søndag 30. januar 2011

Skipper Eli - Førr ei dame!!

Her har nok skipper Eli seilt mer enn en gang!
Historien om ”Skipper Eli”, min tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldemor.
Elen Nilsdatter, født i 1705 på Bryggfjell gård i Korgen kommune giftet seg i 1730 med Anders Jørgensen, skipper. Året 1743 kjøpte Anders 2 lasteskip i kompaniskap med Anders Larsen og fikk tillatelse til å handle med fisk på strekningen Nord-Norge – Bergen. Bryggfjell gård lå sentralt til som et midtpunkt og ble et naturlig utgangspunkt for handelen.  Anders førte båten sørover til Bergen mens hans kone, Elen førte båten nordover. Elen ble i hele Korgen kommune kjent som Skipper Eli.

Skipper Eli var en smart kjøpmann og tapte aldri en anledning til å få fortjeneste på det hun gjorde. Ettersom gården deres var så langt fra Hemnesberget der den kirken de hørte til lå, fikk hun seg et lite hus nær kirken hvor hun kunne hvile etter reisen. Hun visste at også andre kirkegjengere hadde langt å reise og sto utenfor kirken og solgte forfriskninger før gudstjeneste. Hun var ofte kledd i fargerike og vakre klær som hun hadde fått via sin manns handel. Noe av dette solgte hun også.

På grunn av disse aktivitetene ble hun ofte forsinket til gudstjenestene. Av og til, etter at gudstjenesten hadde begynt, kunne hun bli sittende i trappa og strikke. Denne oppførselen førte til at en søndag, da hun atter en gang kom for sent, stoppet presten, Jakob Andreas Parelius, gudstjenesten og skjelte henne ut i all offentlighet.  Det gjorde han ved å synge til henne tredje vers av en ukjent dansk salme, skrevet 200 år tidligere. Teksten kritiserte hennes mangel på respekt for Gud og Kirken. Eli svarte ved å synge tilbake niende vers av samme salme. Dette verset forsvarte hennes måte å leve på. Episoden blir ofte gjenfortalt av kirkegjengerne I Hemnesberget, og helt opp til i dag.

Det ble etterhvert påstått at Skipper Eli var en heks, en av de to som levde i distriktet på den tiden. Lokale bygdefolk gikk langt utenom henne når de møttes. Det ble sagt at hun kunne stå i vinduet i øverste etasje av huset og kaste ut et fiskesnøre og fange fisk selv om huset lå langt fra sjøen. Det verserer sagn om henne, bl.a. at hun drev med trollkunster. Noen assosierte det å være heks med hennes ulyst mot å komme tidsnok til kirken. Selv om den andre heksen ble brent, døde Skipper Eli en naturlig, (dog for tidlig) død. Dette var kanskje fordi hennes mann var den lokale lensmannen på den tiden.

Det ble sagt at Skipper Eli var ekstremt gjerrig og samlet seg mye rikdom i løpet av livet sitt. Da hun døde i 1757, ble hennes eiendeler listet opp på 37 sider og ble verdsatt til over 1606 Daler – en fyrstelig sum. Bøker: Müllers postill, halvparten i Den Norske Lov Bog og 10 andre bøker. To jekter med utstyr. På gården fantes det av husdyr: 2 hester, 19 kyr, 3 dalkviger, 1 dalokse, 1 markokse, 3 kalver, 9 sauer, 9 jømmer, 6 geiter, 4 kje, 2 svin

Ettersom hun var så gjerrig mens hun levde, var hun tydeligvis uvillig til å skille seg av med sine eiendeler etter sin død. Etter hennes død hørte en henne ofte romstere gjennom tingene sine på loftet i familiens hjem. Da hennes mann døde, ble tingene hennes solgt unna, men hun ble fortsatt hørt romstere blant tingene sine i deres nye hjem. På Engesmoen var det en akkje (pulk) som ble solgt og som hadde tilhørt Elen. I skjåen der denne akkjen var lagret, kunne man til tider høre at det romsterte når Elen var og "så over" sitt gods i dets nye hjem. Først på 1900 tallet var det en mann, Jens Hundbakken, som mente å skjønne seg på slike ting,. Han slo stål i akkjen og leste over den. Etter dette skal ikke Skipper Eli ha plaget dem mer..

Anders og Skipper Eli hadde seks barn, den eldste var Randi Helen Andersdatter som er min tipp-tipp-tipp-tippoldemor. Da Skipper Eli døde giftet Anders seg med Berit Olsdatter som var Randis ektemanns søster. Da Anders døde i 1794, ble det foretatt en fortegnelse over formuen igjen, og denne gangen ble formuen bare 271 daler. Dette viste hvilken ektefelle som var flinkest til å håndtere økonomien.

Etter Anders død var det Ole, Berit og Anders sin sønn som overtok gården Bryggfjell.

Dette er også i leia nordover, akkurat ved polarsirkelen

Kilder:

http://caolsson.wiki.zoho.com/Hjemmesiden.html

http://www.wainwrightfamily.org/osmo.html


lørdag 29. januar 2011

Ikke bare sykdom


Vår yndlingsbalkong på Lanzarote

Jeg er mye bedre, smertene er slett ikke ille, og jeg takler dem med en paracet i ny og ne. I går kveld var jeg på konsert i kirken, og der er det ikke akkurat godt å sitte. Jeg klarte det, uten å få noe men av det.

I midten av mars skal jeg på ny tre-måneders.kontroll. Jeg skulle egentlig ha vært på Ahus 22. februar, men da er jeg forhåpentligvis på Lanzarote, på Casas Heddy og trener meg opp for sommeren, ha ha. Jo da, jeg har planer om å følge med på de forskjellige trimtilbudene der, så godt jeg kan. Jeg skal også ha med meg rekvisisjon for fysikalsk bahandling, dvs egentrening med veiledning fra fysioterapaut.

