tirsdag 30. september 2014

Søksmål fra det hinsidige??

Det er nesten ikke til å tro, og jeg vet heller ikke om jeg skal tro på det.  Men jeg har dobbeltsjekket og dobbeltsjekket.  Jeg får ikke noe skriftlig, de bare ringer til meg, fra Telenor.  Ikke fra det hinsidige.

Det har seg slik at min mann døde for en måned siden.  Vi hadde hver vår mailadresse, det var bare en dum ting med det, hele bredbåndsabonnementet stod i hans navn. Adressen,internett og e-post fikk vi i 1998, det er noen år siden det......Jeg sendte navneendring for å kunne legge efaktura på min bankkonto.   Plutselig en søndag ettermiddag så var eposten sperret,  Ingen reaksjon, kom ikke inn, fikk ingen epost, kunne ikke sende heller.  Mandag, jeg ringte 05000 og fikk da svar, ja da.  Jo da.

Eposten var sperret, nye regler fra datatilsynet, hadde med personvern å gjøre.????   Ja vel.  Hva betyr nå det da?  Jo det var nye regler i forbindelse med skilsmisser og samlivsbrudd.  Ja men hva med skilsmisser og samlivsbrudd som skyldes dødsfall da?   Hun kunne ikke svare, og jeg ble faktisk så satt ut at jeg takket for meg og la på.  Senere sendte jeg en skriftlig melding om dette, til Telenor. Jeg skrev som sant var at jeg hadde da arvet både eiendeler og gjeld, og antageligvis også post.  Tilbød meg å sende dem skifteattest.   Fikk svar om at de skulle ringe meg tilbake.

Det gjorde de, og jeg fikk en ny forklaring, som egentlig gikk ut på det samme.  Nye regler, Telenor kunne bli saksøkt hvis de åpnet opp for at "andre" skulle lese sensitiv post!!!..

Jeg måtte jo bare spørre, om hun telenordama virkelig trodde at min avdøde mann kom til å saksøke Telenor, fra hvor han nå enn måtte befinne seg?   Hun ble svar skyldig.

Nå har det seg også slik at vi hadde masse E-fakturaer knyttet til den eposten.  Der kom det meldinger om at efakturaer var ankommet til bankkonto, som selvfølgelig også var sperret.  Ikke enkelt dette her!!   Slett ikke så enkelt å være digital som de vil ha det til.

Og ikke nok med det, vi hadde også en hjemmeside tilknyttet dette abonnementet.  Den har vi hatt siden 1999, og den var ganske innholdsrik.  Denne også er slettet, og ifølge Telenor, vil den aldri bli opprettet igjen!!  Ddet er greit det, jeg har alle sidene i kopier og kan legge den ut på nytt hvor som helst, hvis jeg vil........

Jeg har nå ordnet opp i det meste.  Banken min, som heldigvis er en liten bank bemannet med ordentlige mennesker slettet alle e-fakturaer på min manns konto.  Nye avtaler er inngått, ny epostadresse har jeg fått, og meldinger er sendt hit og dit.


Men NÅ forventer jeg faktisk at det skal stå en liten mann utenfor postboksene på Bunnpris, med et skilt:  POSTTILSYNET, og han skal passe på at jeg heller ikke får tilgang til post skrevet på papir som har adresse til min avdøde mann.  Det kan vel ikke være forskjell på epost og brevpost??
Tegningen er hentet fra powtech.no



søndag 21. september 2014

Oppvekst i Trikken

Det ble en fin oppvekst for alle barna som bodde her i disse rekkehusene.  Ja det hendte vel at de flyttet, men det var ofte bare til nybygde rekkehus rett over gata, eller til nybygde eneboliger i nærmeste nabolag.

I Trikken som disse to husene ble kalt, der bodde det en tid 20 unger.  Og av åtte mødre så var det vel bare en som var ute i arbeid, og hun var lærer.  Men dattera hennes ble værende "hjemme", ihvertfall en stund ettersom jeg ble hennes dagmamma. 

