lørdag 12. mai 2012

Guttebabyer og jentebabyer

Jeg har i grunnen aldri ”feiret” kvinnedagen, 8. mars. Jeg har alltid ment at jeg, som jente, kunne oppnå og bli akkurat det jeg ville selv, uavhengig av kjønn. Kampen om ”oppvasken i heimen” for noen tiår tilbake mente jeg var fullstendig tåpelig. I Norge har vi hatt kvinnelig statsminister, og vi har en kvinnelig tronarving. Jenter er like mye verd som gutter i dette landet vårt, heldigvis, trodde jeg……….

Men så hørte jeg noen rykter, på det sykehuset jeg var innlagt for en stund siden. Der skjer det nemlig saker og ting på fødeavdelingen. Når det blir født en guttebaby blant noen av ”våre nye landsmenn” så møter hele familien opp, det kan bli 15-16 personer. De er lykkelige, bråkete, glade og feirer dette ordentlig med medbragt mat og presanger. Men når det så blir født en jentebaby så er det omtrent ikke besøk en gang, til den nybakte mor og nyfødte barn.

Dette skjer i Norge i år 2012. Vel vel vel, kulturforskjeller har vi i Norge også, til og med for eksempel blant trøndere og østlendinger. Kulturforskjeller blir vi nok aldri ferdig med. Men jeg synes det er så trist for disse små jentene som blir oppdradd på en slik måte at de er mindreverdige.

Det er godt se at det heldigvis ikke er alle, det finnes for eksempel veldig mange utenlandske, dyktige og herlige kvinnelige leger på sykehuset, kvinner som tydelig har sin familieopprinnelse i et land langt fra Norge. Hvordan disse kvinner har det innen familien sin vet vi jo ikke så mye om. Kanskje jeg må begynne å engasjere meg i 8. mars-demonstrasjoner, på vegne av disse norske småjentene som blir så ”dårlig” mottatt i sin egen familie i Norge?

Linken under er fra Saudi Arabia. Jeg har faktisk noen faste blogglesere fra Saudi Arabia, men vet jo selvfølgelig ikke hvem det er. Jeg har også fått med meg at jenteskoler i Pakistan er utsatt for angrep. Det er ille nok at slikt foregår i utlandet, men Norge kan ikke styre i andres land. Når det forgår i Norge derimot - diskriminering pga kjønn, da mener jeg at vi har både rett og plikt til å både kritisere og gripe inn, hvis mulig.

Oppdratt til å adlyde mannen




fredag 11. mai 2012

Lungekreft

Jeg har fått noen kommentarer på at det ikke finnes andre blogger om lungekreft. Jeg har også lett etter slike, uten å finne dem. Første tanken var jo at alle med diagnosen lungekreft er døde. Det er jo en kreftform med dårlige prognoser. Men nå er det snart 3 år siden jeg fikk diagnosen, og jeg lever enda.


Kanskje lungekreftblogger mangler fordi de som får lungekreft er såpass gamle at de ikke akkurat er typiske bloggere. Det finnes veldig mange blogger om brystkreft, fordi den ofte rammer  yngre mennesker.

Jeg har fulgt med noen bloggere i disse årene, og det er så trist, flere av dem er døde nå. De som ikke dør, de slutter bare å blogge. Da kan det jo nesten se ut som om at alle som får kreft, og blogger om det, dør etter noen få år. Heldigvis er det ikke slik, mange lever, og lever godt etter behandling og friskmelding.

Jeg har de fleste leserne mine via kreftforeningen.no. Der var det for en tid tilbake noen spørsmål om disse tingene, skal man slutte med innlegg når man har blitt frisk? Meningen var ganske tydelig, man skal ikke det. Jeg fikk tydelig beskjed om å fortsette, det er oppmuntrende for mange å se at også med den fryktelige diagnosen jeg fikk så er det mulig å ha et godt liv etterpå!

torsdag 10. mai 2012

Tanker

Jeg har nettopp vært innlagt på sykehus igjen, og der har det blitt noen spørsmål som har dukket opp. I forbindelse med at legene skal finne ut hva som feiler pasienten, så er det litt av hvert man må tenke igjennom, og her kommer da problemet.


