Helt alene, nesten.....

Tanker og hjerne er forunderlige saker. Nå er det over to år siden jeg ble operert, og nå surrer det rundt i hodet mitt hver eneste dag ting jeg opplevde i forbindelse med operasjonen.


Kanskje jeg har skrevet om det før, men jeg tror ikke det, jeg har ikke tenkt på det heller, før nå….Og hvorfor nå? Jeg er ferdig med det, trodde jeg.

Jo, hvis jeg skal opereres en gang til, så vil jeg ha med meg noen som sitter ved min side når jeg våkner fra narkosen. Det var så forferdelig å våkne der alene. Ikke akkurat det å være alene, men jeg trengte hjelp, jeg måtte kaste opp og der var ingen. Jeg prøvde å rope, jeg ropte og jeg hørte betjeningen sitte og skravle og le på pauserommet sitt, men ingen hørte meg. Der fantes ingen rød snor jeg kunne trekke i.. Det føltes som en evighet før det endelig kom noen og hjalp meg.

Antagelig var det ikke en evighet selv om det føltes slik. Jeg forstår også at sykehuset kan ikke ha noen sittende ved sengekanten hele tiden, en pleier ved hver seng liksom!!! Å nei, så mange pleiere finnes det vel ikke på sykehuset. Men jeg føler fremdeles at det var noe galt her……