tirsdag 19. august 2014

Vi flytter og flytter......

Vi bodde mange steder de fem årene i Stavanger/Karmøy.  Det ble fem bosteder totalt, med andre ord, vi flyttet en gang pr år.  Jeg har hatt noen planer om å fotografere alle husene vi har bodd i på Vestlandet, men det har ikke blitt noe av.  Nå må jeg bare plukke fra Google det jeg mangler tror jeg. Bildet til venstre her er fra Egersundsgt i Stavanger dit vi flyttet etter å ha bodd i Skudeneshavn. Loftsvinduet, der bodde vi!  Bildet er hentet fra Google Map. 

Vi hadde flyttet til Karmøy i forrige innlegg, og fått vårt første barn.  En stor kjekk gutt, født i juni 1966.  Han oppførte seg ikke som skrevet i spedbarnsboken vår.  Der stod det at han skulle våkne midt på natta og forlange mat.  Det gjorde han aldri.  Første natta hjemme var vi våkne og bare venta på at han skulle våkne, men nei da.  Han ble stelt i 10-11-tiden og sov til det ble morgen, og det gjorde han hver eneste natt.  Ikke skrek han mye heller.  Kanskje det var derfor vi fikk vårt barn nummer to ganske så raskt, vi trodde vel at alle spedbarn var så rolige?

Her bodde vi, i gubbens barndomshjem i Skudeneshavn.  Det er ganske så nær sjøkanten.  Det hendte at min kjære dro ut på morgenkvisten for å fiske, og da dro han rett til havs, så langt at han ikke kunne se land lengre.  Der var det fisk, og han fiska og leverte fisken til fiskesalgslaget.  Jeg kan ikke si at jeg følte det så veldig bra når han forsvant ut i havet på den måten.  Mitt første møte med havet var vel omtrent det at min svigerfar ble borte og druknet en mørk kveld i februar.

Det var solskinnsdager også, og båtlivet var der, også den gangen. Bagen og barnet på plass og vi avgårde til Sandholmen, et nydelig badested.

I følge vår praktiske Bryllupsbok så var det en del som skulle anskaffes før man fikk barn.  Hør bare her:
6 skjorter - 6 trøyer - 20 bleier - 12 kluter - 6 bukser - 6 sparkebukser - 2/3 bomullsjakker - 2 babytepper.

Jeg undres på om dagens mødre har så lite til ungene sine?  Vi måtte jo sy disse bleiene selv, og ofte ble skjortene også hjemmesydde. Bleievasken var et kapittel for seg selv, og det har da også fått en egen omtale i innlegget mitt.

Ut på høsten flyttet vi tilbake til Stavanger, til Egersundsgaten.  Der fikk vi leie loftsleiligheten.  Det var stue, kjøkken, soverom, toalett og diverse kott overalt.  Ja det kom jo et barn til, ei lita jente ble født sommeren 1967. Det ble en litt annen opplevelse å skulle føde på et vanlig sykehus.  Den første ble født på en privat klinikk.  På Stavanger sykehus fikk min mann mine klær på armen og beskjed om å komme igjen dagen etter. Da tror jeg nesten at jeg  fikk et anfall av raseri eller panikk eller noe annet lignende.  Jeg var da absolutt ikke forberedt på at han måtte forlate fødestuen!!! Jeg var vel omtrent der at jeg ville også ut derifra, men det gikk jo ikke.

Vår nye baby var ikke akkurat så rolig som sin bror, nei da, hun gråt mye, og var mye syk. Det viste seg at hun hadde astma, Hun ble innlagt på sykehus en gang med lungebetennelse og astma og holdt nesten på å dø fra oss.  Det var ganske forferdelig å bli oppringt med den beskjeden at vi måtte komme til sykehuset straks for de visste ikke om hun ville overleve natten.  Da vi kom fram var hun over krisen, heldigvis, men vi kunne telle 20 sprøytestikk på den lille kroppen.  Og hvorfor måtte vi tilkalles?  Jo det var ikke slik den gangen at vi fikk lov til å være der sammen med henne. Bildet til venstre er fra loftsleiligheten i Egersundsgt.  Det var delvis møblert og her skimter vi også radiobordet som har fulgt oss i alle disse årene.  Bildet er fra vår datters dåpsdag, og det er vår eldste som slår av en prat med gjestene....