I hverdagen så prøver jeg å ikke tenke på at jeg har vondt her og der, og at det og diverse kanskje ikke fungerer som det skal. Jeg rett og slett fortrenger slikt, for å ikke bli bekymret. Har man hatt kreft så er den STORE tanken i hodet at det kan ha spredd seg til andre steder i kroppen, og da kjenner man etter hele tiden, i verste fall. Min metode er da å fortrenge slikt, forsøke å bagatellisere det, ikke være Hypokonder i særklasse.  Rett og slett gjøre som Tarzan-katten på bildet her, lukke øyne for ubehagelige tanker.

Når man da havner på sykehus og blir intervjuet om alt mulig så kommer problemet, at ting har blitt fortrengt. Når legen spør meg om jeg har hatt vondt i hodet så svarer jeg, nei da, langt i fra, det pleier jeg ikke å ha. Etter legevisitten, når jeg får tenkt meg om og kjenner etter så vet jeg jo at jo visst har jeg hatt vondt i hodet. Det hender jeg våkner av det om morgenen til og med. Hvordan kan jeg da prestere å si til legen at nei da, vondt i hodet nei, det har ikke jeg?

Det er en balansegang dette her, hvor mye skal man tenke på og hvor mye skal man fortrenge? Mange ”vondter” er jo ikke farlig i det hele tatt, det farligste kan vel være å gå rundt og tenke på det hele tiden, og bekymre seg.


Jeg fant et blogginnlegg om tanker, legger ut linken HER, mye å tenke på når det gjelder tanker………








onsdag 9. mai 2012

Tryg Forsikring

Tryg forsikring, det er toppers

For en tid tilbake byttet vi forsikringsselskap, fra Gjensidige til Tryg. Dette gjorde vi fordi det lokale gjensidige-kontoret her skulle legges ned. Når vi ikke lengre hadde den lokale og nære tilknytningen så ble det pris som valgte for oss i første rekke. Vi sparte mange kroner i året på å bytte, skulle vel ha gjort det for lenge siden, men så var det det med den lokale kontakten da.

Uansett, nå var jeg litt spent på hvordan det ville bli med vår avlyste reise til Kypros. Vi skulle vært i solen på Kypros nå, hadde billett fra mandag 7. mai og skulle være til 14. mai. Dette var jo litt vanskelig ettersom jeg var innlagt og syk på reisedagen.

Nå har jeg nettopp tatt en telefon til Tryg, og du verden for en service. De setter inn beløpet på min konto nå straks, og jeg må ta vare på legeerklæringen og billetter i en viss tid i tilfelle de skal ha tilgang på dem. Og alt dette ordnet på et blunk pr telefon!!

Dette selskapet kan absolutt anbefales og mer info finner du her!!

tirsdag 8. mai 2012

PC-veneflon og ny diagnose



Jeg er hjemme igjen, det ble 8 dager på Ahus. På trivelige Ahus Hotell denne gangen også.  Jeg fikk faktisk litt problemer med veneflonen, den man putter fast i hånda og kjører antibiotika inn i. Vi fant ut at jeg burde hatt en spesialvariant. Det nytter ikke å sette noe i et bevegelig håndledd/hånd hos meg som klaprer på dette tastaturet store deler av dagen, he he. Den lille slangen som går inn i blodåra fikk et hull akkurat i ”knekken” og var dermed ubrukelig. Dette skjedde to dager på rad og en slik veneflon skal nå helst vare tre-fire dager. Men men, kuren var jo straks over så det ble med piller den siste dagen.  (Bildet her er ikke min hånd med min veneflon).

