Kontroll etter de 3 første måneder, skrevet 9. juni 2010

I dag har jeg snakket med min lege på Ahus, og vanlig røntgen + CT av lever og lunge samt blodprøver viste ikke noe mystisk og galt. Med andre ord, de kunne ikke finne noe spredning av kreft, hurra!. Jeg hadde for høy senkning, men den var sakte på vei nedover og kunne komme av stråle- og cellegiftbehandlingen, og blodprosenten var sakte på vei oppover.


Jeg blir stadig bedre og bedre, og har begynt å legge på meg igjen etter et vekttap på nesten 20 kilo, og det vekttapet, det synes virkelig. Håret har også begynt å vokse ut igjen, så parykken er snart forhåpentligvis bare til pynt og i barnabarnas utkledningsskap. Jeg har smerter i ribbeina fremdeles, ikke rart sa en lege, jeg hadde jo omtrent blitt ”vrengt”. Det går vel over i løpet av året håper jeg, men må bruke smertestillende medisin fremdeles.

Jeg hadde planlagt å skrive et notat om hvordan det gikk med behandlingen med cellegift, men jeg klarte det faktisk ikke. Det var rett og slett en forferdelig behandling, og jeg ble skikkelig syk hver eneste gang, havna på sykehus med store smerter og infeksjon og med immunforsvar på null og dertil påfølgende isolat. Takk og pris at det var internett og TV på alle rom på Ahus, da ble ikke isoleringen fullt så skrekkelig. Den første uka etter behandlingene ble ikke noen av disse bekvemmeligheter brukt, jeg var for dårlig til det.

Vekttapet kom vel mest av at jeg kasta opp stort sett hele tiden etter hver behandling, og jeg har vært kvalm omtrent til for et par uker siden. Siste cellegiftbehandling var i slutten av januar.

Legene var så hyggelige, de trøsta meg, og ba meg om å huske på at det var behandlingen som gjorde meg syk, ikke sykdommen, og at alt det ubehagelige ville gå over. De trøsta meg med det, at grunnen til at jeg fikk så tøff behandling var fordi jeg hadde så store muligheter for å bli frisk igjen.

Noen sier at det tar et år å komme seg helt etter behandling med cellegift, men det får nå så være, hvis jeg etter hver 3-måneders-kontroll får like bra melding som i dag. Når jeg sitter ganske stille så føler jeg meg akkurat som før. Det er når jeg haster av gårde at jeg får meg en i ”fleisen”, pustekapasiteten med en lunge er ikke som den var med to, men det blir stadig bedre. Det har forsvunnet masse muskler i kroppen, det merket jeg spesielt godt etter å ha vært i båt i helga. Å gå tur på flytebrygger burde være obligatorisk for alle rekonvalesenter som skal trene seg opp igjen, og også det å være om bord i en båt som rører på seg hele tiden. Da får man trimmet muskler over det hele, akkurat sånn passe til at man blir sånn passe støl og lykkelig for å ha fått ”gratis” trim uten å tenke på det.

Tusen takk til alle dere som tenker på meg, og ønsker meg lykke til!