lørdag 28. januar 2012

Søpla flyter!

Nei, vi finner oss ikke i dette lengre! Nå må det snart være slutt!! Nå skal det ikke spares på alt innen helsevesenet. Kan dere høre oss?? Hallo !!! Leder Geir Teigstad sier at det er iverksatt tiltak for å bedre på det!! Har vi hørt det før? IVERKSATT TILTAK FOR Å BEDRE PÅ DETTE!! Det betyr faktisk ikke noe, det er en setning som disse ”noen” lærer på kurs, hvordan beholde jobben sin uansett resultat!

I denne reportasjen var det en smart dame (til og med professor) som pirket bort i noe som vi alle kanskje skulle konsentrere oss om? Har vi for mange sjefer og direktører innenfor visse områder i Norge i dag? Jeg har i lengre tid lurt på hvem det egentlig er som styrer dette landet, og kanskje vi nærmer oss noe snart? Jeg tror ikke fru helseminister eller direktør har så veldig mye bakgrunn for å stå i beste sendetid og fortelle at dette blir dagsbøter ja, for dårlig renhold, bare pass dere!! Det må jo selvfølgelig være noen som har fortalt henne at det er dette hun skal svare på ubehagelige spørsmål. Ja hun har ikke sagt det om renhold, bare om korridorpasienter selvfølgelig, men det kommer nok snart.

Klippet fra TV”s reportasje i nyhetene i kveld lørdag kl 2100:

’– Bedre å spare inn på direktører

Pasienter med åpne sår risikerer å bli smittet på grunn av møkkete legekontor på Ullevål sykehus.

Oslo universitetssykehus har nå så dårlig råd at legekontor kun blir vasket en gang i måneden, og nå skal de kutte enda mer i renholdet.

Professor i smittevern, Bjørg Marit Andersen, sier til TV 2 at dette setter pasientene i fare, fordi legene drar med seg skitten inn i operasjonsstuene

– Det er helt hårreisende at det er renhold det skal spares på, det hadde vært mye bedre å spare inn på noen av direktørstillingene? Da kunne de kanskje holde mange renholdere i sving på deres lønn, sier Bjørg Marit Andersen til TV 2.

På spørsmål om hvorfor dette kan skje, svarer leder Geir Teigstad i Oslo sykehusservice:

– Vi synes ikke det skal være slik som denne reportasjen har avdekket, og har iverksatt tiltak for å bedre på det, sier Teigstad.

Samtidig bekrefter han at det skal kuttes ytterligere i budsjettet for å spare penger.

Her finnes hele reportasjen:

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/soepla-flyter-paa-sykehusets-legekontor-3694899.html

Hvor lenge skal vi lese og høre slikt om helsevesenet vårt i dette et av verdens rikeste land?

fredag 27. januar 2012

Lett å puste i dag......

Jeg er så utrolig bra og fin i pusten!! Jeg skjønner ikke hva de har gitt meg her. Vel er jeg dopet pga av ribbeinsbrudd, men det skulle jo ha virket på motsatt måte, at jeg ble sløv. Jeg raser bortover korridoren her som en vind, med rullator og greier. Trappa ned og opp til og fra kiosken gikk som en røyk, rene Lanzarote-tempoet!


Det gir meg håp om at den ene lungen min kan mye hvis den får riktig behandling, men det er vanskelig å skjønne hva som skjer…..

Jeg har jo fått mye kortison, den er vel snart på det nærmeste trappet ned nå. Kan det være det? Uansett, jeg nyter det! Jeg har fremdeles ”anfall” av utmattelse, og da er det bare å legge seg ned og sove. Det var vel i en slik tilstand legen her bestemte seg for at jeg skulle få bli her på Stensby Sykehus til mandag, og det kjennes veldig bra ut.

