Sosiale medier, internett og pc

Sosiale medier kalles det. Noen er veldig motstandere av det. Noen = mennesker over 60 år. Kanskje det er motstandere som er yngre også.


De vet ikke hva de går glipp av. Facebook for eksempel kan gjøres til akkurat det du selv vil. Ingen styrer hvordan du vil innrette din ”fjesbok”. Den kan være åpen for hele verden, eller åpen bare for dine utvalgte. Her kan du legge ut bildealbum som dine utvalgte kan gå inn og se på. Her kan du enkelt sende meldinger til venner og slektninger. Mye enklere og billigere enn på noen annen måte.
Bedre med et brev sier du? Ja men her kan man skrive til hverandre også. Her en kveld poppa det plutselig opp på skjermen min ”Hi Ellen!” , det var min kusine i Australia som jeg har fått kontakt med via facebook. Vi ”prata” en stund før jeg måtte legge meg mens hun på sin kant av kloden skulle starte dagen. Tror du virkelig at hun plutselig hadde satt seg ned for å skrive et brev til meg, en ”fremmed” kusine på andre siden av kloden?

Vi er en veldig stor familie, så stor at det har vært håpløst å følge med alle, før facebook. Nå har vi opprettet en lukket gruppe for familien, der legges det inn gamle bilder, gamle historier, filmer og videoer fra vår barndom og fra eldre tider. Nyere tid er selvsagt med, vi har en deltaker med i Idol som vi heier på, hele slekta. Vi er spredd over hele verden og kontakt er opprettet takket være facebook. Vi har selvsagt lagt ut en dokument også som viser mine besteforeldere med sine barn, tolv i alt. Etter hvert skal vi få inn deres etterkommere også.

Skype er en annen utrolig herlig funksjon. Her kan man ringe opp til de andre som har Skype, med videosamtaler. Og det koster absolutt ingen ting. Vi snakker selvfølgelig med vår sønn i Japan, tenke seg til hva det ville ha kostet med vanlig telefon? Det er veldig kjekt å SE hverandre også!! Med Skype kan vi også ringe til vanlige telefoner, langt billigere takst enn telefon/telefon. Min mann snakker jevnlig med sine brødre som bor på en annen kant av landet. De har en avtale om å være pålogget kl 2000. Det er ikke hver kveld de sitter der, men da titter de innom hvis de har anledning. Koster ikke noe…..

Farmville og den slags, mange er veldig irriterte på slike ”spill” som egentlig ikke er et spill. Da jeg var som sykest hadde jeg min farm i Farmville, og du verden for en nytte den lille applikasjonen gjorde for meg. Jeg gikk inn på farmen min hver dag og matet dyrene og flyttet litt på dem, Kjøpte (gratis selvfølgelig) litt nye ting og ordna med avlinger. Etter å ha frisknet til kan jeg nesten ikke forstå at jeg holdt på med dette, og tusen takk til alle mine som av lojalitet opprettet farmer for at jeg skulle ha noen å kommunisere med. Farmville er helt borte nå for meg, men jeg vet at det kan være nyttig for andre i andre tilfeller.

I forbindelse med cellegiftbehandling havnet jeg ofte på isolat. Aner dere hvor fryktelig det er å ligge på isolat? Der går tiden langsomt, og et sykerom er ikke akkurat så spennende. Jeg synes forresten at isolatrom kunne vært litt spesielle og hyggelig innredet, ikke kalde tomme værelser. Vel vel. Med internett og pc gikk tiden mye fortere. Jeg kunne snakke med hvem jeg ville, og alle mine har jo også Skype slik at vi også kunne SE hverandre, og linjen kunne være åpne i timevis uten at vi sa så mye til hverandre. Det er jo som oftest TV på alle rom nå, men med internett og pc så kunne jeg også velge og vrake i TV-arkiver og se programmer jeg hadde gått glipp av tidligere.

Ja jeg kunne sikkert ha fortsatt enda lengre, med lovprising av Sosiale medier, internett og pc, men jeg gir meg her. Må bare si at jeg synes litt synd i alle disse andre”gamlingene” som ikke vil eller kan ta del i denne nye verden!