Vi kan ikke bare tenke sykdom selv om vi er i en slik situasjon som for eksempel jeg er i, og mange av de som leser bloggen. Jeg driver på med å legge inn data i et slektsprogram, og ramla tilfeldig over litt av en røverhistorie om min tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldemor. Jeg søkte på internett og fant en amerikansk hjemmeside. Historien skal jeg legge ut på bloggen min i morgen, eller i hvert fall neste gang. Det er noen flere opplysninger jeg må oversette fra engelsk. For alt jeg vet, kanskje hun hadde kreft hun også, hun døde ihvertfall ”altfor tidlig” står det å lese i beretningene. Ja jeg fant stoff om henne på flere gårds- og slektssidersider faktisk.

onsdag 26. januar 2011

Smerter

Det går mot vår og lysere tider
Nå bruker jeg ikke mye cortison for min Kols, jeg har trappet ned og har kommet til siste uken med 2,5 mg pr dag. Smertestillende hadde jeg sluttet å bruke, men nå virker det som om smertene øker i samme forhold som cortison minker. I går måtte jeg ta paracet, både til frokost og lunsj. Jeg liker ikke dette! Kan det ha noen sammenheng eller er det tilfeldig? Jeg må vel vente noen dager og se om det går over, om det var tilfeldig.
Jeg er jo helt klar på at dette er spredning av kreften selvfølgelig, men det tror jeg hver eneste gang det er noe som avviker fra det ”normale”. Det er en tilstand som er ganske vanlig ettersom jeg har forstått. Ikke at det hjelper så mye der og da, men det hjelper å skrive det ned! Og nå er det mye mye bedre allerede……….

Det begynner å nærme seg ny tre-månederskontroll og da er slike tilstander og tanker veldig vanlig. Men jeg tuller ikke, har veldig vondt igjen i operasjonsområdet mitt igjen, kanskje det hjelper med akupunktur?

Jeg var hos lege i forrige uker, må kontrollere disse verdiene mine som fremdeles er for høye, men som går saaakte nedover. Han minnet meg på om at jeg var blitt mye bedre i forhold til smerter, ettersom jeg nå klarte meg uten smertestillende, som oftest. Det er godt å bli minnet på ting, og sette dem på riktig plass. Selvfølgelig har jeg blitt bedre!

søndag 23. januar 2011

Grunnstønad og TT-kort


Bilde lånt fra Wikipedia

Det finnes ingen automatikk i det at vi som trenger det får opplysninger om forskjellige støtteordninger. Det burde det være. Noen burde oppsøke oss, og fortelle hva vi hadde krav på og hva vi kunne få hjelp til.

TT-kort hadde jeg aldri hørt om før min sønn som kjører taxi spurte meg om hvorfor jeg ikke hadde TT-kort. Et kort som tillater at man kjører taxi gratis inntil en viss sum. Det var personer som var mye friskere enn meg som hadde slike kort, fortalte han. Nå har jeg søkt litt på nettet og funnet ut at selvfølgelig burde jeg ha det! Og det ser ut som om jeg kan få det også, med mine begrensninger i funksjon., laveste sats da selvfølgelig ettersom jeg også får støtte til bilhold.

Grunnstønad, laveste sats har jeg fra før, det fikk jeg ordnet da jeg ble uførepensjonist pga KOLS. I den forbindelsen søkte jeg mye på internett om forskjellige støtteordninger og fant det der. Søknaden var til dels veldig vanskelig å fylle ut. Jeg får litt støtte til bilhold bl a og måtte finne ut alle bilkostnader i året, og differansen i forhold til utgifter ved å være frisk og ved å være redusert. Nå bør jeg vel søke om å få dette utvidet, jeg er jo langt mer handikappet nå enn før operasjonen.. Jeg gruer meg for å finne ut av det regnestykket, selv om jeg av yrke er regnskapsfører og burde takle den slags oppgaver.

Jeg fikk faktisk hjelp til en ting, helt uten å spørre selv, tanken hadde faktisk ikke falt meg inn en gang. På sykehuset, etter operasjonen, kom det en sosionom innom. Hun mente at jeg skulle søke om parkeringskort for handikappede. Hun fylte til og med ut søknaden for meg, slik at jeg kun hadde å levere videre til legen, som igjen sendte videre til kommunen, og vips så hadde jeg det blå kortet i posten. Det kortet er jeg veldig glad for, og på ekstremt dårlige dager hadde jeg ikke klart meg uten det å få lov til å være parkert i nærheten av det meste.

Men aldri har noen nevnt grunnstønad eller TT- kort. Hva mer finnes det som jeg ikke vet om? Det var enklere å få hjelp på det lokale trygdekontoret enn det er på dagens NAV, men jeg som har internett skal nok klare å finne ut av dette her, helt på egenhånd……..


torsdag 20. januar 2011

Gamle damer og internett


Med laptop og rullator på Stensby Sykehus! 

Det hender veldig ofte at noen blir forundret og forskrekket over at jeg, en gammel dame er så inne i dataverdenen! Da blir jeg like forundret og forskrekket! Det er liksom bare unge mennesker som ”driver med data”. Det er bare ungdom som skriver blogg, tror de…Det er bare ungdom som er på facebook, tror de….. Fakta er vel det at de fleste som oppretter profil på facebook i dag er godt over 50-60 år! Hvem som bruker Skype har jeg ikke lest noe om, kanskje det er forbeholdt oss godt voksne? De unge henger nok mer fast i mobilen, eller rettere sagt Iphonen.


Første gangen jeg la mine hender (du verden så poetisk det ble!) på et data-tastatur var i oktober 1984. Det var FØR operativsystemet MS-DOS, før alle windows-versjoner og før Vista. Siden den gangen har datamaskinen vært mitt arbeidsredskap og det er det fremdeles. Det har vært en rivende og rask utvikling i denne verdenen, og det har ikke nyttet å prøve seg på å bremse, sukke og klage. Nei, det har bare vært en mulighet, brette opp armene og hive seg uti nye versjon(som kom hele tiden), nye metoder og nye programmer. De nye versjonene kom akkurat i den perioden vi kunne slappe av og mente at nå mestret vi den.

Vår første datamaskin i heimen var Commodore 64. Den har vi på loftet fremdeles, vi har da ikke hjerte til å kvitte oss med dette klenodiet fra slutten av åttitallet. Av og til så lurer vi på om vi kanskje skal montere den opp, bare for moro, men det blir med tanken.

For å klare å henge med så har det selvfølgelig vært stor hjelp i å være nysgjerrig og positiv for nytt og forandringer. Det har også hjulpet godt å flytte sine andre hobbyer over til data. Foto for eksempel, du verden for en verden som har åpnet seg med Photoshop! Før i gamle dager hadde vi mørkerom i kjelleren, og det var selvfølgelig spennende det også, men mye søl og venting. Filmcamera og filmredigering gir også en utrolig gevinst på pc-en.  Nå slipper vi å se på timesvis med uredigerte filmer og "bomfilming"

Vår første mailadresse fikk vi i februar 1998. Det er ganske lenge siden. Vår hjemmeside ble opprettet i året 2000. Det er en stund siden det også. Hjemmesiden fungerte som bloggen gjør i dag, vi la jevnlig ut brever og bilder, først og fremst ment for familie og venner i resten av verden.. Fremdeles har jeg over 600 visninger fra hele verden på den hver uke (ikke så mye det kanskje) og den blir oppdatert med jevne mellomrom. Den er vanskeligere å bruke enn bloggen ettersom det må et eget program til for å skrive innlegg, og bildene må tas ned i størrelse i et fotoprogram. Men ”blogg” er som sagt heller ikke noen nyhet her i huset.

