søndag 18. desember 2011

Trappeseier!!


Trappeseier!! - Jeg vet ikke hvor mange høydemeter det er fra Calle Teide til toppen, men jeg klarte det i hvert fall- Mange innlagte pauser, men med 25% lungekapasitet så er det veldig lovlig å ”pause” underveis til toppen.

Dette hadde jeg ikke klart uten muskler i legger og lår. Nå skal jeg ikke skryte på meg all verdens muskler, men de er i hvert fall ganske mye bedre nå enn da jeg satt i sofaen hele dagen. Trappene her på Agua Marina i fire uker har nok også gjort sitt til at målet mitt ble nådd i dag. Kanskje jeg kan komme meg til Puerto Calero også? Der er det vel ”juvet” som blir den største utfordringen.


Mine tanker går til legen som fortalte meg at det nok dessverre ikke var mulig å bygge muskler med så liten lungekapasitet!! (http://eljos-eljos.blogspot.com/2011/05/skrpelige-greier.html) Jo da, det er mulig sier jeg, og at det er enda mer som er mulig det er jeg helt sikker på………..

onsdag 14. desember 2011

Det går mye bedre nå......

En nydelig kveld med utsikt fra terrassen
Nå går alt så mye bedre. Johs gubbe er blitt frisk og er utskrevet fra sykehuset. Hvordan han hadde det der kan dere lese om HER. Vår eldste sønn har tatt med seg jobben og kommet nedover til oss. Det har vært en stor støtte for oss begge. Pasienten var til kontroll på sykehuset sist fredag, og han skal dit en gang til, neste fredag. Da skal han sjekkes igjen, og han får ”attest” på at han trygt kan reise hjem.


Jeg selv har ikke blitt syk, tvert i mot. Jeg går nå trappene her i ett jafs, uten å være nødt for å stoppe på hvert syvende trinn. Formen har blitt merkbart bedre, og jeg har halvert styrken på medisinen i forstøvermaskinen, uten å bli tyngre i pusten av det. Jeg har gått 1- 3 km hver dag, - nesten. Et opphold her nede burde vært på blå resept! Men ja selvfølgelig, det er ikke gjort av seg selv, man må jobbe, jobbe, jobbe for at formen og helsa skal bli bedre. Det er veldig fristende å bare bli sittende, selv her som sola skinner og det er isfrie gater og 20 varmegrader. Da er det godt å ha noen som ”jager” en av gårde og kommer med oppmuntrende tilrop, tusen takk skal dere ha! Det er i hvert fall sikkert at hjemme på denne tiden av året hadde det ikke blitt 1 – 3 km og attpåtil i frisk havluft! Før frokost har jeg også vært flink til å ta en Herbalife-shake, hver eneste dag, balansert måltid, stabilt blodsukker.

Jeg hadde et alvorlig innlegg sist. Jeg har tenkt mye på hvordan dette med reiser hit om vinteren skal bli i framtiden. Jeg klarer mer enn jeg tror, hvis jeg bare klarer å beholde roen og ”lade” innimellom. Det er noen utredninger som gjenstår enda før hele min helsesituasjon er avklart. I slutten av januar skal jeg inn på Ahus til spesialistene i blodsykdommer. Det er noe galt med mine blodverdier, og det har det vært siden jeg fikk cellegift. Jeg føler meg ikke syk av den grunn, tvert i mot, jeg føler meg friskere og friskere. Så inntil noe annet er bevist så har jeg bestemt meg for at dette er ikke noe alvorlig!! En annen bestemmelse er vel også det at vi bestiller og planlegger ikke noen flere turer før dette er ferdig utredet!  Vi har fremdeles fire hele dager her nede før vi skal reise hjem.

onsdag 30. november 2011

Farvel Lanzarote??

Var det drømmen om vinteren i Syden som brast? Det var kanskje det, det føltes i hvert fall slik akkurat da, lørdag kveld og natt til søndag. Tryggheten var borte….…..alt er så mye mye verre i svarte natten, hvorfor det tro?


Johannes begynte å skjelve allerede mens vi ventet på taxi etter lørdagens fest i Nordisk Forening. Han fikk skikkelige frostrier, og det varte minst et par timer. Han begynte å kaste opp, og det minnet veldig uhyggelig om den episoden i Japan da han fikk blodforgiftning. Det kan du lese om HER. Jeg ringte et av de nummerene jeg hadde skrevet opp, fikk kontakt med lege som skulle komme i løpet av 10 min.

Her på Agua Marina er det slik at gatedøren/porten er låst om natta, så jeg måtte ned trapp og opp trapp igjen for å låse opp. Da jeg hadde stått der oppe og venta både lenge og vel ble jeg så urolig for Johs at jeg måtte tilbake til leiligheten for å se til ham. Hans telefon var jo selvfølgelig ikke på hans nattbord, så det nyttet ikke å ringe. Johs skalv ikke fullt så mye lengre, men legen var fremdeles ikke kommet så jeg ringte tilbake. Aha, han hadde ikke funnet noen dør inn til Agua Marina i det hele tatt, og jeg fikk beskjed om å dra opp igjen og stå utenfor og vente!! Ja ja jeg peste meg da av gårde, ned trapper og opp trapper, og utenfor døra fant jeg legen som lurte på om jeg var pasienten!! Var vel ikke rart om han lurte på akkurat det.

Det var en veldig hyggelig lege, men min engelsk er ikke god nok!! Vel vel vi forstod hverandre likevel. Han mente det kunne være en infeksjon av noe slag, feberen var jo fremdeles veldig høy. Johs fikk to sprøyter i baken, en for feber og en for kvalme. Avtale om å komme til klinikken kl 12 neste dag, og Johs sovna. Da var vel klokken cirka tre om natta tenker jeg.

Tilbake på klinikken søndag, Johs måtte videre til et laboratorium for å ta flere prøver på mandag. Etterpå skulle det vurderes antibiotika. Han fikk beskjed om å drikke noe som heter Aquarius!! Ja her kom det første problemet med ”den halte og den blinde” på tur!! Jeg er vel noe handicapped, og hjelperen min er syk, hva gjør man da? Vi fikk da handlet inn diverse etter en av taxi-turene. Butikken er jo rett over gata.

Det hadde vært enklere alt sammen hvis vi hadde reist sammen med noen, eller med et charter-selskap. Nå er vi helt alene og må stole på oss selv. Jeg prøvde å ringe Sjømannskirkens vakttelefon om natta, men det fungerte ikke. Jeg vet ikke hvorfor. Har fått vite etterpå at man kun kan ringe den ved dødsfall og ulykker. Jeg skulle jo bare ha hjelp til å finne en lege midt på natta, og akkurat for meg der og da var det virkelig en krise! Men, jeg klarte det jo selv uansett.

Mandag, og Johs var fremdeles syk, ikke fullt så høy feber, men feber opp mot 38, nok til at han følte seg rett og slett syk. Vi tok taxi til et laboratorium hvor det ble tatt blodprøver og urinprøve. Johannes hadde hostet hele natten, og har hatt vondt i halsen. Resultatet på prøvene skulle komme på tirsdag, de skulle fakses til legen og de ville ringe oss fra legekontoret.

Estefania, hotellsjefen var innom her søndag kveld, litt forstyrret. Noen av gjestene hadde fortalt at legen hadde vært på hotellet her natt til søndag, og at det var Johs som var syk. Hun ble beroliget da hun fikk se at han var jo ikke så aller verst tross alt. Litt ”morsomt” er det jo at dette hotellet er så anonymt her i gata at legen fant det ikke, rett og slett.

Jeg har vel kommet til den konklusjonen, etter mine erfaringer disse tre siste dager, og etter mine nye kunnskaper at vi kan ikke dra hit mer, bare vi to, tror jeg. Jeg er avhengig av hjelp, og når hjelperen min blir syk så er situasjonen veldig ille, faktisk. Casas Heddy er vel eneste muligheten, men nei, det var som å sette en måke i bur. Kjempefint alt sammen der, bortsett fra beliggenheten og muren rundt det hele, og blåsten, og avstandene mellom leiligheter og for eksempel spisesal, egnet seg ikke for lungesyke synes i hvert fall jeg.

