Hospiten Lanzarote, igjen

Ja det gikk jo som det måtte gå.  Jeg ventet for lenge med å oppsøke lege da bronkitten forverret seg.  Jeg måtte til slutt gi meg, taxi til Hospiten, (sykehuset), henge seg over resepsjonsdisken og si at jeg trenger hjelp, jeg får ikke puste!!

Intensiven

Det gikk det ikke så veldig lang tid før jeg lå på Intensiven, tilkoblet alle mulige innretninger og surstoff.  Diagnosen var kraftig lungebetennelse og det er ingen spøk når man har kun en lunge og attpåtil kols i den .  Jeg ble liggende der, tilkoblet i hele 6 døgn.  Siste kvelden var jeg den eneste pasienten der i noen timer.  Jeg sa da til pleieren at jeg likte meg slett ikke, jeg likte ikke tanken på at jeg nå var den sykeste personen på Hospiten.  Langt ifra sa hun, du er VIP nå, det er det du er, og jeg er her kun for å bare ta meg av vår VIP-gjest.  He he, fin humor det.  Jeg følte meg veldig trygg hos dem, og veldig godt ivaretatt.

Det var noen herlige pleiere på Intensiven.  De fleste av dem var ganske god i engelsk, de var varme, hyggelige og hjelpsomme.  De var veldig hyggelige med hverandre også, de møttes og skiltes ved vaktskifte med kyss og klem, skikkelig smasker!  De var som sagt ganske god i engelsk  men jeg oppdaget raskt at de faktisk ikke skjønte alt hvis man brukte for lange setninger og for mange ord.  De skjønte for eksempel ikke så godt hva den engelske pasienten sa, han prata for fort og brukte altfor mange unødvendige ord. Så jeg gikk over til vårt ”japanske” system, kutt ut alle unødvendige ord og bruk fingerspråket i tillegg, da gikk det aldeles utmerket å bli forstått.

Min bror var på Lanzarote den dagen jeg ble lagt inn og den uken jeg var på Intensiven, det var godt for gubben å ha selskap.  Da broderen skulle reise hjem måtte også gubben flytte ut fra hotellet, våre bestilte uker var omme.  Dvs han kunne fått et annet lite rom der men han valgte Casas Heddy, der var det også et rom ledig.  Der slapp han å tenke på handle inn mat og stresse med måltider, kunne gå til dekket bord hver dag.  Han var jo travelt opptatt med å besøke meg, til og med to ganger pr dag.  

Over til vanlig sengepost og Cruella de Ville

Etter 6 døgn ble jeg overflyttet til vanlig sengepost og det ble litt av en overgang!!  Sure og grinete pleiere, en helt annen stemning enn på intensiven.  Jeg fikk vel inntrykk av at her var vi bare noen plagsomme utlendinger som ikke skjønte noen ting, og det gjorde vi jo heller ikke for de fleste snakket utrolig dårlig engelsk.  Jeg må skynde meg å si, at der fantes unntak også, noen av dem var herlige, blide og hjelpsomme, men de var dessverre ikke i flertall.  Jeg delte rom med en tysk dame, og hun stakkar fikk virkelig gjennomgå fordi hun ikke beveget seg raskt nok fra seng til bad for eksempel.  Hun kunne ikke stå på den ene foten, hadde 12 sting i bakhodet, var fryktelig svimmel og kunne heller ikke bøye den ene armen, alt dette etter et fall i en trapp.  ”Cruella de Ville” (vi kalte henne det, oss imellom) omtrent halte henne ut av senga og ville dytte henne inn på badet.  Men hun hang jo fast i stativet med medisin og væske, akk ja, jeg måtte jo rope ut litt for å stoppe galskapen der og da, men det provoserte jo ”Cruella” enda mer, så etter å ha løsnet dama fra stativet ble hun atter en gang omtrent dyttet inn på badet.

