En fin 17.maihelg er over. Nydelig vær, besøk fra Stockholm, alle glade og fornøyde - eller kanskje ikke? Som vanlig, vi dro til feiring dit vi alltid pleier å dra. Der er det samlet masse mennesker, korps, motorsykler, leker, is, brus, pølser og is. Akkurat som en 17. mai skal være.
Jeg brukte min motoriserte rullestol for første gang på 17.- mai tur. Det fungerte veldig bra. Det var ingen som måtte "slite" med å dytte meg, og ikke minst, jeg kunne styre meg dit jeg selv ville..........
Nå er jeg ikke så glad i store folkemengder, kaos og "bråk". Det henger igjen etter sykdommen, jeg blir fort stresset av det, og det går igjen utover pusten. Vi fant oss et bord å sitte ved, jeg hadde jo medbragt stol og de som allerede satt ved bordet kjente vi.
Fruen som satt der spurte min mann, : "Men hvor har du gjort av kona di i dag da?" Å nei tenkte jeg, som vanlig, folk kjenner meg ikke igjen, nå må jeg begynne å forklare igjen, kortison, ti kilo overvekt, bolletryne og rosinøyne.......Min mann svare med å peke på meg, hun er jo med da.........."Å unnskyld sier denne vennlige fruen, jeg trodde det var din mor du hadde med deg!!!" Masse unnskyldninger, og skyldte på dårlige briller og jeg vet ikke hva.....
Ja ja ja hvor gledelig kan ikke en bemerkning være? Og tja, hva ligger bak, er det ondskap eller dumskap? Her jeg sitter nå så tror jeg faktisk det er ondskap, tråkke ned andre, det gir status for en selv det, helt klart. Jeg ble vel egentlig ganske stum for resten av dagen, den var ikke lett å fordøye den der........Når gubben er 70 og egentlig så ganske dårlig ut denne dagen, og jeg blir tatt for å være hans mor? Ja da er jo saken ganske klar. Kanskje jeg skal farge håret, begynne å sminke meg, kle meg litt annerledes? Nei jeg har ikke overskudd til slikt, ikke i det hele tatt.
Gubben går det faktisk ikke så bra med. Han liker ikke å bli omtalt på bloggen. Han er jo gang med en ny medisin ettersom cellegiften ikke virket. Denne medisinen har gitt ham masse utslett, vond tunge, smakssansen er borte, han er trøtt og sliten og har smerter omtrent hele tiden både natt og dag. Dvs det er vel noen timer hvor han føler at han ikke har så vondt, men det er ganske hjerteskjærende, rett og slett........Nå har han en behandling igjen og så er det ny CT for å se hvordan svulsten har reagert på dette, det blir 1. juni.