Den opprinnelige planen er at vi skal være her til den 19. desember, og jeg ber til høyere makter og alle mine hjelpere at gubben må bli frisk, og at jeg ikke blir syk. Slik hoste og snue har lett for å smitte…….

I går kveld, tirsdag ble Johs lagt inn på sykehuset med lungebetennelse. Det tok omtrent hele dagen, først til legen på Deutsche Britische klinikk. Så taxi til hotellet for å hente passene, så til Hospiten Lanzarote hvor vi ble resten av dagen. Veldig veldig mye venting, røntgen, EKG, blodprøver og mange undersøkelser. Klokka var vel ca 1900 da Johs ble kjørt til en sengepost. Da var diagnosen klar, en liten lungebetennelse, den viste seg på røntgen og ved lytting og ved blodprøver. Nå får han antibiotika rett i armen, det mest effektive for å bli fort frisk igjen. De neste dagene blir nok tilbragt ved sykesengen, med strikketøy og lydbok. Så får vi håpe at medisinen virker og at han blir fort frisk igjen, og at jeg også holder meg frisk.

Jeg får vel også lage en skikkelig reiseblogg etter hvert om hvordan bli syk på Lanzarote, hvordan er bekvemmeligheten på hospiten Lanzarote og hvordan reiseforsikringen fungerer !! Vi må vel også ha et skikkelig evalueringsmøte om vi heretter skal skrinlegge alle utenlandsturer.

Kanskje var det ikke Sydendrømmen som brast, kanskje er dette eksamen? Kanskje vi finner ut at det går veldig godt an å bli syk her også……selv om det føles ikke slik akkurat nå!

torsdag 24. november 2011

Fly og rullestol


For tredje gang, ut på flytur med rullestolbestilling! Jeg var litt spent, men nå er det nå en gang slik heldigvis, at alt blir en vane, og man lærer noe nytt hele tiden. I dårlige stunder så tenker jeg at det er best å holde seg hjemme når man har blitt slik at man trenger hjelp fra ”utenforstående”. I gode stunder så tenker jeg at nei så menn om jeg skal bli sittende hjemme så lenge det er mulig å komme seg rundt.

Å bestille tur til Lanzarote er gjort i en fei, på internett er alle reiser kun et tastetrykk borte, og det går jamen kjapt å trykke på en tast, og glemt er ribbeinsbrudd og sykehusopphold etter hver eneste Sydentur de siste gangene, dvs ALLE gangene etter at jeg har blitt ”syk”, eller skal vi heller si handicapped? Denne gangen, flytur med Norwegian, rullestol, med assistanse ble bestilt for alle flyplasser .

Denne turen til Lanzarote med Norwegian er sammen med alle som skal til Casas Heddy, der var vi i månedskiftet feb/mars. Dvs at det er veldig mange rullestoler som skal organiseres inn og ut av flyet ved avgang og ankomst. På Gardermoen trenger vi ikke assistanse, vi har sønn som hjelper oss med bagasjen, og min mann er fullt i stand til å trille rullestolen med meg helt fram til flydøren.

Da vi reiste med Casas Heddy lærte vi en smart ting: Sikkerhetskontrollen har en egen ”luke” for handicappede med rullestol. Vi slipper den labyrinten med alle menneskene og kan kjøre rett inn, Dvs vi må jo legge opp alt på båndet som vanlig, men der er ingen kø som stresser, og betjeningen var veldig hjelpsom og omtenksom. Veldig smart, og for en gangs skyld så var jeg faktisk litt takknemlig for den ”forbaskede” rullestolen som slett ikke er ”meg”.

OBS OBS, det ble veldig kaldt å stå å vente i den ”glassgangen” før flydøren. Det var så mange i rullestoler og mange som trengte hjelp.. Var nok litt dumt å kaste av seg alle ytterklærne inne på flyplassen og pakke dem ned.

Flyturen gikk for så vidt greit, bortsett fra at jeg skulle gjerne ha sluppet å gå på toalettet. Vi satt på rad 2, og en tur til toalettet og jeg ble fullstendig tom for luft. (jeg har kun en lunge og den har bare ca 25% kapasitet) Ikke bra…..men jeg VET jo at surstoffopptaket mitt er slett ikke dårlig. Så hva kan det da være? Jo det kan være stress. Neste gang, da reiste jeg meg opp og stod lenge og hang i midtgangen pga av do-kø. Resultatet var at jeg kom inn på toalettet i fin form, uten surstoffgjeld. Hmmmm merkelig. På vei ut konfererte jeg litt med flyvertinnen om min bestilling av rullestol ved ankomst. Da var det dokø bak meg, og jeg ble stresset igjen. Men denne gangen tok jeg meg inn igjen veldig fort etter å ha satt meg ned på plassen min. Det kan vel være en kombinasjon av flere ting: stress, lite oksygen i flylufta (pleier de ikke å spare litt på den tro?) og at jeg har sittet i ro så lenge. Alkoholforbruk var på første dotur lik null! På neste tur var det tatt et par-tre slurker med rødvin.

Vel ,vel, vi nærmet oss landing på Lanzarote, og det ble gitt beskjed om at alle som skulle ha rullestol skulle bli sittende til alle de andre var gått ut av flyet. Min mann ble sittende igjen, vi trodde han kunne få følge meg med rullestolliften. Nei da, han ble skysset av gårde til bagasjebåndet, og da var jo alle de andre gått. De mente at det var ikke plass i liften pga alle rullestolene. Det var plenty plass, det kunne vært 10 ektefeller i tillegg til oss i rullestol faktisk, men det gjorde jo ikke så mye, flyplassen på Lanzarote er jo ikke så diger at man kan gå seg bort akkurat. He he det hadde vært verre i New york f eks!

Jeg sa ifra med engang, til disse spanske hjelperne at jeg skulle IKKE til Casas Heddy slik som alle de andre, jeg skulle til bagasjen, finne igjen min mann og så til taxi. Jeg var litt spent på om det ble oppfattet. Selv om det burde stå i alle papirer at jeg var ”utenom” så skal man aldri stole på at alle ledd har fått alle beskjeder.

Det ble en artig runde dette her også, jeg så at beskjeden var oppfattet. Det høres ut som ”kakling” (unnskyld!) når de snakker med hverandre, og de titta bort på meg og pekte og nikket. Det var mange etapper før vi kom fram til bagasjebåndet, og der var ingen mann, men jeg ble trilla ut i full fart. Can you see your husband, spurte min hjelper, og det kunne jeg. Da hadde vi allerede funnet hverandre på telefonen så alt var i orden. Jeg ble kjørt helt fram til taxidøren, no problem!!

Mer om denne turen kan du lese på reisebloggen min: http://eljosreise.blogg.no

søndag 20. november 2011

Sosiale medier, internett og pc

Sosiale medier kalles det. Noen er veldig motstandere av det. Noen = mennesker over 60 år. Kanskje det er motstandere som er yngre også.


De vet ikke hva de går glipp av. Facebook for eksempel kan gjøres til akkurat det du selv vil. Ingen styrer hvordan du vil innrette din ”fjesbok”. Den kan være åpen for hele verden, eller åpen bare for dine utvalgte. Her kan du legge ut bildealbum som dine utvalgte kan gå inn og se på. Her kan du enkelt sende meldinger til venner og slektninger. Mye enklere og billigere enn på noen annen måte.
Bedre med et brev sier du? Ja men her kan man skrive til hverandre også. Her en kveld poppa det plutselig opp på skjermen min ”Hi Ellen!” , det var min kusine i Australia som jeg har fått kontakt med via facebook. Vi ”prata” en stund før jeg måtte legge meg mens hun på sin kant av kloden skulle starte dagen. Tror du virkelig at hun plutselig hadde satt seg ned for å skrive et brev til meg, en ”fremmed” kusine på andre siden av kloden?

Vi er en veldig stor familie, så stor at det har vært håpløst å følge med alle, før facebook. Nå har vi opprettet en lukket gruppe for familien, der legges det inn gamle bilder, gamle historier, filmer og videoer fra vår barndom og fra eldre tider. Nyere tid er selvsagt med, vi har en deltaker med i Idol som vi heier på, hele slekta. Vi er spredd over hele verden og kontakt er opprettet takket være facebook. Vi har selvsagt lagt ut en dokument også som viser mine besteforeldere med sine barn, tolv i alt. Etter hvert skal vi få inn deres etterkommere også.

Skype er en annen utrolig herlig funksjon. Her kan man ringe opp til de andre som har Skype, med videosamtaler. Og det koster absolutt ingen ting. Vi snakker selvfølgelig med vår sønn i Japan, tenke seg til hva det ville ha kostet med vanlig telefon? Det er veldig kjekt å SE hverandre også!! Med Skype kan vi også ringe til vanlige telefoner, langt billigere takst enn telefon/telefon. Min mann snakker jevnlig med sine brødre som bor på en annen kant av landet. De har en avtale om å være pålogget kl 2000. Det er ikke hver kveld de sitter der, men da titter de innom hvis de har anledning. Koster ikke noe…..

Farmville og den slags, mange er veldig irriterte på slike ”spill” som egentlig ikke er et spill. Da jeg var som sykest hadde jeg min farm i Farmville, og du verden for en nytte den lille applikasjonen gjorde for meg. Jeg gikk inn på farmen min hver dag og matet dyrene og flyttet litt på dem, Kjøpte (gratis selvfølgelig) litt nye ting og ordna med avlinger. Etter å ha frisknet til kan jeg nesten ikke forstå at jeg holdt på med dette, og tusen takk til alle mine som av lojalitet opprettet farmer for at jeg skulle ha noen å kommunisere med. Farmville er helt borte nå for meg, men jeg vet at det kan være nyttig for andre i andre tilfeller.

I forbindelse med cellegiftbehandling havnet jeg ofte på isolat. Aner dere hvor fryktelig det er å ligge på isolat? Der går tiden langsomt, og et sykerom er ikke akkurat så spennende. Jeg synes forresten at isolatrom kunne vært litt spesielle og hyggelig innredet, ikke kalde tomme værelser. Vel vel. Med internett og pc gikk tiden mye fortere. Jeg kunne snakke med hvem jeg ville, og alle mine har jo også Skype slik at vi også kunne SE hverandre, og linjen kunne være åpne i timevis uten at vi sa så mye til hverandre. Det er jo som oftest TV på alle rom nå, men med internett og pc så kunne jeg også velge og vrake i TV-arkiver og se programmer jeg hadde gått glipp av tidligere.

Ja jeg kunne sikkert ha fortsatt enda lengre, med lovprising av Sosiale medier, internett og pc, men jeg gir meg her. Må bare si at jeg synes litt synd i alle disse andre”gamlingene” som ikke vil eller kan ta del i denne nye verden!

fredag 18. november 2011

Sorgen og gleden de vandrer til hope……….

I går fikk jeg brevet fra Mammografien og turte nesten ikke åpne det. De er veldig smarte og kloke de som steller med dette. Da jeg åpnet konvolutten stod det med store svarte bokstaver, som en lysende overskrift:

Mammografibildene viste ikke tegn til brystkreft

Det var ikke nødvendig å lete i brevet etter meldingen, den lyste mot meg

Midt oppi min glede så er det så mye sorg rundt oss. En nær bekjent, vår sønns svigerfar døde onsdag morgen. Han hadde lungekreft, hadde fått en del omganger med cellegift og skulle muligens bli operert hvis svulstene skrumpet inn. Det gikk ikke helt etter oppskriften. Han ble skrekkelig forkjølet før helgen, fikk vel lungebetennelse og fikk omtrent ikke puste. Natt til tirsdag fikk han et stort hjerteinfarkt. Dette ble for mye for en svak kropp, og han døde.

En av mine bloggvenner, Beathe, fikk et voldsomt tilbakefall i forrige uke. Kreften spredde seg til hjernen. Det var opprinnelig brystkreft som spredde seg bl a til skjelettet. Hun har vært tapper hele veien, og har holdt oss informert om sine opp- og ned-dager. Hun er ganske ung, og har små barn, yngste barnet er 6 år. Nå er det bare snakk om dager, eller uker, jeg sender positiv energi til deg Beathe, slik at tilværelsen blir så smertefri som mulig. Livet er ikke lett, og det er ikke alltid lett å dø heller……..

Jeg fikk ordene fra denne gamle salmen inn i hodet mitt i dag, da jeg tenkte over de siste dagenes hendelser her:

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges òg ad.
Jorderiks gull
er prektig muld.
Himlen er ene av salighet full.

onsdag 16. november 2011

God tur!!

Lungelegen ønsket meg god tur til Lanzarote, og også hun ba meg passe meg for fysikalsk behandling som kunne gi meg ribbeinsbrudd!

Nesten alt var i orden på min halvårskontroll. Ingen nye svulster i min gjenværende lunge. Ingen tegn til ugreie lymfeknuter noe sted. Ingen store ulyder i pusten, Pusteprøvene var vel ”skrøpelige” denne gangen også, men kapasiteten er som den er. Ikke stort å gjøre med det. Jeg greier godt å gå rundt her i huset, og jeg greier jo som tidligere fortalt å gå gjennom hele Strømmen Storsenter, og da skal man ikke akkurat klage.

Jeg føler meg frisk, ingen nattesvette og ikke uvel. God matlyst (altfor god!), og vekta er slik nå at den skal helst ikke høyere. Jeg har krympet 2 cm i høyden, men det er vel normalt for gamle damer, i hvert fall når jeg har sunket sammen på den ene siden der hvor lungen var.

Det som ikke er i orden, og som jeg selvfølgelig bekymrer meg veldig for er jo disse blodverdiene som er for høye. Altfor høy CRP. Blodprosenten er innenfor normalen nå, og det er jo fint. Uansett, min lungelege sender henvisning til ”Hematologisk avdeling” hvis det er noe som heter det, de som har greie på blodsykdommer. Hun har konferert med dem før og de mente det var ingen alarmerende verdier, og det hastet ikke. Men nå snakket hun om event benmargsbiopsi, og det skremmer meg jo en smule kan man si. Både selve undersøkelsen og det de måtte finne ut av en slik prøve.

Tur blir det i hvert fall, jeg ville ikke få den timen så raskt at det vil kollidere med vår adventstur til Lanzarote, så da tenker jeg at da kan det jo ikke være så VELDIG alvorlig, ettersom jeg ikke ble sendt videre allerede i dag omtrent. Det blir uansett ny kreftkontroll på Lungeavdelingen om et halvt år.

I dag har jeg kjøpt både ribbe og pinnekjøtt, og det meste av julegavene er ferdig pakket. Nå skal vi pakke sommerklær!

torsdag 10. november 2011

Årets blogger!!


Det finnes utrolig mange kreftblogger ute på nettet, til stor nytte for både kreftsyke og pårørende. Det er vel en sørgelig kjensgjerning at hos legen og på sykehuset, der glemmer vi å spørre, vi husker ikke svarene, og av og til så er det ingen automatikk i at vi kreftsyke får vite det vi burde fått visst. Da er disse bloggene veldig gode å ha i bakhånd, og mange finnes på kreftforeningen.no, under Personlige historier.

Vixen Music & Fashion legger nå ut et opplegg der alle kan foreslå blogger som skal nomineres til årets blogg i forskjellige kategorier. Ja, der finnes en åpen klasse! Men ellers kan man velge i årets moteblogg, årets interiørblogg, årets kjendisblogg, beste dagens outfit osv osv. Veldig mange intelligente temaer med andre ord.

Vixen sier om sin egen kåring følgende:

• Vixen Blog Awards er Norges største, uavhengige kåring av både norske og internasjonale blogger. Vi kårer de beste, mest inspirerende, kreative og nyskapende bloggene innen ulike kategorier.

Og heldigvis, her kan man forslå Årets blogger, og der kan vi forsøke oss!!

Jeg skulle vel tror at de aller fleste i dette land, før eller siden dessverre vil få kreft i sin nærhet. Enten får de sykdommen selv eller noen av de nærmeste får det. Det virker som om bloggverdenen lever i en liten fantasiverden hvor slike ekle ting ikke finnes. De vil heller ha en verden med hvitt interiør, dagens sminke, hairextention og outfit ( Herligheden for et forferdelig ord!!!) Og derfor er det bare slike blogger som kan kåres til årets blogger av ett eller annet slag…….