Jeg lurer litt på om jeg skal skrive ned, beskrive hvor syk jeg egenlig har vært denne gangen, eller om jeg skal fortrenge det? Kanskje det kan være lurt å skrive det ned, for å ta det fram en annen gang, for å gi meg selv håp og tro om at det også denne gangen vil gå over? Hva ville en psykolog ha rådet meg til?

mandag 23. januar 2012

Ribbeinsbrudd igjen....

Så ble det ribbeinsbrudd igjen da, ikke akkurat uventet. Like vondt som før. En god ting er jo at hosten begynner å gi seg. Det er vanskelig å trekke pusten så dypt som jeg burde. Men ja ja, jeg kan jo tenke tilbake til en annen gang jeg hosta på meg ribbeinsbrudd og måtte sove i stressless-stolen hjemme fordi det var umulig å komme seg opp og ned i senga. Den senga hjemme er skiftet ut for lenge siden, har så klart fått seng med motor nå.


Her på Stensby er det gode senger, og tempurmadrass. Har aldri ligget på en slik en før, det fungerer veldig bra, kanskje jeg skal investere i en slik hjemme også? Jeg ligger liksom så godt at jeg tør ikke røre meg, he he, og det er vel heller ikke så lurt. Det går nok framover dette og, men ribbeinsbrudd blir jo verre og verre i noen dager før det blir bedre……..Uansett, det går mot lysere tider og solen skinner på et nydelig vinterlandskap utenfor vinduene her.

Kanskje jeg skal lage en lysbildevideo i dag? Fra Lanzarote kanskje. Eller til en av våre melodier fra en av våre CD-er? Det gjør ikke vondt å sitte her med pc på fanget. Nå skal jeg straks be om smertestillende medisin, så får vi se hva dagen vil bringe.

fredag 20. januar 2012

BARNDOM I NORD

 Bildet er hentet fra: norge.vingar.se

Et av mine barnebarn skulle skrive en oppgave på skolen om myter, og da husket jeg at jeg hadde skrevet ned noen barndomsminner på hjemmesiden vår. Jeg legger ut historien her på bloggen, det kan være godt med litt avveksling fra sykdom, influensa, hoste og ribbein, he he, og heller ”kose” seg med spøkelser og ekkelt nordlys!

Jeg ble født i Mosjøen søndag 29. juni 1947. Det var Sangens og Musikkens Dag og i det hornmusikken passerte hushjørnet  ble jeg født, hjemme i stua som vanlig var på den tiden. Dette husker jeg selvfølgelig ikke, men min mamma har fortalt det. Det rare er at det i grunnen er sang og musikk som har preget hele mitt voksne liv. Ikke som utøver selv, men i miljøet rundt meg, med mann, barn og svigerbarn . Jeg er den yngste jenta i familien, og har tre eldre søstre. Etter meg kom det to gutter, den første døde i en alder av 10 måneder.

Da jeg ble født bodde vi rett under Øyfjellet, i Elvegata. Det var et stort hus, og det var leieboere i deler av 2. etasje. Det var en stor hage rundt huset, med gjerder og port. På den ene siden var gata, og på den andre siden var Vefsna, den store elven mellom oss og Øyfjellet.

Det jeg husker av elva som veldig liten, var at den var skrekkelig farlig, og tok et liv hvert år. Hvis det gikk et år uten at noen druknet, gikk det med to det neste. På den andre siden av denne farlige elven gikk det digre Øyfjellet 814m rett opp. Der raste det innimellom, og det ble fortalt at en gang skulle det rase noe aldeles fryktelig, det fantes spådommer om det, selvfølgelig. Jeg trodde forresten at fjellet var akkurat like bratt på den andre siden, og at der lå Amerika. Stor var min forundring da jeg og en venninne klatret opp Trongskaret i påsketider, i småsko. Oppå fjellet var det nesten flatt bortover. Heldigvis var der andre turgåere der, så vi vandret i samme retning som dem, bortover og ned i Øydalen. På en fjellvegg risset folk inn navnene sine og datoen. Det gjorde vi også, og godt var det, for da vi kom hjem var det ingen som ville tro at vi to småjentene hadde vært på fjelltur, alene, og i småsko. Vår historie ble bekreftet da noen kontrollerte våre underskrifter der oppe. Det er nok fra sånne tilfeller at ordtaket "Lykken er bedre enn forstanden" ble født.

