Ikke alle blir friske!

Av alle som får diagnosen lungekreft er det kun 12-14 % som fremdeles lever etter 5 år. Det er i grunnen en lite hyggelig statistikk, men noen mennesker må jo være de prosentene, og jeg håper og tror at jeg kan være så heldig å få være en av dem!

Jeg begynner å få ting litt på avstand nå. Da det stod på som verst, så sa jeg til meg selv at jeg kunne ikke tillate meg selv å tenke over hvor ille det var. Hvis jeg hadde tenkt de tankene, og kjent på hvor ille det faktisk var, så hadde det nok kommet et sammenbrudd eller to eller tre.. Jeg forsøkte å tenke kun en dag om gangen. Og dessuten, så tenkte jeg alltid en uke eller to bakover, at jeg var mye verre for to uker siden, mye svakere og sykere. Det gikk så utrolig sakte å gjenvinne kreftene at man merket ikke noe særlig bedring fra dag til dag. Nå ble jo jeg fryktelig syk hver gang jeg fikk cellegift også, og da ble det sykehus og isolat, hver eneste gang.

Men en ting forundrer meg litt, og det må jeg vel også spørre legene om. Tror vel forresten jeg kanskje har gjort det også. Jeg var fysisk mye bedre 4 uker etter operasjonen enn jeg er i dag. Det må vel skyldes etterbehandlingene, stråling og cellegift. Det kan ta opptil et helt år før man kommer seg etter slik behandling, sies det, og enkelte ting blir kanskje permanente. Jeg har det for eksempel slik at fingrene plutselig dovner av, eller får krampe, kan ikke beskrive det noe bedre. Dette er en bivirkning jeg godt kan leve med. Fatique, det har de fleste kreftpasienter hørt om, det er utmattelse, og trøtthet. Jo takk, jeg har kjent mye på det også, men i det siste så går det lengre og lengre tid mellom hver gang, heldigvis. Kvalmen har vedvart til omtrent i disse dager, men lengre og lengre tid mellom hver gang. Nå er det faktisk lenge siden sist jeg var kvalm.

I natt så fikk jeg ikke sove, drakk nemlig kaffe i går kveld, og jeg var lysvåken og veldig frisk og opplagt. Jeg ble nå liggende i senga likevel, og tenkte over hvor godt jeg hadde det. Jeg pusta lydløst, ikke noe knitring og spraking. Jeg kunne snu meg rundt i senga, og hadde ikke smerter i ribbeina ved operasjonsområdet. Smerten har vært omtrent borte siste uka, bank i bordet, kryss i taket, håper de er borte for alltid. Nei det er de ikke, hvis jeg styrer for mye rundt, jobber for mye, strekker meg for langt så blir det vondt igjen, men uansett, det blir bedre og bedre.

Fire i vår nærmeste krets/familie har fått kreftdiagnose dette siste året. Det har gått fint med alle. Dette viser vel at kreft er noe vi alle bare må forholde oss til, enten blir vi rammet selv, eller så er det noen vi kjenner veldig godt som blir rammet. Behandlingen vi får på sykehuset og hos fastlegene er ikke alltid etter ”boka”, men det får jeg fundere over i et annet blogginnlegg………..