Jeg har sett alle episodene, jeg ble virkelig fanget av den, virkelig berørt og rørt og fikk alle mine meninger om narkomane, tiggere og uteliggere i Oslo midt i fleisen så og si. Det er så jeg skammer meg rett og slett over hva jeg har tenkt, sagt og ment om disse menneskene.
Petter Uteligger, det er Petter fra Bærum som forlater sin kone og sitt barn og reiser inn til Oslo med kr 33 i lomma, ingen mobil, kun de klærne han har på seg, og han skal bo på gata i Oslo i 52 dager. Han har med seg et lite kamera og han blir kjent med mange mennesker og mange skjebner som vi får dele med ham. Han er av yrke fotograf og har vært på flere ekspedisjoner både på nordpolen og sydpolen og mange andre steder. Han sier i serien at han aldri noen gang har vært så redd som i den første tiden på gata i Oslo. Etterhvert blir også vi kjent med dem han møter på sin vei, vi føler med dem og blir glad i dem. De har hjelpere rundt i gatene sine, misjonsselskaper, frivillige, frelsesarmeen, mange som ikke akkurat står der og roper høyt om hvor flinke de er. Hjelperne har mer enn nok med å hjelpe. Alle burde se denne serien. Jeg tror det koster kr 99 for en måned med SumoTV på TV2. det er verdt det, da kan du se alle episodene.
Petter sier at han har fått ufattelig mange tilbakemeldinger fra alle mulige hold, fra misbrukere, pårørende, vanlige mennesker, stort sett alle, men dessverre,- liten reaksjon fra politikere. De lukker kanskje sine øyne, da blir vel problemet borte, tror de.
Dette som jeg nå har limt inn er et innlegg fra facebook, og jeg tror det er Petter Uteligger som har spredd det først. Jeg har lagt det ut på min egen facebook-side også, så mange har nok lest det allerede. Men det er ikke alle mine blogglesere som er facebook-venn, så derfor tar jeg det med her også. Les det, og ta det inn over deg...........
Mirjam Gregersen
Etter å ha sittet over en time på legevakten, og ventet på antibiotika for bihulebetennelsen blir jeg endelig ferdig på Aker sykehus. Jeg traver ut, og nedover veien som tar meg rundt sykehuset.
Der sitter du litt sammentrukket på en benk. Det er kaldt ute, jævla kaldt. Jeg tar et halvt skritt forbi, snur i det jeg setter foten ned. Spør deg forsiktig hvor du skal, litt fortumlet og ganske ruset ser du opp og svarer at du skal til akutt avrusning. Jeg ser på skiltet og det er ganske klart at du er helt på feil sted.
Jeg prøver å forklare at dette er nok ikke riktig inngang, du reiser deg og jeg ser at ferden opp hit må ha tatt deg en halv evighet i den tilstanden. Jeg ser forresten også flere mennesker traver nedover, INGEN ofrer det som skjer foran inngangen til mammografi på Aker sykehus i -13 minus en tanke.
Jeg hjelper deg opp, og tilbyr deg hjelp til å finne riktig inngang. Selv om du er fortumlet og ruset så ser jeg gleden i ansiktet ditt når du svarer: "Virkelig, kan du det?" Selvfølgelig sier jeg og tar deg i armen. Vi går så opp til legevakta, du står på utsiden og jeg går inn.
"Kan du fortelle meg veien til akutt avrusning? Jeg møtte en mann som trenger litt assistanse for å finne veien dit." Jeg kunne se det nedverdigende blikket hun sendte den nye vennen min.
"Har han ikke noen papir hvor det står hvor han skal møte opp? " Svarer hun. Lettere irritert svarer jeg at han kanskje ikke er i sin beste tilstand for å finne de papirene nå, og at han var veldig kald og ruset - så om hun kunne hjulpet meg å finne riktig bygg hadde det vært fint. De sier at et blikk sier mer en tusen ord, og i dag så jeg det med egne øyne.
På veien fortalte han meg om hvor mange som hadde gått forbi han nede ved mammografi, og litt om årsaken til rusavhengigheten hans. Jeg kjente det brant i øyne mine og tårene presset på. Tankene mine svirret: Det er -13 minus ute, og det var tydelig at han ikke kunne ta vare på seg selv. Også velger folk Å GÅ FORBI?!
Vel fremme i riktig bygg, hjalp jeg han inn og opp til riktig avdeling. Damen som tok imot oss ved ekspedisjon ble overrasket over at jeg ikke var en i familien da jeg fortalte hvordan vi hadde havnet her sammen. Hun takket meg dypt, og jeg ble nesten litt irritert over takknemligheten. Jeg ga den nye vennen min en klem og ønsket han lykke til med avrusning. Takk, tusen takk for all hjelp, svarte han etter klemmen og kikket meg dypt i øyne.
Nedover trappen tenkte jeg; jeg gjorde jo bare det alle andre hadde gjort. Men i det jeg ble låst ut av bygget slo det meg; Jeg gjorde det ingen andre gjorde, jeg hjalp noen som ingen andre ville hjelpe.
Da begynte jeg å gråte, jeg ble så sint. Sint på menneskeheten for at vi er så egoistiske, og ikke kan se ut av boblene våre og hjelpe mannen i gata når han ikke kan hjelpe seg selv. Han er tross alt bare et menneske, akkurat som meg og deg. Også ringte jeg pappa og gråt enda mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar