tirsdag 18. januar 2011

En bukett til de pårørende

  
Pårørende – de blir veldig ofte glemt. Ja jeg vet at kreftforeningen og andre foreninger har opplegg for dette, men det er slikt vi finner ut av etterpå. Når vi sitter midt oppi det, når lynet har slått ned, og vi er i oppløsing, så vet vi ikke noe om hjelpere. Jeg fikk i hvert fall ikke noen opplysninger om psykisk hjelp for meg og mine på sykehuset i tiden før operasjonen med alle undersøkelser og angsten vi gikk med.

Etter operasjonen fikk vi kontakt med kreftsykepleieren, og hun var et vidunderlig menneske. Henne kunne vi også ringe til om det knep med noe underveis i behandlingen. Men som sagt, i den vanskelige perioden på forhånd følte vi oss ganske så alene. Jeg følte også at jeg ikke skulle laste mine bekymringer over på mine nærmeste, og derfor ble jeg alene om MINE tanker. Jeg regner med at det samme skjedde hos mine nære. Jeg fant da noen blogger o.l på intenett, men de skremte meg mer enn de gav meg støtte.

Underveis i behandlingen ble jeg veldig syk, og min kjære ble kastet inn i en tilværelse han vel i ettertid vil beskrive som forferdelig på mange måter. Fra å ha en frisk kone som tok seg av sine oppgaver i heimen og livet ble han plutselig alene om alt: innkjøp, klevask, oppvask, rydding, husvask, matlaging og ikke minst, han ble sykepleier i tillegg. Det var ingen frisk og oppegående pasient som ble utskrevet fra sykehuset etter hvert opphold der, nei det var en sengeliggende, svak, krevende og masete person som trengte hjelp til det meste.

I vår alder er det dessverre ofte slik at oppgavene i heimen er fordelt på den gamle måten. Jeg mente at det var helt ok fordi jeg ikke kan skifte dekk på bilen, heller ikke måke snø og reparere ting. Mine oppgaver var i kontakten med vaskemaskinen, oppvasken , komfyren og lignende. I tillegg til bekymringen for meg, fikk han også alle disse nye oppgavene i tillegg.

Fortvilelse har mange ansikter, det er noe jeg har opplevd i denne tiden. Jeg har reagert med sinne fordi jeg ikke kunne klare å formidle hva jeg ville eller ønsket. Min kjære har vel også reagert med om ikke sinne, så i hvert fall irritasjon, både fordi han måtte gjøre ting han følte han ikke klarte, og på grunn av maktesløshet for hele situasjonen. Han er mye mer tålmodig enn meg, og blir sjelden sint slik som jeg kan bli det. Jeg savnet hjelp til å takle situasjonen mentalt, og jeg var for syk til å finne den hjelpen der og da.

Jeg har vært svak og dårlig helt fram til nå, den cellegiften tok meg hardt. Jeg tror i hvert fall det er det som har skjedd. Min bedre halvdel har fortsatt med matlaging, klesvask og innkjøp. Han har blitt utrolig flink!! Jeg er veldig glad for at vi får hjelp til renholdet av hjemmet vårt. Jeg har ikke krefter og pust til denne jobben, og han slipper den belastningen.

I tiden framover så tror jeg nok at vi skal fortsette å fordele oppgavene her på en annen måte enn vi gjorde i vårt ”forrige” liv. Jeg overtar mer og mer av mine gamle oppgaver, men nå er vi mer sammen om det meste slik at kunnskapene om alt er delt på to. Hvem vet hva framtiden bringer, lynet slo ned ganske plutselig her hos oss!

Har du noen med kreft i din nærhet, spør pårørende: Hvordan går det med DEG da?  Kanskje blir det gråt og tårer ut av dette, men det kan være sunt.  Be vedkommende på middag, gå på besøk, og ikke bare tenk på den syke som blir tatt hånd om på beste måte på sykehuset.  De pårørende trenger også masse støtte og omtanke.
Selv om det ser mørkt ut, så finnes der en liten flekk av blå himmel.

5 kommentarer:

  1. Kan jeg legge din blogg på min side?

    Beathe

    SvarSlett
  2. Ja det kan du, det er hyggelig det. Jeg har din blogg her. Håper det går bedre med deg nå!

    SvarSlett
  3. Jeg har også hatt kreft Ellen , men har aldri hatt negative tanker , Jeg er vel utrolig heldig som aldri har tatt sykdommen tungt, og med hånden på hjerte ,bare tenkt positivt. jeg syntes utrolig synd på mannen min da jeg fikk diagnosen, han tok det svært tungt, men har sagt at det var en lettelse og oppmuntring at jeg reagerte som jeg gjorde.
    jeg tok det opp på sykehuset , dette med at de pårørende ikke blir tatt med i prosessen og gitt informasjon , altså være innkluderende, og innformerende.
    Jeg er helt frisk fra den kreften (nyrekreft og fjerning av nyre) ,men har en genfeil som gjør at jeg er "disponibel" til å få tarmkreft , så der går jeg på kontroll en gang i året , og får da fjernet evt. polipper, genet kan også gi livmorkreft , der går jeg på kontroll 1 gang i året p.gr.a. en"flekk" de følger med .
    :) med andre ord føler jeg meg kjempetrygg som får en sånn oppfølging.
    Jeg er kjempeglad for å ha en sånn trygghet.
    så positive tanker som jeg er så heldig å være født med er vel medvirkning til at jeg har det veldig bra

    SvarSlett
  4. Eljos, det var fint å lese! Viktig påminning. Det blir lett irritasjon når man selv ikke klarer det man vil og samtidig et dårlig signal å sende til den som vil hjelpe. Dialog er alltid bra. Vi har hatt noen viktige samtaler her i stuen siste dagene. Dette kommer jo til å røyne på og to slitne småbarnsforeldre var vi allerede fra før... Om man holder ut, finner løsninger så kommer det nok gode ting utav det. Jeg må innrømme at det er litt godt å lese at andre møter utfordringer med annet enn en dønn sikker optimisme. Da hadde jeg følt meg alene på kloden... Jeg ER en optimist, men og en realist, og noen ganger føler man seg ikke på topp... Fint bilde!

    SvarSlett
  5. Lillian, takk for kommentar, og det er fint å høre slike positive historier som din, og så bra at du føler at du blir tatt vare på. Det føler jeg også, både fastlegen min og kontrollene på sykehuset er fine og betryggende.
    M. takk til deg også, ja en ting jeg har lært i denne tiden er at "fortvilelse har mange ansiketer", man må bare vite hva som skjuler seg bak det ansiktet.

    SvarSlett