Så klart, vi vil også ha pene klær og fine interiør. Mange av oss vil gjerne ha pene parykker også……

Jeg har sendt inn mitt forslag til nominasjon, en ung dame på 37 år, ferdig med brystkreft og den verste behandlingen, skriver utrolig bra:

http://playful-karianne.blogspot.com/

En annen dame som kunne fortjene å bli nominert til årets blogger er Synni fra Rogaland, med uhelbredelig kreft og mottoet:

Det gode liv…….Tro ikke på de som sier at det gode liv kommer senere……Livet KOMMER ikke, livet ER. Hold OM, og hold AV.

Hennes blogg finnes her:
http://uhelbredeligkreftsyk.blogspot.com/

Og her kan vi forsøke å legge inn våre forslag til nomineringer:

http://vixenmagazine.no/vixen-blog-awards/

Er vi mange nok så kanskje det nytter bittelitt?  Bildet mitt viser tre ekte jenter med sitt eget ekte hår.  Mitt fremtidsønske for de små jentene er at de fortsetter med å være så ekte som mulig........

onsdag 9. november 2011

Helt alene, nesten.....


Tanker og hjerne er forunderlige saker. Nå er det over to år siden jeg ble operert, og nå surrer det rundt i hodet mitt hver eneste dag ting jeg opplevde i forbindelse med operasjonen.


Kanskje jeg har skrevet om det før, men jeg tror ikke det, jeg har ikke tenkt på det heller, før nå….Og hvorfor nå? Jeg er ferdig med det, trodde jeg.

Jo, hvis jeg skal opereres en gang til, så vil jeg ha med meg noen som sitter ved min side når jeg våkner fra narkosen. Det var så forferdelig å våkne der alene. Ikke akkurat det å være alene, men jeg trengte hjelp, jeg måtte kaste opp og der var ingen. Jeg prøvde å rope, jeg ropte og jeg hørte betjeningen sitte og skravle og le på pauserommet sitt, men ingen hørte meg. Der fantes ingen rød snor jeg kunne trekke i.. Det føltes som en evighet før det endelig kom noen og hjalp meg.

Antagelig var det ikke en evighet selv om det føltes slik. Jeg forstår også at sykehuset kan ikke ha noen sittende ved sengekanten hele tiden, en pleier ved hver seng liksom!!! Å nei, så mange pleiere finnes det vel ikke på sykehuset. Men jeg føler fremdeles at det var noe galt her……

mandag 7. november 2011

Kontroller

I dag har jeg vært hos fastlegen og fått tre sprøyter. En for influensa, en for lungebetennelse og en for blodmangel. Og jamen fikk jeg det brevet jeg må ha med for å kunne reise til utlandet uten å få forsikringstrøbbel etterpå.


Alle som har visse sykdommer, for eksempel Kols, må ha en erklæring fra lege om at tilstanden er slik at det er forsvarlig å reise. Det er vel kanskje ikke alle reiseforsikringer som forlanger dette, men min gjør det i hvert fall.

Det er en travel legeperiode dette, fastlegen ville også sjekke hjertet pga ”urolig hjerte”, noe som meget godt kan skyldes både medisiner og for mye kaffe. Så da blir det kanskje 24 timer med et eller annet slags apparat på seg, vet ikke helt hva det er for noe.

Og som om ikke dette var nok, i neste uke er det halvårs kreftkontroll på Ahus, blodprøver, røntgen, pusteprøver og legetime, puhhh…….håper jeg slipper fint gjennom dette også, er frisk og kjekk og kan reise til Lanzarote uka etter der igjen.

Ja og så må jeg vel ikke glemme mammografien, har vært der og jeg, fikk innkalling og møtte fint opp. For to år siden møtte jeg ikke av naturlige grunner, da var jeg nettopp kreftoperert. Jeg har ikke fått noe mammografiresultat enda.

Jeg krysser fingrene for at alle prøvene er bra denne gangen også.

søndag 6. november 2011

Hvem er dere?


På de fleste blogger så finnes det tellere, og man kan også legge inn kart over alle visninger, med tellere. Jeg har et slikt kart og teller, og der er det mye forunderlig:


Til sammen så har jeg 41 542 sidevisninger fra bloggen ble opprettet i 2010. De fleste kommer via kreftforeningen.no, noen fra facebook og noen fra andre søkemotorer.

Jeg har noen trofaste lesere i Saudi-Arabia, og Egypt. Hvem er dere mon tro? Det er ikke bare en gang, med jevne mellomrom kommer disse besøkende fram.

Ellers har jeg hatt lesere fra hele verden, alle verdensdeler og det siste flagget var fra Kenya! Hallo Kenya, jeg regner med at det kanskje er noen norske der nede selv om bloggen kan oversettes til ganske mange språk med hjelp av Google-translater.

Det har vært gjester på bloggen fra 32 forskjellige land + 3 som ikke er identifisert av en eller annen grunn. Det er sånn at jeg lurer veldig på hvem disse leserne er? Jeg vet godt hvem leserne i Japan er!!! Hallo Japan, vi møtes til jul!

Jeg har vel aldri fått kommentarer fra fjerne himmelstrøk, og jeg tar gjerne imot et vink, hvem er du der i Kenya, Saudi-Arabia, United Arab Emirates, Palestina, Russia, Belgium, Israel osv?

mandag 31. oktober 2011

Snart advent!

Jeg har nå foretatt noen eksperimenter vedrørende min utholdenhet og evne til å gå lange strekninger. Lurer på om det er synkroniseringen mellom min hjerne og kropp som er helt gal! Vet forresten ikke akkurat om det kalles synkronisering heller, men uansett, jeg må få hjerne og kroppen til å bli samkjørt nå. Det er på tide. Jeg legger av gårde som jeg gjorde før i tiden, og det ender med knall og fall hadde jeg nær sagt. Ikke akkurat det, men det går ikke så langt og lenge før jeg er helt tom for luft og kaver omtrent som en fisk på land.

Sist vi var på Strømmen Storsenter, som er et veldig stort shoppingsenter fra den ene enden til den andre, så hadde jeg lagt en plan. Jeg skulle gå omtrent i sneglefart og se hvor langt jeg kom før jeg måtte stoppe. Det er veldig vanskelig å gå i sneglefart når hjerne og kropp ikke henger sammen!

Vi parkerer alltid på handicap-plassen i parkeringshuset, og det er like ved inngangen. Heldigvis for det. Jeg gikk så sakte så sakte, og tenke seg til, jeg klarte hele distansen fra inngangen i parkeringshuset, gjennom hele senteret til den andre enden, til Telekiosken, og jeg måtte ikke hvile en eneste gang!!! Det gjør noe med selvfølelse og mot!! Men så klart, det nytter ikke med sneglefart på en flyplass på vei mot bagasjebåndet.

Flyplass ja, der har jeg bestilt rullestol, og i dag er det akkurat tre uker til vi reiser. På disse tre ukene må jeg omtrent bli ferdig til jul. Vi kommer ikke hjem før 19. desember. Hele adventsstiden skal vi sitte på en terrasse på Lanzarote og se utover fiskehavna, havet og solnedgangen……Bildet viser utsikten og terrassen hvor vi skal sitte og fundere og passe på alle båtene, og kanskje strikke noen julekuler.

Men før vi drar er det mye som skal ordnes, bl a influensavaksine, halvårskontroll på Ahus, julebakst, julebrev - og adventslysestaken må stå i vinduet selv om vi ikke er hjemme. Det er jo folk her i huset selv om vi er borte. Så er det bare å håpe at helsa holder slik at legen tillater en tur nedover til sommeren…..

fredag 21. oktober 2011

Når man føler seg helt elendig…….

Jeg har en merkelig periode for tiden. I det jeg er i ferd med å våkne, hver morgen, føler jeg det som om det er noe skrekkelig som venter meg denne dagen, hver dag. Omtrent som jeg gruer meg til noe, vet ikke akkurat hva, men det er ikke noen god følelse. Og det er enda merkeligere fordi jeg nå har hatt en laaang periode hvor jeg har vært så noenlunde frisk, uten antibiotika, legebesøk, ekstra kortison. Jeg fungerer ganske bra i heimen og fysisk. Nå er det nok i hodet det sitter!!