Ungene trengte selvfølgelig ingen barnehage, hva skulle de vel med det?   Her satt det jo 7 "Tanter" på rekke og rad.  Var det noen som måtte et ærendt til lege, tannlege, butikk eller noe annet viktig så var det nok av reserver som kunne påta seg ansvaret også for andres unger den stunda.

Vi kom fra alle kanter av landet, og alle pappaer jobbet på Sørumsand Verksted.  Vi ble hverandres familier, de fleste hadde jo familien sin langt borte.  På syttitallet var det ikke fullt så enkelt å bare slenge seg på et fly med en billigbillett fra Norwegian til hjemplassen nordpå, eller til vestlandet.

Ungene var utrolig kreative.  Om vinteren ble det laget en rundløype på sletta bak husene, og der samlet de kilometer til skimerket sitt, runde etter runde.  Det hendte at de arrangerte skirenn også, med innlagt hopp!!  Da måtte alle mødrene stille opp som deltakere, og stor stas for de ungene som hadde en mamma som vant, he he.  Ja ungene deltok jo selv også. De ble kanskje inspirert av Sørumsand Verksted som årlig arrangerte skiløp for alle ansatte med barn.

Om sommerene var de om mulig enda mer aktive.  Loppemarked til inntekt for barna i Afrika, stor stas og fine lopper.  Det var bare for oss å stille opp.  De tok inn 12 kr denne gangen.....


 
Svømmebassenget på Kuskerudnebben var også flittig brukt, men der var jo vi mødrene med.  Vi lastet opp niste, stoler og pledd på syklene.  Hele dagen ble vi der nede ved Glomma, og gubbene kom dit direkte fra jobb.  Slike dager ble det middag om kvelden.  Ungene våre ble flinke til å klare seg i vannet.  Og alle husker vel Hoika som puslet og stelte med både basseng, renhold og svømmekurs?  Det var noen herlige dager for både store og små. Jeg har nå fått høre etterpå at det hendte de tok seg en svømmetur i selveste Glomma også, da de ble større, og da de var der nede alene, ja ja, det gikk jo bra det også.........

17. mai ble feiret på barneskolen.  Mange av oss kom fra større byer og syntest det var litt stusslig at feiringen var slutt så tidlig.  Vi var vant til ettermiddagsfeiring med borgertog og jubel.  Vel, ungene våre fikset det også de.  De inviterte til ettermiddagsunderholdning på sletta vår.  Vi satt pent og pyntelig på stoler, på rekke og rad, og ungen hadde stort program.  Aldri glemmer jeg den operasangerinnen som ikke ble operasangerinne men ingeniør. Der gikk operaen glipp av et stort talent!!

Midtsommer ble feiret skikkelig. Vi gjorde som svenskene, valgte lørdagen nærmest 23. juni.  Søkte om tillatelse til å brenne bål, og stor fest ble det.  Alle fra Trikken og fra alle boligene rundt rekkehusene
Vi satte opp langbord og tok med oss mat og drikke, store og små.  Vi forsøkte å være oppe så lenge at vi kunne se soloppgangen, det var liksom målet, og det klarte vi da også, noen ganger.......Nå var jo ikke sola så lenge borte akkurat på den årstiden, så det var jo ikke den helt store prestasjonen, men kjekt å ha et mål.



Det hendte ihvertfall en gang at de ble oversvømmelse bak husene.  Det var så mye vann at man kunne padle en liten kanotur, men før noen fikk ut kanoen var det en liten pjokk som kom flyvende inn til mamman og ropte; Hvor er dykkermaska??   Mamma , mamma jeg kan svømme!!!   Jo visst, på den tiden hadde ungene noen herlige bobledresser, og dette var jo vinter/vår så dressen var på plass.  Det viste seg at man kunne bruke dressen som flyteplagg.  Gutten hadde ramla uti, eller gått frivillig, hva vet jeg, og resultatet var at han fløt på dressen og trodde dermed at han kunne svømme.  Det ble nok ingen ny tur med dykkermaske den gangen nei.......

