En bukett til de pårørende

  

Pårørende – de blir veldig ofte glemt. Ja jeg vet at kreftforeningen og andre foreninger har opplegg for dette, men det er slikt vi finner ut av etterpå. Når vi sitter midt oppi det, når lynet har slått ned, og vi er i oppløsing, så vet vi ikke noe om hjelpere. Jeg fikk i hvert fall ikke noen opplysninger om psykisk hjelp for meg og mine på sykehuset i tiden før operasjonen med alle undersøkelser og angsten vi gikk med.

Etter operasjonen fikk vi kontakt med kreftsykepleieren, og hun var et vidunderlig menneske. Henne kunne vi også ringe til om det knep med noe underveis i behandlingen. Men som sagt, i den vanskelige perioden på forhånd følte vi oss ganske så alene. Jeg følte også at jeg ikke skulle laste mine bekymringer over på mine nærmeste, og derfor ble jeg alene om MINE tanker. Jeg regner med at det samme skjedde hos mine nære. Jeg fant da noen blogger o.l på intenett, men de skremte meg mer enn de gav meg støtte.



Underveis i behandlingen ble jeg veldig syk, og min kjære ble kastet inn i en tilværelse han vel i ettertid vil beskrive som forferdelig på mange måter. Fra å ha en frisk kone som tok seg av sine oppgaver i heimen og livet ble han plutselig alene om alt: innkjøp, klevask, oppvask, rydding, husvask, matlaging og ikke minst, han ble sykepleier i tillegg. Det var ingen frisk og oppegående pasient som ble utskrevet fra sykehuset etter hvert opphold der, nei det var en sengeliggende, svak, krevende og masete person som trengte hjelp til det meste.



I vår alder er det dessverre ofte slik at oppgavene i heimen er fordelt på den gamle måten. Jeg mente at det var helt ok fordi jeg ikke kan skifte dekk på bilen, heller ikke måke snø og reparere ting. Mine oppgaver var i kontakten med vaskemaskinen, oppvasken , komfyren og lignende. I tillegg til bekymringen for meg, fikk han også alle disse nye oppgavene i tillegg.

Fortvilelse har mange ansikter, det er noe jeg har opplevd i denne tiden. Jeg har reagert med sinne fordi jeg ikke kunne klare å formidle hva jeg ville eller ønsket. Min kjære har vel også reagert med om ikke sinne, så i hvert fall irritasjon, både fordi han måtte gjøre ting han følte han ikke klarte, og på grunn av maktesløshet for hele situasjonen. Han er mye mer tålmodig enn meg, og blir sjelden sint slik som jeg kan bli det. Jeg savnet hjelp til å takle situasjonen mentalt, og jeg var for syk til å finne den hjelpen der og da.

Jeg har vært svak og dårlig helt fram til nå, den cellegiften tok meg hardt. Jeg tror i hvert fall det er det som har skjedd. Min bedre halvdel har fortsatt med matlaging, klesvask og innkjøp. Han har blitt utrolig flink!! Jeg er veldig glad for at vi får hjelp til renholdet av hjemmet vårt. Jeg har ikke krefter og pust til denne jobben, og han slipper den belastningen.



I tiden framover så tror jeg nok at vi skal fortsette å fordele oppgavene her på en annen måte enn vi gjorde i vårt ”forrige” liv. Jeg overtar mer og mer av mine gamle oppgaver, men nå er vi mer sammen om det meste slik at kunnskapene om alt er delt på to. Hvem vet hva framtiden bringer, lynet slo ned ganske plutselig her hos oss!

Har du noen med kreft i din nærhet, spør pårørende: Hvordan går det med DEG da?  Kanskje blir det gråt og tårer ut av dette, men det kan være sunt.  Be vedkommende på middag, gå på besøk, og ikke bare tenk på den syke som blir tatt hånd om på beste måte på sykehuset.  De pårørende trenger også masse støtte og omtanke.

Selv om det ser mørkt ut, så finnes der en liten flekk av blå himmel.