Jeg var nok et engstelig lite barn der opp i nord, tror jeg. I mitt liv her på Østlandet er jeg i hvert fall sjeleglad for at jeg og barna mine, da de var små, kunne unnslippe alle disse forferdelige historiene som var en del av dagliglivet nordpå. For eksempel nordlys, jeg kan ikke fordra nordlys den dag i dag. Det var en SANNHET i min barndom at hvis vi gikk ut på trappa en kveld med nordlys, og viftet med noe hvitt…DA BLE VI BORTE, TATT AV NORDLYSET !!!! Helt sant var det jo også at en gutt hadde gjort dette, og det var bare gummistøvlene som stod igjen på trappa!

Og så alle spøkelsene da, som voksne folk snakket om med den aller største selvfølgelighet og skrekkfryd. Jeg tror forresten det er slik enda nordpå at slike historier farger hverdagen for mange, litt spenning her og der gjør noe med mange!!! Julebukker var også noe skrekkelig skummelt som lurte rundt i mørket, under vinduene, før jul. De var der ene og alene for å lure på oss barna, og se om vi var snille.

Vi flyttet fra Elvegata da jeg var fem år, og vi flyttet på landet. Det var ikke så langt utenfor byen, men vi bodde i et bittelite hus mellom to gårder. Av og til, i sommernetter løp det "flokker" med hester rundt huset vårt. Kanskje det bare var noen få?? Jeg husker det som svære flokker med ville, svære farlige hester.

Jeg måtte gå på en annen skole enn den mine søstre gikk på. De gikk på skolen i byen, og jeg måtte gå på "Sentralskolen", og der var hovedmålet nynorsk. De aller fleste elevene kom med skolebuss fra distriktet rundt Mosjøen. Min første skoledag husker jeg fordi jeg gikk inn på den første og beste bussen da dagen var slutt. Sjåføren kjente selvfølgelig de fleste, og fikk meg av bussen igjen, men jeg syntes det var ganske urettferdig at jeg måtte gå til og fra. Skoleveien kunne være ganske tøff om vinteren, med holke og storm. Da kunne det være vanskelig å holde seg på veien. Det hendte at vi måtte krype bortover. Hvorfor i all verden ble vi ikke hjemme når det var et slikt fryktelig vær??

Vær, ja, i Mosjøen kunne det variere ganske mange grader i løpet av få timer. Det hendte at vi gikk på skolen i 20 minus og "kartankæ" (var ikke det navnet på våre Nesnalobber?) på beina. Da var det ikke noe særlig å vandre hjem i silregn, plussgrader og speilblank is.

Jeg. som de fleste gikk på søndagsskole, i alle fall i en periode. Jeg husker godt hvorfor jeg ikke ville gå dit mer, de løy der. En gang ble vi fortalt at det skulle vel skje at Jesus kunne krype inn i et lite hus som stod på en plate på et bord, og det skulle skje neste gang. Vel, det var selvfølgelig bare tull, men jeg ble så skuffet at jeg husker det fremdeles. Tenk at de voksne kunne lyve slik?? De fant på en unnskyldning som jeg ikke trodde på, så det var det, ikke mer søndagskole for meg.

