tirsdag 22. februar 2011

Første dag på Casas Heddy, Lanzarote


Mye god hjelp på Gardermoen

I går la jeg ut litt om reisen på reisebloggen min: http://eljosreise,blogg.no/. Men det var en ting jeg glemte å ”klage” over. Det er noen mennesker, i sær damer, som skravler i ett kjør, blablablablablablabla. De prater og tjater i ett kjør på inn og utpust med monoton og skarp stemme. Jeg får helt klaustrofobi av det. I en flykabin er det ingen steder å flykte heller. Det er mer plagsomt det enn det som mange andre har klaget over, nemlig småunger som bråker. De tar nå i hvert fall pause av og til! Disse damene eier ikke oppdragelse, og de bruker hele luftrommet inne i kabinen, hva skal vi gjøre med slikt? Jo lide oss igjennom det og håpe at vedkommende ikke får hotellrommet ved siden av oss.


Første natta på Casas Heddy er over. Det ble en natt som det pleier å være på et nytt sted, urolig, nye lyder, ny seng, og natta ble veeeldig lang. Ikke noe å klage på her vedrørende seng og sengetøy. Her er det til og med dyne! Ikke som ellers på hotellene i Syden, hvor vi må sloss med et laken og et pledd om natta. Men vondt i kroppen, det er det, håper at disse to ukene kan hjelpe på det.


Maten ombord i flyet, det smakte ganske godt.
 Nå på morgenen var det 15 grader. Ikke all verden det, men det er da 15 VARME grader, og ikke noe snø i sikte. Sola kommer snart over hustakene her, det er litt tidlig enda.

Jeg har nå nettopp tatt min pille for benskjørhet, og da må jeg sitte rett opp og ned i en halv time. Ikke spise eller drikke eller legge meg ned igjen. Det går jo veldig greit når man har en PC for hånd. Om en stund skal jeg ta meg en shake (Herbalife)! Ja hvorfor det kan man vel undres, på et sted hvor man får alle måltider servert? Jo fordi jeg er så elendig til å spise variert uansett hva som serveres. Og så er det jo ”bare” tre måltider pr dag. Og dessuten så er jeg sulten, ha ha.

Etterpå er det tid for forstøvermaskinen, det er mye å holde på med her! Så er det tid for frokost, og etter frokost er det orienteringsmøte og så er det å avtale tid med fysikalsk avdeling, Deretter blir det en liten busstur i området for å bli litt kjent rundt Puerto Del Carmen. Og senere i dag? Det er masse program å velge i, og kanskje vi bare blir sittende i solen og slappe av.

Og så har jeg bestemt meg for å lage identiske innlegg på mine to blogger.  Det er to helt forskjellige "lesergrupper", de som leser den ene leser ikke den andre.
Kaffe med nogo attåt på flyet






God hjelp på Lanzarote også!


søndag 20. februar 2011

Lanzarote neste!

Palmer og vaiende korn, vakkert motiv fra Lanzarote
Nå er vi omtrent klar.  Vi har pakket en ryggsekk med medisiner.  Skritt-telleren er justert og klargjort. Vi har en ryggsekk med pc, og vi har to kofferter og en bag.  Vi klarer ikke å nå vektgrensen på 50 kilo pr person gitt.  Jeg har prøvd så godt jeg kunne, men finner ikke noe mer som vi har bruk for.

På fredag var jeg hos legen, og fikk lov til å dra. til Syden.  Min CRP var gått ned igjen, etter å ha løpt litt avgårde forrige gang.  Jeg skrøt litt av at jeg endelig hadde lagt på meg, men legen sa at det skyldtes at jeg har gått på prednisolon (cortison) i det siste, og det gir veldig stor matlyst.  Ja ja, men det er da så herlig å ha matlyst etter at den har vært fraværende i halvannet år.

En av mine sønner selger Herbalife, og han har også en slik vekt som viser fettprosent, muskler, benmasse etc etc.  Jeg ble scannet (veid) sist gang i juli.  Sden da har jeg lagt på meg over fire kilo, og jeg var mektig spent på dagens resultat. Jeg ville ha resultater før jeg dro til Syden med to trimuker.  Tenke seg til, det var så BRA resultater.  Fettprosent var omtrent som før, heldigvis, hadde ikke akkurat så mye fett.  Muskelmassen var økt!  Benmassen var økt, og i det hele tatt, veldig bra.  Vanninnhold i kroppen var økt. men jeg drikker for lite vann, det resultatet kunne ha vært bedre. Det skal virkelig bli spennende å se resultatet når jeg er tilbake, eller om en måned egentlig.  jeg skal forsøke å fortsette på treningsenteret når vi kommer tilbake.

