"Eli var høg og rank, lys og med blå øyne, og en vakker dame. Hun ble beskrevet både som trollkjerring og heks. Det at hun ikke fulgte det vanlige livsmønster i bygda og at hun i tillegg kunne kle seg i kostbare og finere klær enn folk flest får nok ta mye av skylda for det. Vi tror nok at historiene som er fortalt om henne er et resultat av overtro, beundring og misunnelse. Historiene har overlevd i generasjoner, og vi skal ta vare på dem som et pluss til historien vår, slektshistorien vår! Dette er en reise bakover i tid og bildet viser dagens etterkommere, en vakker bukett av sterke og staute jenter fra nord i vakre nordlandsbunader. Jeg tror skipper Eli ville ha vært mektig stolt av dem!!!
Det var ganske tilfeldig at jeg fant historiene,og fant ut at dette var min tipp-tipp-tipp-tipp.tippoldemor! - Selvfølgelig var det gjennom en amerikansk slektsforskerside det først dukket opp. De er veldig aktive med slektsforskning i Amerika!! Senere fant jeg jo ut at denne farverike stam-moren vår fremdeles er en kjendis i Hemnesdistriktet. Dette er min mors slektsgren.
Elen Nilsdatter, født i 1705 på Bryggfjell gård, Leirskardalen i Korgen kommune, giftet seg i 1730 med Anders Jørgensen, skipper.
Året 1743 kjøpte Anders 2 lasteskip i kompaniskap med Anders Larsen og fikk tillatelse til å handle med fisk på strekningen Nord-Norge - Bergen. Bryggfjell gård lå sentralt til som et midtpunkt og ble et naturlig utgangspunkt for handelen. Han fortøyde jekta i Skarpsunden når han var hjemme, og for en del år tilbake kunne en fremdeles se boltene i berget der han fortøyde. Anders førte båten sørover til Bergen mens hans kone, Elen førte båten nordover og hun ble i hele Korgen kommune kjent som Skipper Eli. Anders tjente godt på jektefarten, og Elen var ei dugandes forretningskvinne. Familien ble velstående og lagt merke til blant bygdefolket. Det er knyttet mange historier til dem, særlig til Elen.
Året 1743 kjøpte Anders 2 lasteskip i kompaniskap med Anders Larsen og fikk tillatelse til å handle med fisk på strekningen Nord-Norge - Bergen. Bryggfjell gård lå sentralt til som et midtpunkt og ble et naturlig utgangspunkt for handelen. Han fortøyde jekta i Skarpsunden når han var hjemme, og for en del år tilbake kunne en fremdeles se boltene i berget der han fortøyde. Anders førte båten sørover til Bergen mens hans kone, Elen førte båten nordover og hun ble i hele Korgen kommune kjent som Skipper Eli. Anders tjente godt på jektefarten, og Elen var ei dugandes forretningskvinne. Familien ble velstående og lagt merke til blant bygdefolket. Det er knyttet mange historier til dem, særlig til Elen.
Elen var arbeidssom og gjerrig. Om sommeren var det vanlig at kyrne beitet opp mot fjellet. Der var maten ferskest og best og de ble melket der oppe. Skipper Eli bar melka ned tre ganger pr dag, og bare det å gå opp og ned den bratte lia tre ganger om dagen medfører respekt. Høydeforskjellen er på ca 600 meter, omtrent nesten rett opp! Hun drev med handel der oppe også, og derfor ble plassen kalt for Martenstaden. Svenske handleglade samer kom over til Norge for å utnytte sommerbeite, og Skipper-Eli omsatte betydelig med varer til dem. Anders kjøpte tønner med brennevin på frakteturene sine, og det meste ble nok omsatt på Martenstad. Det kunne nok bli ganske så livlig der oppe om forsommerkveldene!
Skipper Eli var en smart kjøpmann og tapte aldri en anledning til å få fortjeneste på det hun gjorde. Ettersom gården deres var så langt fra Hemnesberget der den kirken de hørte til lå, fikk hun seg et lite hus nær kirken hvor hun kunne hvile etter reisen. Hun visste at også andre kirkegjengere hadde langt å reise og sto utenfor kirken og solgte forfriskninger før gudstjeneste. Hun var ofte kledd i fargerike og vakre klær som hun hadde fått via sin manns handel. Noe av dette solgte hun også.
På grunn av disse aktivitetene ble hun ofte forsinket til gudstjenestene. Av og til, etter at gudstjenesten hadde begynt, kunne hun bli sittende i trappa og strikke. Hun likte nok å bli lagt merke til, så egentlig passet det henne bra å komme når alle andre hadde satt seg. Hun satt alltid fremst i kirken, hun var flott kledd så hun fikk alltid oppmerksomhet. Det fulgte både respekt, beundring og sikkert også misunnelse med henne.
Det går en historie om at hun ble refset av presten, og denne historien er fortalt til Per Solbakken av hans bestemor: (Episoden blir ofte gjenfortalt av kirkegjengerne på Hemnesberget, og helt opp til i dag.)