Sorgen og gleden de vandrer til hope……….

I går fikk jeg brevet fra Mammografien og turte nesten ikke åpne det. De er veldig smarte og kloke de som steller med dette. Da jeg åpnet konvolutten stod det med store svarte bokstaver, som en lysende overskrift:

Mammografibildene viste ikke tegn til brystkreft

Det var ikke nødvendig å lete i brevet etter meldingen, den lyste mot meg

Midt oppi min glede så er det så mye sorg rundt oss. En nær bekjent, vår sønns svigerfar døde onsdag morgen. Han hadde lungekreft, hadde fått en del omganger med cellegift og skulle muligens bli operert hvis svulstene skrumpet inn. Det gikk ikke helt etter oppskriften. Han ble skrekkelig forkjølet før helgen, fikk vel lungebetennelse og fikk omtrent ikke puste. Natt til tirsdag fikk han et stort hjerteinfarkt. Dette ble for mye for en svak kropp, og han døde.

En av mine bloggvenner, Beathe, fikk et voldsomt tilbakefall i forrige uke. Kreften spredde seg til hjernen. Det var opprinnelig brystkreft som spredde seg bl a til skjelettet. Hun har vært tapper hele veien, og har holdt oss informert om sine opp- og ned-dager. Hun er ganske ung, og har små barn, yngste barnet er 6 år. Nå er det bare snakk om dager, eller uker, jeg sender positiv energi til deg Beathe, slik at tilværelsen blir så smertefri som mulig. Livet er ikke lett, og det er ikke alltid lett å dø heller……..

Jeg fikk ordene fra denne gamle salmen inn i hodet mitt i dag, da jeg tenkte over de siste dagenes hendelser her:

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges òg ad.
Jorderiks gull
er prektig muld.
Himlen er ene av salighet full.

God tur!!

Lungelegen ønsket meg god tur til Lanzarote, og også hun ba meg passe meg for fysikalsk behandling som kunne gi meg ribbeinsbrudd!

Nesten alt var i orden på min halvårskontroll. Ingen nye svulster i min gjenværende lunge. Ingen tegn til ugreie lymfeknuter noe sted. Ingen store ulyder i pusten, Pusteprøvene var vel ”skrøpelige” denne gangen også, men kapasiteten er som den er. Ikke stort å gjøre med det. Jeg greier godt å gå rundt her i huset, og jeg greier jo som tidligere fortalt å gå gjennom hele Strømmen Storsenter, og da skal man ikke akkurat klage.

Jeg føler meg frisk, ingen nattesvette og ikke uvel. God matlyst (altfor god!), og vekta er slik nå at den skal helst ikke høyere. Jeg har krympet 2 cm i høyden, men det er vel normalt for gamle damer, i hvert fall når jeg har sunket sammen på den ene siden der hvor lungen var.

Det som ikke er i orden, og som jeg selvfølgelig bekymrer meg veldig for er jo disse blodverdiene som er for høye. Altfor høy CRP. Blodprosenten er innenfor normalen nå, og det er jo fint. Uansett, min lungelege sender henvisning til ”Hematologisk avdeling” hvis det er noe som heter det, de som har greie på blodsykdommer. Hun har konferert med dem før og de mente det var ingen alarmerende verdier, og det hastet ikke. Men nå snakket hun om event benmargsbiopsi, og det skremmer meg jo en smule kan man si. Både selve undersøkelsen og det de måtte finne ut av en slik prøve.

Tur blir det i hvert fall, jeg ville ikke få den timen så raskt at det vil kollidere med vår adventstur til Lanzarote, så da tenker jeg at da kan det jo ikke være så VELDIG alvorlig, ettersom jeg ikke ble sendt videre allerede i dag omtrent. Det blir uansett ny kreftkontroll på Lungeavdelingen om et halvt år.

I dag har jeg kjøpt både ribbe og pinnekjøtt, og det meste av julegavene er ferdig pakket. Nå skal vi pakke sommerklær!

Årets blogger!!

