Gamle damer og internett



Med laptop og rullator på Stensby Sykehus! 



Det hender veldig ofte at noen blir forundret og forskrekket over at jeg, en gammel dame er så inne i dataverdenen! Da blir jeg like forundret og forskrekket! Det er liksom bare unge mennesker som ”driver med data”. Det er bare ungdom som skriver blogg, tror de…Det er bare ungdom som er på facebook, tror de….. Fakta er vel det at de fleste som oppretter profil på facebook i dag er godt over 50-60 år! Hvem som bruker Skype har jeg ikke lest noe om, kanskje det er forbeholdt oss godt voksne? De unge henger nok mer fast i mobilen, eller rettere sagt Iphonen.

Første gangen jeg la mine hender (du verden så poetisk det ble!) på et data-tastatur var i oktober 1984. Det var FØR operativsystemet MS-DOS, før alle windows-versjoner og før Vista. Siden den gangen har datamaskinen vært mitt arbeidsredskap og det er det fremdeles. Det har vært en rivende og rask utvikling i denne verdenen, og det har ikke nyttet å prøve seg på å bremse, sukke og klage. Nei, det har bare vært en mulighet, brette opp armene og hive seg uti nye versjon(som kom hele tiden), nye metoder og nye programmer. De nye versjonene kom akkurat i den perioden vi kunne slappe av og mente at nå mestret vi den.

Vår første datamaskin i heimen var Commodore 64. Den har vi på loftet fremdeles, vi har da ikke hjerte til å kvitte oss med dette klenodiet fra slutten av åttitallet. Av og til så lurer vi på om vi kanskje skal montere den opp, bare for moro, men det blir med tanken.

For å klare å henge med så har det selvfølgelig vært stor hjelp i å være nysgjerrig og positiv for nytt og forandringer. Det har også hjulpet godt å flytte sine andre hobbyer over til data. Foto for eksempel, du verden for en verden som har åpnet seg med Photoshop! Før i gamle dager hadde vi mørkerom i kjelleren, og det var selvfølgelig spennende det også, men mye søl og venting. Filmcamera og filmredigering gir også en utrolig gevinst på pc-en.  Nå slipper vi å se på timesvis med uredigerte filmer og "bomfilming"

Vår første mailadresse fikk vi i februar 1998. Det er ganske lenge siden. Vår hjemmeside ble opprettet i året 2000. Det er en stund siden det også. Hjemmesiden fungerte som bloggen gjør i dag, vi la jevnlig ut brever og bilder, først og fremst ment for familie og venner i resten av verden.. Fremdeles har jeg over 600 visninger fra hele verden på den hver uke (ikke så mye det kanskje) og den blir oppdatert med jevne mellomrom. Den er vanskeligere å bruke enn bloggen ettersom det må et eget program til for å skrive innlegg, og bildene må tas ned i størrelse i et fotoprogram. Men ”blogg” er som sagt heller ikke noen nyhet her i huset.

Jeg er så glad fordi at jeg har hatt interessen og muligheten for å kunne bruke internett og pc. Det har hjulpet meg veldig mye nå i min sykdom. Isolat på sykehuset ble ganske mye lettere når man kunne ta fram pc-en og snakke og se familie og kjente via Skype. Isolat ble det jo etter hver runde med cellegift!

Facebook ble brukt for å sende meldinger om hvordan det stod til når det var for slitsomt å bruke telefonen. Internett har erstattet leksikonet. Er det noe jeg lurer på, så finnes det der.  Det blir kanskje litt vel mye avislesing .Vi har beholdt lokalavisene i papirversjon., men nå leser vi alle de andre også, på nettet.

Så hvorfor skulle jeg slutte med alt dette bare fordi det er så mange unge som driver på med det? He he jeg kom først! Med andre ord, jeg er ingen gammel dame som har kastet meg ut i dataverdenen, jeg har faktisk alltid befunnet meg her, og har ikke planer om å evakuere heller. Jeg blir her, så lenge synet og fingrene fungerer.