Den nye diagnosen tror jeg på, den forklarer så mye som har vært så underlig i den siste tiden. Mange biter har falt på plass. I tillegg til å behandle en infeksjon med antibiotika i de øvre luftveier som de kaller det, så har de tatt veldig mange blodprøver og tester og kommet fram til et resultat. Mange sykdommer har blitt ”avkrysset” og fjernet fra mistankelisten. Polymyalgia rheumatica (muskelgikt) har de kommet fram til at jeg antageligvis har. Beskrivelsen høres noe dramatisk ut, men den kan ”brenne ut” og kortison er medisinen. Mer om dette finnes HER

Jeg synes vel egentlig at jeg hadde diagnoser nok, jeg ønsket meg ikke akkurat flere å velge i. Men med alle disse infeksjonene og for høye verdier både her og der, så er det en lettelse å vite at kanskje dette kan være noe som faktisk går over og gjør livet lettere for meg. Enda en bit i puslespillet lå i posten her da jeg kom hjem i dag. Fastlegen hadde sendt meg til røntgen på grunn av de voldsomme smertene mine i hofter og lår. Jeg var jo redd for slitasjehofter som det finnes så mye av i min familie. Denne undersøkelsen viste: ”Normal benstruktur i bekkenet med normale åpne iliosacrelledd og normale hofteledd uten tegn til arthrose. R: Intet patologisk påvist.”

Jeg skjønner nå, med den ny diagnosen hvorfor smertene forsvant etter kun en dag med prednisolon (kortison).

Nå skal fastlegen holde øye med senkning/kortisonmengde. Så håper jeg at blodprosenten stiger etter hvert, og at pusten blir bedre. Og så får noen se til å utvikle en enkel veneflon som tåler at datafreakere klaprer i vei på tastaturet, uansett plasseringen på hånd eller arm…….



søndag 6. mai 2012

De minste

På Ahus hotell er det to avdelinger. I 1.etasje er det rom for pasienter og pårørende. I 2, etasje er det barselhotell. Nå skal jeg ikke begi meg ut på noen forklaring på ting jeg ikke vet så mye om men jeg tror at de som har hatt en grei og normal fødsel og mor og barn er friske og kjekke da blir de overført hit.  Mamman på bildet her til venstre vet jeg ikke navnet på, men hun godkjente at jeg la ut bildet her på bloggen.


Vi møtes i spisesalen flere ganger om dagen, de aller minste blir trillet rundt i ”plastkasser” på hjul, og som oftest er både mor og far her. Det er ikke mye skriking på disse våre aller minste. Til frokosten var det hele syv små i dag, og den ene som gråt ble straks lagt til puppen hos mamman sin.

Tenk for en forskjell dette er fra da vi fikk barn på 60- og 70-tallet! I dag er familien samlet, og bor på samme hotellrom. De har sine pleiere borte i gangen de også. Barnet er hos sin mamma hele tiden, fra det øyeblikket de blir født. Og pappan får også bli kjent med den lille.

Da vi fikk barn ble barnet tatt fra oss etter at vi en kort stund fikk lov å telle fingre og tær og ellers sjekke det nødvendige. Etter 12 eller 24 timers ”hvile” (husker ikke helt) så fikk vi inn barnet for amming…… Ellersnbestod dagen i at vi fikk ammetider hver 3. eller 4, time, og barnet ble båret inn og ut igjen. Det var vel noen timers opplæring i bleieskifte og bading også.

Collet Morsmelkerstatning ble en ganske vanlig vare i handlekurven etter at vi hadde vært hjemme noen dager. I dag lurer jeg faktisk på om ikke den adskillelsen vi ble utsatt for på sykehuset ødela veldig mye for ammingen på den tiden, for mange av oss. Likeså den strenge 4-timerssyklusen som var så viktig. Takk og pris i hvert fall for at jeg unngikk den ”liggepåmagen-trenden”. Da jeg fikk mitt fjerde barn var de begynt med det, men som en erfaren mamma den gangen fant jeg det som helt håpløst å legge den lille babyen på magen i senga og vogna.

Man blir litt nostalgisk av å sitte å se på alle disse nyfødte hver eneste dag, flere ganger om dagen, og det kommer mange tanker!

Da jeg fikk mitt første barn, i 1966, fikk jeg plass på et privat fødehjem eid av Røde Kors. Her måtte det fremvises vigselsattest for å slippe inn. Barnefaren fikk lov å være til stede hele tiden, Han fikk da selvfølgeig ikke overnatte, men kunne komme og gå omtrent som han ville.  Oppholdet var en hel uke og det kunne vel omtrent sammenlignes med hotellopphold dette.. Men også der var det hvileregelen og de små ble ”oppbevart” i egne rom. Da jeg skulle ha det neste barnet var vi flyttet, til Stavanger, og jeg fikk omtrent panikk da gubben fikk overlevert mine klær og beskjed om å komme tilbake neste dag. Hjelp!! Dette var et offentlig sykehus, men jeg hadde trodd at han kunne være der hele tiden. Jeg tror vel at jeg uttrykte at da ville jeg også hjem igjen, men det gikk jo selvfølgelig ikke an.

