tirsdag 23. februar 2016

Hyperaktiv.........

Dette er ikke et ordentlig facebook-spøkelse, det bare ser slik ut.....
Jeg er hyperaktiv på Facebook, av og til.  Egentlig veldig ofte.  Facebook er min kanal ut i verden, det er linje til mine venner og slektninger, til min familie.  Det er der jeg har kontakt med sønn i Japan og datter i Bergen.  Jo da, bruker Skype også.......

Facebook er min lokal-lokalavis.  Det er der jeg får opplysningene om hva som har skjedd og hva som skal skje.  Det er der jeg leser om konserter, og om andre private tilstelninger.  Det er på facebook jeg ser bilder av mine venner og familie.  Det er der jeg informerer andre om arrangementer som jeg er med på å arrangere.

Lukkede grupper
Noen steder kan jeg få informasjon i lukkede grupper som er bare for oss i familien feks.  Eller jeg får informasjon fra lag og foreninger jeg er med i.  Veldig praktisk.  Jeg kan ikke skjønne at ikke alle bruker denne metoden.  Jeg får også melding om nyheter fra VG, NRK og lokale aviser.

Farlig?
Det er fremdeles noen som tror at Facebook er farlig.  De har ikke oppdaget at man kan låse seg totalt inne i Facebook, og ikke tillate noen å se det som man legger ut.  Alt er opp til en selv.  Man velger sine venner, og godkjenner de forespørslene man selv vil.  Det er veldig mange venneforespørsler jeg ikke godtar.  Hvis jeg ikke kjenner vedkommende så er det ikke noen godkjenning.  I grunnen så trenger man ikke godkjenne en eneste venn på Facebook, men kun bruke siden for å få melding fra andre grupper -  og fra aviser, radio og TV.

Følger
Og så har vi den knappen hos vennene som heter Følger.  Vet du at du kan slå den av og på?   Jo da, hvis vi blir trøtte av vennen vår som legger ut 20 diktbilder hver dag, så kan vi rett og slett trykke på den Følger-knappen på den vennen, og så slipper vi å se på alle disse diktbildene hver eneste dag, eller spillinformasjonen, eller youtube-videoene eller hva det nå måtte være som vi ikke bryr oss om. Jeg er sikker på at det er mange som har trykket på min Følgeknapp i mine mest hyperaktive perioder.........og nå fikk de sannelig et ordentlig tips igjen.

Trykk på følger der oppe og velg Slutt å følge ........Senere kan du gjøre det om igjen, tilbake, hvis du ønsker.
EljosBloggene
Jeg bruker også facebook til å informere om nye blogginnlegg.  Jeg har invitert mange av mine FB-venner til bloggsiden, men det er veldig mange som ikke har takket ja til den invitasjonen.  Det er greit nok det, da vil de ikke lese bloggen min.  Bloggen har sin egen facebook-side for å ikke plage dem som ikke vil lese.  Det hender at jeg legger ut innlegg både her og både der. men som oftest er det bare på bloggsiden det kommer.  Det vil si at de som ikke har godkjent invitasjonen får ikke vite om at der finnes nye innlegg.  Den siden min heter EljosBloggene.  Bare søk etter den, eller trykk på linken  og trykk på LIKER, og vips er du med.  Dette innlegget kommer jeg nok til å legge ut på min egen facebookside også.

Nå har bloggen hatt over 252000 visninger, det er ganske mye det så det er jo mange som vil lese det jeg skriver.  Jeg trenger vel kanskje ikke ha så dårlig samvittighet for å "plage" andre med den.......

Øverste pil peker på Meldinger, der kan du starte med å skrive til noen. Og er det et rødt tall der så er det noen som "snakker" til deg Nederste pil, her dukker samtalen opp etterhvert.

Personlig melding
Det er noe som heter Personlig melding på Facebook, populært kalt PM.  Jeg sender deg en PM heter det, og det betyr at vedkommende sender deg en melding som bare du kan lese.  Det er ikke alle som skjønner dette, det hender at jeg sender meldinger som ikke blir lest eller besvart.  Nå vet jeg ikke helt om det mangler svar fordi mottakeren ikke vil svare, eller kanskje de ikke skjønner at de har fått melding.  Det gikk veldig lenge før jeg skjønte det der med disse meldingene og signalene som befant seg øverst på siden.  Det er øverst på siden du starter en melding eller samtale.  Hvis det står et rødt tall der så er det noen som har forsøkt å påkalle din oppmerksomhet.  Nederst, her dukker samtalen opp etterhvert.  Det er bare å prøve seg fram, det er ikke farlig!!!   ( den meldingen var til en av mine søstre hm hm)  Men.... Plutselig så endrer Facebook på noe og da er det til å lære seg ting på nytt igjen.  Det er bare sunt,  det holder hjernecellene i gang.