Det kan vel hende at det dukker opp flere minner her på ”minnesiden” etter hvert.

torsdag 19. januar 2012

Tusen tusen takk til alle fjesbokvenner og bloggvenner

Tusen tusen takk, alle mine facebook-venner og bloggvenner. En uke innlagt på isolat, men ikke isolert! Takket være dere alle sammen som har kommentert og trykket Liker på bilder, statuser og blogginnlegg så har jeg hatt følelsen av å ha hatt kontakt med dere alle sammen. Ja det er jo ikke bare en følelse, jeg HAR jo hatt kontakt med dere. Jeg har fått tilbakemeldinger og gode ønsker. Jeg tror nesten ganske sikkert at dere har spart meg for både psykolog og mange valiumer. Er det ikke flott at slike muligheter som dette finnes? Og at gamlinger som meg kan bruke de såkalte sosiale medier? Supert.


Nå er jeg på Stensby Sykehus, og dette er en avdeling av Ahus. Hit kommer vi når vi blir litt friskere og ikke trenger så mye behandling som vi fikk tidligere. Her er det godt å være, og jeg har allerede gått noen meter i korridoren og det gikk veldig fint. Nå får dere alle krysse fingre og tær for at jeg ikke skal hoste på meg ribbeinsbrudd igjen. Jeg har en skikkelig hostedag, og stemmen er omtrent borte, men uansett, JEG PUSTER!!! Til og med uten hjelp!

Og jeg er sulten og gleder meg til middag. Enerom har jeg også fått, egentlig et isolatrom, hmm i tilfelle jeg må isoleres igjen…..Uansett, koser meg med dette, kan se på TV og hoste og harke uten å forstyrre noen, det kjennes bra ut.

tirsdag 17. januar 2012

Isolat på Ahus

Isolat, det er ikke enkelt. Begrepet er vel godt kjent i forbindelse med en annen hendelse i Oslo, der en viss person havnet i isolat. Det finnes isolat på sykehus også. Da jeg var under cellegiftbehandling havnet jeg hver eneste gang på isolat. Det var fordi mitt immunforsvar havnet på null, og jeg måtte beskyttes fra omverdenen for å unngå infeksjoner.


Nå derimot, er det helt motsatt. Jeg er isolert for at ikke andre skal få smitte fra MEG! Jeg hadde tatt alle vaksinasjoner som ble tilbudt for influensa og lungebetennelse. Holder det godt vedlike hvert år. Og så går jeg hen og blir smittet av et influensavirus som det ikke er vaksine mot! Med kun en lunge og Kols er ikke det så veldig lurt. Vi har jo levd litt farlig de siste ukene, men likevel. Fire uker på Lanzarote før jul, besøk fra Japan, Sverige og Bergen i jula. Masse folk i huset, og store selskaper i julen. Så klart, finnes der noen virus så er det ikke lett å unngå dem. (Men moro var det likevel)

Men det var jo isolatsituasjonen jeg skulle fortelle om. Jeg ble lagt inn her på fredag, i dag er det tirsdag. Etter et døgn i korridoren som jeg har skrevet om HER havnet jeg på isolat. På døren utenfra henger det en stor plakat, jeg vet ikke hva som står på den, kanskje DANGER, Fare, hold dere vekk?

Der ute finnes også gule frakker, munnbind og hansker som alle må ta på seg før de kommer inn hit. Det gjelder både sykepleiere, lege, fysioterapaut og gjester. Etter endt besøk her kastes alt dette utstyret i en gul søppelsekk som står ved døren her inne på rommet Her er ikke Gult Kult, her er gult farlig ser det ut som.

Matserveringen er også litt spesiell. Jeg får all maten servert av disse gulkledde personer, jeg kan jo ikke se forskjell på dem når de er så kamuflert. Her serveres det ikke på porselen og glass, men papptallerken og plastkrus/bestikk, fordi alt skal kastes i den gule sekken etterpå. Det har hendt, kanskje ved en feiltagelse (?) at jeg har fått mat servert på porselen, på serveringsbrett, men da må alt pakkes inn i en gul pose før det fjernes fra rommet. Jeg har ”tigget” meg til et glass av ”glass”, så får de heller kaste det etterpå, vannet er så mye bedre i et glass-glass enn i et plastglass. Jeg forsøkte meg på å få kaffe i krus også, men skjønner at det blir litt for komplisert.