"Eli var høg og rank, lys og med blå øyne, og en vakker dame. Når hun i tillegg kunne kle seg i kostbare og fine klær fikk hun nok menighetens oppmerksomhet der hun ankom etter at alle de andre var kommet på plass. Denne oppførselen førte til at en søndag, da hun atter en gang kom for sent, stoppet presten, Jakob Andreas Parelius, gudstjenesten og skjelte henne ut i all offentlighet ved å synge til henne tredje vers av en ukjent dansk salme, skrevet 200 år tidligere. Teksten kritiserte hennes mangel på respekt for Gud og Kirken. Eli svarte ved å synge tilbake niende vers av samme salme. Dette verset forsvarte hennes måte å leve på. Dermed oppnådde hun to ting, hun stoppet munnen på presten og hun fikk den fulle og hele oppmerksomheten fra menigheten."
Det ble påstått at Skipper Eli var en heks, en av de to (tre?)som levde i distriktet på den tiden. Lokale bygdefolk gikk langt utenom henne når de møttes. Det ble sagt at hun kunne stå i vinduet i øverste etasje av huset og kaste ut et fiskesnøre og fange fisk selv om huset lå langt fra sjøen. Det verserer sagn om henne, bl.a. at hun drev med trollkunster. Noen assosierte det å være heks med hennes ulyst mot å komme tidsnok til kirken. Selv om den andre heksen ble brent, (på Bardalsøen) døde Skipper Eli en naturlig, (dog for tidlig) død. Hun levde et usedvanlig liv, det var ikke vanlig at kvinner tok lederroller i den grad som Eli gjorde. Derfor ble det mye snakk om henne på godt og vondt.
En av historiene som ble fortalt var at hun opererte i lag med Mastermotøbba, ei troll kjerring fra Bardal, og historien er slik:
"I Rana-distriktet var det tre hekser, det var mastermotøbba, ei trollkjerring fra Nord-Rana og så Eli fra Brygfjellet. Det ble sagt at nyttårsnatta brukte disse tre å møtes i Hemneskirka, en gang hadde presten samlet en rekke personer som skulle forsøke å fange disse tre i kirken. De stengte alle dører og vinduer og regnet med at nå satt de i fella. Men oppe i tårnet var det en åpen glugge. De tre forvandlet seg like godt til tre skjærer som flakset ut gjennom gluggen. Der sto presten og hjelperne hans tilbake med lang nese."
"I Rana-distriktet var det tre hekser, det var mastermotøbba, ei trollkjerring fra Nord-Rana og så Eli fra Brygfjellet. Det ble sagt at nyttårsnatta brukte disse tre å møtes i Hemneskirka, en gang hadde presten samlet en rekke personer som skulle forsøke å fange disse tre i kirken. De stengte alle dører og vinduer og regnet med at nå satt de i fella. Men oppe i tårnet var det en åpen glugge. De tre forvandlet seg like godt til tre skjærer som flakset ut gjennom gluggen. Der sto presten og hjelperne hans tilbake med lang nese."
Det ble sagt at Skipper Eli var ekstremt gjerrig og samlet seg mye rikdom i løpet av livet sitt. Da hun døde i 1757, bare 52 år gammel, ble hennes eiendeler listet opp på 37 sider og ble verdsatt til over 1606 Daler - en fyrstelig sum. Når en vet at en ku hadde en verdi på 3 daler kan en forestille seg omfanget. Hele formuen omsatt til kyr ville ha tilsvart 535 kyr! Bl a hadde de ølkrus med sølvlokk, bjørneskinn foret med flanell, dundyner og adskillig bøker. Andre gjenstander: To jekter med utstyr. På gården fantes det av husdyr: 2 hester, 19 kyr, 3 dalkviger, 1 dalokse, 1 markokse, 3 kalver, 9 sauer, 9 jømmer, 6 geiter, 4 kje, 2 svin.
Hun hadde rikelig med kostbare klær og annet som det var en sjeldenhet at folk flest eide på den tiden. Hun hadde en damaskkjole til en verdi av 11 daler (over 3 kyr), 4 kåper av damask, trøyer av silke, skjørt og andre klær som til sammen hadde en verdi av 81 daler. Hemnes Museum har i eie en stoffbit som skal være fra en av hennes kledninger. Det er muligens fra den kåpen som i skiftet er benevnt som "Sordt Damasches Kaabe med Sølw Hager og Hwiidt flanels foer under". En kaabe var på den tiden en kappe eller cape, og en kan vel tenke seg hvor flott hun var når hun ankom kirken ikledt en gul og svart damask-cape med hekter av sølv. Ikke rart at det ble misunnelse og baksnakkelse!