Tagging
Det med tagging har jeg heller ikke helt styring og kontroll på.  Det hender det havner noe et sted hvor jeg må godkjenne det for at det skal publiseres på min tidslinje,  Hmmm   ja av og til så oppdager jeg det, men slett ikke alltid.

Likes og Liker
Ja og så har vi dette med LIKES, he he høres ut som en ungdomsgreie.
Det er mange som er usynlige på Facebook, de trykker aldri på den Liker-knappen.  De legger aldri ut noe som helst.  De er facebook-spøkelser rett og slett.  Vi kan jo ane at de er der, for vi kan jo se hvem som er pålogget. Og det er jo helt greit det også, det er veldig lovlig å være spøkelse her.   Tusen takk til alle dere som trykker Liker og gir dere til kjenne og ikke bare er her i all hemmelighet. Det er mange av dere også.  Det hender jeg møter noen som vet det meste om meg, og da blir jeg litt forskrekket, men husker plutselig på at ja visst, jeg har dem jo som facebook-venn men har glemt det fordi de aldri viser seg.........men det er i orden det også.

Skjermbildene jeg har lagt ut kommer fra min pc og da begynner det å bli vanskelig igjen.  Det ser nemlig ikke slik ut på mobilen. Er det noen som har noen gode tips om disse temaene, så skriv inn i kommentarfeltet.  Velg det nederste alternativer og skriv bare inn et navn.  Ja du må vel legge inn mailadresse også men det blir ikke publisert.   Sannelig ikke lett dette her....Men uansett, trykker du på bildene så blir de større og lettere å "lese".  Lykke til!!

lørdag 13. februar 2016

Trist.....

Jeg har ryddet i bilder og video.  Nesten alt som ligger på min pc av det slaget er endevendt og sortert. Mye er slettet, mange bilder fortjente ikke sin plass, de var uskarpe og .....
Det er Dropbox og Min sky som virkelig er tatt i bruk nå, og det var på tide.  Jeg har da hørt om hardiskkrasj, hvor alle bilder har gått tapt. Det var jo ikke nødvendig å lagre alle disse vrakene som skulle slettes, derfor en stor jobb.  Er forresten ikke ferdig enda, fordi.....jeg måtte slutte og ta meg sammen.......

Fordi jeg fant ut at noe skjedde i 2014, og i 2015.  I året 2012 tror jeg at jeg hadde fire tusen bilder og video totalt.  Det er ganske mye det. Vi var på farten hele det året, mye skjedde og det var mange reiser og andre småturer, med fotoapparatet med.

Så ble min mann syk, han ble operert for tykktarmskreft i september 2013.  Fra den dagen og til nå så har jeg fotografert omtrent bare håndarbeider.  Han døde i august 2014.  I 2015 var jeg jo på noen turer, Jeg var i Amsterdam og jeg var i Stockholm.  Fotoapparatet var med men ble omtrent ikke brukt.    Året 2015 da ble det 50 bilder, rett og slett bare 50 bilder for hele det året.  Merkelig.  Jeg har ikke vært klar over det før denne sorteringen og sjekkingen av mine bilder.

Det har vært en voldsom følelsesmessig tur disse dagene, med bildene og minnene.  En stor sorg som plutselig kom over meg igjen.  Ja den sorgen har jeg jo alltid med meg, men nå ble den så voldsomt overveldende igjen.  Jeg har mistet turkameraten min, jeg har mistet min venn som jeg delte alle disse opplevelsene med.  Det er ganske fryktelig.  Han var så glad i livet, glad i opplevelser, musikk, god mat og drikke.  Og jeg tenker, hvorfor måtte han bli borte?  Det er nok et spørsmål mange stiller seg om sine egne som blir borte.  Jeg håper at denne gråteperioden min ikke varer så lenge.  Kanskje når jeg er ferdig med alle disse bildene, så vil det roe seg igjen.