Jeg er så glad fordi at jeg har hatt interessen og muligheten for å kunne bruke internett og pc. Det har hjulpet meg veldig mye nå i min sykdom. Isolat på sykehuset ble ganske mye lettere når man kunne ta fram pc-en og snakke og se familie og kjente via Skype. Isolat ble det jo etter hver runde med cellegift!
Facebook ble brukt for å sende meldinger om hvordan det stod til når det var for slitsomt å bruke telefonen. Internett har erstattet leksikonet. Er det noe jeg lurer på, så finnes det der.  Det blir kanskje litt vel mye avislesing .Vi har beholdt lokalavisene i papirversjon., men nå leser vi alle de andre også, på nettet.

Så hvorfor skulle jeg slutte med alt dette bare fordi det er så mange unge som driver på med det? He he jeg kom først! Med andre ord, jeg er ingen gammel dame som har kastet meg ut i dataverdenen, jeg har faktisk alltid befunnet meg her, og har ikke planer om å evakuere heller. Jeg blir her, så lenge synet og fingrene fungerer.

tirsdag 18. januar 2011

En bukett til de pårørende

  
Pårørende – de blir veldig ofte glemt. Ja jeg vet at kreftforeningen og andre foreninger har opplegg for dette, men det er slikt vi finner ut av etterpå. Når vi sitter midt oppi det, når lynet har slått ned, og vi er i oppløsing, så vet vi ikke noe om hjelpere. Jeg fikk i hvert fall ikke noen opplysninger om psykisk hjelp for meg og mine på sykehuset i tiden før operasjonen med alle undersøkelser og angsten vi gikk med.

Etter operasjonen fikk vi kontakt med kreftsykepleieren, og hun var et vidunderlig menneske. Henne kunne vi også ringe til om det knep med noe underveis i behandlingen. Men som sagt, i den vanskelige perioden på forhånd følte vi oss ganske så alene. Jeg følte også at jeg ikke skulle laste mine bekymringer over på mine nærmeste, og derfor ble jeg alene om MINE tanker. Jeg regner med at det samme skjedde hos mine nære. Jeg fant da noen blogger o.l på intenett, men de skremte meg mer enn de gav meg støtte.

Underveis i behandlingen ble jeg veldig syk, og min kjære ble kastet inn i en tilværelse han vel i ettertid vil beskrive som forferdelig på mange måter. Fra å ha en frisk kone som tok seg av sine oppgaver i heimen og livet ble han plutselig alene om alt: innkjøp, klevask, oppvask, rydding, husvask, matlaging og ikke minst, han ble sykepleier i tillegg. Det var ingen frisk og oppegående pasient som ble utskrevet fra sykehuset etter hvert opphold der, nei det var en sengeliggende, svak, krevende og masete person som trengte hjelp til det meste.

I vår alder er det dessverre ofte slik at oppgavene i heimen er fordelt på den gamle måten. Jeg mente at det var helt ok fordi jeg ikke kan skifte dekk på bilen, heller ikke måke snø og reparere ting. Mine oppgaver var i kontakten med vaskemaskinen, oppvasken , komfyren og lignende. I tillegg til bekymringen for meg, fikk han også alle disse nye oppgavene i tillegg.

Fortvilelse har mange ansikter, det er noe jeg har opplevd i denne tiden. Jeg har reagert med sinne fordi jeg ikke kunne klare å formidle hva jeg ville eller ønsket. Min kjære har vel også reagert med om ikke sinne, så i hvert fall irritasjon, både fordi han måtte gjøre ting han følte han ikke klarte, og på grunn av maktesløshet for hele situasjonen. Han er mye mer tålmodig enn meg, og blir sjelden sint slik som jeg kan bli det. Jeg savnet hjelp til å takle situasjonen mentalt, og jeg var for syk til å finne den hjelpen der og da.

Jeg har vært svak og dårlig helt fram til nå, den cellegiften tok meg hardt. Jeg tror i hvert fall det er det som har skjedd. Min bedre halvdel har fortsatt med matlaging, klesvask og innkjøp. Han har blitt utrolig flink!! Jeg er veldig glad for at vi får hjelp til renholdet av hjemmet vårt. Jeg har ikke krefter og pust til denne jobben, og han slipper den belastningen.

I tiden framover så tror jeg nok at vi skal fortsette å fordele oppgavene her på en annen måte enn vi gjorde i vårt ”forrige” liv. Jeg overtar mer og mer av mine gamle oppgaver, men nå er vi mer sammen om det meste slik at kunnskapene om alt er delt på to. Hvem vet hva framtiden bringer, lynet slo ned ganske plutselig her hos oss!

Har du noen med kreft i din nærhet, spør pårørende: Hvordan går det med DEG da?  Kanskje blir det gråt og tårer ut av dette, men det kan være sunt.  Be vedkommende på middag, gå på besøk, og ikke bare tenk på den syke som blir tatt hånd om på beste måte på sykehuset.  De pårørende trenger også masse støtte og omtanke.
Selv om det ser mørkt ut, så finnes der en liten flekk av blå himmel.

mandag 17. januar 2011

Dagen i dag

Et uvanlig motiv dukket opp på min vei.
Dagen i dag har vært veldig bra. Jeg har jobbet litt i vår lille bedrift som driver med regnskapsførsel. Jeg har også printet ut noen flotte bilder som jeg tok i går på en liten fotosafari.

Vi trodde vi var uheldig med været men det var tvert i mot. Tåkete og snø, helt utrolig stemning.

Jeg har nå omtrent helt sluttet med smertestillende, men jeg har vondt fremdeles. Ikke så vondt at jeg må ty til paracet men kanskje jeg burde ta litt av det likevel. Det er så pass vondt at jeg blir enda skjevere. Er det noen som kjenner noen som har fjernet en lunge? Det var jo ganske vanlig i tuberkulosens tid, at det skjedde. Jeg kan ikke huske at jeg har registrert at de ble skjeve av den grunn. Men det er nå bare en bagatell, jeg kan godt være frisk og skjev, det er helt i orden.

I kveld har jeg en oppgave jeg skal ta fatt på. Startour har utlyst en konkurranse, skriv en reiseartikkel om ditt beste sommerferieminne, der har jeg visse planer. Jeg må jo nesten sende inn ett bidrag, premien er reisegavekort på 10.000 kr. Jeg har mange turer å ta av, hele 38 av mine reisebrev ligger på Startours Reiseforum.