Det kan vel tenkes at det er fordi jeg har "gitt opp". Før så levde jeg i den tro at jeg skulle bli bedre, i pustekapasiteten. Jeg trodde at en dag da skulle jeg klare det jeg ikke klarer i dag. Nå er det vel bare å innse at kapasiteten er som den er, jeg er funksjonshemmet, jeg kan ikke det jeg kunne før, jeg må ha rullestolen i beredskap. Det er vanskelig å gå i sine egne fotspor og venne seg til den samme verden man forlot for en periode.

Jeg har begynt å bruke trimsykkelen i stua igjen, og med nye instrukser fra min kloke sønn så klarer jeg nå 7 min på den, veldig sakte, men dog 7 min. Jeg klarer nok 10 min i dag. Jeg klarer også å gå i 10 min, men det går så sakte at omtrent ingen andre klarer å gå så sakte, og da blir jeg stresset og er inne i en ond sirkel med en gang. Jeg unngår derfor å gå sammen med noen.

Kanskje noe av det verste med dette er at noen ( også jeg selv – kanskje mest jeg selv…) mener at det er min egen feil, jeg har ikke trent nok, det går an å trene seg opp, det er viljen det kommer an på osv. Så lenge jeg har store problemer med å fungere inne i huset, hjemme, på hjemmebane - med vanlige huslige sysler hver eneste dag, så er det deprimerende. Det er trening dette og, jeg burde jo blitt bedre og bedre for hver dag her i heimen. Men det blir jeg ikke. Og nå er det snart vinter, og mulighetene for å forsøke seg på lange gåturer er over for denne gangen. Men så lenge jeg ikke klarer korte turer engang, så er det vel ikke noe å ergre seg over. Turen ned bakken til postkassa/søppelkasse er trening nok og det er problemer med å komme seg opp bakken igjen.

Jeg har kikket på gamle bilder, fra i fjor sommer da jeg ikke hadde hår og var forferdelig tynn. (Jo ting har tross alt blitt bedre, ingen tvil om det!!). Jeg så helt fryktelig ut. Jeg unngikk alle speil. Jeg fant et blogginnlegg her om dagen som fortalte om skjønnhetstips for kreftrammede. Noe slikt burde noen kanskje ta seg av innen omsorgen, - men hvem skulle gjøre det? Tenk om noen kunne reise rundt, i besøkstjeneste, og stulle og stelle med alle dem som virkelig trenger det i en periode. Se forskjellen på denne dama før og etter sminke!!

Skjønnhetstips for kreftrammede
Kanskje dette bare er en høstdepresjon?  Kanskje det hadde hjulpet med litt oppfrisking nå også?? ? Selv om håret er tilbake og magerheten er borte………….

torsdag 6. oktober 2011

Villa Perlesukker fyller ett år og gir bort gaver!



http://www.villaperlesukker.no/2011/10/02/hipp-hurra-nytt-bloggdesign

 

Jeg har lest flere ganger at sukker er næring for kreftsvulster. Jeg har også lest flere steder, både blogger og artikler, at vi kan både bli kvitt kreft og unngå å få kreft om vi holder oss til spesielle dietter.

I en periode under min kreftsykdom ble jeg både forvirret og deprimert av alt dette.

Det er klart det er viktig å spise riktig. Det går ikke an å leve på kaker, potetgull og brus hver eneste dag. Men det må ikke bli så hysterisk og fanatisk at en kreftpasient skal få dårlig samvittighet av et kakestykke. Jeg fikk det! Det er tull!!! Jeg tror overhodet ikke noe på det våset! Det er klart at fanatisk kan man bli i alle grupperinger - sykdom - religion, rasediskriminering – mat – drikke – røyking og alt mulig. Fanatisme er farlig.

Det er akkurat like klart at de fleste av oss ikke dør av et kakestykke en gang i blant. Det er viktig for helsa å kose seg.  Det er viktig for helsa å trives. Det er viktig for helsa å ha god samvittighet. Depresjon og dårlig samvittighet gjør at alle som er syke, blir sykere. Aha, ja vi spiste et kakestykke eller to, det er derfor vi har blitt verre. Nei, tenke seg til, det er samvittigheten som gjorde oss dårligere.

Nå vil jeg gjerne reklamere litt for lyset som kom inn i min sykehverdag, nemlig Villa Perlesukker!


Det er en blogg som lever etter følgende motto:
På min blogg Villa Perlesukker vil du aldri finne sunne kaker, lavkarbokaker eller kremer med få kalorier. En kake må få lov til å være søt, friste til å glemme slanking og helst med masse sjokolade.

På denne bloggen har jeg funnet utrolig mye glede og inspirasjon. Av og til så er det nok å bare stikke innom bloggen for å bla fram og tilbake og se på alle lekkerhetene, nyte synet av de flotte bildene av alle kunstverkene, som til og med er spiselig. Plutselig får man inspirasjon også, og setter i gang egne prosjekter slik som jeg har gjort.

Nå er det jo slik at jeg kan ikke spise alt jeg lager selv heller, så derfor blir det å bake til andres gebursdager bla a. Til jul ble det små bokser med godsaker til både den ene og den andre, og alt sammen var ”født” fra Villaperlesukker.

Villa Perlesukker feirer 1 år i morgen, og bloggen min får lov til å være med i en Giveaway i den anledning. Gaven er et sett med Blomsterutstikkere og rullepinne.

For å være en av dem som får tilsendt denne gaven må du:

1. ”like” Villa Perlesukker på Facebook. Er du ikke "medlem fra før så finner du linken her:
http://www.facebook.com/pages/Villa-Perlesukker/154213101286319

2. Du må også kommentere i innlegget her på bloggen min og legge igjen navn .


Det blir trekning søndag kveld kl 18.00.  (NB endret til onsdag 12. kl 18.00)

Villaperlesukker vil åpne sin egen nettbutikk før jul, og der kan slike utstikkersett kjøpes, sammen med det meste av det som trengs for lyse opp hverdagen med søtsaker, både for seg selv og til glede for andre.

Jeg har brukt slike utstikkere til å lage rosene som er på den siste kaken jeg lagde.



Her har jeg brukt blomsterutstikkerne til å lage roser

Marsipanjordbær, oppskrift finnes på villaperlesukker.no.  Resten ble til av seg selv, inspirert av jordbærene!  Dette ble fine julegaver i små bokser.
NB Det kan være problemer med å legge igjen kommentarer her på bloggen (dessverre et kjent problem på alle blogspot-blogger for tiden).  Det kan løses med at dere deler denne linken på facebook (for mine FB-venner) og nevner mitt navn slik at jeg blir tagget.  Eller dere kan skrive på facebookveggen min eller på Villaperlesukkers vegg, under min link.  Skriv at dere ikke klarte å legge inn kommentar på bloggen.
På grunn av disse problemene med å legge inn kommentarer er fristen/trekningen utsatt til onsdag 12. kl 18.00.  Jeg vil legge ut resultatet her på bloggen.

mandag 26. september 2011

Hjemmesykepleien…..

Jeg har en bekjent som er stomioperert, og han trenger assistanse fra hjemmesykepleien en gang i uken.

Det dreier seg om å skifte, vaske og stelle stomiutstyret, slange fra nyrer og til poser.


Det kunne vel ha fungert bra dette, men det gjør faktisk ikke det. For det første, kanskje det verste som er galt – det kommer nye pleiere omtrent hver eneste gang! Hvorfor kan ikke pasientene fordeles fast mellom de pleierne som er aktuelle på vakt? Hvorfor må pasientene forholde seg til nye mennesker hele tiden? Dette er ikke en diger kommune, det er en liten kommune. Jeg aner ikke hvordan pasienter og vakter fordeles men jeg er ganske sikker på at dette kunne ha blitt gjort med større vekt på at pasienten skulle ha det best mulig.  Er det virkelig mulig at en pleier jobber en mandag og har så fri feks 8 mandager etterpå?  Hvor er den pleieren som var hos min bekjente sist mandag?  Ettersom det kommer nye hver eneste mandag?

For det andre, og det er kanskje like verst som det første – noen av pleierne gir høylytt utrykk for at dette har de aldri gjort før, nå blir de utrygge, nå vet de ikke riktig hva de skal gjøre – nei dette tør de ikke gjøre på egen hånd!!! I alle dager sier nå jeg, hvorfor sender lederen ut disse pleierne til akkurat denne pasienten? Hvorfor kan ikke pasienten få tildelt noen faste pleiere som deler vaktene mellom seg? For meg virker dette som en etat fullstendig uten styring, planlegging og kontrollsikring.