Jeg kaster og vraker nok litt for mye, jeg vil nok angre på det siden.  Akkurat nå burde jeg legge bort alt som heter opprydding, men det vil vel kanskje ikke gjøre noen forskjell.  Det blir nok like hardt å ta det fram igjen.

En annen stor "sorg" har vært det at jeg nå bare sitter her og fotograferer håndarbeider.  Men det har endret seg.  Tusen takk til mine nye reisekamerater som vil dra meg med på tur i sommer.  Det er ikke bare enkelt å dra meg med på tur, jeg skal prøve å oppføre meg fint!!  Og kanskje det blir fotografert igjen også.  Jeg gleder meg, og gruer meg litt også, er redd for å bli syk.  Men det er tross alt bedre å bli syk i Norge enn det er å bli syk i Japan og på Lanzarote.  Men slike tanker skal bort før vi drar, jeg skal jo slett ikke bli syk!!


Som alle kan se på dette bildet, bak skyene er himmelen alltid blå.....



onsdag 10. februar 2016

Samenes dag, og mobbing


Jeg kom plutselig til å tenke på hendelser i min skoletid på femtitallet.  Ja det var jo selvfølgelig pga den samiske nasjonaldagen at tankene mine begynte å fly både hit og dit.

På min skole, der oppe i nord, så kom det av og til en samegutt i klassen vår.  Han var der bare i korte perioder.  Antagelig var hans familie på flyttefot ettersom han bare var der av og til.  Han var liten og tynn, og skitten var han også.  Han hadde det fryktelig vondt i klassen vår, han ble mobbet stort sett hele tiden.

Det het erting den gangen, mobbing var vel ikke oppfunnet men det var akkurat det samme. Jeg husket plutselig akkurat hvordan han så ut, han hadde et lite tynt og sårt ansikt, med øyne som slett ikke var glade.  Skulle vel bare mangle så slemme som vi var.  Nå tror jeg ikke akkurat at jeg stod først i køen for å slenge stygge ting til ham, men jeg forsvarte ham ikke, og da var jeg jo like ille som de andre.

Kort utgitt av Aune
Fotograf H.A.Amundsen.
Det verste var vel at lærere den gangen ikke refset oss som erta denne samegutten.
Nei, de var faktisk ikke skyldfrie de heller, og var slett ikke snille med ham og andre i den situasjonen.  På den tiden så var det ikke akkurat noe stas å være same.  Denne gutten i klassen vår snakket norsk, men det vi vil kalle gebrokkent norsk i dag.

Senere, noen år etter dette så bodde min søster på en gård hvor samene kom ned fra fjellet for å slakte sine rein.  Der ble hun fortalt at jovisst, hun var da i sameslekta hun også.  De flira og skøye med dette her, hun var en av dem, ble det sagt.  Hmmm   ja da var det jo bare å spørre opphavet om dette stemte, var det noe sameblod i slekta vår?
Svaret var vel som forventet, en absolutt fornektelse.  Det var bare tull, løgn og fanteri, det fantes da ingen samer i slekta vår, sa foreldrene våre, og de ble vel omtrent sinte av dette maset.

Enda flere år gikk, men vi tenkte jo av og til på dette, at disse samene som kom ned fra fjellet var så skråsikre på at vi var en av dem. I vår moderne dataverden så kan vi faktisk finne ut litt av hvert. Slektsforskning, Digitalarkivet, Folketellinger, alt finnes der for den som vil lete, og det vil jo jeg selvfølgelig.

I folketellingene i Digitalarkivet finnes det utrolig mange artige opplysninger.  Vi kan slå opp på en gård vi kjenner navnet på.  Der står det alt sammen, hvem som bodde der, hvor gamle de var, fødselsdato, hva slag profesjon de hadde på gården, husmor, sønn, datter. Der står også hvor mange hester, kyr og andre dyr der fantes på gården.  Og det viktigste for min lille forskning - , etnisitet.  Det stod nemlig anført der om man var same feks.  Det var kanskje viktig på den tiden, at man liksom IKKE var det da.

Denne gården, hvor min oldemor vokste opp, der stod det ganske klart at de, min familie de var ikke var samer.  MEN..........det bodde en samefamilie på gården.  Og da tenkte jeg aha, hvem vet hva som har foregått i høyet på låven der da, kanskje det har vært noe som samene visste om likevel. selv om det ikke var offisielt.   Ha ha, ja man kan jo ha fantasi.......