Jeg kommer til å skrive blogg fra Casas Heddy, men er ikke riktig sikker på om jeg skal vinkle det som reiseblogg eller rehabiliterings-.blogg.  Det blir vel litt på begge deler, med henvisninger til hverandre tror jeg.
Reisebloggen min finner du på følgende adresse:
http://eljosreise.blogg.no/

Nå skal jeg snart pakke ned min pc, og gjøre ferdig siste rest av pakking.  Må rydde skikkelig her også, vaskeengelen kommer mens vi er borte!

lørdag 19. februar 2011

Alt er klart!

Kanaripoteter med mojo-saus.
Nei det er det ikke, jeg har ikke begynt å pakke enda selv om jeg har snakket om å pakke i mange innlegg!  Men legeattesten er klar, jeg får lov til å reise!

Ettersom jeg har KOLS, så må jeg ha erklæring fra lege hver eneste gang jeg skal reise utenfor Norden. Det er reiseforsikringen som forlanger dette!  I følge min lege(ny fastlege) så er det nok veldig mange som ikke er klar over dette.  Han selv visste det ikke.  Jeg synes vel at det er min egen plikt å vite hva som står i mine forsikringspapirer, jeg kan ikke forvente at legen skal vite hva som står med små skrift der!

Jeg drasser også rundt med en gammel boks med Vival, fra 2009.  Jeg er heldigvis ikke noen storforbruker av slikt, men har fått det rådet av legen at hvis jeg blir stresset og oppskaket av ett eller annet, så skal jeg ta en for å unngå at pusten "snører" seg helt isammen.  Pustekapasiteten er ikke bare fysisk betinget, men henger også veldig sammen med sinnstilstanden og stressnivået.  Men, for å kunne bringe med meg disse må jeg ha med en spesiell attest fra apoteket.  På den står det : " Attest for medbringing av narkotikaklassisfisert legemiddel i forbindelse av medisinsk behandlig jf. artikkel 75 i Konvesjonen om gjennomføring av Schengenavtalen".  Jeg fikk tablettene da jeg ble utskrevet fra sykehuset høsten 2009.

På apoteket mener de at veldig veldig mange reiser over grensene medbringene slike legemidler ulovlig, de har det ikke akkurat travelt med å skrive ut slike attester! 

Uansett sterke medisiner eller ikke, vi blir anbefalt å ha med en liste fra legen over de medisiner vi har med oss til enhver tid.  Noen reisetips dette til ikke helt friske reisende mennesker!

Men NÅ skal jeg begynne å pakke!

torsdag 17. februar 2011

Gjesteblogger: "Fraogmedidag"

Midt i den verste krisen i heimen vår med cellegift, sykehusinnleggelser og isolat så var ikke livet enkelt for andre deler av familien heller.  Min datter har sin egen blogg, og i dag er hun gjesteblogger hos meg, her kommer hennes historie:

Julen 2009 ble dette bildet tatt. Jeg var utslitt, utbrent og hadde kronisk migrene, hodepine. Som mor til tre barn er det veldig lett å skyve sine egne behov til side og leve på et eksistensnivå hvor alt dreier seg om å klare å gjennomføre de ting som er absolutt nødvendige(som å la barna tro at alt er greit med mamma) Jeg prøvde å begrense bruk av smertestillende, og tok dette kun når hodepinen var så ille at jeg ikke klarte å snakke reint, eller hadde problemer med å huske telefon nummeret mitt.

Jeg levde virkelig på kanten av hva kroppen kunne klare. Feber var ingen hindring for å gå på jobb om den ikke var oppi 40 grader. Etter hvert ble også hodepinen så ille at det var problematisk å døyve den med Ibux, og jeg måtte opp på paralgin forte for å begrense smertene, men når jeg brukte denne typen smertestillende ville jeg ikke gå på jobb, den sløvet ikke bare hodepinen men også tankeevnen, så da tilbrakte jeg dagen hjemme i seng. I februar 2010 var hodepinen så ille at jeg var egentlig borte to-tre dager hver uke, så da kontaktet jeg legen min og ba om en sykemelding og time for utredning. Jeg sa jeg bare skulle ha to uker sykemelding, sånn at kroppen min skulle få slappe av, men kroppen min hadde andre planer og kolapset totalt, når den endelig fikk litt ro.

Her er det Rosen som har angrepet høyre side av ansiktet
Dette gjorde at jeg fikk alle infeksjoner som beveget seg i området, og da var det ganske vanskelig å ta i mot alle gode tips om kosthold og trening når jeg nesten ikke klarte å gå over stuegulvet. For at jeg skulle få frisk luft så ordnet vi til for meg i en solstol så selv om jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp i den fikk jeg nå litt luft. Hodepinen var som å få ca 15 nagler presset inn i hodet, og en hjerne som bestod av stålull eller piggtrå.