Jo det var en fin tid, dette tiåret før alle mødre ramlet ut i arbeidslivet og alle ungene havnet i barnehage......men alt til sin tid heter det jo, og jeg er sikker på at de neste ungene husker sin barnehagetid med like stor glede som ungene i Trikken husker sin oppvekst.  Det var jo på en måte en barnehage det også.......

På facebook har jeg fått mange fine kommentarer til dette innlegget, og ett av dem limer jeg inn her.  Det er fra en av dem som vokste opp her, like gammel som min eldste sønn.  De holdt sammen, gikk i samme klasse, dro på turer og var vel som Knoll og Tott.  Her er de avbildet på første skoledag, i hjemmesydde dresser, mønsterark fra Kvinner og Klær om jeg ikke husker feil.  Slengen i buksene er på plass!!
En ting jeg husket da jeg leste hans kommentar var at når fedrene hadde kjørt et lass avgårde til søppelfyllinga så var det ikke lenge før disse to kom syklende med fullt lass på sykkelen, fra, akkurat ja, søppelfyllinga, der var det mye nyttig ser du!
Her kommer hans bidrag til erindringene:

Takk  for at du deler dette. Oppveksten i "Trikken" opplevdes som trygg og god. Vi ungene lærte å være kreative og oppfinnsomme. I tillegg til loppemarkedene og sirkusene så lærte vi mye praktisk. Vi var med å plante trær og dyrket og høstet grønnsaker. Vi var med når det var dugnader. Skillevegger ble bygget og gjerder ble satt opp, og lekeapparatene på lekeplassen trengte ingen EU-godkjenning så disse ble også lagd og satt opp på dugnad. Vi ungene var selvfølgelig med. 

Trær og hekker ble plantet og vi lærte litt om poding. Vi hadde fuglekasser på hvert hjørne av husene, og det var spennende å følge med når fuglene begynte å bli klare for å forlate fuglekassene. Når noen av dere voksne ble hektet av fotointeresse så fikk vi barna selvfølgelig lov å prøve. I tillegg til skiløypene og skirennene om vinterene så sørget også noen av fedrene våre for å hjelpe oss å lage skøyteis. Dette var populært og tiltrekte også unger fra områdene lenger unna. Diplomer til vinteraktivitetene/konkurransene lagde vi selv. Vi hadde jo sett hvordan stensileringsmaskinene fungerte og tenkte vi kunne ordne dette med stensileringsark og kjevle. Joda det fungerte det. 

Vi bygde hytter og olabiler. Vi gravde ned skatter med tilhørende skattekart. Vi overnattet i telt på sletta om sommerene. Ja hva skulle vel vi med barnehage... Noe som knapt fantes på den tiden. Vi var i aktiviteter nesten hele tiden og rakk vel knapt å kjenne på følelsen av å kjede oss...

fredag 19. september 2014

Etterpå.......

Hvordan går det med deg?   Mange spør meg om det, og jeg svarer, jo takk det går bra med meg.  - Gjør det det?  Jo det går nok sikkert bra med meg, men det er veldig vanskelig dette her, det er så trist, så urettferdig, så vondt, så tragisk så...så   så..........og for å unngå å begynne å gråte så svarer jeg som jeg gjør, at jo da,  det går bra med meg...

Inne i hodet mitt surrer det en film, en film i farger, og med lyd.  Handlingen er uka på sykehuset, inkludert de timene her hjemme før ambulansen kom.  Jeg vil så gjerne stoppe denne filmen, jeg har sett nok, jeg husker nok!! Jeg vil ikke oppleve det flere ganger, det er så grusomt.  Noen forteller meg at det vil blekne etterhvert. Ja det er jo faktisk ting jeg ikke husker, som at jeg og yngste sønn var på sykehuset om natta.  Jeg husker ikke noe fra den natta.