Jeg legger ved et bilde jeg fant på internett, det kunne ha vært bestefaren min, han ligner veldig, men det er det ikke, det er følgende:
-Reindriftssame fra Grovfjord foran gammen. Postkort. 
--------Foto utlånt av Várdobáiki samisk senter.


Veien nå er jo ikke så lang til bilder og minner fra da jeg fikk låne en nydelig samedrakt. Anledningen var en tilstelning i Nordenfjeldske Forening her på Østlandet hvor vi skulle ha skikkelig temakveld.  Det svever noe i hodet mitt at jeg fikk låne den fordi vi var en av "dem", men husker ikke om det var slik det var.  Året var 1975 og vi serverte krinalefser, tørket kjøtt i kaffen, ost hadde vi vel også som vi slengte oppi kaffekoppen.  Samedrakten var med og vi holdt foredrag om både det ene og det andre. Skikkelig bra kveld var det.  Jeg følte meg veldig fin i denne samedrakten, men ved nærmere ettertanke så kanskje det er nok å bære på slektskapet med Skipper Eli, he he. blandingen blir vel kanskje i drøyeste laget......


søndag 7. februar 2016

Lungekreft

Surstoffopptaket mitt er aldeles utmerket.
Lungekreft er vel noe av det verste man kan få.  Bare 11,8% av dem som får diagnosen lever etter 5 år.  Det er dårlig prognose det.  Jeg fikk denne forferdelige diagnosen i 2009, ble operert 20. august samme året.  Etterpå var det strålebehandling og cellegift.

Det som var veldig vanskelig hos meg var jo det at jeg hadde astma og Kols i tillegg.  Kols med bare en lunge er ikke akkurat så veldig bra.  Jeg hadde vært røykfri i 11 år og trodde vel nesten at jeg skulle slippe å få lungekreft.  Men men,  jeg fikk i både pose og sekk.

Jeg har fått mange nye lesere/følgere dette siste året, så da er det vel på tide med en liten reprise på hva og hvorfor denne bloggen finnes.  En kortfattet oppsummering, det blir kanskje litt mye å lese seg igjennom nesten 400 innlegg.....

Bloggen min ble skapt på grunn av alle telefoner og henvendelser som kom da jeg fikk diagnosen og ble operert, mange ville vite hvordan det gikk, hva som skjedde.  Det ble ganske travelt og strevsomt og vondt for de som var hjemme og måtte svare på telefoner.  Da var det i grunnen veldig greit å legge dette ut på blogg/facebook.

Litt senere ble bloggen publisert på nettsidene til kreftforeningen.no.  Det finnes ikke så mange blogger og historier om lungekreft.  De fleste dør jo, og det er jo ikke akkurat så optimistisk for dem som får denne diagnosen.   Min historie forteller at det går faktisk an å overleve etter fem år, og attpåtil leve et godt liv med en lunge og veldig redusert lungekapasitet.

Bloggen er fremdeles i virksomhet.  Jeg sendte spørsmål til kreftforeningen om de syntes at jeg skulle legge den ned nå som jeg var kreftfri, men fikk det svaret at det burde jeg absolutt ikke. Den gir håp til dem som rammes. Nå blir det jo til det at jeg skriver om mye rart som skjer rundt meg, det blir jo slett ikke bare sykdom.  Det er så mye jeg er opptatt av og med, og dette viser jo også et annet bilde av en fryktet sykdom.

Jeg kan ikke tenke på sykdom hele tiden.  I grunnen så liker jeg ikke å tenke på det i det hele tatt.  Jeg skrev et innlegg tidligere om å fortrenge virkeligheten og lyve for seg selv.
Besøk av denne, jo litt for ofte kanskje......
Det er jeg virkelig flink til, det er måten jeg holder meg oppe på. Mange tror at jeg er så utrolig flink og "tapper".  Jeg er nok ikke det.  Det hender jeg både tramper i gulvet og hyler og skriker, banner og raser over min skjebne og alt mulig.  Men det går fort over.  Det er så mye å være takknemlig for.  Jeg vant jo nesten i "lotto" ettersom jeg vandrer rundt her fremdeles.