I dag er jeg ellers så sprek at jeg glemmer å ta min pustemedisin av den enkle grunn at det ikke har vært det store behovet, er det ikke fantastisk?

søndag 16. januar 2011

Vaskeengel

Bildet er "plukket" på nettet
I dag kommer vaskeengelen vår for å ta unna skitt og lort som vi har feid under teppet siden sist hun var her. Det var rett før jul. Nei da, vi har ikke grisa så fælt, og Johs har til og med støvsuga noen ganger, før vi har venta besøk.

Men vi er fæl til å rote. En skulle tro at vi tror at det kommer noen og plukker opp etter oss. Vi slenger ifra oss ting, innpakning, skrot, brukte kopper og glass rundt omkring i hele stua. Og der blir det liggende til vi plutselig ser det, oi oi. Akkurat nå har jeg til og med to kopper stående ved siden av meg her, hmmm, akkurat henta en ny og glemta at jeg hadde en fra før. Ved siden av koppene ligger det noen ark med skriblerier på, noen notater jeg er ferdig med for lengst.

Det er utrolig deilig å være nødt for å ta seg selv i nakken i hvert fall annen hver uke for å få unna alt skrotet og rotet. Men jeg har vondt i hele kroppen i dag, så det er vanskelig å komme i gang.  I dag skal vi på litt fotosafari med det nye apparat mens vaskeengelen er her. Kanskje skal vi besøke familien i Øsbyveien også, de får vel sjokk hvis vi plutselig står der og ringer på dørene!

fredag 14. januar 2011

Glede

Jeg gleder meg til sommeren....
Det finnes så utrolig mange gleder i hverdagen min. Det å klare å gå opp en trapp, det gir meg en følelse av glede, der og da! Det å kunne gå fra bilen (ehm fra handicap-parkeringen) og inn i butikken, det er en glede. Å rusle rundt der inne i butikken og plukke på varer og legge dem ned i kurven. Det er også en glede. Å våkne om morgen og ikke høre sin egne pust som spraker og knitrer og piper, det er en voldsom glede som kan vare hele dagen, jeg trenger egentlig ikke noe påfyll av flere gleder. Det å kunne rusle rundt i sitt eget hjem, det er en kjempestor glede. Det å kunne bruke internett og data i dagens samfunn, det er en glede. Det å ha andre hobbyer, som strikking, sying og foto, det er en glede. Ja jeg kan til og med kose meg med en roman, og har kjøpt billetter til årets forfatterkveld, det er en glede. I fjor kunne jeg ikke delta på noen verdens ting.

Nå har jeg nettopp vært på Reiselivsmessa på Lillestrøm, vandra rundt der i to timer, fant en stol hist og pist for å hvile litt, ja, men for en glede å være i stand til å gå på Reiselivsmesse? Kanskje jeg blir i stand til å reise igjen også. Vi var innom og hilste på standen til Casas Heddy, det var hyggelig det.

Men….oi oi ramla også innom Fotomessa og ble noen tusen fattigere! Men det var en glede det også, nytt fotoapparat, Cannon PowerShot G12, med veske og fotoskriver attpå. Jeg har snust på speilrefleks digitalkamera, men synes de er for store og tunge. Nå har gubben arva mitt lille rosa kamera, dette nye er noe større, men tror jeg får det ned i håndveska fremdeles hvis jeg har stor håndveske.

Det å kunne glede seg over ting er så absolutt noe vi kan være med på å bestemme selv. Jeg kan godt sette meg ned og være deprimert fordi jeg ikke klarer å gå opp bakken og besøke mine venner, eller gå på mine ben til butikken. Jeg kan godt være deprimert fordi jeg ikke klarer det stresset med flytrapper, buss til/fra gaten og håndtere bagasjen selv. Jeg kan godt sette meg ned og sture fordi det er så mye jeg ikke klarer, som jeg klarte før. Jeg kan godt være deprimert fordi hele kroppen min er blitt så skjev, jeg er nå en skjev gammel, deprimert kjærring!!! Å nei da, DET er bortkastet energi,. Jeg koser meg heller med alle gledene rundt meg, og jeg skulle ønske at alle som er deprimerte, sur og grinete kunne klare det som jeg øver på hver dag: ”Man skal nøye prioritere hva man skal ergre seg over”.

I går og dagen før var jeg litt oppi lufta vedrørende Ahus og lign dumme saker, MEN i min situasjon så var faktisk det også en glede, det å kunne ha så mye overskudd i livet, at man klarte å bli forbannet over noe. Hurra!

torsdag 13. januar 2011

Hvem bestemmer?

Maria Amelie. Et kjent navn i dag! Ahus, store problemer i disse dager. Jeg blir faktisk engstelig av dette, hvem i all verden er det som styrer i Norge i dag? Hvem er det som tar bestemmelser og tolker regler? Det virker helt sykt alt sammen. Så nettopp et intervju i Dagsrevyen angående Maria Amelie, en ressursterk jente som skal tvangssendes tilbake til Russland, til et land hvor hun knapt kan språket etter så mange år i Norge. Et Ahus med 1 stk ny sengefløy som skal huse en befolkning på størrelse med ”Trondheims” innbyggere. En Mulla Krekar som får bli selv om han truer både det norske folk og politikerne.

Når vi så sper på med bilder fra flomkatastrofer i Australia, Brasil, Sri Lanka og Thailand, så er det knapt så jeg orker å ta imot mer.  Og da har jeg ikke nevnt barneovergrepene i Alvdal.

Jeg tror kanskje at det lille blaffet jeg hadde av engasjement skal kveles før det flammer altfor mye opp. Jeg får ikke gjort annet enn å bli direkte redd for å bo i dette landet og jeg undres veldig på hvem det er som tar bestemmelser! Når politikerne blir konfrontert med alt idioti som blir praktisert, så skylder de på hverandre og på håndheving av regelverket. Men alvorlig talt, skjerp dere, vi er ikke dumme alle vi som følger med på nyheter og aviser! I de aller fleste slike lover er det lov å bruke skjønn, noe som av og til ikke er en fordel, men dog.....

Heretter skal jeg forholde meg til de nære problemer, nemlig kreftsaken, hjertesyke, Kols og livet i sin alminnelighet (tror jeg)

onsdag 12. januar 2011

Dagsbøter??

Fylkeslegen, eller var det helsedirektøren,  vil ilegge Ahus dagsbøter hvis de ikke ordner opp i problemet med korridorpasienter!! Hjelp…… hvordan skal Ahus gjøre det da? Hjelper det med bøter? Blir det mindre pasienter av det? Blir befolkningen friskere av det slik at de ikke behøver å legges inn?