Når man er fryktelig dårlig, så er det ikke så mye man orker. Eneste avveksling er når noen av pleierne kommer innom. De er vanskelig å skjelne fra hverandre, ettersom de er likt kledd i gule frakker. Det gir meg veldig dårlig samvittighet når de må jobbe i det utstyret, og med hansker. Det må da være vanskelig å ta blodprøver, og finne blodårer med hansker på? Varmt blir det jo også for dem. Ettersom man er så dårlig som jeg var her de første dagene, så må man jo ha hjelp til alt mulig. Med flere senger på korridoren, og mange på isolat så sier det seg selv at pleierne kan ikke komme flyende med en gang vi drar i den røde snora. Og så må de jo kle på seg alt utstyret også.

Jeg trodde det var min sykdom som gjorde meg så deprimert og fullstendig nede, og selvfølgelig var det en medvirkende årsak, men de forteller meg har at slik isolasjonen også spiller veldig inn på psyken.

I dag er jeg litt mer oppegående, og jeg orker å skrive blogg bl annet. Jeg orker å se på TV, og i grunnen så har jeg mye å foreta meg her inne i dag. Jeg har masse lesestoff, jeg har min mobil, jeg har internett på egen pc. Internett her på Ahus er bra nok for vanlig surfing og avislesing, men skal man legge ut blogg med bilder, kommentere på facebook eller se på web-tv så er nettverket for dårlig. Jeg har nå koblet opp på min mobil istedefor, og det fungerer mye bedre. Jeg fikk nettopp låne en ny bok, gleder meg til den. Jeg har til og med meg strikketøy, men det har jeg ikke orket å ta fram enda

Innimellom blir jeg helt utmattet selvfølgelig, og da er det bare å legge seg ned. Men jeg tenker jo litt på, hva skulle jeg ha gjort her inne når jeg frisknet til, uten alt dette som jeg driver på med? Jeg vet at veldig mange får skikkelige problemer med å være isolert på denne måten. Innimellom nå så synes JEG faktisk det er godt. Merkelig. Kanskje jeg er så redd for korridoren at så lenge jeg er her inne på rommet, så er det trygt?

Etterpå. Hva skjer da? Jo, jeg kanskje må på korridoren, huff, nei, håper ikke det blir slik. Jeg blir antagelig overført til Stensby Sykehus når de ikke lengre har noen behandling for meg her. Ettersom dette er virus, så må det bare gå sin gang, pencillindryppet er tatt bort, det hjalp vel ikke. Egentlig er det litt skummelt å tenke på, godt at jeg kunne lulle meg inn i den tryggheten jeg trodde var der: Jeg får pencillin, jeg blir frisk igjen……… Sykepleieren fortalte meg nå at det kommer inn veldig mange pasienter nå, med influensa. Rommet mitt her er vel allerede tinget bort, smittefarlige pasienter kan ihvertfall ikke ligge i korridoren.

lørdag 14. januar 2012

I korridoren

Krigssone? Jeg har aldri opplevd krig eller store katastrofer. Film og bilder har man sett, på TV. Det å komme inn i en korridor på Ahus, torsdag 12. januar, 2012, Lungeavdelingen, sengepost 3, 4. etasje er vel ikke akkurat som å komme inn i en krigssone. Likevel, der er noe, - noe som er helt, helt galt, det skal ikke være slik i Norge, et av verdens rikeste land, på et topp-moderne sykehus! Det synsinntrykket man får, av ROT, senger langs hele korridoren som faktisk er ganske smal enkelte steder. Det ligger plastposer under sengene, med pasientenes klær i. Ja hvor skal de ellers oppbevares? Noen få skjermbrett på strategiske steder. Det er ikke plass til skjermbrett heller, men kjekt å ha i fotenden av senga likevel. Og så kan man slenge vinterkåpa over skjermbrettet, den kåpa som ikke fikk plass i plastposen under senga. Noen har fått utdelt nattbord også, men de må flyttes hvis en seng, båre eller noe annet stort skal trilles forbi. (Brannforskrifter? De gjelder vel ikke i unntakstilstander som her) I fotenden av senga ligger veska, ryggsekken eller hva man nå har med seg av bagasje.