Livet var ikke mye godt på denne tiden. I sommer var vi på besøk på Østlandet hos familien min der, og min bror som nettopp var blitt Herbalife distributør brukte god tid på å forklare og vise mannen min og barna mine hvordan vi kunne bruke Herbalife for å få riktig næring inn i kroppen vår. Jeg var ikke med på disse samtalene, for det hadde jeg ikke krefter til. Men når familien var med på at vi skulle ha en dramatisk kostholdsendring, så registrerte jeg meg som distributør med en gang. Og vi kuttet potetgull og pepsi max, startet med shake,formula1 til frokost, og byttet ut flere brødmåltider med et kjempe godt nøttebrød som vi fikk oppskriften på av min supervisor(bror).

Etter 2 mnd var jeg blitt så bra at jeg nå kunne begynne å gå turer i området hvor vi bor, og jeg fant en fin rute som jeg brukte en time på. Etter å ha gått denne nesten hver dag i tre mnd så hadde jeg klart å få tiden ned på 37 minutter. Nå var tiden klar for å trene mer aktivt, siden før jul har jeg nå begynt å trene på treningssenter og nyter å kunne trene.

Hodepinen er stort sett helt borte, og jeg er nå tilbake 50% i jobb. Regner med å gå i full jobb igjen fra februar. Vi har fått livet tilbake, gubben min har fått en ny kone uten å måtte gifte seg på nytt og er veldig fornøyd med det. Selv om jeg ikke har hatt målsetting å gå ned i vekt, har dette vært en naturlig følge av livsstilsendringen og jeg har gått ned 10 kg siden slutten av juli. Vi er så fornøyd med resultatene at vi fortsetter med shake til lunsj også. Og etter seks mnd med livsstilsendring har vi nå begynt med mer aktiv trening, og regner med at vi fortsetter med videre vektreduksjon og øking av muskelmasse.

Link til min blogg, hvor du også finner dette innlegget er:






onsdag 16. februar 2011

Vårt sinn er underlig

Vårt sinn er en underlig innretning.  Jeg skulle ønske at TV2 snart bytter bilde og melodisnutt mellom programmene sine.  Hvorfor det da?  Jo fordi jeg blir dårlig når jeg hører den melodien og ser de bildene!  Jeg vet jo ikke hvorfor, men kroppen min, sinnet mitt, setter meg tilbake til senga på Ahus, og det føles ikke godt.  Jeg hadde vondt og var kvalm og elendig.  Så på TV omtrent fra 9 om morgenen til 10 om kvelden.  Gjett om jeg hørte og så det mange ganger?
Og enda, ett år etter at jeg ble ferdig med cellegift, så føler jeg meg dårlig når jeg hører den melodien.......

søndag 13. februar 2011

Morsdag



Er ikke denne melodisnutten bare helt nydelig?  Fant den på min facebook, jeg er så heldig å kjenne en av disse to kjekke karene, men den ligger på youtube.







http://www.youtube.com/watch?v=8BhieysMcTk&feature=player_embedded

Nyt den og gled dere, alle mødre i alle aldre!

Pakke pakke pakke pakke pakkke


Min røde koffert er plastret sammen!

Nei da, jeg har ikke riktig begynt å pakke enda, men jeg har begynt å planlegge. Jeg har tatt fram masse med sommertøy, noe har jeg kastet og noe har jeg prøvd og godkjent.

Jeg har pakket medisinboksen min, den ene av to, den som varer i tre uker. Vi skal være borte i to uker, og da tar vi med medisiner for 4 uker.

Og dette gjør vi fordi vi av erfaring har opplevd at det var veldig lurt. Gubben havna på sykehus i Japan, les her: http://eljosreise.blogg.no/1297162404_p_sykehus_i_japan.html
Da var det veldig smart at vi, dvs jeg, ikke fikk problemer pga at jeg manglet mine medisiner. Han fikk jo det han trengte på sykehuset.

Jeg har også blitt syk i utlandet, ikke så fjernt som Japan, men på Gran Canaria, og der var jeg hos lege. Men de hadde ikke slik medisin der som jeg bruker i mitt forstøverapparat. Les her: http://eljosreise.blogg.no/1297589790_en_forferdelig_tur.html

Det gjorde ikke noe den gangen, vi reiste hjem som planlagt, men det kunne jo ha blitt annerledes hvis jeg ikke hadde friskna til.

He he, dette gjør jeg ikke fordi jeg er overengstelig av natur, nei da, jeg er Kreps, og da er det i min natur å ha alle utveier og muligheter klare, også på denne fronten . Og sa jeg forresten det: Hele to-ukersbeholdningen med medisin har jeg selvfølgelig i håndbagasjen! Jeg har da opplevd kansellert fly og koffert-borte også…….(men den historien får dere finne selv på reisebloggen min)

lørdag 12. februar 2011

Er jeg frisk nå?

