fikk også beskjed om at han kunne utskrives der og da og her og nå.  Så skulle han få med seg piller hjem for i går kveld og dagen i dag inntil Hjemmesykepleien hadde fått etablert ny forsyning.

Da passet det jo riktig så godt å klage på at han hadde fått med seg feil hjem på permisjon, altfor lite av den hurtigvirkende smertestillende, som jeg skrev om i forrige innlegg.  Dessuten hadde han fått en dose for lite av stort sett alt det andre også.  Hun beklagde, det skulle ikke skje, slik skulle ikke skje!!  Nå ble det jo slik at han klarte seg med den lille dosen som var utlevert, heldigvis, men det ble litt ekstra stress og frustrasjon.

Ved utskrivingen så hadde de laget fine dosepakker, med dato og klokkeslett, fine greier.  Sykepleier som leverte oss dette bedyret at NÅ var alt dobbelsjekket!!! Han bestilte taxi til oss og vi satte oss i resepsjon.

Der satt vi både lenge og vel, nærmere to timer faktisk...........Avdelingen måtte purre på denne turen, og da taxien endelig kom var taxisjåføren også ganske frustrert.  Han hadde jo
sittet like lenge og VENTET PÅ TUR!!   På Ahus står det også en laaaaang rekke med taxier som står der og venter på tur og venter på melding fra Pasientreiser.  Han kunne fortelle det at ofte tok pasientene og bestilte og betalte taxi på egen hånd, eller fikk noen til å hente seg privat, uansett, taxiene mister masse kjøring på dette her, pasientene blir jo helt utslitt, og det hele fungerer rett og slett ikke.  Skal vi motsatt, fra hjemmet og til sykehus/lege, så fungerer det jo, da bestiller vi i god tid til et bestemt klokkeslett.  Ja ja Staten sparer jo masse penger på et slikt system som ikke fungerer.  Kanskje det er rett og slett det som er meningen?

Vel hjemme, men ganske slitsomt for pasienten, så var det å pakke opp og kontrollere alle de fine doseringspakkene med dato og klokkeslett, og hva finner jeg?  Eller rettere sagt hva finner jeg ikke?
Ingen hurtigvirkende smertelindrende, dvs 0 stk istedefor 5 som var en døgndose.  Og der fantes heller ingen kvalmestillende.  Jeg ble nok frustret og irritert, ja jeg ble det.  Ringte Ahus med en gang, og de beklagde, og om vi kunne komme og hente?  Nei det kunne vi faktisk ikke, det er tross alt tre mil, ikke så langt men uten bil og sjåfør så ble det litt langt.  Vi ble enige om å ringe Hjemmesykepleien, og det ordnet seg, de kom med piller som han hadde om det skulle være behov i løpet av natta.

Neste gang, da skal jeg sjekke mens vi fremdeles er på sykehuset.  Dette er jo sterke piller, og ikke noe man roter med.  Ikke noe særlig å bli beskyld for å rote dem bort, og det kan jo skje en gang at noen tror det er vi som roter.  Men jeg er fremdeles klar i toppen, og går ikke på noe sterkere enn en paracet i ny og ne.  Og moralen min i dag er følgende:

Enhver pasient MÅ ha en pårørende ved sin side........(men som alle vet, plutselig blir jeg innlagt, svingdørspasient som jeg er, derfor er Hjemmesykepleien blandet inn hos oss)

søndag 13. juli 2014

Jeg blir så sint.......

Jeg blir så sint, nok en gang, atter en gang!!!  Gubben har fått permisjon fra sykehuset.  Han må tilbake mandag formiddag.  Han kom hjem midt på dagen lørdag.  Det blir ca 2 døgn hjemme det.

På sykehuset driver de på med smertelindring, prøver å tilpasse doseringen til smertene slik at han blir smertefri så godt som mulig.

De har snakket om at han kanskje må ha smertepumpe, og nå lurer jeg virkelig på hvorfor.  Jeg trodde at piller var "sjekket" og notert, og notert virkning og hvor lenge de varer.  Men.......