Jeg var ikke ukjent med små babyer før jeg fikk mine egne. Det var jeg som lånte alle naboens små, trilla dem og stelte dem. Men jeg kjenner mange som omtrent fikk sjokk da de kom hjem på den tiden, med et ukjent lite vesen de hadde sett hver fjerde time og knapt nok det.

Heldigvis, enkelte ting har virkelig gått framover, jeg blir så glad når jeg ser at også pappaer løfter opp sin lille baby der nede i spisesalen!

lørdag 5. mai 2012

Ahus Hotell

Jeg har nå etter hvert, kanskje dessverre får jeg vel si, prøvd ut mange avdelinger her på Ahus siden jeg fikk diagnosen lungekreft sommeren 2009.

Det er ikke hver gang og hele tiden jeg er veldig veldig syk. Den gangen i korridoren (som du finner her) var jeg skrekkelig dårlig.  Disse oppholdene, i korridoren og på hotellet må vel også beskrives som absolutt i hver sin ende av en skala.

Jeg har nå vært her siden mandag og nå snakker legene om noe slags muskelgikt som også gir forhøyet senkning. Jeg håper inderlig at de finner ut av dette, slik at jeg snart kan begynne på nytt, etter kreften. Det har vel omtrent vært en sammenhengende sykdomsperiode de siste tre år (nesten).

Jeg skal ikke skrive så mye mer om mitt tilfelle denne gangen, heller beskrive Ahus Hotell:

Som det står i hotellmappa her:" Ahus Hotell er et godt, trygt og tidsmessig tilbud til deg som ikke trenger 24 timers tilsyn og pleie i sykehuset".
Bare det å få det tilbudet gir en straks en følelese av : ”takk og pris” jeg er ikke så veldig syk denne gangen!

Transporten fra akuttmottaket til hotellet foregår under jorden, med golfbil.  Dessverre fikk jeg ikke tatt noe bilde av denne, men det var en morsom transport, og det var spennende å se denne underjordiske verden med mennesker, korridorer, og så disse små vognene som pusler seg framover på egen hånd. Det er mange slike på Ahus. Jeg undres virkelig på hvor da skal, hva de gjør og hvem som styrer dem?

På hotellet blir vi møtt av en sykepleier i resepsjonen, får utlevert nøkkelkort og blir fulgt til hotellrommet. Det lyser ikke akkurat ”sykehus” her. Trivelig rom, fine gardiner, sofa, ekstra seng til overnattingsgjester, leselys, tv på veggen og ikke minst, bilder på veggene. Merkelig møte her for meg, med bildet på mitt rom. Da jeg fikk Kols og var mye syk og måtte ”gi opp” og selge regnskapskontoret mitt, så hadde jeg akkurat maken bilde på veggen på kontoret mitt. Og det var så trivelig på det kontoret!! Motivet på bildet er et fyr med bygninger langt ute til havs. Jeg føler meg hjemme her.

Det finnes en kleskode her, det står om den i det hotellheftet som ligger på skriverbordet. Det er nok ikke alle som har lest det. ”Det er viktig for oss at våre gjester trives og opplever en hjemlig atmosfære. Mange spør oss hvordan de skal kle seg når de er på hotellet, og vi svarer at du skal kle deg i det du føler deg komfortabel i, men ikke nattklær/morgenkåpe. Vi ønsker å ha et friskt fokus, spesielt i hotellets fellesarealer.”