Det var så fælt alt sammen at jeg der og da tenkte at kommer jeg i samme situasjon, noe jeg antagelig gjør, så lurer jeg på hvor mange sovetabletter jeg må ta for å ikke våkne mer.  Jeg skal være så ærlig her og nå at jeg forteller at jeg tenkte faktisk det............jeg vet ikke hva jeg tenker nå, om den saken.


Jeg har fremdeles mine sammenbrudd, jeg gråter og gråter, og ser og husker både det ene og det andre.  Men det er tross alt en bedring, nå kan jeg snakke med andre, om gubben, om bisettelsen, om tilværelsen, uten å begynne å gråte. 

Det er forferdelig mye papirer som skal ordnes, og det går slett ikke på skinner.  Det er ganske følelsesmessig tungt å "slette alle spor" etter gubben.  Jeg føler at det er det jeg gjør når jeg sier opp telefonen, endrer navn på forskjellige avtaler, sier opp diverse abonnementer osv.  I samme slengen sletter jeg flere på mine kontaktlister på min telefon, facebook, skype.  Det er noen som har falt fra de to siste årene.  Det er en "jobb" som gir mange tanker, det å rydde opp i kontaktlistene.......

gubbens pensjon ble forresten stoppet ved utløpet av dødsmåneden.  I dag fikk jeg skjema for å fylle ut for å få noe ekstra pensjon.  Jeg har ingen anelse om hva jeg vil komme til å få i framtiden.  Jeg vet heller ikke hvor lang tid det tar å behandle søknaden.  På søknaden stod det at man kunne sende inn via nav.no, da ville den bli behandlet raskere.  På nav.no stod det at skjemaet måtte printes ut og sendes i posten.  Akk ja, den ene vet ikke hva den andre gjør, skummelt!!!

Jeg har også vært innom diverse konti i nettbanker i dag, og pengene våre er borte!!!!  Ikke er de på gubbens konto, ikke er de overført til meg, helt tomt.   Jeg får da inderlig håpe at de dukker opp der de skal være etterhvert.  Men det er jo litt merkelig da........Jeg har da heldigvis så jeg klarer meg en stund, på min egen konto.

Det som er vanskelig, av praktiske ting i hverdagen min er å bære ut søppel.  Det er vanskelig å handle, skjønt er det godvær kjører jeg avgårde i min fine rullestol. Det er vanskelig å lage middag til en.  Det hender jo at jeg inviterer til middag, og da går det jo greit.  Men matlysten er ikke helt på topp

........og min egen helse, jeg er god i pusten og dårlig i gikta.  Var på kontoll på Martina Hansens hospital på mandag.  Min polymyalgia har blusset opp igjen, CRP er oppe i 116, og det er ganske så høyt.  Det er like før jeg må bruke rullestol innedørs, mye smerter.  De skal kanskje gi meg en ny medisin for å få ned kortisonforbruket som nå har økt kraftig igjen.  Denne nye medisinen må utprøves på sykehuset, så jeg må bli innlagt om ca to uker.  Jeg trodde først at denne medisinen var veldig farlig, jeg kunne feks ikke ha kreft eller tuberkulose.  Flere leger måtte ha møte for å bestemme om jeg skulle få den.  Fastlegen min kunne fortelle meg i dag at alt dette var fordi denne medisinen var så dyr!!!

Stålpetra må dessverre selges.  Hun flyttes fra Skjeberg til Oslo på tirsdag-onsdag i neste uke, løp og kjøp, verdens beste båt, stappfull av pensjonistfaciliteter.     HER  finner du FINN-annonsen


-snart kommer innlegget om oppvekst i Trikken på 70-tallet, det er et hyggelig innlegg i motsetning til dette her.  Men av og til så må ting bare UT..........takk for at du hørte på meg, takk for at jeg fikk beklage meg litt.  Nok sutring for i dag.  I morgen er det vaskehjelp og da må det ryddes først......

søndag 14. september 2014

De glade 70-årene......