Jeg føler faktisk at jeg ikke har så mye å tilføye i en kreftblogg lengre! Er det ikke flott? Teoretisk sett så har jeg ikke kreft lengre. Den er fjernet, borte vekk, med operasjon, stråling og cellegift. Og så har jeg lyst til å tilføye : tror jeg! He he, jeg lurer på om jeg noen gang blir helt sikker? Mange går vel kanskje rundt og er sikker på at de har kreft et eller annet sted, det har bare ikke blitt oppdaget enda. Sånn sett så er jeg i samme bås som mange andre, bortsett fra at jeg blir faktisk undersøkt og sjekket med jevne mellomrom, så heldig er jeg!

Men tilbake til begynnelsen, jeg begynner å føle meg normal igjen. Dvs jeg er blitt skjev og skakk, har mye mindre pustekapasitet enn før og det er mange ting jeg ikke klarer lengre. Men likevel, så føler jeg meg som før. Når jeg ser meg i speilet, så ser jeg ut akkurat som før. Noen kilo lettere ja, men jeg hadde noen kilo for mye før. Nå har jeg akkurat passe. Når jeg sitter i ro og småtusler rundt så er jeg akkurat som før lungekreften.

Det var en periode da jeg ble skremt av mitt eget speilbilde. Hvordan måtte ikke andre ha blitt skremt av å se meg? Innhul og dradd i ansiktet, tynn som en fange fra konsentrasjonsleir, øynene langt bak i øyehulene, og blå rundt øynene også. Ja jeg sto ikke akkurat lenge foran speilet om morgenen. Også håret da, som omtrent var borte, det så helt forferdelig ut. Og alle sa at de syntes jeg så mye bedre ut nå! Tusen takk skal dere ha, der og da så var det en oppmuntring, men det var vel ikke helt sant vel?

Nå skal vi, sammen med søster og svoger til Casas Heddy, rehabilitering for bl a kreftpasienter. Jeg kommer til å blogge derifra, det kan jo være fint for andre som også trenger rehabilitering å få vite hva som skjer på et slikt sted. Etter det er det ny kontroll på Ahus, og så får vi se hva som skjer med denne bloggen etter hvert.
De andre kreftbloggen er personer som stort sett har brystkreft eller leukemi.  Jeg lurer av og til på om det finnes noen der ute som har hatt lungekreft, og som fremdeles lever?  Og hvordan går det med dem i så fall?

torsdag 10. februar 2011

Askefast?

fra http://www.abcnyheter.no/
Leste i en eller annen nettavis i dag at en stor vulkan på Island har begynt å brumme. Denne var mye større enn den forrige som lammet flytrafikken i hele Europa! Ja ja, om halvannen uke skal vi av gårde til Lanzarote, og blir vi askefaste der nede, så er det greit å ha planene klare. Vi reiser i hvert fall ikke gjennom halve/hele Europa med buss. Det har vi ikke helse til. Nei da, da leier vi oss en leilighet og blir der til det går over. Men ja vi må huske på ha med ekstra mye medisiner!

Og hvis noen lurer, jeg er kreps, og må alltid ha noen utveier klar i tilfelle, tilfelle det skjer ett eller annet…..
De største katastrofene i mitt liv er de som aldri skjer!

onsdag 9. februar 2011

Snart tid for pakking!


Før hadde vi katt, og han likte ikke at vi reiste fra ham!

Solen skinner i dag også, og det er rent og pent ute ettersom det kom nysnø natt til i går. Jeg tror nok at jeg skal ta med meg en stol til solveggen i dag. Kle meg godt skal jeg også, det var tretten minus da vi stod opp i morges.

Tankene mine er mye i pakking for tiden. Halvannen uke til Casas Heddy på Lanzarote. Vi får lov til å ha med oss 20 kg x 2 i innsjekket bagasje, og 10 kg håndbagasje pr person! Dvs 50 kg bagasje pr person! Det er vel fordi mange kanskje har med seg mye medisinsk utstyr. Jeg skal jo ha med meg forstøverapparatet bl a. Uansett, jeg trenger ikke begrense meg så mye som vi pleier når vi reiser. Det går godt an å ha med seg mer enn et par sko her!

Jeg må også huske å bestille fysikalsk behandling på CH. Dvs det er aktiv behandling jeg skal ha, trening i sal med fysioterapaut. Det kunne vel ha vært godt med litt ”passiv” behandling på stive nakkemuskler også, men det blir vel kanskje bare luksus, og ikke en nødvendighet.

