Tanker

Jeg har nettopp vært innlagt på sykehus igjen, og der har det blitt noen spørsmål som har dukket opp. I forbindelse med at legene skal finne ut hva som feiler pasienten, så er det litt av hvert man må tenke igjennom, og her kommer da problemet.


I hverdagen så prøver jeg å ikke tenke på at jeg har vondt her og der, og at det og diverse kanskje ikke fungerer som det skal. Jeg rett og slett fortrenger slikt, for å ikke bli bekymret. Har man hatt kreft så er den STORE tanken i hodet at det kan ha spredd seg til andre steder i kroppen, og da kjenner man etter hele tiden, i verste fall. Min metode er da å fortrenge slikt, forsøke å bagatellisere det, ikke være Hypokonder i særklasse.  Rett og slett gjøre som Tarzan-katten på bildet her, lukke øyne for ubehagelige tanker.

Når man da havner på sykehus og blir intervjuet om alt mulig så kommer problemet, at ting har blitt fortrengt. Når legen spør meg om jeg har hatt vondt i hodet så svarer jeg, nei da, langt i fra, det pleier jeg ikke å ha. Etter legevisitten, når jeg får tenkt meg om og kjenner etter så vet jeg jo at jo visst har jeg hatt vondt i hodet. Det hender jeg våkner av det om morgenen til og med. Hvordan kan jeg da prestere å si til legen at nei da, vondt i hodet nei, det har ikke jeg?

Det er en balansegang dette her, hvor mye skal man tenke på og hvor mye skal man fortrenge? Mange ”vondter” er jo ikke farlig i det hele tatt, det farligste kan vel være å gå rundt og tenke på det hele tiden, og bekymre seg.


Jeg fant et blogginnlegg om tanker, legger ut linken HER, mye å tenke på når det gjelder tanker………