Med seg hjem hadde han et ark hvor alle medisinene stod med antall pr dag og styrke og når de skal tas på dagen.  Han hadde også en stor konvolutt med alle pillene som han skulle ha i løpet av disse to døgnene.  Og nå kommer det merkelige:     Oxynorm, det kunne han ta inntil 5 pr døgn ved sterke smerter.  Og hvor mange i konvolutten??  JO 2 STK!!!  Dvs 1 pille pr døgn istedefor 5 pr døgn (hvis det hadde vært behovet)  Og ja jeg har sjekket at mg stemmer med det som er skrevet ned.

Kan de ikke telle på avdelingen, eller hva er det de driver på med?  Skal han gå her med sterke smerter og spare på de to pillene han har fått utlevert?  Og så kan vi jo more oss med å lese at han kan ta 5 - fem - pr døgn?

Jeg tror jeg skal bli med inn på sykehuset i morgen, og få rede på hva de egentlig mener.  Pasienten har gitt opp.  De snakker om smertepumpe, hvorfor ikke prøve piller først?

Det er litt kvalme i bildet også, og der slenges det inn kvalmepiller ETTER måltidet, veldig lurt...............

Bildet er fra mitt utvalg av piller da jeg hadde det ille.

lørdag 12. juli 2014

Pårørende ved alvorlig sykdom


Det er ikke lett å være alvorlig syk, jeg vet det, jeg har prøvd det.  Jeg prøver det omtrent daglig.  Men....det er heller ikke lett å være pårørende.  Man kan ikke yte og gi og gi og yte hele tiden uten å bli fullstendig tom.  Man føler at man kan ikke motsi den syke, man føler at den syke må ha det så bra som mulig, koste hva det koste vil liksom.  Man føler at man kan ikke være trett og sur og grinete uansett hvordan forholdene er.  Man føler at man skal og MÅ tåle alt selv om den syke av og til blir både vanskelig, sur og sint pga av smerter og kvalme. 

Hvor finnes det hjelp og avlastning å få?  På sykehuset er det bare den syke som får behandling og omsorg.  De pårørende må klare seg selv.  Jeg leste et blogginnlegg som handler mye om dette, jeg har lagt ut link nederst på siden her.  Der finnes også et innlegg fra en annen pårørende som ikke hadde det så enkelt.

Jeg har forøkt å finne noe om dette problematiske på kreftforeningen.no, og jeg fant da noe.  Vi kan ringe Krefttelefonen, og slik står det beskrevet på hjemmesiden deres:

Hos oss kan du snakke med fagfolk som spesialsykepleiere, jurister og sosionomer. Kreftlinjen er et tilbud til alle som trenger svar eller informasjon om kreft og kreftrelaterte emner. Du kan også kontakte oss hvis du har noe som det er vanskelig å dele med dine nærmeste. Vi har god tid. 
Ring 800 57338 eller send e-post til kreftlinjen@kreftforeningen.no. Du kan også chatte med oss. Tjenesten er gratis fra fasttelefon. 
Vi er tilgjengelige på flere språk. Du kan snakke med oss på norsk, engelsk, polsk eller somali. Polsk og somali sykepleier er på plass hver tirsdag klokken 15.00-20.00. I sommer er den polske tjenesten stengt. 

Vi her hjemme har vel en fordel som ikke alle har, vi har vært på begge sider.  Gubben var pårørende da jeg hadde det som verst.  Det var ikke alltid like enkelt for ham.  Nå er det min tur å være pårørende, og ja - nå skjønner jeg bedre hans reaksjoner på forkjellige hendelser som jeg ikke helt forstod den gangen.