De var glade, vi var glade og livet smilte atter en gang.  Alle folk i arbeid, og mødrene var hjemme og passet barn og smurte nistemat og lagde middag.  Tapetene blomstret, se bare på denne "dritlekre doen" i vår søttitallsbolig, med orange do-lokk, stilig!!.  Orange og brunt var to veldig aktuelle farger i heimen.  Jo visst.  Det var vel omtrent på det tiåret at vi begynte å gjøre litt opprør godt hjulpet av rødstrømper og andre krefter.  En idiotisk krangel i all offentlighet om hvem som skulle ta oppvasken i heimen.......ofte endte det med det......

I min flotte gamle bryllupsbok fra 1965 så står det forresten: " Begge ektefeller plikter å bidra til familiens underhold, hver etter sin evne, ved tilskudd av penger, virksomhet i hjemmet eller på annen måte.  Ekteparet plikter også å gi hverandre de opplysninger om økonomiske forhold som kreves til bedømmelse av underholdningsplikten.    Det har hendt - og hender kanskje ennå at en hustru har måttet be sin mann om penger til hvert eneste innkjøp, noe som naturligvis er svært uheldig.  Loven sier at uttrykkelig at penger skal stilles til disposisjon "med passende beløp ad gangen".  Det vanlige er vel at hushodningspenger erlegges hver uke.  Forsømmer en ektefelle sin underholdningsplikt, kan den annen gå til fylkesmannen eller domstolene!!!"  Sitat slutt.  Du verden, hmmm dette var det nok ikke alle som praktiserte på de tider.  Og kanskje ikke den dag i dag heller...........   

Vi flyttet som tidligere fortalt fra Stavanger til Sørumsand.  Bostedet ble leilighet i rekkehus.  Det var to hus
med fire leiligheter i hvert hus.  Alle som bodde der jobbet på verkstedet, Sørumsands største arbeidsplass på den tiden.  I følge våre barn (alle de 20 barna som vokste opp der) så ble det en spesiell oppvekst.  Den ble så spesiell at den kanskje får et eget blogginnlegg, senere, snart.......kanskje..

Vi reiste avgårde, med flyttelass på lastebil denne gangen, i februar 1971. Jeg og ungene tok toget, to unger, dvs tre, den tredje i magen skulle bli født i mai.  Med oss på turen var naboens datter, hun skulle hjelpe meg på turen.  Gubben reiste med flyttelass og undulat.  Leiligheten og huset var slett ikke ulikt det vi flyttet fra i Stavenger, men omgivelsene og naboene var helt annerledes.  Så godt som alle sammen var tilflyttet fra andre steder i landet så vi ble jo hverandres familie.

Stor glede for våre Stavangerbarn var den første snøen.  På Østlandet var det nemlig snø, og vinterutstyret måtte jo selvfølgelig fornyes, med votter ikke minst, og ski og akebrett.  Dessuten så hadde de jo også en kusine der, og en onkel og tante, det var stas for alle parter tror jeg.

Nummer tre ble født 16. mai. så det ble en 17. mai på fødeavdelingen for oss dette året.  På Sentralsykehuset i Akershus , som det het den gangen, der ble ikke pappan jagd hjem i 1971.  Heldigvis, han fikk være med hele tiden.  Dvs i vårt tilfelle ble han lurt, jordmora sendte ham hjem med følgende beskjed, her blir det ikke noe barn før i morgen tidlig.  Da var klokka nærmere seks om kvelden.  Vi protesterte selvfølgelig, man er jo litt veteran når man skal føde nummer tre.  Ungen kommer hvert øyeblikk sa vi, men ble ikke trodd, gå hjem sa jordmora!!  Jeg er ganske sikker på at gubben var knapt kommet ut av heisen så var barnet født.  Eenkelt og greit.  Jordmora ringte ham da han kom hjem og bad om unnskyldning......helt i orden det.