Alle sommerklærne mine må prøves, har ingen anelse om hvordan de passer nå. I sommer var de altfor store, men jeg la på meg noen kilo i juletiden, så kanskje de passer igjen?


tirsdag 8. februar 2011

Solen skinner!

Den gjorde i hvert fall det før i dag. Jeg kledde på meg og gikk ut for å se på snøfreseren min, min kjære mann! Det er en snøfreser som er lett å starte for tiden. Han har nemlig gått på hjerteskole på Ahus, og der har han lært at snømåking er ikke så farlig lengre, så lenge man varmer opp først. Så han går da til posten, ca 2km t/r, og etterpå måker han snø, ferdig oppvarmet. Jeg tror nesten han liker det litt også! Det var deilig å være ute, og solen varmet faktisk i solveggen. Jeg tok masse bilder av snø og sol. Tenk så deilig det skal bli på Lanzarote, tirsdag om to uker!

Jeg ser ikke så svart på det lengre, det var en glipp det der, på morgenkvisten i dag. Men men, det er vel lov å være litt svart av og til, men man bør kanskje ikke plage andre med dette. Jeg angrer litt på det. Når jeg kikker bakover i bloggen min, så er de siste innleggene negativt ladet, og det er jo synd, for jeg er jo egentlig veldig fornøyd med det meste. Kan vel ikke garantere at det ikke kommer noen svart dag igjen, men da får jeg sette inn mottiltak straks.

Jeg har fått innkalling til ny tremånederskontroll på Ahus, 15. mars. Jeg er så heldig at jeg har truffet samme lege hver eneste gang, håper det fortsetter slik. Har hørt om andre som møter en ny lege hver gang. Det må være slitsomt. Jeg møter samme hyggelige menneske, som husker alt om meg. Til og med de gangen jeg har ringt til sykehuset, pga av ett eller annet, så husker hun hvem jeg er, og hun må ikke slå opp journalen min engang, helt fantastisk. Fastlegen min er også med på ”laget”, veldig hyggelig og omtenksom. Jeg kan ringe, og kommer inn til time omtrent på øyeblikket, hvis jeg ber om det. På Ahus denne gangen blir det blodprøver, røntgen og vanlig sjekk. Det er betryggende. Pusteprøver var sløyfet, og det er like greit, jeg blir jo ikke bedre i kapasitet selv om de måler det hele tiden. Jeg klarer meg jo uten surstoff, og det er jo strålende!

Reisebloggen min vokser, og det er mange innom og kikker og leser. Jeg er faktisk nr 24 på blogglisten for hele landet, for alle over 40 år, hi hi, det er vel ikke verst for en gammel dame med ny reiseblogg!! Og så er jeg nummer 2 i vår kommune, uansett alder!


Kornbandet er vel snart spist opp tror jeg

Spor i snøen


Snart ferdigmåka, og det kommer mer på torsdag sier noen

I kveld har vi spist Smilende laks til middag, med rødvin til. Det passet bra synes jeg!

Noen dager er svarte

Jeg har nå opprettet en ny blogg, kategori REISER.

Det har så lett for å bli for mye sykdomstanker og sykdomsprat, og reiser er noe som vi har hatt stor glede av de siste 10 år. Jeg har skrevet masse reisebrev og de ligger på både Startours Reiseforum og VG-nett reiser. Nå har jeg begynt å samle dem i en egen blogg.

Det blir kanskje ikke så mye reiser på oss i tiden framover, nei det er vel ikke bare kanskje, det er vel nesten helt sikkert det. Før så dro vi av gårde omtrent hver måned om vinteren, og innimellom også til Japan. Nå er det blitt litt mer vanskelig ettersom jeg har så dårlig pustekapasitet og må ha rullestol på flyplassen. Hvis jeg tillater meg å tenke over dette, med å være handikapped, så blir jeg deprimert, så jeg hopper fort over det faktum.

Nei, det er forresten greit å få det litt ut først. Vi prøvde oss på en tur til Rhodos i høst, men det gikk dårlig. Jeg klarte omtrent ikke mer enn å sitte på hotellet hele tiden. Pusten var elendig og psyken ble enda verre av den grunn. Jeg var mye dårligere enn jeg hadde vært klar over, og det var sjokkerende. Det kreves ikke så mye styrke for å bevege seg mellom sofaen og badet i heimen.

Jeg er i ordentlig dritthumør i dag, og ser svart på det meste, jeg kan ikke gå ut og jeg orker ikke noe pga av smerter både i ryggen og ribbein. Det er muskelvondt sier legen. Ja ja, sover dårlig om natta uansett hva det kalles, jeg våkner og kan ikke snu meg rundt pga av smerte. Det gjør ikke vond når jeg ligger helt i ro.  Og det hjelper faktisk med paracet! Uansett, jeg er handikappet og akkurat i dag så plager det meg. Kanskje det ikke var så lurt å begynne med denne reisebloggen likevel, den minner meg på om hvordan det har vært, og slik kan det aldri bli igjen?