En mulighet Ahus har for å løse problemet er selvfølgelig å nekte innleggelse av syke personer, da er problemet løst, og niks dagsbøter og alle er fornøyde, ting fungerer tilsynelatende utmerket.

Men hallo….jeg vil heller ligge i korridoren enn å bli nektet adgang og bli liggende hjemme uten tilsyn og legehjelp!

Dette var et forslag og en løsning lansert i TV2s nyheter kl 19.00 i dag, og jeg må atter en gang spørre: Er det virkelig mulig?

tirsdag 11. januar 2011

Hvorfor gjør de dette mot oss?


Bilde fra http://www.granheim.no/

Hvorfor gjør de dette mot oss? Vi blir satt mange tiår tilbake i tid når det gjelder service og sykehustjenester. Hvem bestemmer slikt? Hva er begrunnelsen?
Jeg er så opprørt over reportasjen i Nyhetene kl 21.00 på TV2, i dag tirsdag 11.januar.

Reportasjen forteller om korridorer fulle av pasienter, begge sider av korridoren til og med. Innslaget var fra Lungeavdelingen på Ahus. Jeg kjenner at jeg blir tungpustet, engstelig og forbannet. Politikerne måtte vel ha forstått dette på forhånd? Det har ligget pasienter på korridoren der lenge før Aker sykehus ble stengt. Tenke seg til å stenge et fullt fungerende sykehus!! Der står det nå mange tomme rom, kanskje kan disse korridorpasientene fra Ahus kjøres tilbake dit, så kanskje de har en mulighet for å bli friske?

 Det var kolspasienter som ble intervjuet. Tenk deg å ligge der på korridoren, uten pust, uten ringeklokke, uten mulighet for å bevege deg bortover gulvet hvis en krise skulle oppstå ( og det gjør det ofte når det gjelde pusten), Jeg har selv kols, og bare en lunge, skal jeg bli avvist hvis jeg blir syk i natt? Det er jo smekkfullt på Ahus!

Jeg blir så opprørt! Vi lever i et av verdens rikeste land, som styres av økonomer som kun ser tall på et papir. Selvfølgelig er det penger spart å legge ned et sykehus, kortsiktig. Men det vil nok koste noen liv, og noen ekstrautgifter på Ahus, så i det store regnestykket blir det ikke spart noenting. Jeg betviler sterkt at avdelingene kan ansette flere pleiere på grunn av alle som ligger på korridoren. Enda en belastning for pleiere og leger,  som igjen går utover pasientene til syvende og sist.

Jeg blir så sint at jeg har rett og slett ikke godt av dette, selv om jeg visste at det ville bli slik.

Bilde fra fv.no
De har bygd EN ny sengefløy på Ahus, en ny sengefløy som skal ta seg av en befolkning på størrelse med Trondheim. Og det var ikke tomt for andre pasienter i de andre fløyene, tvert i mot. Er det mulig?




Jula er over


Er det rart man legger på seg?

Jula er over, og julepynten er lagt tilbake i kassene sine. Jeg har virkelig ”spist meg opp” i jula. Det er vel ikke akkurat nyttig kost jeg har fråtset i, men det er jul bare en gang i året, ikke sant? Jeg tror nesten jeg har lagt på meg 3 kilo.

Da kiloene raste av meg i forbindelse med stråling og cellegift, så lovte jeg meg selv at jeg aldri noen gang skulle slanke meg igjen! Det skal jeg heller ikke, slanke meg, men det er jo en annen sak å tenke litt på at man skal spise sunt og riktig. Jeg har blitt kjent med Herbalife-produktene, og de passer meg helt utmerket. Jeg bruker dem som tilskudd for å få litt bedre balanse, og det virker bra for meg. Vi har hatt veldig mye godt her i julen, og masse gode kaker. Det skal vel ikke bli slik hver dag framover, men av og til skal vi sannelig kose oss med kake, det er sikkert.

Jeg begynner å se frisk ut igjen, og det er så herlig. Jeg har det godt for tiden. I morges, da jeg våknet, måtte jeg bare ligge og nyte tilværelsen, med fin pust, ikke noe tung i det hele tatt (så lenge jeg ligger i ro he he), ikke noe knitring og spraking som forstyrrer så mye at det bare er å stå opp. Ikke hadde jeg vondt noe sted heller, det var en nytelse rett og slett. Gid resten av året blir like bra som min morgenstund i dag var det.


Julen 2010, begynner å bli feit!

Rhodos sept 2010, litt sliten ja


søndag 9. januar 2011

Hvite og svarte sykehusengler

De aller, aller fleste som jobber på et sykehus er engler, hvite, heldigvis. De jobber og jobber, og løper hit og dit. De har omsorg for alle, og det hender sågar at noen av dem ”tar med seg jobben hjem”. Noen av dem titter innom rommet og prater, og kommer med oppmuntrende snakk. Men ikke alle er slik, også i dette yrket finnes det noen som valgte feil……..

Jeg hadde en lei episode rett etter operasjonen min da smertepumpa sluttet å virke, den ble tom for medisin og måtte programmeres i gang igjen. Ingen på avdelingen den kvelden kunne fikse dette, og det ble litt ståhei med å finne et menneske som kunne dette. Det tok sin tid, og jeg er i grunnen ganske forundret over at slikt i det hele tatt kan skje? Jeg fikk selvfølgelig mer og mer smerter, og til slutt var det smerter ”av en annen verden” vil jeg nesten kalle det. Jeg fikk ikke noe annet heller, ikke noe annen smertestillende, det eneste som skjedde var at sjefen for avdelingen beklaget og sa at hun kunne dessverre ikke gjøre noe med dette, hun ventet på hjelp fra en annen avdeling.!! Jeg tror nesten at denne episoden med smertepumpa og manglende hjelp var eneste gangen jeg virkelig gråt i forbindelse med sykdommen min. Hjelpen kom jo endelig, etter at den fryktelige natta var over. Dagen etterpå kjente jeg noe merkelig bak på ryggen, omtrent som noe som hang og slang der, og så viste det seg at nålene (nålen) til smertepumpa var løsnet. Nå kjente jeg jo igjen at smertelindringen var i ferd med å forsvinne, og nok en gang måtte jeg vente og vente på beskjed om hva som skulle gjøres, og det ble mer og mer vondt. Mot ny natt jeg fikk valget om jeg ville ha den på plass igjen eller gå over til annen smertestillende. Jeg valgte det siste, tror aldri i verden at jeg vil stole på en slik smertepumpe igjen, eller rettere sagt stole på at betjeningen på vakt kan takle tomt batteri, tomt for medisin, nåler som løsner osv.