Toalettbesøk:
Selv om man ligger i korridoren, så må man et nødvendig ærend en gang i blant. Egentlig burde alle som en fått lagt inn kateter. Dette er lungeavdelingen, og hovedproblem – dårlig pust og dårlig bevegelseskapasitet. I korridorene på Ahus finnes ingen toaletter, fordi det skal ikke være pasienter her, nemlig. Så derfor må man inn på nærmeste pasientrom for å låne toalettet. Og damer låner hos damer og menn hos menn, greit nok. Men kanskje ikke? Rundt meg var det bare mannerom – og ganske mange meter til nærmeste damerom. Mitt problem, en av grunnene for å bli innlagt, jeg kunne ikke bevege meg stort mange meter. Ja ja, bare å kreke seg av gårde. Nytter ikke å ringe på hjelp, her finnes ingen røde snorer på korridorsengene. Med dårlig pust kan man ikke rope heller. Og bekken midt i korridoren? Ikke tale om! Jeg observerte en litt eldre dame to senger bortenfor meg, hun satt på sengekanten, uten pyjamasbukse, men med stor bleie. Hun spiste frokost. Uverdig.

Natten:
Det er veldig greit å bli dopet litt ned, hvordan skulle man ellers klare å sove i en korridor med fullt lys på, mennesker som traver forbi, pårørende som har en alvorlig syk slektning liggende vis a vis. Men selv med sovetabletter så nytter det ikke alltid, det blir en urolig natt, med veldig mange tanker. Når så en av pasientene på morgenen roter rundt og leter etter mannen sin, som selvfølgelig er hjemme i sitt eget hus, så er liksom situasjonen komplett, som tatt ut av en slags film.

Vask og stell:
En pleier kommer og spør meg om jeg vil vaske og stelle meg litt etter natten? Å ja gjerne det! Men hmm midt i korridoren? Ja ja, bluferdigheter kan man ikke ha i en ”krigssone”. Vaskefat på nattbordet, og vaskeklut, det føles i hvert fall bedre en liten stund selv om det bare blir trynevask.

Rangordning:
Jeg observerte ganske rakst at her var en rangordning som ble overholdt ganske så nøye. De aller sykeste ligger på enerom. De som er litt mindre syk ligger på to-mannsrom. De som er friskest ligger i korridoren der den er trangest. De som er litt mer syk enn de friskeste ligger i korridoren der den er bredest (da blir de ikke skubbet til så ofte). Jeg havnet til slutt i korridoren der det var trangest, og var fornøyd med det, konklusjon, jeg er ikke så syk likevel!!
Det er betryggende å se at alle blir tatt vare på, uansett plassering. Den kvelden jeg lå der, var det en meget syk pasient vis a vis min seng, på enerom selvfølgelig. Alle ressurser ble satt inn der, og ja, betryggende å se at i slike forhold som her, så makter både lege og sykepleiere å gjøre jobben sin aldeles utmerket, og med et øye for alle andre også. Flere ganger var min sykepleier borte hos meg og klappa meg på skulderen og ba om unnskyldning for at jeg ble ”glemt”. Jeg følte meg ikke glemt, men det var veldig strevsomt å ligge der, jeg ble ikke akkurat friskere av det…….og mine medisiner ble veldig, veldig forsinket den kvelden, eller rettere sagt det ble jo natt etter hvert.

