tirsdag 17. februar 2015

Det er skammelig.........

Det er skammelig, det er uhørt, det er ikke til å tro, det er helt ubegripelig.........

Jeg har i lengre tid hatt mageproblemer.  Det er vel noe alle har opplevd en gang i blant.  Men denne gangen gikk det ikke over av seg selv. Jeg har jo hatt en del utfordringer det siste året, så da er det vel ikke så rart om magen reagerer.

Overalt møter man plakater om dette, har du mageproblemer, oppsøk lege straks, det kan være tykktarmskreft.  Vel vel det har vi opplevd her i huset ja........og det ble lang ventetid for gubben før han fikk sin operasjon og behandling.  Men ikke så lang tid som det er nå for tiden.

Jeg gikk til lege med min mage, og utrolig nok, på Ahus er det 45 ukers ventetid for å få koloskopi, en undersøkelse man bør ta for å avkrefte at det er noe alvorlig galt.  45 uker, det er lenge det.....det er nesten et helt år.  Min lege hadde et annet alternativ, et annet legesenter hvor det var "bare" fire måneders ventetid.

Ingen av alternativene var gode, jeg kunne ikke klare å vente og engste meg i flere måneder.  Ikke bare engstelse, det er jo plagsomt også, med mageproblemer.......og så ble det jo en del flashback til gubbens undersøkelser for samme sak.  Det gjorde jo ikke den psykiske tilstanden noe bedre akkurat.

Heldigvis så har vi internett her i huset, og der dukker det opp igjen: har du mageproblemer, kontakt lege straks, bestill time hos Aleris, uten henvisning, uten lang ventetid, time omtrent med en gang.  Klart jeg klikket meg inn der.

En slik undersøkelse kostet 5000 kr, og hva er det?  En halv syden-tur jeg ikke kan reise på med denne magen.  Jeg ringte og fikk time omtrent på dagen.  Nå måtte jeg utsette timen en uke da, men likevel, tenk det, en ukes ventetid hvis man kan slenge pengene på bordet.

Alternativ, 45 ukers ventetid på Ahus, eller 4 mnd på det andre senteret.  Nei valget var veldig enkelt.  Nå er det gjort, diagnosen ble Irritabelt tarmsyndrom (IBS).  Ikke noe farlig kreft aller andre skumle saker.

Men hva er dette for noe?  Sykehus finnes der, leger står klare, utstyret er klart, timene er ledig og så må vi vente i 45 uker?  Hva er det som skjer?  Er det noen økonomer som har bestemt at det skal foretas bare så og så mange slike undersøkelser hvert år?  Norge har ikke råd til flere?  Det litt morsomme er jo at hvis vi klikker oss inn på frittsykehusvalg.no så finnes Aleris der også, men da er ventetiden på koloskopi over 60 uker. Så disse økonomene som leker butikk har vel budsjettert med at lavt antall kjøpte undersøkelser derifra.

Nå må det vel tilføyes at hvis jeg hadde hatt noen alvorlige og tydelige symptomer på tarmkreft så hadde jeg vel fått time tidligere, selv på Ahus, men antagelig veldig mange ukers ventetid likevel.

Jeg blir litt sint og aggressiv av dette, og det er jo selvfølgelig blandet med en lettelse over at min mage ikke hadde kreft, og jeg hadde penger nok til å kjøpe meg fri fra den engstelsen.  Og jeg er ikke rik med stor pensjon og masse penger i banken.  Jeg tror veldig mange kunne ha prioritert slik som jeg gjorde i dette tilfellet, men det er vel ikke slik det skal være i et av verdens rikeste land?




Her kan du lese mer om denne vanlige plagen, som omtrent 25% av Norges befolkning er plaget med.

Irritabelt tarmsyndrom (IBS)




søndag 1. februar 2015

Første tur med oksygenapparat

Første gang på egen hånd med oksygenapparat, det var jo så klart litt nervepirrende for en som meg. Jeg tenker jo alltid på alt som kan gå galt.  Det kunne jo plutselig slutte å virke, det kunne bli problemer i sikkerhetkontrollen, kanskje jeg ikke fikk det til med håndteringen.