Det var et veldig rolig barn dette her også.  Men......det tok ikke mange ukene før vi hørte en kjent lyd, han hadde astma.  Og denne gangen nyttet det ikke å skifte klima, fra tørt innland til fuktig kystklima, hva da med henne som måtte skifte motsatt?  Vi ble værende der vi var.  Det var et kjempeflott legesenter på stedet hvor vi fikk all verdens god service. Han var så snill og rolig hele tiden.  Ute gikk han ikke fra huset, bare lekte rundt det.  Det eneste var vel det at han nektet å spise varm middag!!  Vi prøvde å tvinge ham en gang med det resultatet at han kasta opp alt, tilbake i tallerken.  Man kan vel si at det var siste gangen vi forsøkte å tvinge en unge til å spise!!!  Det tok et par år uten varm middag, og løsningen ble å gi ham rå grønnsaker før middag, variert pålegg på brødskiver og ellers tenke litt variert kosthold.  Det fungerte bra, han fikk ingen mangelsykdommer selv om han var ganske dårlig også periodevis, med astma.  En hel sommer nekta han forresten å bruke sko, han ville bare gå i tøfler, ha ha.  Og han fikk det som han ville, umulige foreldre som skjemte bort ungene sine, ja ja.........

Knall-orange skapdører, er det ikke bra lekkert da?  Romfarere i tapeten var vel også ganske i "tiden" i den tiden.

Sannelig kom det et barn til hos oss, i 1974 tidlig på året i januar.  Det var det året hvor det var speilblank is hele vinteren, og det var en komet som skulle ramle i hodet vårt, helt sikkert.  Vel, den ramla ikke i noens hode, og jeg stavra meg bortover isen med hjelp av en spark. 


Den fjerde var en urolig en, klatret høyt og lavt.  Selv ikke lekegrinda kunne holde den gutten i ro.  Han klarte å klatre ut av den også.  Det var utrolig mange sprell han gjorde.  Feks klipte over ledningen til lampetten på veggen, det smalt skikkelig og saksa har et smeltet merke den dag i dag.  Han tygde lyspærer og spiste symaskinfoten.  Han tømte i seg en halv eske Globoid og måtte pumpes.  I det hele tatt, klippekort på legesenteret var veldig nødvendig........


I dette glade tiåret, hvor ihvertfall vi var glade så fantest det ikke sykkelhjelmer.  Ungene sykla lykkelig rundt uten hjelm, og så vidt jeg kan huske var det ingen som ble nevneverdig skadet heller.  Det fantes ikke redningsvester heller.  Dvs de fantes vel kanskje, men var absolutt ikke vanlig at noen brukte det.  Vi mente det var mye viktigere å lære seg å svømme enn å bruke "flytemiddel" i vannet.  Svømmekurs ble derfor flittig brukt, både en og to og tre ganger på samme barn, helt til de mestret kunsten.  Og toppingen var jo selvfølgelig å stupe ut i vannet, det ble belønnet med kr 10 første gangen.  Da kunne vi føle oss ganske trygge på at de ville overleve fallet ut i vannet.  Noe de også gjorde.......Se bare på bildet over her, ingen redningsvest, brødskive i den ene handa, en sprell levende ål i den andre, katten er også tilstede, bustet hår jomen sann, her er det nok en som kanskje har det veldig bra.......akkurat der og da.

Bilbelte?   Å langt ifra.  Vi hadde fire unger og stasjonsvogn, og ingen bilbelter.  Jeg tror ikke de var oppfunnet enda.  Det var ihvertfall ikke så lurt å bruke det for oss, hvordan skulle vi få med oss ungeflokken 100 mil nordover annenhver sommer hvis vi skulle binde fast fire unger på tre plasser?   Nei, den minste fikk ligge helt bakerst, eller på hattehylla.  Du all verden for et farlig liv.  Og for å gjøre det enda verre, vi røykte i bilen!!!  Stakkars unger.  Men akkurat turene har de ikke så aller verst minne om, selv om det ble litt bilsyke og trangt om plassen.  Det var stas å komme fram til søskenbarn og familie.