Det finnes utrolig mange kreftblogger ute på nettet, til stor nytte for både kreftsyke og pårørende. Det er vel en sørgelig kjensgjerning at hos legen og på sykehuset, der glemmer vi å spørre, vi husker ikke svarene, og av og til så er det ingen automatikk i at vi kreftsyke får vite det vi burde fått visst. Da er disse bloggene veldig gode å ha i bakhånd, og mange finnes på kreftforeningen.no, under Personlige historier.

Vixen Music & Fashion legger nå ut et opplegg der alle kan foreslå blogger som skal nomineres til årets blogg i forskjellige kategorier. Ja, der finnes en åpen klasse! Men ellers kan man velge i årets moteblogg, årets interiørblogg, årets kjendisblogg, beste dagens outfit osv osv. Veldig mange intelligente temaer med andre ord.

Vixen sier om sin egen kåring følgende:

• Vixen Blog Awards er Norges største, uavhengige kåring av både norske og internasjonale blogger. Vi kårer de beste, mest inspirerende, kreative og nyskapende bloggene innen ulike kategorier.

Og heldigvis, her kan man forslå Årets blogger, og der kan vi forsøke oss!!

Jeg skulle vel tror at de aller fleste i dette land, før eller siden dessverre vil få kreft i sin nærhet. Enten får de sykdommen selv eller noen av de nærmeste får det. Det virker som om bloggverdenen lever i en liten fantasiverden hvor slike ekle ting ikke finnes. De vil heller ha en verden med hvitt interiør, dagens sminke, hairextention og outfit ( Herligheden for et forferdelig ord!!!) Og derfor er det bare slike blogger som kan kåres til årets blogger av ett eller annet slag…….

Så klart, vi vil også ha pene klær og fine interiør. Mange av oss vil gjerne ha pene parykker også……

Jeg har sendt inn mitt forslag til nominasjon, en ung dame på 37 år, ferdig med brystkreft og den verste behandlingen, skriver utrolig bra:

http://playful-karianne.blogspot.com/

En annen dame som kunne fortjene å bli nominert til årets blogger er Synni fra Rogaland, med uhelbredelig kreft og mottoet:

Det gode liv…….Tro ikke på de som sier at det gode liv kommer senere……Livet KOMMER ikke, livet ER. Hold OM, og hold AV.

Hennes blogg finnes her:
http://uhelbredeligkreftsyk.blogspot.com/

Og her kan vi forsøke å legge inn våre forslag til nomineringer:

http://vixenmagazine.no/vixen-blog-awards/

Er vi mange nok så kanskje det nytter bittelitt?  Bildet mitt viser tre ekte jenter med sitt eget ekte hår.  Mitt fremtidsønske for de små jentene er at de fortsetter med å være så ekte som mulig........

Helt alene, nesten.....

Tanker og hjerne er forunderlige saker. Nå er det over to år siden jeg ble operert, og nå surrer det rundt i hodet mitt hver eneste dag ting jeg opplevde i forbindelse med operasjonen.


Kanskje jeg har skrevet om det før, men jeg tror ikke det, jeg har ikke tenkt på det heller, før nå….Og hvorfor nå? Jeg er ferdig med det, trodde jeg.

Jo, hvis jeg skal opereres en gang til, så vil jeg ha med meg noen som sitter ved min side når jeg våkner fra narkosen. Det var så forferdelig å våkne der alene. Ikke akkurat det å være alene, men jeg trengte hjelp, jeg måtte kaste opp og der var ingen. Jeg prøvde å rope, jeg ropte og jeg hørte betjeningen sitte og skravle og le på pauserommet sitt, men ingen hørte meg. Der fantes ingen rød snor jeg kunne trekke i.. Det føltes som en evighet før det endelig kom noen og hjalp meg.

Antagelig var det ikke en evighet selv om det føltes slik. Jeg forstår også at sykehuset kan ikke ha noen sittende ved sengekanten hele tiden, en pleier ved hver seng liksom!!! Å nei, så mange pleiere finnes det vel ikke på sykehuset. Men jeg føler fremdeles at det var noe galt her……