Jeg blir veldig godt tatt vare på av helsevesenet.  Min fastlege er vel omtrent hyperaktiv.  Hvis jeg har vondt noen steder så er det vips avgårde til alle mulige undersøkelser, ikke noe skal gjemmes bort. Jeg er utskrevet fra kreftavdelingen på Ahus, og overført til lungeavdelingen.  Der sukker lungelegen hver gang jeg kommer til kontroll, og han sier: "Nei og nei dette var da skrøpelige greier!!" -   "Nei sier du det, sier jeg, "jeg klarer meg da riktig så bra, vandrer rundt i heimen, trenger ikke surstoff, ordner i huset, lager mat, kan handle i butikken."  Jeg må ha surstoff hvis jeg skal på lengre flyreiser (over 2,5 timer), og det finnes små hendige apparater man får låne med seg, ikke noe problem det heller.

Det viktigste er vel å konsentrere seg om det man klarer, og ikke tenke på det man ikke klarer..........men skal jeg nå være ærlig så er det en ordentlig drittdag i dag, og jeg føler vel at jeg snart ramler ned i det svarte hullet jeg har skrevet om før, hvis jeg ikke skjerper meg........det er slike dager også.   Men alle bestemmer selv hva de skal tenke på, det er "bare" å vri seg, snu seg rundt, tenke på det som er bra.

Å nei, det er nok ikke like enkelt bestandig.  Jeg overdriver nå.  Det er lov å være deprimert og klage litt innimellom, men ikke i dagevis, og ikke plage så mange andre med det heller.  Det gjør ikke noe godt.  Jeg fant en fin tegning og en fin tanke på fjesboka, og tar den med her.  Virkelig lurt er det å finne det man gleder seg til og gleder seg over, da får vi det artig to ganger som det står her, og akkurat nå er det å glede seg til Nordlandstur, og våren, og sommeren og til Lanzarotetur.  Og så kan jeg glede meg til å flytte inn i ny leilighet, helt nybygd til og med.  Sannelig kan jeg glede meg til mye ......når jeg bare tenker etter,.....
slik er det bare...








lørdag 6. februar 2016

Eljonorway på YouTube....

Eljonorway på YouTube, det er meg det.  Jeg driver ikke bare med strikking og sykdom.  Jeg fotograferer mye.  Jeg gjorde ihvertfall det.  Det kunne bli tusen bilder i løpet av et år.   I fjor, i 2015 tror jeg det ble bare 50. men det var jo et spesielt år.  Nå er forresten det beste kameraet mitt blitt for tungt for meg å bære rundt på, jeg må nok finne på noe lurt.........

Det er så trist når alle disse tusenvis av fine minner og bilder ligger gjemt på en pc eller en mobil. Det blir ikke til at jeg ihvertfall, printer dem ut på papir, eller får dem bestilt hos noen som ordner slikt. Jeg har jo fotoprinter selv, men de blir liggene der de er, på pc.

Dvs hos meg har de kommet fram i lyset.  jeg lager videoer, setter bildene sammen og legger på musikk.  Ja det hender tilogmed at det er noen videobiter også innimellom bildene.  Veldig artig når motivet plutselig begynner å røre på seg.......På facebook har jeg også mange album.

Videoene har jeg jo selvfølgelig også på pc-en men i tillegg til det så legger jeg dem ut på youtube, og det er der jeg har navnet eljonorway.  Hvis du søker på youtube etter eljonorway så finner du alle mine videoer på rekke og rad.  Det er mye tull der også, små korte snutter som jeg skal slette, en gang, når jeg har god tid.

Jeg tror jeg har lagt ut 39 videoer.  Her er link:  Eljonorway.

Bildene bør tilpasses videoformat, og av og til fikses litt på kontrast og lys og slikt, og til det bruker jeg et redigeringsprogram som er velkjent, nemlig Photoshop.  Men det er slett ikke nødvendig, bildene kan brukes akkurat slik de er, uten tilpassing og uten beskjæring eller endret kontrast/lys.  Og man kan godt være syk også.....
Denne lille filmsnutten lagde jeg på sykehuset, det var den forferdelig katastrofen med jordskjelv og tsunami i Japan i 2011.  Ingen av mine ble rammet, heldigvis, men det gikk så inn på meg at jeg satt der i sykesenga og satte sammen denne her, og la den ut på YouTube med en gang.  Jeg klarte ikke å se på nyhetene eller lese om katastrofen i avisene heller, men det hjalp å lage video.  En vakker melodi spilt av min japanske svigerdatter og bilder fra våre besøk i Japan.