Støtsikker sand under lekeapparater, hva i all verden er det for noe?  Det fantes ikke på 70-tallet, heldigvis.  Jeg vet ikke om det var sand under huskene engang.  Sikkert ikke, for sand ble jo bare dradd inn i husene.

Bildet under, jenterommet.  Motsatt side bestod av kjempedigre gule blomster som matchet gulfargen på de andre veggene.  Og i dukkevognen var det ingen dukke, men en sprell levende lillebror for anledningen......


Det var sikkert mange som reiste til Syden på 70-tallet, men her blant oss i "Trikken" var det ingen.  Vår familie reiste annet hvert år til Vestlandet og Nord Norge for å besøke familie.  Det hendte også at vi reiste på teltur, til og med til utlandet Sverige, men det er en annen historie, som sikkert kommer hit til bloggen den også....................  


onsdag 10. september 2014

Kjære Johannes......

Bisettelsen er over, alle har reist hjem og huset er tomt, nesten tomt.  Jeg har en sønn som bor nede i kjelleren av og til.  Akkurat i dag er han og rydder ut av båten.  Det er vemodig.  Jeg ville ikke være med.

Kirken var omtrent fullsatt, og det var vakker musikk og vakre tekster.  Omtrent all musikken fant vi på notestativet hans, eller han hadde bedt om den tidligere.  Presten hadde vært sjømannsprest i Kobe, Japan.  Her hjemme var vi samlet i flere dager etterpå, med gråt og latter, musikk og sang.  Livet må og skal gå videre.  Og ja jeg kan nå snakke om dette, uten å bryte sammen i gråt.  Vi var vel av de '"heldige" som fikk lov til å forberede oss på dette.

Det er mye å ordne opp i av papirer og navneendringer når noen dør.  Det vil nok holde meg opptatt en stund.  Jeg skal også snart legge ut innlegget mitt om det glade sytti-tallet.  Det er noen bilder som skal scannes først.

Før jeg lukker boken her på bloggen om min kjære og hans siste dager og bisettelse så vil jeg gjerne legge ut min "tale" til ham som ble lest opp av presten i kirken.  Den er jo allerede offentlig ettersom den er lest opp for en full kirke, og jeg og mine vil gjerne også ha den med i vår "bloggbok".:




Kjære Johannes, jeg savner deg så veldig.  Det blir vanskelig dette.
Det er så mye mer vi skulle ha snakket om, som vi ikke rakk!
Kanskje ville det ha vært slik uansett.  Jeg har jo lenge gått her og tenkt at du kom til å reise fra meg snart.  Hvorfor sa jeg ikke alt jeg skulle ha sagt da?  Jeg visste jo at denne tiden ville komme.  Vi visste at du hadde uhelbredelig kreft.  Men vi trodde at vi hadde bedre tid.  Alle tror vel det.  Men det har vi ikke, vi har forferdelig dårlig tid.

I 50 år har vi omtrent ikke vært fra hverandre.   Vi møttes i Kristiansand, i 1964 på Kvales handelskole, jeg var bare 17 år og før det var gått et år var vi gift.  Vi hoppet over det store flotte bryllupet, vi var kun oss to, forlovere og presten i den store Kristiansand Domkirke.  Bryllupet bestod av en veldig hyggelig kveld på restaurant med forlovere.  Dette har vi aldri angret på, vi tenkte allerede den gangen at dette gjaldt i grunnen bare oss, vi ville ikke ha det store og dyre bryllupet.  Resten av livet vårt sammen ble vel omtrent slik at vi samlet på opplevelser,  ikke penger og rikdom. Fire flotte barn ble det, ni barnebarn ble det også, for en rikdom!  Det har vi snakket om mer enn en gang.


Akkurat nå vet jeg ikke hvordan jeg skal klare meg uten deg, og da tenker jeg ikke på at du, omtrent helt umerkelig overtok alle praktiske og huslige gjøremål da jeg ble syk for fem år siden.  Jeg tenker på alle samtalene våre, alt vi måtte snakke med hverandre om. Og akkurat nå så er det så vondt at jeg ikke fortalte deg enda flere ganger hvor glad jeg var i deg.  Jeg trodde vi hadde mer tid, men det hadde vi ikke.