Det ble sagt at hun var gjerrig mens hun levde, og derfor var hun tydeligvis uvillig til å skille seg av med sine eiendeler etter sin død. Etter hennes død hørte en henne ofte romstere gjennom tingene sine på loftet i familiens hjem. Da hennes mann døde, ble tingene hennes solgt unna, men hun ble fortsatt hørt romstere blant tingene sine i deres nye hjem. På Engesmoen var det en akkje (pulk/reinslede) som hadde tilhørt Elen. I skjåen der denne akkjen var lagret, kunne man til tider høre at det romsterte når Elen var og "så over" sitt gods i dets nye hjem. Først på 1900 tallet var det en mann, Jens Hundbakken, som mente å skjønne seg på slike ting. Han slo stål i akkjen og leste over den. Etter dette skal ikke Skipper Eli ha plaget dem mer. Denne sleden finnes i dag på Hemnes Museum og den er i veldig god forfatning ettersom den har stått innomhus i alle år.
Det sies også at hun vandret rundt på kirkegården. Presten på denne tiden var flere ganger på kirkegården for å møte henne, men fikk ikke se henne. Sent en kveld kom en mann løpende inn til presten og fortalte at nå var hun der, på kirkegården. Presten fikk på seg prestekjolen i en fart og tok bibelen under armen. På kirkegården traff han Elen og manet henne dit hun skulle være. Da fikk hun fred og har ikke vist seg siden (trodde de alle). På vårt besøk på Brygfjeld gård sommeren 2012, som jeg skal fortelle om i neste innlegg, fikk vi derimot høre historier om at Elen fremdeles "danser" på tunet og passer på folk og fe!!
Ingen vet hvor Skipper Eli er begravet, men to av barnebarna hennes er i alle fall begravet på Hemnesberget. I 2003 dukket det opp to gravsteiner som hadde vært brukt til dørheller ved et hus på Hemnesberget. Inskripsjonene på steinene var naturligvis veldig nedslitt, men en klarte å tyde bokstavene og tallene. Det viste seg at den ene av steinene hadde ligget på grava til to av Elens barnebarn som døde på 1790-tallet, 3 og 4 år gamle. Initialene og årstallene stemte, og på grunn av bumerket for Brygfjell (merkurstav og andreaskors) er risset inn i steinen er en sikker på at dette er riktig.
Hemnes Museum har flere gjenstander i tillegg til sleden og stoffstykket som de har fått overtatt fra Brygfjeld gård. Noen av gjenstandene stammer nok fra den tiden da Skipper Eli regjerte på gården:
* Et hengeskap som er malt i 1851. Skapet er nok eldre enn maling og årstall tilsier. Det har vært gjort veggfast for at det ikke skulle bli solgt på en av de mange auksjoner på gården.
*En trelykt med stetter av 15 drammeglass satt inn i tre av sidene. Det er nok skipperen som har hatt med seg glass-stettene fra Bergen eller Trondheim.
*10 masteringer av tre, med diameter 29 til 52 cm. Disse ble funnet på et mørkloft. Det har nok ikke vært båter med så store master i Brygfjellet siden Anders Jørgensen bodde der. Bumerket til Brygfjellet er risset inn i den ene masteringen.
*En trelykt med stetter av 15 drammeglass satt inn i tre av sidene. Det er nok skipperen som har hatt med seg glass-stettene fra Bergen eller Trondheim.
*10 masteringer av tre, med diameter 29 til 52 cm. Disse ble funnet på et mørkloft. Det har nok ikke vært båter med så store master i Brygfjellet siden Anders Jørgensen bodde der. Bumerket til Brygfjellet er risset inn i den ene masteringen.
Anders og Skipper Eli hadde åtte barn, Den eldste døde ett år gammel, Det neste barnet var Randi Helene Andersdatter som er vår tipp-tipp-tipp-tippoldemor. Hun giftet seg med Jon Olssøn og flyttet til Straumsnes gård . Da Skipper Eli døde giftet Anders seg med Berit Olsdatter som var Randis ektemanns søster. Da Anders døde i 1794, ble det foretatt en fortegnelse over formuen igjen, og denne gangen ble formuen bare 271 daler. Dette viste hvilken ektefelle som var flinkest til å håndtere økonomien.
Etter Anders død var det Ole, Berit og Anders sin sønn som overtok gården.
I dag drives gården av Marita Grönlund og Vidar Tverå. Brygfjell gård har sin egen facebookside. Vi besøkte gården sommeren 2012, det kommer et innlegg fra det også, det finner du HER.................
Mine kilder
Okstindan - Nord-Norges tak
Hemnes Museum v/ Marit Boldermo
Dette var moro å lese... da jeg satt og leste dette kunne jeg huske å ha hørt om skipper Eli, men jeg klarer ikke å huske fra hvilken sammenheng jeg har hørt om henne... men jeg bruker og komme på det.
SvarSlettDet er verdifullt å få ned slike historier...:))
Ja du kan vel tro at jeg syntest jeg fant en skattekiste her!! Vi visste ikke noe om min mors historie på forhånd. Hennes mor døde i barsel, og det medførte ganske mye traumatisk både for gjenlevende ektemann og de to barna. Familien på hennes side ble liksom "borte". Da vi reiste til gården sist sommer kom det jo som en stor overraskelse også at skipper eli var "kjendis" i området. Neste gang skal vi innom hemnes Museum og se på tingene fra Brygfjeld gård.
Slett