Etter hver cellegift ble jeg innlagt pga av kvalme, uttørring og sterke smerter. Det var utrolig vanskelig å få svelget de nødvendige medisiner ettersom jeg brakk meg omtrent bare ved tanken på å ha noe i munnen. De medisiner som det var mulig å gi i blodet de fikk jeg rett i blodet. Deriblant smertestillende midt på natta. Men….det var ikke alle pleierne som var like omsorgsfulle akkurat. En av dem hadde det fryktelig travelt bestandig, og natt- medisinen min fikk jeg slengt oppå dyna i form av en pille som jeg selvfølgelig ikke klarte å få ned, og fikk jeg den ned så kom den straks opp igjen. Til slutt så slutta jeg å be om noe når vedkommende var på vakt, det var så ubehagelig å takle vedkommendes stress og reaksjon.

Det ble slik etterpå, ved de andre innleggelsene at når jeg så at det var vedkommende som hadde nattevakt, så var det å håpe at natta skulle gå fort over, uten noen problemer jeg måtte ha hjelp til.

Hver gang jeg ble lagt inn etter cellegift, så havnet jeg på isolat fordi immunforsvaret mitt havnet i bunn. Det var mange forskjellige opplevelser der også. Ikke alle pleierne håndhevet det med å iføre seg beskyttelsesklær før de kom inn i rommet. Det kom til og med pleiere innom for å ta blodprøver uten å ha på seg utstyr og hansker. Ikke så jeg at de var bortom spriten på veggen heller, verken før eller etter. Ikke alle kledde på seg alt utstyret heller, bare deler av det. Jeg kan godt forstå dem, det måtte være fryktelig å ha på seg den gule frakken, munnbind, hodepynt og hansker, bare for å snakke med meg!

Da jeg så vidt begynte å få i meg litt mat var det spesielt en søndagsfrokost jeg ikke glemmer. Jeg ba om ett egg, en kaviartube og en skive brød med smør. Sånn cirka en time etter frokosttid skjedde dette. Det som ble servert var omtrent som det jeg ba om, men det manglet en skje til egget. Kan jeg få en skje til egget? spurte jeg. Det er ikke nødvendig, det er hardkokt var svaret jeg fikk! Vel vel, virkeligheten var litt annerledes. Egget var bløtkokt og iskaldt, brødskiven var hard og inntørket, og kaviartuben var sikkert i orden, men da hadde jeg gitt opp frokosten. Ikke nyttet det å be om noe annet hellet, frokostanretningen var fjernet for lenge siden. Men jeg lurer litt på dette, det var jo litt om å gjøre å få i meg næring. Til sammen mistet jeg omtrent 20 kilo i stråle og cellegiftperioden, og jeg har sett ut som fange fra konsentrasjonsleir omtrent. Hvorfor var det så få som brydde seg om at jeg skulle få i meg mat? Jeg hadde jo ikke muligheten for å gå ut og velge selv hva jeg ville ha ettersom jeg var isolert.

Utdeling av medisiner var noen ganger feil. Jeg ble vel litt overkontrollerende etter hvert da jeg oppdaget dette. Er det så vanskelig å få levert ut riktig antall piller, og riktig styrke? Hvis vi er veldig dårlig, må vi ha med oss en frisk som kan kontrollere? Det var nok en gang samme personer som gjorde feil, de samme som de forrige gangene. Nå føler jeg meg riktig slem som klager og sutrer på denne måten, men jeg våget ikke å klage der og da, og det er i grunnen det som er det verste med dette. Jeg var redd for å bli dårlig behandlet, bli glemt der på isolatet mitt (det ble jeg forresten likevel, i timevis).

Jeg har lest på andres blogger at jeg er ikke alene om å ha opplevd ting noe utenfor det man egentlig burde. Og det er litt leit å tenke tilbake på, det burde ikke være slik. Jeg håper at dere ikke ble skremt av dette, de aller fleste på sykehuset er engler, men hva skal vi gjøre med de andre?

fredag 7. januar 2011

Forberedelser

Er den ikke flott vel?
Jeg gjorde noen forberedelser før min operasjon, og det er en jobb jeg har hatt mye glede av helt fram til i dag. Jeg regner med at jeg vil ha glede av dette i lang tid framover også.

Fra slektninger i Japan fikk jeg en pengesum i forbindelse med min sykdom, og den skulle jeg bruke til å kjøpe en ting til meg selv, som jeg ville ha glede av, og dette skulle hjelpe meg gjennom vanskelige dager. Slik oppfattet jeg det i hvert fall. Valget falt på en Ipod, en rosa og vakker nymotens ipod. Aldri hadde jeg brukt en slik en, så uka før operasjonen gikk det med mye tid til å lære seg å bruke denne saken.

Først og fremst la jeg inn mine yndlingsalbum av alle slag, både festlige og sørgelige. Jeg la også inn noen lydbøker (det var ikke lett ettersom de ikke var kjøpt i riktig ”system”). Bilder fikk jeg også lagt inn, kjekt å ha selv om skjermen var veldig liten.

Jeg opprettet en spilleliste som jeg kalte Godnatt, og der samlet jeg alle beroligende, langsomme og avslappende låter, plukket fra ganske mange album.

Denne spillelisten ble min faste venn hver eneste kveld, og hver gang jeg følte for å slappe av. Det fungerte utrolig bra for meg, jeg hørte som oftest nr 1 og 2 og 3 og så husket jeg ikke mer av den spillelisten! Etterpå har jeg av og til begynt på nr 4 eller 5 av den grunn, det fungerer det også. Av og til (fremdeles) kan jeg våkne i fem-sekstiden, og da setter jeg godnattlisten min i gang igjen, og sovner ganske fort.


Jeg bruker den hjemme også, på musikkanlegget
Sist jeg lå på sykehuset, kom det inn betjening på morgenen for å måle blodtrykket. Jeg lå da og hørte på musikken min, et bestemt avslappende album denne gangen (Link her ) og blodtrykket var så lavt at de måtte kontrollmåle etter et par timer igjen, og da var det normalt.

Her finner du en smakebit på dette albumet:

YouTube - Vi skal ikkje sova burt sumarnatta og YouTube - Stranger on the shore.

torsdag 6. januar 2011

Røykeslutt

Det er leeenge siden jeg sluttet å røyke. Jeg sluttet i desember 1998. Det var vel ikke egentlig frivillig, jeg hadde vært plaget av en lungebetennelse jeg ikke ble ordentlig ferdig med, og legen sendte meg i røntgen, også CT-røntgen. Telefonen jeg fikk da resultatet fremlå, var omtrent slik: Heldigvis, det er ingen tegn til kreftsvulster, MEN du har begynnende emfysem og må slutte å røyke øyeblikkelig. Dette var på en fredag, og mandagen etterpå sluttet jeg og har ikke røkt siden.