Jeg og vi andre kommer ikke til å ha en gravsten å gå til.  Vi gjør som du ønsket og som du gjentok en av dine siste dager, askespredning på Lanzarote.  Det snakket du om flere ganger  Vi skjønte vel ikke helt at du virkelig mente det før du gjentok det som en av de siste tingene du klarte å fortelle oss på sykehuset.  Og da blir det slik.  Alle kan putte en hånd i sjøen når de er i Japan, eller Bergen, eller Stockholm eller på Karmøy, og da kan de hilse på deg, og snakke med deg.  For gravplassen din vil være overalt hvor det er hav og havstrømmer.


Du hadde det så vondt,  jeg er glad for at du ikke har det nå.  Jeg savner deg……. kjære Johannesen min………



Hilsen Ellen









onsdag 3. september 2014

Det er slutt......

Det er slutt, han døde natt til onsdag 27. august.  Som det sies så ofte, han sovnet stille inn, han bare rett og slett sluttet å puste,

Det gikk jo bare en uke fra han ble innlagt til det var slutt.  I grunnen en kort tid, for alle andre.  For oss? Vi har ikke noe tidsbegrep.  Vi var der hele døgnet, hvert minutt, noen av oss, Vi er heldigvis så mange, barn og barnebarn, og jeg.

I blant var han våken og sa noe til oss, men det ble mindre og mindre etterhvert.  Han falt aldri koma. I blant hadde han store smerter, og det var veldig vondt.
Palliativ avdeling på Ahus er satt sammen av noen vidunderlige mennesker.  De var rundt oss hele tiden med varme og omsorg, mat og drikke.  De sørget for at vi fikk hvile, de reide opp sofa på rommet, de stelte med den syke, de klemte oss.  De gjorde alt og mere til.  Legen som var innom klemte meg hver eneste gang.  De nesten gråt med pasienten sin det første døgnet da de ikke klarte å gjøre ham smertefri!  De forklarte oss hele tiden hvorfor de gjorde slik og slik, og vi hadde hele tiden et valg. Med så gode og kloke rådgivere ble det ikke så vanskelig for oss.

Det ble ganske snart koblet fra intravinøs væske.  Den kunne gjøre vondt verre, hope seg opp i lunger og føtter og derifra lage enda mer komplikasjoner og plager.  Blodfortynnende sprøyter ble også sløyfet. Han skulle ikke plages med unødvendige smerter. Det eneste fokuset var smertelindring først og sist.  Det gikk jo utover kontakten mellom oss, men hadde han vært mer våken så hadde smertene vært så store at han hadde ikke klart å snakke med oss likevel.

Morgenen etter møttes de av oss som var her i området på sykehuset for å ta et siste farvel.  Rommet var pyntet, hvit duk, roser og lys på bordet.  Levende lys ellers i rommet.  Vår kjære var så pen der han lå, i sin japanske yndlingspyjamas.  Det så ut som om han smilte, fred........

Tiden etterpå har vært uvirkelig, og det er den jo enda.  Om to dager er det bisettelse.  Det blir en vanskelig dag med mye følelser igjen.  Akkurat nå er det så mye som skal ordnes med at følelser ofte blir satt til side,  Når sammenbruddene kommer, og det gjør de jo ganske ofte, så er det uten forvarsel  Det er bare slik det må være.  Det uvirkelig er at han er borte, han har reist fra meg.  Det gikk så altfor fort.............

Han ble lagt inn på Ahus 20. august, med voldsomme smerter.  Det var den dagen vi skulle feire at det var fem år siden jeg ble operert for lungekreft. Den dagen jeg faktisk kunne si at jeg var en av de 12% som fremdeles var i live fem år etter en slik kreftdiagnose.................