 To bleiebarn, tøybleier og kokevask, jo visst det var strie dager.  De kunne jo ha vært bedre under andre forhold, men der vi bodde var det visse regler.  Jeg tror ikke papirbleier var oppfunnet i 1967, det var ihvertfall ikke vanlig at vi kunne bruke det.  Nei det var de hjemmesydde flanellsbleiene og gassbleiene som måtte kokes etter bruk.
Vi fikk ikke lov til å koke på kjøkkenet, vi fikk heller ikke lov til å anskaffe oss en vaskemaskin.  Vi måtte ned i kjelleren,  Der stod det en stor vedovn med kobbergryte (bildet er hentet fra finn.no) oppå og der måtte vi koke klær.  Ved fikk vi ikke lov til å kjøpe, vi måtte fyre med gamle aviser, ukeblader og rusk og rask og papirsøppel.   Det tok virkelig sin tid å få disse bleiene kokt med kun aviser til brennstoff...... Og så var det å skylle i kaldt vann, og henge til tørk. 

Jeg har søkt litt på internett for å finne ut når papirbleiene ble tatt i bruk, jeg fant ikke noe om det, men jeg fant mye annet.  Et papirbleiebarn produserer 1 tonn avfall i året!!  Og det avfallet kan ikke brukes til noe som helst. Det var også noen tanker om at ungene muligens ble tørrlagte tidligere i gamle dager.  Med det arbeidet som fulgte med bleievask for 40 år siden var det nok en større innsats som ble satt inn på å få barnet tørr tidligere enn i dag. Det var også langt mer ubehagelig for ungen å bli våt enn det er i dag med papirbleier.  Men hadde jeg kunnet velge den gangen, det hadde blitt papirbleier, ingen tvil om det, det var et slit med den spesielle kokingen vi måtte foreta oss.

Det endte med at vi ble oppsagt der vi bodde, pga at vår lille syke datter skrek så mye om natta.  Da ble legen vår ganske sint, og ville ta affære, men vi fant da heldigvis et annet sted å bo ganske raskt.

Vi fikk leie et vertikaldelt hus, ute på landet, på Randaberg.  Der kunne vi riktig kose oss, og vi anskaffet oss både ender, katt og høns, og undulat. og ikke måtte vi ned i en kald kjeller og fyre med aviser heller.  Legg merke til hønsene våre på bildet her, de var gråspraglete...........Gubben hadde fått brukbar jobb, bil var anskaffet og livet smilte igjen.

 -  Helt til eldstegutten gikk baklengs og ble sittende på stråleovnen som stod midt på stuegulvet, ble stygt forbrent bak på lårene, to uker i sykeseng på sykehus, under et slags telt.......puhhh.  Også her på sykehuset, ikke noe adgang for foreldre å bli værende sammen med barnet på sykehuset.  Vi kunne komme i visitttiden.....det var ikke godt å forlate en treåring der på den måten.  Han var tapper, nå må du gå mamma sa han, ellers så rekker du ikke bussen.......

Jeg har forsøkt å finne bilder av dette huset på Google, men husker ikke nøyaktig adresse, og da var det vanskelig.  Det har jo blitt en del forandret på disse femti år.  Vi bodde akkurat ved grensen mellom Stavanger og Randaberg, men det er vel kanskje en kommune nå?  Rett over veien var det et bremseverksted. 