Det var mange vonde episoder, og i ettertid har jeg tenkt at kanskje de var slik av frustrasjon fordi kommunikasjonen mellom pleiere og pasienter på denne måten var veldig vanskelig.  De skjønte oss rett og slett ikke selv om vi brukte enkle ord.  Jeg kunne be om ting, de sa ”Moment” og forsvant og ikke noe mer hendte.  Etter å ha bedt om forstøver tre ganger gav jeg opp rett og slett.  Og slik var det med mange ting.  Kanskje et engelskkurs hadde vært på sin plass for dem som jobber her?  Dette hospitalet er også for de spanske/kanariere som har egen helseforsikring.  De fikk nok bedre behandling enn oss, og enkeltrom!  På rommet jeg lå på var vi to stk utlendinger stuet sammen med omtrent bare plass til to senger, ett nattbord på deling og noen provisoriske nattbord ved siden av sengene.

Legen og behandlingen

Legen min var en engel!  Dyktig, varm, blid og hyggelig!  Samme lege som gubben hadde i fjor på samme hospital.  I det hele tatt så får man en skikkelig bra medisinsk behandling her.  På visitten hadde hun av og til med seg den svenske eller danske tolken, ellers gikk det på engelsk og vi forstod hverandre aldeles utmerket.  Ja det fantes tolker her på Hospiten, de var der hele tiden og vi kunne tilkalle dem hvis nødvendig, de fulgte jo som oftest med leger på visitten og tok seg av nye pasienter, så vi kunne jo ikke tilkalle dem i hytt og pine for små bagateller.  

En litt ”morsom” episode fant sted, da var forresten tolken med så da snakket jeg norsk og fikk det oversatt etter hvert.  Jeg klagde over restless heart, urolig hjerte.  Ja det kommer av astmamedisinen i forstøveren sier legen.  Ja men det har jeg ikke fått i dag sier jeg, skulle hatt for fire timer sider, har mast flere ganger men det nytter ikke. Oi oi da smalt det gitt!  Pleieren fikk så øra flagra, og var direkte smørblid resten av dagen, og på resten av hennes vakter gikk alt som smurt.  Verre ble det igjen da ”Cruella” og hennes disipler hadde vakt……kanskje jeg skulle ha klagd litt mer?  Kanskje jeg var for svak og redd for å bli utsatt for verre behandling ved å klage?  Jeg vet ikke, men slike ”Cruellaer”  finnes dessverre over alt, mennesker som egentlig burde finne seg et annet yrke.  De finnes på Ahus, de finnes i klasserommet på skoler, de finnes på NAV og ellers overalt i samfunnet.  Vi må bare finne en måte å takle dem på, tror jeg.

Nye ord

I utlandet må man lære seg mange nye ord, he he… to ganger i døgnet kom en pleier inn med blodtrykksapparat og febermåler.  Hun hadde en annen dame på slep som stilte med bok og blyant og spurte høytidelig:  Po-Po?  Svaret ble omhyggelig notert i boken.  På intensiven lærte jeg jo hva disse ordene betydde, der fikk jeg jo omtrent ikke forlate sengen men måtte bruke do-stol ved behov, den kunne jeg nå selv om jeg fremdeles var tilkoblet diverse overvåkninger og da var det også mye snakk om pi-pi eller po-po.

Et typisk eksempel på hvor dumme vi utlendinger kan være:  Hver ettermiddag fikk vi kaffe og kjeks/kake.  Det var kaffe med melk.  En dag fikk jeg plutselig bare varm melk, trodde jeg.  Ringte i klokka og spurte hvorfor jeg hadde fått melk og ikke kaffe?  Pleieren ( fra Cruella-gjengen) bare freste og pekte på den lille posen som også fantes på brettet!  Bluss bluss, jeg burde vel ha skjønt det, men trodde det var sukker.

Utsikten fra rommet

Det fantes heldigvis noen engler på sengepost også, og her er de!

Jeg kviknet jo til etter hvert og fikk lov til å gå i korridoren sammen med gubben og en rullestol, ”only step for step, and slowly”  som legen sa. Siste dagen jeg var der våget jeg meg ut i korridoren alene, da kom legedamen forbi, klappet meg på kinnet og sa at jeg så da mye bedre ut i dag!! Det var da veldig hyggelig og oppmuntrende ettersom jeg skulle sendes videre til Ahus neste dag, men det er en annen historie som kommer i neste innlegg……