Selve filmen lager jeg vanligvis i programmet Pinnacle.  Jeg tror også at det finnes et brukbart gratisprogram i windows Jeg har brukt det tidligere, for noen år siden,  og jeg tror det finnes der fremdeles.  Den lille filmen fra Japan ble laget med det windowsprogrammet.

Musikken jeg har brukt har vært våre produksjoner stort sett.  Til de siste korvideoene har jeg lastet ned musikk fra internett, fordi jeg hadde ikke de melodiene jeg trengte på våre innspillinger.  Da fikk jeg meg en liten overraskelse.  Så klart, rettigheter, det finnes jo overalt.  Den ene melodien jeg valgte blokkerte hele filmen.  For å oppheve det måtte jeg ha betalt ganske mye, og det vil jeg selvfølgelig ikke.  Da var det bare å lete rundt etter en melodi som passet og som helst var gratis, det finnes det også nemlig.  YouTube har noe som heter Lydbiblioteket og der kan man lete og finner også betingelsene for bruk.  Og dette visste jeg ikke før i går!!  Så slik er det, man lærer noe nytt hele tiden og blir aldri helt utlært....

Det største utvalget man kan bruke av,  er med annonsestøtte.  Dvs at det kommer fram en annonse nederst i bildet.  Det gjør det på fire av mine videoer nå, men det er bare å klikke i krysset på annonsen så forsvinner den.  Hokus Pokus.

Den videoen som har absolutt flest visninger er denne;
"Vi skal ikkje sova burt sumarnatta" med Harald trompet, Nozomi bratsj og Magnar piano. Den har i skrivende stund blitt vist 15.451 ganger, Den er jo nydelig, og med vakre bilder fra vårt båtliv i tidligere år og "tidligere liv".




Jeg har mange favoritter blant alle de jeg har lagt ut.  Men kanskje en av de morsomste inneholder en blanding av levende film og bilder.  Der finnes også Sørumsands fine attraksjon, nemlig Tertitten, Toget som ikke skal noen steder, bare en tur bakover i tiden. Korpset Elvblæst får mange slags oppdrag og det hender de har med seg eksklusive vikarer også.  Her stiller de til spilling for Tertittens gjester med solotrompetist og kontrabassist (på slagverk) fra Kyoto Symphony Orchestra, og alle hadde det like morsomt........




Det er noen filmer å velge i her hos eljonorway, kanskje mange tips å få også.  Jeg vil absolutt anbefale alle som sitter med masse bilder og film, -  sett i gang.  Det er jo så klart også en fin mulighet å legge utvalgte bilder i et album på facebook, så kan man dele det med familie og venner. Da blir bildene ihvertfall sett!!  God fornøyelse

torsdag 4. februar 2016

Reiseplaner er i boks......

Reiseplaner er lagt, hotell er bestilt.  Det blir tur til Mosjøen og Mo i Rana i juli dette året.  Der skal vi treffe søskenbarn, dra på Utflytterstevne, fotografere masse, spise lokal mat og riktig kose oss. Kanskje vi treffer noen gamle skolevenner og venninner også, jeg tror det.  Kjekt å ha forbindelse på fjesboka.

Vi skal dra på Hemnes Museum og treffe vår formoder Skipper Eli.  Der skal det visstnok finnes noen saker og ting etter henne.  Link til historien hennes finnes nederst i dette innlegget, det er absolutt verd å lese.  Jeg er virkelig stolt av henne, og stolt over å være en av hennes etterkommere.

Og som om ikke dette var nok så er det bestilt hotellrom på Lanzarote også. Estefania på Agua Marina ble veldig glad for å få mail fra meg.  Vi har bestilt tre leiligheter i februar neste år.  Her er det langtidsplanlegging, virkelig.  Det var omtrent fullt på hotellet, et år i forveien,  Det er ikke helt i boks enda hvilke leiligheter vi kan disponere, men det jobbes med saken.  Merkelig - som jeg har sagt før, på det hotellet skjer det ingenting, absolutt ingenting.  Kanskje det er derfor det er fullbooket mange år på forskudd.

Enda en morsom sak i dag.  Jeg fikk invitasjon til min førstefødte sønns femtiårsdag.  Det er i juni så det er god tid til å forberede seg på at min eldste sønn blir så gammel.  Men forresten, jeg er jo bare fremdeles i sekstiårene!!!   Ha ha den er god, virkelig, og så blir min eldste femti.........