Innsparing.
Nå skal jo Helse Øst spare inn mange hundre millioner. Det første de gjør er vel å tømme alle korridorene på Ahus. Det vil vel spare noen kroner. Men hva med oss da? Jeg var lykkelig for at jeg tross alt fikk komme inn og ligge i korridoren. Det kan ikke bli lett for en lege på akuttmottaket å avvise en pasient som trenger hjelp fordi ”noen” har pålagt ”noen” å spare inn hundrevis av millioner.
Jeg så ingen journalister i korridoren, heller ingen fra TV, og i hvert fall ikke noen fra regjeringen. Jeg lurer nå faktisk virkelig på hvordan vår helseminister ville ha trivdes på en korridorplass her? Det var bra at der ikke var noen for å lage reportasje. Den reportasjen er allerede laget, og samfunnet er ferdig med den. Det er ikke plass til dere fra pressen i korridoren! Jeg har skrevet om dette før, du finner det HER, det er vel snart et år siden, har noe blitt bedre? Nei.

Uverdig:
Jeg ser at jeg prøver å lage en liten humoristisk undertone her, men det er bare tull. Jeg gråter når jeg tenker på det synet av den korridoren, de fortvilte pasientene, de uverdige forholdene som nødvendigvis må oppstå. Jeg gråter også når jeg tenker på at dette er så forferdelig galt, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?

Nå er jeg oppgradert, eller er det nedgradert? Ligger på enerom, isolat, influensa, det blir vel et blogginnlegg om det også, når jeg er ferdig med korridorlivet i tankene mine. Jeg har ikke godt av å sitte her og gråte, jeg blir ikke frisk av det.

onsdag 11. januar 2012

Bloggbok

Bloggbok – ikke dumt!! Jeg fant en reklame hvor man kunne få trykket en bok av sin egen blogg, og bestilte. Stor overraskelse i posten! Den var lekker, den hadde innholdsfortegnelse, den hadde fine bilder (mine egne!), den hadde mange spennende artikler og innlegg jeg helt hadde glemt, og det beste, mine voksne barn ville veldig gjerne ha en slik i julegave.
I all hemmelighet så bestilte jeg selvfølgelig flere, skrev melding til hver av dem på første side , pakket inn og det ble årets julegave. I ettertid blar jeg selv ganske mye i min egen bok. Det er så mye jeg har glemt, tanker jeg hadde og tanker som har endret seg. Helt klart skal det bli bok neste år også, i hvert fall til meg selv.

Leveringstiden var utrolig kort, bestilt fra Amerika og i posten min etter bare noen dager. Ikke var det så veldig dyrt heller. Eneste minuset var at bildetekstene var havnet litt her og der, midt inne i innleggene og ikke under bildene. Nå har jeg sluttet med bildetekster, fletter det heller inn i teksten på en måte.

Ikke alle blogger kan brukes til dette. Blogger fra blogg.no for eksempel kan ikke trykkes, bare blogger fra blogspot.com, typepad.com og wordpress.com.  Veldig synd det da, jeg kunne gjerne ha tenkt meg en bok av reisebloggen min som er på blogg.no!

Adressen for bestilling finner du her:

http://blog2print.sharedbook.com/




søndag 8. januar 2012

Ahus igjen....

Ahus har fått mye kritikk i aviser, TV og fra andre bloggere. Jeg har ikke vært nådig jeg heller, mange ganger. Det blir nok mer kritikk også, der er mer på lager hos meg, men det gjelder først og fremst bestyrelsen av økonomien og ikke kritikk av leger og pleiere……de fortjener en skikkelig god kake til pausen sin i dag.

Mange klager over at det er så mange forskjellige leger å forholde seg til, der har jeg vært heldig.

Da jeg ble syk, var det en lege som fortalte meg om hvordan min situasjon var. Legen heter Torill Pedersen. Det var hun som tok seg av og vurderte om jeg kunne klare meg med en lunge. Hun var med da jeg ”løp” på tredemøllen med alskens utstyr for å finne ut av dette.
Innimellom traff jeg henne også på cellegiftavdelingen, og da jeg ble innlagt utallige ganger.