Før dette, noen år tidligere hadde jeg vært røykfri sånn cirka 4 måneder, og etter 10 kilos vektøkning begynte jeg igjen. Det vanskeligste med å slutte å røyke er ikke å slutte, men å la være å begynne igjen. Vi finner tusenvis av unnskyldninger for å begynne igjen: vi legger på oss, vi må roe nervene, vi må ha noe å stresse ned med, vi fortjener en liten røyk nå, vi krangler med våre nærmeste for å få unnskyldninger for å sprekke. I det hele tatt, oppfinnsomheten er stor. Det hender vel sågar at omgivelsene våre også ber oss tynt om å begynne igjen grunnet uholdbare tilstander i heimen.

Jeg prøvde flere ganger å slutte etter denne stoppen. Jeg var så innrøkt at når telefonen ringte så tok jeg ikke først telefonen men røykpakka, og deretter telefonen. Da fant jeg ut at jeg burde virkelig skjerpe meg. Jeg gikk på røykesluttkurs, og kjøpte meg et røykeslutt kurs med kassetter og dagbok, røykfri på 10 dager ble det lovt her. Dette kurset var i grunnen veldig spesielt. Det fulgte med to kassetter, den ene inneholdt avspenning, musikk med tale. Den andre inneholdt kun forferdelig lyder. Opplegget var slik at jeg kunne røyke så mye jeg ville til å begynne med. Betingelsen var at jeg skulle notere hver røyk i dagboka, og ved hver røyk MÅTTE jeg høre på kassetten med fryktelig lyder. Jeg fulgte opplegget, men etter 10 dager hadde jeg redusert, ja men ikke sluttet. Jeg fortsatte med lydkassetten en tid, og tenkte som så at dette virker da ikke på meg i det hele tatt, trodde jeg.

Plutselig en dag, da jeg kom inn på hjemmekontoret mitt, så kjente jeg at det lukta helt forferdelig der inne!! Jeg skura og vaska, vegger, tak, gardiner, vindu, alt som var der, og etter den dagen så var det helt slutt med innendørsrøyking. Det kurset hadde nok virket som hjernevasking likevel.

Det ble dessverre ikke noe mer fart på røykeslutten min før jeg fikk den sørgelige beskjeden om emfysem, men fra da av var det forholdsvis enkelt. Jeg brukte nikotintyggis, og også denne ble jeg avhengig av! Etter 6 måneder bestemt jeg meg for å slutte med det også, og det tok bare et par dager med vanlig tyggis så var det over.

Etter 11 år så fikk jeg da lungekreft likevel, men emfysemen/ Kolsen ble ikke verre i disse årene. Nå synes jeg det lukter forferdelig av røykere og røyking. Jeg føler virkelig med dem som er avhengig enda, og ønsker for deres skyld at de klarer å slutte. Det er ikke lett å slutte for alle, kanskje det burde forskes mer på det temat, en lege sa til meg at det å være nikotinavhengig er som å være en narkoman light, og det kan jeg virkelig skrive under på.

Det har blitt så vanskelig å være røyker i samfunnet vårt i dag (og takk for det) at jeg er sjeleglad for at jeg og omtrent alle rundt meg er kvitt den lasten. I ettertid er jeg så klart lei meg for at jeg ikke sluttet helt den første gangen, da hadde jeg kanskje vært spart for mye lidelse, og da hadde kanskje min ene lunge vært i bedre stand enn den er nå………..

Nå for tiden er det mange som bruker snus, istedefor røyk men det er vel heller ikke så bra?

onsdag 5. januar 2011

Blogging

Dette kunne ha vært en blogger, men det er det ikke!
Voe har sluttet å blogge! Det er en stor nyhet på nettet de siste par dagene. Blogger er noe merkelige greier. Jeg har registrert min blogg, og jeg ligger sånn ca som nr 900 av 25000, det er vel ikke verst for en gammel dame som i grunnen bare skriver om sykdom, kreft og annen elendighet. Gruppen som Voe tilhører er rundt 14 – 16 år, blonde, fagre og skriver stort sett om klær, sminke og fester. Unntaket var vel forresten Voe, hun skrev godt, var veldig oppegående og med sunne tanker, det var vel derfor hun kravlet til topps, og det er vel også derfor hun fikk masse stygge kommentarer og trusler, og det er nok en av grunnene til at hun legger ned nå.

Der ute på bloggnettet finnes det hundrevis av andre fjortenåringer som skriver stort sett om sminke og klær, og de har tusenvis av lesere!! Der finnes også mer voksne jenter, men temaet er stort sett det samme, sminke, klær, sko og fester. Jeg blir i grunnen litt skremt av dette, er samfunnet vårt virkelig så overfladisk og tomt? Er tilværelsen så tom at det er nyttårskjolen som er det viktigste her i verden?

Blogger er heldigvis åpne for alle. Kreftforeningen har på sine hjemmesider et valg som heter Personlige historier. Det er der min blogg ligger, og det er det ”publikummet” jeg tenker på nå for tiden når jeg skriver. Jeg hadde så veldig mange spørsmål da jeg selv fikk kreft, og det var ikke så mange å spørre bortsett fra på denne hjemmesiden da, der kan vi finne litt av hvert. Fremdeles er det mye jeg lurer på, og som jeg ikke har svar på. Innimellom kommer det selvfølgelig innlegg her som ikke har noe med kreft å gjøre, jeg sporer jo litt av i blant.

Første og fremst skriver jeg blogg for å hjelpe meg selv, få ut tanker og spørsmål og på den måten få litt oversikt. Det hadde ikke vært nødvendig å legge den ut på nettet for denne førstnevnte grunnen, men i forbindelse med min sykdom fikk min bedre halvdel mange telefoner og spørsmål, mer enn han kunne makte å ta i mot, så derfor ble tilstandsrapportene publisert på nettet slik at slekt og venner kunne oppdatere seg selv. Så til slutt, men ikke minst viktig, kanskje kan mine historier og betraktninger hjelpe andre i samme situasjon.

Vi har hjemmeside også, og det har vi hatt i mange år. Den er mer komplisert å vedlikeholde. Blogg er så enkelt i forhold, og det er mye enklere å legge ut skrift og bilder. Det er mulig at hjemmesiden får stå som den står, og så lager jeg en link til bloggen min der som heter NYHETER.

