En lang reise.......

Etter omtrent to uker på Hospiten Lanzarote (med alvorlig lungebetennelse i min eneste lunge), hvorav 6 døgn på intensivavdeling kom meldingen fra reiseforsikringsselskapet at jeg skulle overføres til Ahus, Lørenskog, Norge!  Forsikringsselskapet i samarbeid med sykehusets lege og forsikringsselskapets lege hadde vurdert det slik at jeg måtte ha følge av lege og tilgang til surstoff på flyet.  Den hyggelige damen som ringte meg og fortalte dette kunne fortelle at reisen skulle starte allerede neste morgen kl 7.50 fra Hospiten.  Legen som skulle følge meg ville komme på besøk senere på dagen for en prat og en liten undersøkelse.  Jeg skulle transporteres på båre hele veien (!!) og turen ville foregå med flere forskjellige fly fordi det var slett ikke alle fly som kunne ta slike syketransporter med tilgang til surstoff.

Ja dette var beskjeden jeg fikk og jeg ble jo en smule stresset kan man si.  Jeg syntes jo heller ikke at jeg var så dårlig at båretransport kunne være nødvendig, men i slike tilfeller så er det nå best å bare ta det som det kommer og ikke argumentere om noe som helst.  Jeg var jo ikke akkurat frisk heller.  De vet vel best de som jobber med slike saker tenkte jeg.  Telefon til gubben på Casas Heddy -  ”nå kan du begynne  pakke, i morgen tidlig drar vi!!”

Legen kom på besøk og han kunne fortelle at det ble noen flybytter underveis.  Lanzarote – Düsseldorf – München - Gardermoen/Oslo.   Jeg fikk beskjed om å prøve å komme meg tidlig til sengs og forsøke å være så uthvilt som mulig, det kom til å bli en strevsom dag!!

Forberedelser

Jeg pakket mine saker så godt jeg kunne og etterlyste forstøver kl 23.00 for å kunne legge meg til å sove før det ble langt på natt.  Men det fikk jeg jo ikke!  Forsøkte meg en gang til kl 23.30, forklarte situasjonen at jeg kunne ikke ta den nødvendige innsovingstabletten før forstøveren, derfor, please, kan jeg få den astmamasken nå?   Da ble ”Cruella” ganske rasende og skjelte meg ut på et uforståelig engelsk, og bra var det at det var uforståelig. Jeg ble faktisk så sjokkert at jeg bare gapte og sa ingenting.  Men jeg forstod bl a at hun var veldig opptatt av at jeg måtte dusje senest kl 07.00 neste morgen, for å bli ferdig til ambulansen kom for å hente meg.   En stund etter kom det en annen pleier som løftet på medisinglasset mitt med innsovingstabletten, så på meg, så på tabletten, rista på glasset, satte det hardt ned på bordet og forsvant!! Forstøveren ble endelig satt på kl 00.30!

Jeg våknet tidlig og måtte spørre ”Cruella” om jeg aller nådigst kunne dusje selv om kl var bare 6.30, ha ha, jo da det var greit, men jeg vågde jo ikke gjøre noen verdens ting lengre uten å spørre!!  Hun hentet faktisk et frokostbrett til meg etterpå, det var jo ikke verst. Gubben møtte med bagasjen og ambulansen og legen kom etter hvert.  Jeg fikk tilbud om å ligge på båren  men avslo, ville heller sitte, følte meg ganske bra.  Ligge på båre i sykebil er ikke noe særlig behagelig.   Det var ellers bestemt at transporten videre og mellom flyene skulle foregå med rullestol og ikke båre.  Tusen takk for det, da følte jeg meg et hakk friskere bare av den grunn.

På Lanzarotes flyplass kan de det der med rullestoler og den slags transport.  Det går som smurt, de har jo slike tilfeller hver eneste mandag med masse rullestoler fra Casas Heddy.  Bagasjen ble sjekket inn, og den skulle vi ikke se igjen før i Oslo.  Turen videre gikk med Air Berlin til Düsseldorf og dette var den lengste strekningen av dagens etapper, ca fire timer.  Surstoffet var på plass, og vel oppe i lufta ble jeg ”hektet” på.  Legen målte forresten surstoffopptaket på oss alle tre, før vi kom i lufta, og jeg scoret faktisk høyest!!  Jeg hadde 98 prosent mens de andre to bare hadde 96.  Oppe i lufta sank mitt til 95, ikke så verst det heller da, men tydelig nedgang.  Jeg hadde en medbragt bok av Karin Fossum: Elskede Poona   Den var veldig fengslende og ”fanget” meg heldigvis.  Jeg syntest egentlig hele dagen og situasjonen var ganske forferdelig så det var godt å kunne dukke ned i noe som tok tankene bort.  Jeg er ikke så veldig glad i å fly, er ganske panisk for at det skal bli turbulens!!

Düsseldorf
Düsseldorf hadde liftbil som var på plass for å ”heise” oss ned fra flyet og kjøre oss inn i avgangshallen med meg i rullestol.  På denne  flyplassen var det litt ventetid som skulle benyttes til å spise bl a , men min matlyst var aldeles borte.  Det eneste jeg kunne tenke meg å få ned var banan!!  Johannes leita rundt i hele området, men der fantes ikke banan.  Det ble tuc-kjeks og vann, levde godt på det resten av dagen.

Neste etappe,  tilbake (!)  til München, var med Lufthansa.  Større og nyere fly.  Her kunne surstoffet brukes hele tiden, både opp og ned.  Flytiden var bare en time så det gikk raskt og greit.  

Munchen,
 en kjempediger flyplass, og her var ikke rullestoltransporten så veldig proff akkurat.  Jeg fikk spørsmål om jeg kunne klare å gå ned flytrappa, og det klarte jeg jo selv om det ikke var en selvfølge, med skjelvende bein.  Hadde jeg ikke klart det så hadde de vel funnet på noe annet smart.  Det var litt sånn fram og tilbake med bestemmelser.  Vel nede på bakken ble vi kjørt i en egen bil og kom inn til gaten via en bakvei, enkelt og greit.  Her var ventetiden så kort at vi rakk omtrent bare å besøke toalettet.  Da jeg skulle om bord i et nytt fly ble det litt komplikasjoner.  Jeg kunne ikke klare å gå opp flytrappen, og to mann skulle bære meg i en liten sammenleggbar rullestol.  Men…..mann nr to var sporløst borte.  Vi kjørte rundt på flyplassen, og mann nr 1 tromma med fingrene, snakka med seg selv, kjefta og bar seg, hvor er han, kommer han ikke snart?  Endelig kom han, og det var sånn ca fem minutt før avgang!   Stress, stress!  Heldigvis var det noen som kom etter oss også, så vi var ikke de siste.  Turen videre til Oslo tok vel ca to og en halv time.  Flyets kaptein advarte oss om at det kunne bli kraftig turbulens, men det skjedde ikke, heldigvis.

Jeg ser da ganske frisk og sprek ut før avreisen fra Hospiten Lanzarote, med kortisonface!.  Jeg var nok noe mere sliten etter 12 timer på reisefot!!

 

Oslo/Ahus
På Gardermoen fungerte det meste, dvs vi måtte lete litt etter vedkommende som kom for å hente oss, det ble ingen ambulanse men en slags VIP-bil.  Gubben ble hentet av vår sønn og dro direkte hjem mens vi dro til Ahus hvor jeg hadde fått plass på Medisinsk avdeling.   Og hva som hendte på Ahus?  Jo se det blir da enda et innlegg for seg selv............