På kontrollene etterpå, først hver tredje måned i 2 år, og nå hvert halvår, så har jeg alltid hatt time hos Torill Pedersen. Det er så godt det å ha en lege å forholde seg til, en lege som har fulgt med hele veien fra den forferdelige starten og fram til nå. Jeg håper vårt ”forhold” får fortsette til jeg blir ”utskrevet”, etter 5 år.

torsdag 5. januar 2012

Jul og hjerterytme

I dag har jeg avsluttet 24-timersmåling av hjerterytmen! Det var ganske spennende, utrolig hva slag utstyr som finnes nå for tiden. I går var jeg inne hos en lege på Majorstuen og fikk satt på dette apparatet som bestod av to slike punkter som når man tar EKG. Ett punkt i siden, omtrent i hjertehøyde, og ett punkt foran omtrent ved hjertet. Den lille flekken foran var festet til en liten knøtteboks, ca 5 cm, boksen hang i en liten snor rundt halsen.  Jeg merket stort sett ikke noe til disse målingene.  Lappene ramla av i løpet av natta, men jeg hadde fått med meg ekstra og festet det hele på nytt.
Så dumt da at vi ikke fotograferte det, jeg var jo selv veldig spent på om dette var svære og fæle greier, slik som blodtrykksmåler i 24 timer, den er ganske ubarmhjertig.

Jeg hadde vært litt plaget av ”bobling” i hjertet, av og til, og fastlegen min mente at dette skulle undersøkes. Når man har slike plager som meg (og også andre lungesyke og Kolspasienter), så forsvinner jo liksom de vanlige faresignalene som kan fortelle om hjerteproblemer og angina. Vi er jo tungpustet bestandig.

I dag var det avlesning, og der var intet som gav noe grunnlag for alvorlige tilstander, ingen angina, ingen rytmefeil, ja visst var der både dobbeltslag og tredobbeltslag, men det var ikke alvorlig, det var helt normalt og det er nok slikt jeg har kjent når det liksom ”bobler”. Og om det hadde vært verre, eller blir verre noen gang, så finnes det medisiner for dette. Jeg måtte takke for fine opplysninger i dag, og fortalte legen at jeg ble så glad hver gang det var noe som ikke feilte meg!!!

Ellers har det i grunnen gått i ett siden vi kom hjem den 19. desember. Samme dag landet sønn og svigerdatter fra Japan, og to dager etter det landet datter med familie fra Bergen. Det har vært en herlig jul, med minst 10 til bords hver eneste dag, og stooor familiefest har vi også hatt, i leid lokale, med 42 familiemedlemmer. Min niese med familie fra Frankrike deltok, våre barnebarn fra Stockholm kom også - så det var mange tilreisende fra flere land.. I dag reiste de siste. Det ble nokså stille her nå får man si. Alle bodde ikke her hjemme hos oss, de var spredt på flere ”herberger” her på stedet.

Helsa vår er ikke så aller verst, dvs jeg måtte ha en antibiotika-kur i julen, og jeg var knapt ferdig med den før jeg plutselig begynte her med hoste og feber!! Gubben hoster også, og på legevakta mente de at det var en virus (!!!) Jeg skulle øke kortison-dosen min i fem dager, så får vi se. Jeg har ikke feber lengre, og da kjennes jo alt så mye mye bedre ut. Jeg tror vi kan skru ned temperaturen på soverommet igjen. Jeg frøs jo noe innmari disse to siste kveldene.

Nå er det å rydde og ”kaste” ut jula. Vi har plastjuletre, hmmm faktisk flere stk på loftet. Det minste var ferdig pyntet og klart til avduking.I år ble det største valgt, det har ikke blitt brukt på flere år. Barnebarna syntes vi måtte ha et stort tre når vi var så mange, og det ble pyntet og var staselig nok for en feiring for 10 personer. Nå lurer jeg på om jeg klarer å få det opp på loftet igjen, ferdig pyntet med lys og det hele, det blir en utfordring………