Dette er sikkert noe i overkant sterkt sagt av meg, ettersom jeg ikke har noen anelse om verken hjemmesykepleiens oppbygging eller planlegging og fordeling av vakter og pasienter.  Heller har jeg ikke noe greie på stomi-opererte, MEN jeg har greie på det å være pasient, og nå er det sannelig på tide at noen virkelig påtar seg å kjempe for pasientenes rettigheter og ikke minst verdighet.

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken tilstand en pasient settes i når pleieren så tydelig viser sin usikkerhet vedrørende arbeidsoppgaven som skal utføres. Det er heller ikke vanskelig å forstå hvor vanskelig det er å møte nye mennesker hver eneste mandag.


Slike pasienter har faktisk vanskeligheter nok, skjerp dere, ledere av hjemmesykepleien!!

Det finnes forskrifter om rettigheter, og de finnes her:
FOR 2003-06-27 nr 792: Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.

http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20030627-0792.html

________________________________________

fredag 16. september 2011

Føflekkreft også, det gikk bra.....

Det gikk bra, så langt har det gått bra. I hele sommer har vi vært redd for at hudkreften hadde spredd seg. Det var den mest alvorlige varianten av hudkreft: Føflekkreft/malignt melanom. Jeg har jo nevnt hudkreften innimellom i flere innlegg, men nå kan vi si at vi har, om ikke avsluttet historien så i hvert fall er vi beroliget så langt.
Juli 2010

Mai 2011

I jan 2010 fantes det ikke et merke i tinningen. I juli 2010 var der en prikk. I april/mai 2011 hadde prikken blitt en ganske stor føflekk. Fastlegen sendte gubben til hudspesialist og føflekken ble fjernet ganske raskt. Det gikk noen uker, det kom brev i posten. Det var hudkreft og ny time allerede dagen etter.

Henvisning til Ahus, mer måtte fjernes av området rundt. Tinningen er dessuten et vanskelig område. 5. juli ble det foretatt et skikkelig inngrep, og han avstod fra hudtransplantasjon. Da måtte han nemlig ha ventet enda en stund, blitt overført til Rikshospitalet eller Radiumhospitalet ettersom de ikke gjorde slikt på Ahus.

Noen uker med bandasje og plaster før avdukingen, et skikkelig langt arr som allerede er blitt utrolig bra. De kan nok sine saker på Ahus også. Arret skal ikke ha sol det første året, så det blir solhatt og/eller høy solfaktor.

To måneder siden inngrepet
For en uke siden var det ny time hos hudlegen som kunne fortelle at det var ingen tegn til hudkreft i det som ble fjernet siste gangen!! Og det hadde vært en ”skummel” føflekk det der. Legen undersøkte ”alle” de andre føflekkene på kroppen, og lymfekjertler. Det skal sjekkes diverse blodprøver også - og ny kontroll om tre måneder.

Det var så uendelig godt å høre at alt var i orden. Cellegift og stråling er ingen enkel behandling, og vi er så glad for at han slapp det. Slik behandling vet vi mye om………

Jeg legger ved noen bilder, ikke til skrekk og advarsel, men til opplysning og aktsomhet!



mandag 12. september 2011

Atter en gang.....

Legehelikopteret var rett borti gata her på lørdag.
Jeg har nå blitt dårlig igjen, med ny infeksjon, måtte på legevakta i går kveld med veldig dårlig pustekapasitet. Hadde ikke lyst til å vente til jeg måtte ringe 113 og kanskje få legehelikopteret på besøk. Vaktlegen satte meg i gang med ny antibiotika-kur og ny prednisolon-kur (kortison) Ettersom dette blir min 5. antibiotika-kur etter 17. mai så sendte jeg spørsmål om dette til min fastlege. Sørumsand legesenter har så fin ordning på internett, der kan man bestille time, bestille resepter og legge fram diverse spørsmål til sin fastlege. Her er litt av svaret jeg fikk et par timer etter at jeg sendte spørsmålet:

”Det er i utgangspunktet ønskelig å bruke så lite antibiotika som mulig, men i visse tilfeller er det nødvendig dersom man har en grunnsykdom som gjør at man får hyppigere og alvorligere infeksjoner, som er tilfellet hos deg.”

Ja ja det var jo greit svar det, jeg er mye bedre i pusten allerede, men det skyldes vel kortisonen.

mandag 29. august 2011

Jeg har fått livet tilbake!


I dag. I dag føler jeg at jeg har fått livet mitt tilbake. Hvorfor akkurat i dag? Jeg har nettopp ryddet i gamle papirer. Papirer jeg skulle ha sendt inn for å få tilbake for transport, det ble aldri gjort. Jeg fant gamle resepter. Kvalmestillende i alle slags fasonger og styrker. Smertestillende av mange slag. Jeg falt litt i tanker ved synet av disse reseptene. Du verden for en tid det var, cellegifttiden. Livet var ikke akkurat så lystig i fjor. Livet var rett og slett kvalme og smerter, men ikke angst. Tankene klarte ikke engang å dra så langt at man fant angsten. Det var kun her og nå.

Nå har jeg revet alle disse reseptene i mange mange småbiter og kastet dem. De gav meg noen tilbakeblikk.

I dag har jeg også ringt poliklinikken på Ahus. Jeg trodde at jeg skulle inn til ny tremåneders-kontroll i august men har ikke fått innkalling. Vi må jo passe på litt selv. Det har jo vært ferietid, post kan komme på avveier og det ene med det andre. En hyggelig dame på poliklinikken kunne fortelle meg at jeg var satt opp til innkalling i november!! I november. En ny fase er begynt. Kontroll hvert halvår istedefor hver tredje måned.

Søndag var vi ute på rekognoseringstur til Operaen. Vi skal dit på konsert i september og ville finne ut av parkering og adkomst og diverse på forhånd. Livet mitt har blitt endret, vi må av og til tenke på nytt. Det er helt i orden, jeg har fått livet tilbake!





tirsdag 23. august 2011

Gode nyheter og ny infeksjon

Det er veldig hyggelig og fint å ha masse reisebrev og bilder.  Jeg har fått en ny luftveisinfeksjon og sitter liksom bare her.  Fysiske utskeielser er vanskelig, med dårlig pust.  I går var jeg i nærheten av "Ring 113-tilstand" men dro til fastlegen istedefor.  Der ble vi enig om en skikkelig hestekur med antibiotika og kortison (hmmm bare en måned siden siste).  Det kom så snikende på søndag, lørdag var jeg supersprek, og søndag skikkelig dårlig.  Og i dag, mye mye bedre etter kun ett døgn med mer kortison. 

Hos fastlegen traff vi også gubbens fastlege som kunne fortelle at hudkreften var borte.   Borte vekk.  Det de skar bort sist var rent og pent.  Hurra, god nyhet!!!

Når det gjelder dårlig form og tilstand så er det veldig hyggelig å sysle med de gamle reisenotatene og bildene selv om det er litt vemodig å lese om alt jeg kunne gjøre før, i den gamle tiden...................
I disse dager er det akkurat et år siden vi reiste til sydligere strøk for første gang etter kreftsykdommen min, og det var litt av hvert vi opplevde i grunnen:


Jeg har tidligere lagt inn noen avsnitt her fra turen, men her kommer hele reisebloggen.

onsdag 17. august 2011

To år siden operasjonen


Nå er det bare noen dager til det er to år siden jeg ble operert for lungekreft. Sommeren 2009 ble en merkelig sommer, og jeg kan ikke huske klart hva som skjedde rundt meg. Jeg gikk inn i en slags boble, hvor jeg ikke tillot meg å tenke på hva som egentlig skjedde. Jeg var inne på sykehuset flere ganger, gjennom hele sommeren, til forskjellige undersøkelser og tester.