 Det var da et fint uthus ihvertfall, med både høns og ender.......og inne hadde vi katt og undulat, en skummel blanding lærte vi etterhvert.  Katten veltet buret, døra gikk opp, katten fanget undulaten og løp ut med den gulgrønne fuglen i munnen.  Jeg løp etter, fant en stor sten i farten og kasta virkelig blink, virkelig et mesterskudd, rett i hodet på katten som slapp fuglen øyeblikkelig.  Jeg tenkte i farten at om fuglen vår var død, så skulle den ihvertfall ikke bli kattemat.  Men Putte levde, pjusket og taus.   Han ble satt tilbake i buret, stelt og kost med, men han var fullstendig taus i omtrent ett år etter denne hendelsen.

 Det var mange mål med jord på denne eiendommen, og vi dyrket jo litt ymse på jorda.  Gubben lagde en egenkomponert jordfreser av Tempolett moped.   Den kunne jo brukes til litt av hvert på "gårdsbruket" vårt.

Etterhvert fikk vi lyst på egen bolig, og valget falt på en nybygd borettslags rekkehus i Hafsfjord, Hegreveien 4. Du verden for en luksus det var, alt nytt, vi manglet vel ingenting.  Og her var det både vaskerom og vaskemaskin.  Ikke noe vedfyring her nei, eller rettere sagt avisfyring.

De glade 70-årene var i anmarsj, og de skulle by på enda flere opplevelser.  Oljealderen gjorde sitt inntog i Stavangerdistriktet på godt og vondt.  De som jobbet i Nordsjøen tjente vel det dobbelte av det de gjorde i verkstedindustrien på land, med den misnøyen som fulgte med det.  Det kom veldig mange tilflyttere fra utlandet, og i 1970 var vi ikke helt fortrolig med det.  I naboleiligheten vår bodde det en italiensk familie, og det førte til litt av hvert som vi ikke riktig forstod eller ikke ville forstå kanskje.  I tillegg så fant Stavanger Kommune på noe riktig lurt.  De kjøpte et par leiligheter i hver rekke til sine sosialklienter for å integrere dem i samfunnet.  Det førte til masse fyllebråk, besøk av politi og politutrykninger støtt og stadig i gata vår.


Slik ser Hegreveien ut i dag, det takbygget over døren fantes ikke da vi bodde der, men ellers er det jo ganske likt. Tre soverom, kjøkken, stue, bad og vaskerom, en herlighet uten like.

Vår første jul i Hegreveien fikk vi besøk fra Sørumsand, søster, svoger og niese, og dermed var det duket for jobbskifte og storflytting etter nyttår.  Vi var nok ikke helt fornøyd med nabolaget vårt, og dessuten ble vi anbefalt å flytte til innlandet med vår astmasyke datter.  Veien videre gikk til Østlandet og de glade 70-årene.........

 



3 kommentarer:

  1. En litt trøblete start på familielivet skjønner jeg, men motgang gjør sterk, jeg tenker på all flyttingen og et sykt barn. Engangsbleien Safe-T laget av cellolusefiber kom allerede på 1950-tallet og var uten sikkerhetsnål !!! Vi brukte kun engangsbleier på våre to, den ble festet med tape, så de var på markedet i 1967. Vi hadde vaskemaskin, men var i jobb begge to, så jeg velsignet det å ikke måtte vaske tøybleier. Vi bodde ikke mange år i vår OBOS-leilighet før vi flyttet i eget hus og her bor vi enda :-) God kveld fra Lillemor.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så fint at du følger med. Jeg har noen barnebarn også som følger med, og venter på nye innlegg. Og min sønn i Japan har allerede bestilt "boken" til jul. Ja vi får se. Ja jeg mener å huske at det muligens fantes papirbleier, men datter ble født i 1967, så det var vel omtrent en nyskapning det da, med papir.

      Slett
    2. Du skriver jo faktisk slektshistorie, så det er flott at sønnen og barnebarn er interessert. Vi hadde det nok lettere enn dere på mange måter, men du skriver knakende godt. Nå ser jeg frem til 'de glade 70-årene' :-)

      Slett