Jeg må vel slenge på litt info om sykdomstilstanden her i huset også.  Det går ganske bra.  Jeg hoster fremdeles.  Det er nok dessverre en slags forverring som kom etter den infeksjonen i sommer.  Det går an å lære seg å leve med det også.  Det verste nå for tiden er å være så avhengig av andre for å komme seg ut.  På sommerføre er det bare å sette seg i rullestolen og kjøre avgårde.  Det er vanskelig nå.  I følge mine notater så var jeg på farten på egen hånd i mars i fjor.  Jeg får krysse fingrene for at det blir like tidlig i år også. Jeg føler meg til tider veldig veldig innestengt. Det har jo vært Sørumfestival og jeg kom meg ikke avgårde til et eneste arrangement.  Den dørstokkmila er både lang og høy.

Min polymyalgia blir godt fulgt opp på Martine Hanssens Hospital, og jeg er på nedtrapping på kortison.  Heldigvis, jeg har ikke lenger hvetebolleansikt med rosinøyne, og jeg har heller ikke så vondt i huden.  Med andre ord så har det vært veldig bra å få satt ned den dosen.  Jeg har vondt i kroppen, men vil heller ha det enn alt dette andre.  Det greier seg med en paracet i ny og ne,  og da kan jeg ikke klage. Jeg klager ikke heller forresten.

Det ble en del jobb i hybelleiligheten før den kunne leies ut igjen.  I tillegg til nytt dusjkabinett så måtte det inn et nytt klosett også. Tusen tusen takk du Arvid-sønn som har jobbet ganske så mange timer der nede for å få alt ferdig.  Nå er alt i orden og jeg har fått ny leieboer.  Det har bodd burmesere der nede i åtte år, så nå kunne det vel bli en norsk en, tenkte jeg.  Men så viste det seg at vedkommende som fikk tilslaget var svensk, men det er helt i orden.  Jeg har jo to halvsvenske barnebarn også...

Og sist men ikke minst, jeg har klart å styre unna meninger og debatter om flyktninger og alt som hører med rundt det.  Jeg har definitivt ikke godt av å engasjere meg i den problematikken, og synes vel egentlig folk er ganske så gale som ikke skjønner at det går an å være både for og imot.  Hmmm   der sa jeg noe om det likevel......

Jeg hadde forresten en annen ekkel opplevelse her en kveld, ekkel i den forstand at jeg oppførte meg ikke som jeg selv mener at jeg burde.  Det ringte på døren og der stod det en ung dame, med en lapp, og noe greier i armkroken som hun solgte.  Jeg sa ganske så raskt nei takk, og smelte igjen døra,  Men.....jeg rakk å se et sårt blikk, og jeg angrer virkelig.  Jeg skulle ha gitt henne noen kroner, det måtte ha krevd ganske mye av henne for å stå der og ringe på døren slik som hun gjorde.  Jeg har jo sett på serien Petter Uteligger, og ble ganske grepet av den.  Da bestemte jeg meg for å aldri gå forbi tiggere og narkomane uten å slippe noen kroner ned i koppen deres, og så er dette det første som skjer.  Skam meg!!!

Tilbake til sommerens reiseplaner, vi skal besøke Skipper Eli igjen, historien min om henne begynner slik:

"Eli var høg og rank, lys og med blå øyne, og en vakker dame. Hun ble beskrevet både som trollkjerring og heks.  Det at hun ikke fulgte det vanlige livsmønster i bygda og at hun i tillegg kunne kle seg i kostbare og finere klær enn folk flest får nok ta mye av skylda for det. Vi tror nok at historiene som er fortalt om henne er et resultat av overtro, beundring og misunnelse.  Historiene har overlevd i generasjoner, og vi skal ta vare på dem som et pluss til historien vår, slektshistorien vår!

og HER finner du resten.

Vi har besøkt henne før, og den historien finner du HER

Et vakkert knippe av Skipper Elis etterkommere:




mandag 1. februar 2016

Hjemlengsel??

Nei, i grunnen ikke.  Jeg var mye plaget av det de første 25 år her på Østlandet.  Utrolig nok, 25 år, hver eneste vår så tenkte jeg, men huff, hva i all verden gjør jeg her?  Jeg syntes det var stygt her, grått, trist, kjedelig.  Det var helt galt alt sammen.  Gresset nordpå var da mye mye grønnere, og himmelen var enda vakrere blå.  Og så var det jo vakre fjell med snø på toppene som liksom rammet inn det hele.  Heldigvis gikk det over når sommeren kom, det var helst om våren det der, en slags vårdepresjon.