En ting jeg husker veldig godt, er at når de andre rundt meg snakket om ting som skulle skje i fremtiden, så tenkte jeg: Da er ikke jeg her…….. Jeg hadde lest på internett at det var kun 12-13% av alle dem som fikk diagnosen som fremdeles levde etter 5 år. Da våget jeg ikke lese mer. Senere, da jeg fattet litt mot til å lese igjen, fant jeg ut at prosenten for dem som ble operert var oppmuntrende mye høyere, nærmere 50% tror jeg nesten det var, eller kanskje det bare er ønsketenkning? Jeg prøvde å søke på dette i dag igjen, men fant ut at jeg var ikke moden for å lese alt dette om lungekreft enda. Jeg fant ut at jeg feilte alt mulig skummet lenge før jeg fant igjen den statistikken, avsluttet søket og dette skjedde faktisk i dag.

Nå har det gått 2 år, og jeg er her enda. Sommeren i fjor var preget av kreftbehandling, parykk, dårlig form, dårlig matlyst. Den sommeren er også ganske fjern for meg, og jeg har ikke tatt noe særlig med bilder heller som kan friske opp hukommelsen. Sommeren i år derimot, den har jeg virkelig opplevd, med mange fine stunder, i sær i båten.


Et bittelite og hemmelig paradis

Jeg har tenkt mange ganger, du verden så heldig jeg har vært, som ble operert, som fikk en sjanse til, som tilfeldigvis var i røntgen for å sjekke ribbeinsbrudd den gangen.

Jeg har mye nytt å venne meg til, jeg har ikke så stor lungekapasitet, og må tenke annerledes nå. Jeg har vel litt for ofte tenkt at nei dette går ikke, dette kan jeg ikke, dette klarer jeg ikke. Så viser det seg at det meste går bra likevel, hvis vi bare legger forholdene til rette. I sommer har jeg vært plaget av luftveisinfeksjoner, og har noen antibiotika-kurer bak meg. Tror faktisk jeg har tatt et ribbein igjen også, med hosting. Benskjørhet og hoste er ingen god kombinasjon.

Jeg er evig optimist, og planlegger turer både hit og dit. Akkurat nå, vil så gjerne til Kypros i slutten av oktober. Vi får se om ikke det lar seg ordne. Jeg må vel snart ha fått tilbake et nogenlunde bra immunforsvar? Jeg har vært på to Syden-turer etter operasjonen, til Rhodos og til Lanzarote, og jeg har havnet på sykehus etterpå, begge gangene……..

onsdag 27. juli 2011

Et åpent og demokratisk samfunn!


Jeg er redd! Jeg er redd for at dette som har skjedd vil virke slik at vi ikke lengre tør å være kritisk. At vi ikke lengre tør å stille spørsmål som har med innvandring, asylsøkere og ekstreme muslimer å gjøre. Jeg er redd for at det av den grunn kanskje heller vil bli et mer lukket samfunn enn det var før. Er det noen som fremdeles tør si at Mulla Krekar bør utvises? Han har tross alt truet en av våre stortingspolitikere. Er det noen som fremdeles tør å si at Norge bør stille visse krav til sine nye landsmenn?

Jeg ønsker meg et åpent , farverikt og mangfoldig samfunn. Det finnes ekstremister i alle grupper av mennesker, og man MÅ si ifra selv om disse ekstreme tilhører et muslimsk miljø. Akkurat som at vi ikke skal godta slike meninger som den norske terroristen hadde skal vi heller ikke godta meningene til nynazister, eller religiøse sekter som underkuer medlemmene sine, eller muslimske miljøer som nekter sine kvinner å ferdes fritt ute. Disse miljøer finnes , og det skal ikke godkjennes av oss og forties pga av frykten for å bli stemplet som noe ett eller annet.

Noe annet jeg også har tenkt mye på i disse dager, er politibemanningen. Er det ikke snart på tide at alle disse flotte nyutdannede politiene får bli befridd fra arbeidsløshet, til meningsfylt arbeid? Det blir utdannet langt flere enn det finnes jobber til. Dvs det finnes jo jobber og oppgaver, men det finnes ikke bevilgninger. Vi har jo ikke akkurat vært fornøyd og stolt av Oslo som hovedstad, med tiggere og narkomane overalt. Det er veldig mange som har følt seg utrygge i vår hovedstad, i sær på kveldstid. Jeg tror det hadde hjulpet veldig med mer synlig politi, slik som det var før i tiden. Det blir vel ikke akkurat noe politistat av den grunn. Det er ganske mye nedbemanning på lensmannskontorer på bygdene også. I helgene kan det være ganske så mange mil til nærmeste vakthavende betjenter.

I denne forferdelige tragedien som vi har hatt nå, så virker det som om alt dette er glemt.

En annen sak, vi kan godt ”bry oss” om merkelig oppførsel. Bonden på Rena, som forpaktet jorda, var inne på tanken om å kontakte politiet pga av ting som foregikk på gården. Trenden nå for tiden er vel at man skal passe på seg selv, og ikke bry seg om hva andre foretar seg. Kanskje vi skal begynne å bry oss mer? Bry oss av omsorg for andre. Bry oss fordi vi vet at det finnes gale mennesker. Bry oss om barnemishandling i private hjem. Bry oss for at vi aldri mer skal oppleve en slik katastrofe som skjedde i Oslo og på Utøya.

Det var mange som brydde seg veldig, campingturistene som dro ut i sine båter, med fare for sitt eget liv og plukket opp livredde ungdommer. Alle de andre rundt terrorområdene som hjalp til på alle måter.
Jeg gråter med dere, alle som ble rammet av terroren.



Det blir vanskelig å finne balansen mellom omsorg, mistenksomhet og frykt.

søndag 24. juli 2011

Skremmende terror!!!

Foto: Paul Audestad - Aftenposten

Klippet fra Aftenposten - Meninger - debattsentralen - kommentarer -  skrevet av Per Gunnar Hansø 23.07.2011




Det som har skjedd er ubeskrivelig vondt. Ufattelig. Umenneskelig.


Til de som har mistet et familiemedlem eller venn ønsker jeg å si: Kondolerer. Det hele er så ufattelig trist.

Jeg skriver dette fordi jeg tror denne morderen ennå ikke er ferdig med sin ugjerning. Hvorfor tror jeg det? Jo, for hadde dette massemordet vært det endelige målet, hadde han skutt seg selv når han var ferdig. Men han har tenkt lenger enn det.

Så hva gjorde han dette for? Hvilken nytte skulle han ha av det?

Han har myrdet over 80 mennesker, langt de fleste for egen hånd. Han har gått metodisk frem og nøye kalkulert hva som skulle skje når. Han gjør heller ikke noe forsøk på å skjule sin identitet. Tvert imot har han kaldblodlig myrdet folk, for så å overgi seg frivillig til politiet når de kom på plass. Han må ha visst at dette vil gi ham fast plass i media i lang tid fremover.

Dette betyr at det ikke er noen desperat handling. Det er ingen desperado som har "skutt villmann" rundt seg. Han har med overlegg handlet for å å drepe flest mulig før politiet kom.

Hva er motivet?

Jeg er overbevist om at denne personen ikke er sinnsforvirret eller har noen psykisk lidelse i normal forstand. Alt han har gjort er nøye planlagt og kalkulert for å få akkurat den effekten han ville. Jeg mener, hvorfor skulle han lage pent utseende "presentasjonsbilder" av seg selv på Facebook hvis det ikke var for at han ville ha dem som sitt bilde utad? Denne mannen har noe mer fore.

Så hva ønsker han egentlig å oppnå?

Jeg tror han ønsker å oppnå syv ting:

Det ene er å plassere sitt ønskede tema på dagsorden, med seg selv i fokus, og foran hele Norges befolkning.

Det andre er å eksponere så mange som mulig for hans eksisterende yttringer som allerede finnes på internett og i bokform.

Det tredje er å tvinge frem en radikalisering i det norske samfunnet.

Det fjerde er å få hele Norges (om ikke verdens) søkelys på seg gjennom den rettergangen som etterhvert vil komme, der han vil så mye som mulig forsøke å vinne sympati for sitt fordreide verdenssyn gjennom veltalenhet, spissformulerte svar og insinuasjoner.

Det femte er å få livslang spalteplass i media, samt å kunne bruke sitt lønnede opphold i fengsel til å skrive flere bøker.

Det sjette er å latterliggjøre det norske rettsystemet ved å misbruke dets humane grenser til å få ting på sin måte.