Det finnes bokhyller overalt, i korridorer, i resepsjonen og i kafeen, et rikholdig bibiliotek. Jeg har lest ganske mange allerede. Jeg tror de har DVDer til utlån i resepsjonen også. Resepsjonene er åpen 24 timer i døgnet, dvs vi kan kjøpe saker og ting, godterier og mat hele døgnet der. Det burde vel ikke være nødvendig å kjøpe mat, men jeg vet nå ikke helt det da:

Restauranten ligger en etasje ned. Frokost og lunsj er helt greit. Der finnes en veldig bra salatbuffet hvor man kan sette sammen sin egen yndlingssalat. Men middagen……..…i går kveld, fredag kveld feks, det er buffet, og de første beholderne inneholdt blomkålblanding, kokte poteter, ris. Da var det igrunnen spennende hva som skjulte seg under de neste lokkene! Men i all verden, Lasagne i den neste og scampi i de to siste!! Nå er kanskje jeg ikke helt bevandret uti sammensetninger av matretter for tiden, men synes vel at her var det noe som manglet. Lasagne, kokt potet og varm blomkålblanding? Nei…….. Scampi på pinne og kokt ris? Tja det kunne vel ha gått hvis man liker varme reker. Nei, det ble Lasagne og vanlig kald salat. Det smakte godt det, men jeg undres på hvorfor det var kokt potet der, og varm blomkålblanding? Det er noe som ikke stemmer med den middagsbuffeten på dette hotellet! De tre foregående dager har det hver dag vært noe hvit fisk, ikke torsk, men noe annet med en merkelig konsistens. En dag var det karbonader med løk, høres vel godt ut, men karbonader skal være tydelig stekte, disse var kun oppvarmede dvs kokt! Jeg spiser mye salat her forstår dere……..

Vi blir medisinert også, flere ganger i døgnet får jeg antibiotika intravinøst. Sykepleierne kommer innom med medisiner bare rett som det er. De har forresten andre uniformer her enn de har på sykehuset. Her har de jakker/overdeler som er lyseblå/stripet. Klart de må være annerledes, dette er da et hotell! Men på et hotell spør de vel ikke blidt om vi vil ha tilsyn om natta? Det gjør de her.

Ekstraseng



Inngangen til hotellet, dette er det gamle Nye Nord-bygningen

Trappetrim, det hender jeg tar trappa opp igjen, ikke bare ned.

Til salgs i resepsjonen, jeg fikk en slik av min søster, de er nydelige!


tirsdag 1. mai 2012

Innlagt igjen

Ja så var jeg innlagt igjen da, men denne gangen, denne gangen har jeg tro på at noen kanskje finner ut av mine stadige infeksjoner som tapper meg for både krefter og humør.


Det er vel omtrent 2 uker siden jeg ble innlagt med fryktelige smerter i høyre side, og jeg trodde det var ribbeinsbrudd. Det var det ikke men det var jo selvfølgelig en infeksjon jeg da fikk behandling for. Etter fem dager innlagt og ca en uke hjemme så var det like galt igjen. Da hadde jeg hatt en fryktelig lørdag og søndag med store smerter, og CRP var steget noe voldsomt. Min fastlege på Sørumsand Legesenter fikk meg lagt inn igjen ganske så raskt.

Her på Ahus har de heller ikke somlet nei, jeg har vært både i røntgen og i CT-røntgen, og masse prøver har blitt tatt. Kjempegode nyheter på CT, det var IKKE blodpropp i lungen, der var heller ingen kreftsvulster som hadde dukket opp. Det er jo spøkelset for alle kreftpasienter det, at kreften skal ha spredt seg til nye steder.

Legen som var innom i dag fortalte meg at jeg muligens hadde betennelse i lunge/brysthinnen. Det er veldig smertefullt, ja takk det kan jeg godt tro at det er. Uansett, nå får jeg en skikkelig antibiotika-kur som skal ta knekken på det meste, og jeg skal ikke mase meg ut herifra denne gangen. Nå skal jeg bli til de kaster meg ut. Jeg ligger ikke i korridoren denne gangen, men på HOTELLET!!! Jeg skal skrive et eget innlegg om det.

I dag føler jeg meg allerede mye bedre. Det psykiske har også stor betydning selvfølgelig, men smertene er ikke voldsomme lengre, og jeg nyter det. Og jeg nyter det at CT-røntgen ikke viste noe galt med min eneste lille lunge……….