Det finnes mange historier på nettet, og det kan være mye lærerikt å finne her:

Blogginnlegg om pårørende

Pårørende







torsdag 10. juli 2014

Sove bort sommernatta

Nei, vi sover ikke bort sommernatta, ihvertfall ikke hver natt.  Natt til tirsdag gjorde vi ihvertfall ikke det.  Da ble det legevakt og ambulanse for gubben, avgårde til Ahus.  Sterke smerter som ikke lot seg dempe av det medisinboksen kunne tilby.  Det måtte sterkere saker til og det kunne bare skje under overvåkning på sykehuset.

Nå har det gått noen dager, doseringen er satt opp og smertene er under kontroll, ser det ut for ihvertfall. I morgen fredag blir det hjemreise, og om ca to uker er det atter en gang ny cellegift.  Nå har det blitt innleggelse hver gang, forrige gang var det dehydrering pga oppkast.

Jeg har vært på min kontroll, CRP og SR er fremdeles for høy, men jeg kunne sette ned kortisondosen likevel, heldigvis.  Jeg håper kiloene snart også kan settes ned........Har vært på Strømmen Storsenter i dag og handlet enda flere klær, hmm.....................og de passer meg akkurat i dag da, med alle mine ekstra kilo.
Jeg kjøpte også en liten radio, er det DAB-radio det kalles?   Jo da, den kan vi bruke ute og på soverommet og overalt.

Vi har faktisk planlagt en tur til Skudeneshavn om en uke, eller halvannen uke er det vel.  Jeg lurer på om det kan gjennomføres?  Jo hvis smerter og kvalme holder seg unna så skulle det jo gå fint det.  Vi skal bo i et av de gamle husene i Søragado, det er litt ekstra stas det.  Og dessuten så tror jeg at det er en del flotte skuter på besøk i forbindelse med Tall Ships Race.  Håper veldig at turen kan gjennomføres.

Det er varmt og godt her for tiden, og det er helt herlig, helt Syden, får slike påminnelser av den varme luften bortsett fra at vi mangler havutsikten her da.  Nå er det visst bare noen få dager til, og så blir temperaturen normal igjen.  Synd det, det kan godt være slik resten av sommeren. 

Det var ikke noe hjelp å få fra Hjemmesykepleien da gubben fikk slike voldsomme smerter.  Jeg ringte til dem, trodde kanskje de kunne ordne opp med legevakt/sykehus eller ambulanse, men jeg må nok ha misforstått.  De kunne ikke gjøre noe sa de, jeg måtte ringe og ordne selv.  Ja ja jeg klarte jo selvfølgelig det.  Men trodde kanskje det var lettere for Hjemmesykepleien å kommunisere med "sine", de snakker vel omtrent samme fagspråk.  Men hadde gubben vært alene så hadde de vel kanskje vært mer behjelpelig?

Jeg har begynt å brodere min Nordlandsbunad, og det er ikke så lett.  Jeg tror neppe at jeg får noen jobb i en broderifabikk!!!  Men jeg skal nå selvfølgelig gjøre det ferdig og jeg kan se at det blir bedre og bedre.  Jeg lurer bare på om jeg kanskje må sprette opp det første jeg gjorde........


og så er det tid for vakker musikk og vakre bilder:  Husk storskjerm og skikkelig lyd:

søndag 6. juli 2014

En travel uke.......


Det har vært en travel uke, og det har vært en god uke, og en vond uke.  Huset har vært fullt av gjester fra alle kanter. 12-14 til bords har vært vanlig.  Jeg inviterte til 4-dagers feiring her, og det har det sannelig vært også.

Først Skansespill på Blaker Skanse, ikke mange herifra som deltok, men ihvertfall to!!  Teaterforestillingen var veldig bra sa de, men i dyreste laget med 300 kr for å høre "naboen" synge.  Til deres forsvar så er de faste gjester i Grieghallen i Bergen, og også der koster billettene 300 kr, derfor syntes de vel kanskje at prisnivået i forhold til de bergenske forestillingene var i høyeste laget.