Nå har jeg godkjent reklame her, og jeg synes den var så diskret og fin, og som oftest relatert til temaet jeg skriver om. Så nå er det bare å klikke i vei for flere opplysninger om mine temaer. Jeg får ikke lov å klikke på dem selv, men nå lurer jeg på hva som blir registrert når andre her i huset i samme nettverk klikker med sine egne maskiner. Da kanskje det blir registrert som at det er jeg som gjør det? Mine datakunnskaper er litt mangelfulle på tema IP-adresser og den slags. Er det noen andre som vet dette?

tirsdag 4. januar 2011

Besøk fra Sverige

Rød marsipan, hvit sukkerpasta og litt snøglitter, bærre lækkert!
Nå har vi besøk av to tjeier fra Sverige, og vi har feiret 8-årsdagen til den yngste av dem. Det er barnebarn dette, som besøker oss ofte. Vi er heldige vi! Disse to har vært her ofte gjennom sykdommen min, og de er nok ganske fornøyd med at jeg har fått håret mitt tilbake!

Det blir ikke så mye tanker i hodet når man har besøk av barnebarn, de er tilstede i rommet hele tiden, og det er bra. I forbindelse med gebursdagsfeiringen var vi hele 17 stk tilstede i stua her, og menyen var pølser/lompe og pizza grandiosa. Etterpå var det kaker og kaffe og godteri. Pølser og Grandis er standard meny når vi har besøk fra utlandet, og her var det også gjester fra Frankrike. Jeg tror forresten alle syntes det var deilig å unnslippe ribbe og pinnekjøtt, det kan bli for mye av det også. Jeg hadde forsøkt meg på en av de flotte kakene fra Villa Perlesukker, og den ble staselig. Vi var spente på om den var god på smak også, og det var den ! Jeg anbefaler alle om å sjekke ut denne nettsiden, den er utrolig inspirerende!


Vi måtte lage litt kransekakegodis i svenske farver

Muffins hører med til kalas


Inni var det sjokoladekake med eggedosis-smørkrem og bringebær
 Nå snør det ute, og på nettavisene står det at vi kan vente oss 30-40 cm i løpet av et par dager! Ja vel, da må vel noen sette i gang å måke etter hvert. Rådyrene hadde kost seg fælt med fugleneket i går natt, det blir vel vanskelig for dem også nå, med mye snø!  Det var så skittent ute nå at det blir fint med ny, hvit og ren snø!

søndag 2. januar 2011

Vi usynlige!

For noen mennesker er vi som har eller har hatt kreft, usynlige. Det var en ganske merkelig opplevelse, mennesker jeg kjente godt, de så forbi og bortenfor meg, og de snakket ikke med meg. De møtte heller ikke blikket mitt, jeg var faktisk usynlig! Ved et forsøk på å snakke med dem, fikk jeg et svar, men ikke blikket. Jeg syntes dette var ekkelt, men kanskje mer vondt for den andre personen enn det var for meg som levde i min egen lille boble. Det kan vel også hende at det var vondt for våre venner å se meg så redusert, skinnmager og med øynene langt inni hodet.  Øynene var omringet av blått, i grunnen et ganske tragisk og sykt utseende.  Jeg likte ikke noe særlig å vise meg ute blant folk i denne verste tiden, så ja, det gikk inn på meg det der.

Andre igjen var veldig tilstede, de ringte, de kom på besøk både i tide og utide hadde jeg nær sagt. De var ikke redd for en kreftsyk person akkurat. Av og til så måtte jeg jo si ifra at jeg ikke orket besøk, eller at jeg var redd for å bli smittet av ett eller annet, men disse som var tilstede, de var der hele tiden likevel, med sms, facebook, telefoner og andre meldinger, og de er her enda.

Jeg kan faktisk godt forstå en slik reaksjon som med den usynlige. Strutsen for eksempel stikker hodet ned i sanden når den ikke vil se virkeligheten, eller blir redd. Det er akkurat det samme. De som er friske, stoler ikke på at de er friske. Veldig mange går rundt og er redd for, og er ganske sikre på at de nok har kreft de også, helt sikkert. Disse personer tør ikke gå til lege for å få det ”bekrefte” heller, da er det bedre å være struts. De vil ikke at noen skal snakke om dette uhyggelig som de regner med vil ramme dem selv. Det er veldig synd at det skal være slik, jeg var også slik før jeg fikk kreft. Slo av TV-en ved ubehagelige opplysninger. Jeg gikk på andre siden av gaten hvis jeg traff noen som var rammet, for jeg visste ikke hva jeg skulle si, eller hvordan jeg skulle takle det.

I romjulen var vi i selskap, og 50 prosent, dvs halvparten av dem som var tilstede hadde hatt kreft. Det er nok slik at veldig mange vil bli rammet. Det gledelige er jo at en kjempestor prosent vil komme igjennom denne sykdommen og bli frisk, og det blir flere og flere av dem. Jeg legger alle blogginnleggene mine ut på min facebook-profil. Kanskje til ergrelse for mange av mine venner, men jeg vil så gjerne gi denne sykdommen et ansikt! Jeg er ikke avskrevet, jeg er ikke død, jeg lever og gleder meg over mangt og mye. Jeg er ikke friskmeldt enda, kanskje blir jeg ikke det heller, men det er veldig mange som blir det, husk det! Ikke vær struts, gå til lege hvis det er noe som plager deg, nå med en gang, la det være nyttårsforsettet i år. En kreftsykdom som blir oppdaget tidlig har veldig gode sjanser for å bli kurert!

lørdag 1. januar 2011

Godt nyttår!

Det var tre soler for noen dager siden, her er to av dem!
Det ble en stille og rolig feiring her hos oss i går kveld. Vi spiste god mat, så på TV og surfa på internett. Boing Boing på TV var forresten hysterisk morsomt, jeg var redd for å omkomme av latter en stund, men jeg overlevde. Akkurat som jeg har overlevd året 2010. Det hadde jeg ikke trodd sommeren og høsten 2009!

Jeg føler meg til og med ganske frisk innimellom, bortsett fra at jeg har dårlig pustekapasitet da. Det er kanskje ikke så merkelig at jeg føler meg ganske sprek og oppegående for tiden, med en neve cortisontabletter hver morgen så er det vel litt kunstig opprettholdt form. Det vanskelige blir vel når jeg har slutta med dem, det er jo nedtrapping på gang. Tre tabletter denne uken, fire forrige uke, to neste uke og så en pr dag uken etterpå.

Vi har rådyr i hagen om natta, de har laget seg noen groper i snøen under et epletre hvor det henger epler fortsatt. Det er ganske artig at disse dyra kommer her, midt i boligstrøket, ganske trangt mellom husene er det også. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk se dem, men da må jeg vel være oppe om natta!