Jeg blir så utrolig irritabel også av dette, og hvor ble det av all den gleden jeg skrev om her tidligere? Ute skinner solen, og sett innenfra er det utrolig vakkert, med all snøen som kom i natt. Ha ha, ja det er et hinder det også, vasse i snø er i hvert fall umulig, og før snøen kom var det så glatt at også av den grunn var det umulig å ferdes ute. Jeg skal snart re opp sengene, og også av det blir jeg helt utslitt, rett og slett.

Det må vel være lov til å ha en svart dag innimellom……….og i dag er min omtrent beksvart!

Nå skal jeg prøve å kose meg med reiseblogg og sortering av de turene vi allerede har vært på. Kanskje kanskje finnes det et reiseliv for meg også, i fremtiden. Vi skal jo til Casas Heddy om 2 uker, der får vi hjelp til det meste, både bagasje og transport på flyplassene. Kanskje oppholdet der gir meg et løft, med trimming og opparbeidelse av styrke , og med mot til å takle hverdagen bedre etterpå. 

Reisebloggen min har følgende adresse:  http://eljosreise.blogg.no/.  Foreløbig har jeg lagt ut turene til Japan, de er tidligere publisert på facebook.  Jeg skal begynne på turene til Lanzarote i dag, kan jo være fint å repetere dem ettersom vi skal til Lanzarote om to uker!

søndag 6. februar 2011

Innen 48 timer

Jeg syntes selv at jeg kom under behandling raskt. Svulsten ble oppdaget, tilfeldig, 1, juli 2009 - 20. august ble jeg operert. I månedsskiftet jan/feb 2010 var jeg ferdig behandlet med stråling og cellegift. Kanskje kunne det ha vært kortere tid før operasjonen? Jeg vet ikke. Det kan uansett se ut som om det er tilfeldig om man må vente i uker og måneder for å få svar. Det kan virke som om det kommer an på hvor i landet man bor, og hvilken fastlege man har, og hvilket sykehus man blir henvist til,. Det er ikke riktig!!

Det er noe merkelig med dette helsevesenet i Norge. Det fungerer veldig bra noen steder, for noen. Andre steder, og for andre er det helkrise. Det burde ikke være slik.
Se linken og info under her om Norges viktigste kreftkonferanse. Kan slikt nytte? Jeg er så utrolig negativ for tiden, og tror ikke at noe slikt kan nytte i Norge. Jeg må dessverre gjenta meg selv fra både røntgen-innlegget og innleggene om Ahus, jeg tror det er noen bakenfor som styrer og steller, noen som kanskje setter en økonomi på et papir høyere enn helse, fakta og logikk.

Jeg ønsker virkelig at jeg tar feil……


Norges viktigste kreftkonferanse

Folkemøte Sandnes kulturhus 17. mars 2011 kl. 18.00-22.00


Raskere kreftdiagnose sparer liv: Tidsrommet mellom mistanke om kreft og endelig diagnose er kritisk. Mange kan vente i uker og måneder for å svar. Hver dag dør mennesker i Norge fordi diagnosen ble stilt for sent.


I Danmark har de allerede gjort noe med ventetiden. Her har innbyggerne en 48-timers garanti. Kan vi få til dette i Norge? Og hva vil det bety i sparte liv og lidelse?


INNEN 48 TIMER-konferansen i Sandnes setter søkelys på dette spørsmålet. Blant deltakerne møter du ledende eksperter på kreftbehandling i Norge, samt sentrale helsepolitikere og -administratorer. Du vil også treffe sentrale personer fra Danmark som forteller hva de har fått til.


Bli med på Innen 48 timer du også!

Her finner du hjemmesiden og flere opplysninger: 

http://www.innen48timer.no/


lørdag 5. februar 2011

Kneipen min får du aldri!

Hvis man har valget mellom å spise loff og iskrem, eller sulte i hjel, hva velger man da? Selvfølgelig velger man loff og is.

