Vi usynlige!

For noen mennesker er vi som har eller har hatt kreft, usynlige. Det var en ganske merkelig opplevelse, mennesker jeg kjente godt, de så forbi og bortenfor meg, og de snakket ikke med meg. De møtte heller ikke blikket mitt, jeg var faktisk usynlig! Ved et forsøk på å snakke med dem, fikk jeg et svar, men ikke blikket. Jeg syntes dette var ekkelt, men kanskje mer vondt for den andre personen enn det var for meg som levde i min egen lille boble. Det kan vel også hende at det var vondt for våre venner å se meg så redusert, skinnmager og med øynene langt inni hodet.  Øynene var omringet av blått, i grunnen et ganske tragisk og sykt utseende.  Jeg likte ikke noe særlig å vise meg ute blant folk i denne verste tiden, så ja, det gikk inn på meg det der.

Andre igjen var veldig tilstede, de ringte, de kom på besøk både i tide og utide hadde jeg nær sagt. De var ikke redd for en kreftsyk person akkurat. Av og til så måtte jeg jo si ifra at jeg ikke orket besøk, eller at jeg var redd for å bli smittet av ett eller annet, men disse som var tilstede, de var der hele tiden likevel, med sms, facebook, telefoner og andre meldinger, og de er her enda.

Jeg kan faktisk godt forstå en slik reaksjon som med den usynlige. Strutsen for eksempel stikker hodet ned i sanden når den ikke vil se virkeligheten, eller blir redd. Det er akkurat det samme. De som er friske, stoler ikke på at de er friske. Veldig mange går rundt og er redd for, og er ganske sikre på at de nok har kreft de også, helt sikkert. Disse personer tør ikke gå til lege for å få det ”bekrefte” heller, da er det bedre å være struts. De vil ikke at noen skal snakke om dette uhyggelig som de regner med vil ramme dem selv. Det er veldig synd at det skal være slik, jeg var også slik før jeg fikk kreft. Slo av TV-en ved ubehagelige opplysninger. Jeg gikk på andre siden av gaten hvis jeg traff noen som var rammet, for jeg visste ikke hva jeg skulle si, eller hvordan jeg skulle takle det.

I romjulen var vi i selskap, og 50 prosent, dvs halvparten av dem som var tilstede hadde hatt kreft. Det er nok slik at veldig mange vil bli rammet. Det gledelige er jo at en kjempestor prosent vil komme igjennom denne sykdommen og bli frisk, og det blir flere og flere av dem. Jeg legger alle blogginnleggene mine ut på min facebook-profil. Kanskje til ergrelse for mange av mine venner, men jeg vil så gjerne gi denne sykdommen et ansikt! Jeg er ikke avskrevet, jeg er ikke død, jeg lever og gleder meg over mangt og mye. Jeg er ikke friskmeldt enda, kanskje blir jeg ikke det heller, men det er veldig mange som blir det, husk det! Ikke vær struts, gå til lege hvis det er noe som plager deg, nå med en gang, la det være nyttårsforsettet i år. En kreftsykdom som blir oppdaget tidlig har veldig gode sjanser for å bli kurert!