De minste

På Ahus hotell er det to avdelinger. I 1.etasje er det rom for pasienter og pårørende. I 2, etasje er det barselhotell. Nå skal jeg ikke begi meg ut på noen forklaring på ting jeg ikke vet så mye om men jeg tror at de som har hatt en grei og normal fødsel og mor og barn er friske og kjekke da blir de overført hit.  Mamman på bildet her til venstre vet jeg ikke navnet på, men hun godkjente at jeg la ut bildet her på bloggen.


Vi møtes i spisesalen flere ganger om dagen, de aller minste blir trillet rundt i ”plastkasser” på hjul, og som oftest er både mor og far her. Det er ikke mye skriking på disse våre aller minste. Til frokosten var det hele syv små i dag, og den ene som gråt ble straks lagt til puppen hos mamman sin.

Tenk for en forskjell dette er fra da vi fikk barn på 60- og 70-tallet! I dag er familien samlet, og bor på samme hotellrom. De har sine pleiere borte i gangen de også. Barnet er hos sin mamma hele tiden, fra det øyeblikket de blir født. Og pappan får også bli kjent med den lille.

Da vi fikk barn ble barnet tatt fra oss etter at vi en kort stund fikk lov å telle fingre og tær og ellers sjekke det nødvendige. Etter 12 eller 24 timers ”hvile” (husker ikke helt) så fikk vi inn barnet for amming…… Ellersnbestod dagen i at vi fikk ammetider hver 3. eller 4, time, og barnet ble båret inn og ut igjen. Det var vel noen timers opplæring i bleieskifte og bading også.

Collet Morsmelkerstatning ble en ganske vanlig vare i handlekurven etter at vi hadde vært hjemme noen dager. I dag lurer jeg faktisk på om ikke den adskillelsen vi ble utsatt for på sykehuset ødela veldig mye for ammingen på den tiden, for mange av oss. Likeså den strenge 4-timerssyklusen som var så viktig. Takk og pris i hvert fall for at jeg unngikk den ”liggepåmagen-trenden”. Da jeg fikk mitt fjerde barn var de begynt med det, men som en erfaren mamma den gangen fant jeg det som helt håpløst å legge den lille babyen på magen i senga og vogna.

Man blir litt nostalgisk av å sitte å se på alle disse nyfødte hver eneste dag, flere ganger om dagen, og det kommer mange tanker!

Da jeg fikk mitt første barn, i 1966, fikk jeg plass på et privat fødehjem eid av Røde Kors. Her måtte det fremvises vigselsattest for å slippe inn. Barnefaren fikk lov å være til stede hele tiden, Han fikk da selvfølgeig ikke overnatte, men kunne komme og gå omtrent som han ville.  Oppholdet var en hel uke og det kunne vel omtrent sammenlignes med hotellopphold dette.. Men også der var det hvileregelen og de små ble ”oppbevart” i egne rom. Da jeg skulle ha det neste barnet var vi flyttet, til Stavanger, og jeg fikk omtrent panikk da gubben fikk overlevert mine klær og beskjed om å komme tilbake neste dag. Hjelp!! Dette var et offentlig sykehus, men jeg hadde trodd at han kunne være der hele tiden. Jeg tror vel at jeg uttrykte at da ville jeg også hjem igjen, men det gikk jo selvfølgelig ikke an.

Jeg var ikke ukjent med små babyer før jeg fikk mine egne. Det var jeg som lånte alle naboens små, trilla dem og stelte dem. Men jeg kjenner mange som omtrent fikk sjokk da de kom hjem på den tiden, med et ukjent lite vesen de hadde sett hver fjerde time og knapt nok det.

Heldigvis, enkelte ting har virkelig gått framover, jeg blir så glad når jeg ser at også pappaer løfter opp sin lille baby der nede i spisesalen!