Å gi kostholdsråd til noen som er kvalm, sjuk og elendig av cellegiftkurer, det er nærmest et overgrep mener jeg. Du kan ikke si til en syk person at den brødskiva du spiser, er veldig skadelig for deg! Jeg har vært der! Jeg blir mektig irritert bare ved tanken på alle disse kostholdsmenneskene som har facebooksider og innlegg, også på Kreftforeningens sider, som overhodet ikke kan sette seg inn i hvordan en syk person har det.  En person som overhodet ikke eier matlyst, som ikke får ned nok næring til å holde seg på beina. Da er det direkte tåpelig å fore dem/oss fulle med hvor skadelig det er, alt som vi med nød og neppe klarer å putte i munnen. Det er til og med grupper i samfunnet som forteller at vi har fått kreft på grunn av feil kosthold, og de forteller i samme slengen at vi blir aldri i verden frisk hvis vi skal fortsette å spise feil mat. Jo visst, kanskje er alle tilsettingsstoffene i ferdigprodusert mat en av årsakene til mange kreftformer, jeg kan godt tro på det. Min lettvinte løsning er da å lage maten selv, av økologiske råvarer. Særdeles tungvint løsning når man knapt kan bevege seg over stuegulvet hjemme .

Slutt med dette, vi har problemer nok!

Når vi så kommer over det verste, og kan klare å fokusere på hva vi spiser, ikke bare AT vi spiser, så møter vi en jungel av kostråd. Råd som er motstridende, råd som virker helt tåpelige, og råd som er ekstreme. Vi finner også råd som virker logiske, og vi finner råd vi tror på. Det ”artige” er at de som er mest ekstreme angående kost, de minner veldig mye om religiøse grupper, ekstreme sådanne, som tror så sterkt på noe, at de har skylapper for alt annet enn det de tror på selv. Halleluja! Uansett, jeg vil aldri følge rådene til slike Halleluja-mennesker. I mine øyne har de fullstendig tippet over og trenger hjelp for ett eller annet. Antagelig er de ikke klar over det selv, ikke klar over sin egen situasjon. Hvis man ærlig og oppriktig tror at man dør av en loffskive, da har man problemer!

Jeg har lest, og jeg har søkt på internett, og jeg har funnet noe som veldig mange er enige om, uansett hvilke gruppe de tilhører, og det gjelder karbohydrater. De fleste er enige om at vi får i oss rent for mye karbohydrater. I forhold til på 50-60-tallet så lever vi omtrent bare av karbohydrater. Jeg vet at på femtitallet så hadde vi ikke så mye av dette. Ris og pasta forekom ikke på middagsbordet i min barndom. Ikke fint brød heller. Det var heller ingen overflod av frukt. Jeg kan til og med huske en gang jeg fikk en flaske Solo, åååå den var vidunderlig! Med andre ord, brus og godteri var heller uvanlig.

I denne verden av kostholdsråd finner vi selvfølgelig også de ekstreme halleluja-menneskene, de som vil ha null-karbo. NULL-KARBO, høres helt vilt og sykt ut for meg. En ensidig kost som vil kaste oss inn i andre problemer med diverse mangelsykdommer. Null-karbo betyr jo også null grønnsaker og null frukt. Bare kjøtt, fisk og smør omtrent. Nei takk, ikke for meg.

Jeg fant en fin facebook-side som jeg i farten trykte LIKER på, den het Min mat er min medisin. Jeg trodde jeg kanskje kunne finne nye oppskrifter som inneholdt mindre karbohydrater enn det vi har brukt til nå. Ved nærmere ettersyn og lesing, så fant jeg ut at jeg ikke likte den likevel. De mente bl a at alle produkter som Vita hjertegod og lignende var GIFT. Ikke bare skadelig, men rett og slett gift. Likeså med alle soyaprodukter. Olivenolje til steking var vel omtrent verre enn gift. Der var meget sterke meninger om mye, noe jeg bemerket i et innlegg. Hele innlegget med kommentarer ble slettet av administratoren for denne siden. Jeg trykket IKKE LIKER, og var ikke lengre medlem av denne siden, og det var det. Men det er jo litt sånn aha, at de slettet negative meninger om seg selv?

Jeg har blitt enig med meg selv om at et balansert kosthold må være det beste. Ikke bare kjøtt og fett, ikke bare grønnsaker, ikke bare ikke bare, men noe av alt. Kort sagt, balanse. Jeg sa en gang at ”kneipen min får du aldri!” Jeg har gått bort fra det nå, jeg har kjøpt Fedon sitt Fullkornbrød, det er mindre karbohydrater i dette, og sunnere på flere måter enn kneipen er. Dessuten har jeg fått igjen matlysten min, og da kan jeg selv velge hva jeg vil spise. Hvetemel er omtrent å regne som sukker, det har jeg også fått en oppfattelse av, og det tror jeg på. Vi er ikke så redd for fett lengre, og bruker Tine smør og koser oss med det. Men……jeg har et stort problem, jeg er ikke så veldig glad i kjøtt, og da blir det jo kanskje litt ubalanse likevel? Jeg får jobbe med den saken framover. Jeg tok av 20 kilo i denne behandlingsperioden min, og jeg har brukt ernæringspulver (Herbalife) i Smoothies som tilskudd for å få i meg nok næring underveis. Det har fungert veldig bra for meg.
Jeg fant nylig en side på internett som veldig lettfattelig forteller om glykemisk indeks og blodsukker, den var nyttig:
http://nhi.no/livsstil-og-helse/kosthold/karbohydrater/glykemisk-indeks-15340.html

fredag 4. februar 2011

Røntgen-tilbud for oss på Romerike

Romerike er navnet på området mellom Oslo og Hamar. Her bor det 260.000 mennesker. (Som sammenligning bor det 170.000 i Trondheim).