Nå i februar er det tyve år siden at alt snudde.  Det vil jo da si at jeg har bodd her i 45 år!!  Oi oi oi jeg må da være ganske gammel.

Jo -  februar for tyve år siden.  Da døde min mamma i Mosjøen. Til begravelsen var vi samlet mange av oss her sørfra.  Vi reiste opp med tog, og det var en fryktelig snøstorm fra Trondheim og nordover.  Da vi gikk av toget i Mosjøen så toget ut som en svær snøklump, godt innpakket i snø på alle kanter.

Det var mens vi hadde møte med presten at huset rista.  Jeg lurte på om det var jordskjelv eller noe slikt, snøras var ikke i mine tanker.  Vi befant oss i nærheten av Trudvang,  eller for å si det som det er i "Helvete", (ja området het faktisk det, ihvertfall i gamle dager).  Jeg husker ikke hvordan vi fikk greie på at det hadde vært et snøras i Øyfjellet.  Det var vel radio eller tv.  Dagen etter var vi på befaring, og det var ganske utrolig.

Bordkledningen var røsket av veggene på flere hus.  Det lå isolasjon og treplanker over alt. Raset så vi ikke så mye til, det var lufttrykket fra raset som hadde gjort all denne skaden. Mellom fjellet og husene er det jo en elv, og der var det intet snøras.  Lufta hadde jo likevel vært ganske full av snø.  Guttene mine var på besøk hos slektninger i Chr. Qualesg. De kjente også rumling,  og ut av vinduet så de bare at alt var helt hvitt.  Det syntes de var ganske merkelig, men tenkte ikke så mye på hvorfor.
Det er ganske store krefter som har flerret av bordkledningen.


Snø i lufta, ja det var det nok, og mye ble lagt igjen på husveggene.


Bratt bratt, og vi kan se spor etter ras.



Mange knekte trær, men som vi ser, elva flyter like fint forbi.

Det skjedde noe med meg i forbindelse med denne hendelsen, eller kanskje var det kombinasjonen med min mammas død og dette snøraset?  Det vet jeg ikke.  Men uansett, etter denne turen har jeg ikke kjent noe til denne hjemlengselen til mitt gamle fødested.  Jeg synes fremdeles det er vakkert i nord, men bo der?   Nei og nei, jeg vil bo her på fredelige og vakre Romerike.

Her finnes ingen høye fjell som slenger snø ned på husene våre og flerrer bordkledningen i fillebiter. Her finnes det ingen stormer som løfter av hustak til stadighet (jo da det hender her også, dårlig bygd sier nå jeg)  Vi kan snu oss trill rundt og se horisonten overalt-  Bare sjekk mine vakre bilder som kommer her nå:  Og legg merke til det flate landskapet og den vide horisonten:



Det er mange flate jorder i Sørum, og vi kan se laaangt.....


Glomma, Norges lengste elv befinner seg også her


Vakkert i flere årstider


Bingen lenser, et historisk sted i Glomma, på mange måter.  Her i nærheten ble Norges eldste båt funnet, og dette fant jeg om båten på Wikipedia:

*************************************************************************
Sørumbåten, også kjent som Bingenbåten, er en snaut 9,8 meter lang stokkebåt funnet i Sørum kommune i Akershus. Den er karbondatert (C14) til cirka år 170 fvt, tilførromersk jernalder.
Båten, som ble funnet i Glomma ved utløpet av Rømua nedenfor Bingsfossen, ble uthult med jernøks fra en cirka 11 m lang eikestamme og kunne ta tolv mann med lette håndvåpen. Sørumbåten utgjør foreløpig Norges eldste båtfunn og befinner seg ved Norsk Sjøfartsmuseum, der den har stått til utstilling siden mai 2005. En kopi av båten befinner seg permanent ved Fetsund Lenser i Glomma.
***********************************************************************************************************
Men ja, det er ikke bare idyll her heller.  Vi bor i et rasutsatt område,mye leire rundt oss.  Flom i Glomma forekommer bare rett som det er.  Den siste store flommen var i 1995 og det var i grunnen ganske ekkelt...........

Jeg fant også en avisartikkel om raset i Mosjøen og den kan du lese HER