Jeg hadde med meg hjelper, til og med en Røde Kors hjelper.  Oksymeter hadde jeg også med meg, for å måle oksygenopptak underveis.  Masse dokumentasjon vedrørende apparatet fulgte også med fra MEDITEK som er det firmaet som låner ut slikt.  Jeg har skrevet mye om dette firmaet før, sjekk hjemmesiden deres, utrolig fin service.   Det kostet ingen ting, dvs det gjorde jo det men det betalte NAV og Meditek ordnet med ALT,  tillatelse fra flyselskapet, refusjon fra NAV, forsendelse av apparatet til meg, i god tid.

Apparatet var veldig enkelt å betjene, så selv jeg klarte det.  Jeg er ikke så veldig flink til slikt med knapper og brytere og målere.  Har lett for å "trykke meg bort", men dette var ganske enkelt.  Hendig størrelse, ble levert med ryggsekk eller veske.  Apparatet fikk fint plass under setet foran beina.  Jeg kunne nå knappene på forsiden uten problemer.

Sikkerthetskontrollen på Gardermoen gikk veldig fint.  De ville ikke se på papirene engang. Jeg hadde vindusplass, det var veldig dumt etterhvert fant jeg ut.  Det ble jo en toalett-tur underveis, og det gikk fint å ta med seg apparatet i ryggsekken.  Sekken bar jeg på armen. Toalettbesøket gikk fint, men det ble jo selvfølgelig litt turbulens, det blir alltid det når jeg skal på toalett i fly!!  Og dermed var stressfaktoren utløst.........

Utenfor toalettet stod det en dame som hadde det veldig veldig travelt med å komme inn, og jeg ble grepet av stress da jeg kom ut igjen.  Min hjelper hadde også kommet for å se om jeg trengte hjelp for å komme meg tilbake.

Det vanskeligste var å "klatre" inn til vindusplassen, uten å ta ned armlener.  At det går an å være så korttenkt?   Jeg burde jo ha sittet ytterst, og hatt armlenet nede.  Den gymnastiske øvelsen jeg foretok meg for å kunne ramle ned i setet mitt tok jo det meste av pusten som ikke var forsvunnet i stressmodus på vei fra toalett til plassen min..

Hjelperen målte oksygenopptaket da jeg var kommet på plass.  Hjelp det var nede på 67, det er lite det.  Jeg ble jo enda mer stresset av det.  Vet vel at ramler det under 70 så skal man jo helst være på et sykehus.  Ja ja.  Det ble bedre etterhvert, faktisk ganske raskt.  Etter 3-4 min var opptaket oppe på 95.  puh faren over.........

Men jeg ble litt skremt av det.  Såpass skremt at på turen hjem vågde jeg omtrent ikke røre meg. Ingen toalett-tur i det hele tatt.  Jeg satt ytterst, med armlenet nedslått, så det hadde nok vært mye enklere om jeg hadde beveget meg fra plassen min.  og oksygenopptak det ble ikke målt i det hele tatt.  Jeg hadde ikke det minste lyst til å vite noe som helst, akkurat som strutsen dere vet, som stikker hodet i sanda.

Før jeg kom så langt hadde jeg jo sjekket inn på Lanzarote, og der var de noe mer opptatt av dette apparatet enn de var på Gardemoen.  Papirene som fulgte med ble nøye gransket før jeg fikk klarsignal.

Noen dager etter hjemkomsten var jeg hos min fastlege, og vi drøftet denne opplevelsen  min med 67 i oksygenopptak.  Han mente at jeg kunne ha skrudd opp inntaket til fullt, det stod på 2 l pr min.  Jeg kunne ha valgt 4 l for den toalett-turen, og så skrudd ned igjen da jeg var på plass og ting hadde roet seg.  Uansett. det var ikke farlig så lenge det gikk så raskt opp igjen.

På turen hjem tenkte jeg at nei nå er det slutt med reising, dette blir for nervepirrende!!  Men men, nå er jeg i full gang igjen, tur til Amsterdam i juni, da trenger jeg ikke oksygen på turen, tror jeg....På Glittre sykehus sa de det at det var ikke nødvendig hvis flyturen var under 2,5 timer.  Til Amsterdam er det 1 time og 45 min.  Det blir sikkert tur til Lanzarote igjen til vinteren......Det gikk jo veldig bra alt sammen, og jeg ble jo ikke syk heller der nede denne gangen.  Kan det ha noen betydning at man får nok oksygen på turen?  Jeg vet ikke.