Det sjuende er at når han slipper ut i 2032 i en alder av 53 år, er han posisjonert som en ubestridt leder i det høyreekstreme miljøet.

Jeg mener at en person som går til det skritt å drepe mennesker for å sette dagsorden, må behandles spesielt. Det vil være et svik mot de drepte og de etterlatte å la ham få bruke denne situasjonen til å posisjonere seg og spre sitt budskap.

Derfor ønsker jeg:

- at rettsaken går for lukkede dører.

- at han får brev- og besøksforbud.

- at han isoleres på livstid, uansett oppførsel. Og jeg mener ikke 21 år - jeg mener til han har sluttet å puste.

- at media tar inn over seg hvilket ansvar de har for ikke gå en sosiopatisk massemorders tjeneste, uansett hvilke scoop og opplagstall det innebærer å avstå fra.

En person som kaldblodig bruker massemord for å få sagt sin mening, har brutt en implisitt kontrakt med resten av menneskeheten. Han kan ikke lenger gjøre krav på samfunnets rettigheter etter min mening. Det vil være det ultimate hån mot de ofre han etterlater seg å la ham dra nytte av denne situasjonen.

Så jeg ber, innstendig, om at mine ønsker blir hørt, og at andre som leser dette, også gjør seg opp en mening og uttrykker dem.


Med vennlig hilsen

Per Gunnar Hansø

tirsdag 12. juli 2011

Ingen spredning til skjelettet

Ingen spredning av kreft til skjelettet!!! Ingen spredning, hurra. Resultatet av skjelletscanningen var kommet til min fastlege (som hadde vikar fordi han selv var på ferie)

Der var noe annet, jeg tolket det slik at det var noe spor etter alle mine ribbeinsbrudd. Stakkars ribbeina mine ja, de har hatt vondt en del ganger…..Men…vi burde vel få alt slikt skriftlig, nå sitter jeg her og lurer på hva hun egentlig sa om de ribbeina. Men det er vel typisk for kreftpasienter, våger ikke helt å tro at alt er bra, hun sa da ett eller annet som jeg ikke riktig forstod?

Det var den gode nyheten, den dårlige: Ny luftveisinfeksjon, med antibiotika-kur. Det er hoste, og slapphet, jeg blir nok her hjemme noen dager. Håper inderlig at hosten ikke blir så ille at det går utover mine ribbein igjen.

Gubben fikk fjernet det meste av stingene i dag. Noen måtte stå igjen til fredag, det er et langt sår, uten hudtransplantasjon. Jeg tror vi ringer etter fredagen, til fastlegen og spør om der er kommet noe resultat.

Jeg blir nå litt skeptisk til disse stadige infeksjonene mine, skulle tro at jeg bare tåler å være hjemme! Her hjemme er det jo et veldig bra innemiljø, med utskifting av lufta en del ganger i døgnet. Kanskje det i grunnen er altfor bra slik at jeg blir sjuk hver gang jeg beveger meg ut i verden?

Men det gir seg vel snart, får vi tro, håper vi, regner vi med……

tirsdag 5. juli 2011

Hva er det jeg driver på med?

Hva i all verden er det jeg driver på med? Her sitter jeg ved frokostbordet. Jeg puster lett og lydløst. Jeg har ingen smerter. Jeg har god apetitt (hmmm egentlig altfor god, jeg begynner å bli tykk!)

Jeg kan bevege meg rundt i huset, uten problemer (i hvert fall i denne etasjen). Jeg kan ta meg en tur ut i hagen, mate småfuglene, sitte ute i solen, eller sitte i skyggen under vårt nye partytelt. Jeg kan kose meg med plantene vi har kjøpt inn, og som sønnen steller omhyggelig med. Jeg har en utrolig flink og snill mann som umerkelig har overtatt mange, veldig mange av mine gjøremål her i huset, for å avlaste meg.

Jeg kjente to personer som fikk kreftdiagnosen samtidig som meg, de døde etter noen måneder. Og her sitter jeg og sutrer fordi jeg ikke liker meg i rullestol som bevegelseshemmet!!!

Jeg må slutte å tenke på hva som har vært. Jeg kan til nød tenke på hvordan det kunne ha vært, det verste alternativet. Jeg må tenke framover, og glede meg over hvordan jeg faktisk har det!

Som oftest så gjør jeg også det - gleder meg over hvor heldig jeg har vært, og er fremdeles. Det er bare det at det kommer slike nedturer som jeg hadde på Festivalen, men det går over, og neste gang er jeg forberedt, og kan glede meg over å være med på livet i livet…..

I dag er det to jeg kjenner som er på Ahus, under kniven. Min kjære mann skal få fjernet mer av området rundt der føflekken var. Det er vel i og for seg en enkel operasjon, det verste blir vel uvissheten til granskingen av det vevet som er fjernet blir analysert. Blir det stråling og cellegift? Vi håper det beste.

Den andre er min sønns svigerfar. Han skal i dag ha inngrepet hvor de sjekker lymfekjertel før operasjon. Hvis alt er greit blir den ene lungen fjernet i neste uke, pga lungekreft. Jeg føler virkelig med ham, og håper at går greit også med ham, og håper at han slipper etterbehandlingen. Det var jo stråling og cellegift som gjorde meg skikkelig syk. Jeg var forholdsvis oppegående tre uker etter operasjonen, og så ble det bare verre og verre før det ble bedre. Men jeg vet jo at det var nødvendig å få den etterbehandlingen.

Nå tror jeg at jeg skal prøve å venne meg til den rullestolen. Neste tur til Shoppingsenter blir med rullestol, og der skal jeg sitte og nyte at jeg slipper å bli helt tom for luft. Men jeg må jo ikke bli sittende i den stolen, jeg har jo virkelig nytte av trim også, trene opp muskler i beina for eksempel.
Ja akkurat, opp på trimsykkelen med meg..........

søndag 3. juli 2011

Usynlig igjen – i rullestol denne gangen


Jeg har vært på Festival, sammen med tusen vis av andre mennesker. Det var en blandet fornøyelse. Dvs det var ingen fornøyelse i det hele tatt. Jeg var nok ikke moden for dette enda, jeg er ikke vant til å være bevegelseshemmet……. Jeg tror at jeg kan gå rundt omkring som før. Det ble litt av en nedtur hver eneste gang når pusten tok slutt og jeg måtte slenge meg ned i den medbragte rullestolen.

Det føltes faktisk så ille at jeg tenkte det at fra NÅ av blir jeg sittende hjemme, i sofaen. Men ved nærmere ettertanke så var det nok stress, jeg ble så stresset av alle menneskene og alt bråket. Det ble enda mindre pust av den grunn. Av og til klarte jeg å gå bare noen få meter om gangen.


Klikk på bildet, så ser du folkehavet
I tillegg så syntes jeg det var så fryktelig at gubben måtte dytte denne rullestolen opp bakker og ned bakker, og over brostenshomper. Kanskje jeg skulle ha bestilt en med motor på? Kanskje jeg hadde følt meg bedre da? Dessuten så var det dårlig opplegg med parkeringsplasser for handicappede. Vi fant en, men det var ikke på flat mark nei, det var en skikkelig tung bakke opp dit, (for meg)som ikke jeg klarte å gå i hvert fall.

Usynlig ja, jeg oppdaget det, at når vi traff på kjente, og hvis jeg satt i rullestolen, så snakket noen over hodet på meg, de så ikke på meg, snakket ikke til meg. Det var veldig merkelig, jeg hadde ikke blitt forundret om de hadde begynt å snakke om meg, selv om jeg faktisk var til stede. En merkelig følelse, det å være usynlig på denne måten…….

Vel, jeg ordnet det med at jeg reiste meg opp og stod ved siden av rullestolen i slike tilfeller, jeg er jo ikke lam, jeg har jo ”bare” dårlig pustekapasitet. Men det var ellers utrolig vanskelig å ferdes i en tett, tett t folkemasse med rullestol, jeg tror ikke vi skal gjenta det eksperimentet.

Akkurat nå vet jeg heller ikke om jeg noen gang vil være med på festival, men det har kanskje gått over til i morgen.

Det har sikkert gått over til i morgen.  Jeg glemmer så fort ubehageligheter....