Neste post på programmet var bursdagsfeiring.  Før vi kunne starte med denne så ble det å ringe 113 og få gubben til Ahus tidlig på morgenen.  Da hadde han kastet opp i tre dager og beholdt ikke en vannskvett en gang.  Han ble skikkelig dårlig av cellegiften og var veldig dehydrert.  Han ble innlagt og fikk jo god behandling, men det var jo veldig trist at han ikke kunne være frisk og hjemme når vi hadde besøk av  barn og barnebarn,

I feiringen min om kvelden hadde jeg faktisk alle min søsken tilstede, og alle mine barn.  Det var stas det.  Ikke alle barnebarna, men nesten alle.  Tradisjonell meny, med pastasalat, spekemat og eggerøre, pølser og lompe og Pizza Grandiosa.  De to sistnevnte for "utlendingene".

Dagen etter, tur til Norsk Folkemusem og egen omvisning på Hardangertunet hvor alle disse barna og barnebarna stammer fra.  Gården Nestunet har "avgitt" alle bygningene slik som de står i Hardangertunet.  Vi var tilsammen 22 personer i gruppen, hvorav de fleste da stammet fra Nestunet.  Omviseren syntest det var veldig stas å kunne låse opp og fortelle om de fire husene og gjenstandene som befant seg der.  Jeg fikk vel et inntrykk av at slike grupper ikke var helt dagligdags for dem.  Bygningene er til vanlig lukket og låst der på det tunet.  Noen bilder fra Norsk folkemuseum:

Vilde, omviseren vår. 
 Vilde har mye spennende å fortelle oss
Kroting
En liten orientering før vi får komme inn i stabburet.
Noen av gjenstandene som fantes i stabburet.
Det er mange aktiviteter på Norsk folkemuseum


Siste dagen, da var det grilling og "pakkeleken" som stod på programmet.
 
Det er vel noen som ikke vet hva pakkeleken er, det er veldig morsomt og engasjerende for liten og stor, og jubel i taket flere ganger,  Artig artig.  Kortversjon:  Alle har med seg 5 - 10 pakker, mye småtterier, ikke noe dyre greier.  Pakkene legges i en stor haug på bordet.  Terning slås fra person til person, får man en femmer eller sekser kan man ta en pakke.  Når alle pakkene er borte fra midten av bordet pakker vi opp og alle har en haug med diverse foran seg.  Ny runde med terning, en femmer eller sekser og personen kan forsyne seg med en gjenstand fra noen av de andre.  Vi setter et slutttidspunkt, og setter på en alarm,  da blir det hektisk.  Det er alltid noen gjenstander det blir skikkelig krig om!!


Nå har alle reist, huset er tomt, sengetøyet er vasket og alt er ryddet.  Nå er det bare oss og sykdommene tilbake her, og de falt over oss som et ras omtrent.  Gubben får nå assistanse av Hjemmesykepleien.  De fyller medisindosetten, ordner med resepter og kontakt med lege.  De skal også være behjelpelig med å tilpasse dosering slik at kvalme og smerter er minst mulig plagsom.  Vi skulle ikke ha ventet så lenge før vi tilkalte hjelp for dehydrering.  Neste gang kan vi ringe dem så ordner de opp med event ambulanse og sykehus.  Det er jo betryggende, men dog, det er veldig tydelig at dette er en ny fase i livet.  Det er godt for oss begge at det er en tredjepart som ordner med ting.  Aggresjon og irritasjon er velkjente ingredienser i en slik fase som vi er inne i nå, jeg må også beskytte meg selv, jeg er jo heller ikke frisk.  Men jeg har fått et nytt begrep, jeg er ikke kronisk syk, jeg er proffsyk!! Det høres da mer proft ut.

I morgen er det ny cellegift, kanskje den virker denne gangen ettersom han ble så dårlig sist?  Så skal det gå tre uker til neste runde.  Etter det blir det CT for å sjekke om giften har virket.

Vel vel sommeren går sin gang, og båten er ubrukt men slik ble det........det har jo ikke vært strøm på brygga heller så da kan vi ikke være der uansett.......