I alle år har vi reist til Lillestrøm for å ta diverse røntgenbilder, både vanlig, CT, mammografi, og jeg tror de har MR også. Har vi hastverk kommer vi inn med en gang. I 2009 ble jeg henvist til røntgen, fikk time dagen etter, og dagen etter det igjen ringte min fastlege meg og fortalte at de hadde funnet en svulst på min venstre lunge. Det var raskt det!

Lillestrøm ligger sentralt for de fleste av oss på Romerike. Alle tog og busser går liksom til Lillestrøm. Lillestrøm sentrum er ikke så voldsomt stort. Er man dårlig til beins, så er det en liten taxitur fra stasjonen (buss og tog) til Curato. Er man god til beins går det greit å gå til fots også, fra samme stasjonsområde.

Men nå har noen glupe økonomiske hoder funnet ut at Helse Øst (eller hva det nå enn heter) vil spare masse kroner på å legge ned tilbudet på Romerike (for 260 000 mennesker!). Nå må vi reise til Oslo, til Bryn!! Hvordan komme seg dit da? Ja ikke vet jeg, men tungvint blir det. Det er ikke i nærheten av Oslo S i hvert fall, der vi lander med tog eller buss. Kjøre egen bil? Tror ikke det er så enkelt for alle på Romerike, det er slett ikke alle som takler bykjøringa i Oslo, og klarer å finne fram til Curato på Bryn.

Og dette blir omtrent som med Ahus og Aker sykehus. Hvordan skal instituttet i Oslo nå plutselig klare et tilleggsgrunnlag på 260000 mennesker? Vel, de nord på Romerike kan reise til Hamar selvfølgelig, men det er vel tvilsomt om de har så stor overkapasitet der at de kan ha et kundegrunnlag ekstra på 130 000 mennesker. Vi kan også få time på Ahus, men der er det laaaang ventetid på røntgentime.

Jeg lurer veldig ofte på hva det er som skjer rundt oss her. Hvem er det som tar slike vanvittige beslutninger? Hvorfor skal velferdstilbudene våre bygges ned? Det skulle vel ha vært motsatt, at vi burde få et bedre og bedre tilbud i et av verdens rikeste land?

Det står i avisen at ”slaget” ikke er tapt enda, der finnes enda håp om å berge tilbudet for oss her på Romerike. Jeg tviler! Jeg er redd for at slike saker er bestemt på forhånd, av noen i bakgrunnen som er de som egentlig styrer og bestemmer.

torsdag 3. februar 2011

Vi som er heldige

Fanagensere med tilbehør som havnet i Japan
Jeg kan nå se tilbake på omtrent ett år i ”sofaen”, kraftløs og veik og uten tiltak til fysiske utskeielser. Kvalm, svimmel og elendig. Det var et tiltak å reise seg opp fra sofaen fordi beina var så svake. Vel er jeg veldig glad i pc-en min, og internett, men det hadde blitt kjedelig med bare den dag ut og dag inn, Jeg har sett mye på TV også, blitt hekta på noen serier som går på dagen, jeg driver på med å venne meg av med det nå. Jeg vil ikke være avhengig av å måtte se på neste episode hver dag.

Vi som liker håndarbeide og strikking, og mestrer dette, vi er veldig heldige Jeg har strikket mye i denne perioden. Det har blitt fanagensere med tilbehør til både Japan og Sverige, fire stk til sammen. Noen plagg til meg selv også har det blitt, bl a tunika, topp, luer og skjerf har blitt produsert. Min søster var hjelperen som var i butikken og henta mønster og garn. Jeg fikk krampe i fingrene til å begynne med, de hang av og til rett ned liksom, et merkelig fenomen, som heldigvis gikk over etter hvert.

Nå som jeg her blitt mye sprekere, så blir det ikke så mye håndarbeide, men det ligger noe og venter hele tiden, som jeg kan ta fram i slike stunder hvor det passer inn. Jeg ser på dette som en gave, muligheten til å bruke skapende arbeid som terapi og hjelp gjennom en vanskelig tid.

Til barnebarn i Sverige, de bestemte farvene selv