Hjemmesykepleien…..

Jeg har en bekjent som er stomioperert, og han trenger assistanse fra hjemmesykepleien en gang i uken.

Det dreier seg om å skifte, vaske og stelle stomiutstyret, slange fra nyrer og til poser.

Det kunne vel ha fungert bra dette, men det gjør faktisk ikke det. For det første, kanskje det verste som er galt – det kommer nye pleiere omtrent hver eneste gang! Hvorfor kan ikke pasientene fordeles fast mellom de pleierne som er aktuelle på vakt? Hvorfor må pasientene forholde seg til nye mennesker hele tiden? Dette er ikke en diger kommune, det er en liten kommune. Jeg aner ikke hvordan pasienter og vakter fordeles men jeg er ganske sikker på at dette kunne ha blitt gjort med større vekt på at pasienten skulle ha det best mulig.  Er det virkelig mulig at en pleier jobber en mandag og har så fri feks 8 mandager etterpå?  Hvor er den pleieren som var hos min bekjente sist mandag?  Ettersom det kommer nye hver eneste mandag?

For det andre, og det er kanskje like verst som det første – noen av pleierne gir høylytt utrykk for at dette har de aldri gjort før, nå blir de utrygge, nå vet de ikke riktig hva de skal gjøre – nei dette tør de ikke gjøre på egen hånd!!! I alle dager sier nå jeg, hvorfor sender lederen ut disse pleierne til akkurat denne pasienten? Hvorfor kan ikke pasienten få tildelt noen faste pleiere som deler vaktene mellom seg? For meg virker dette som en etat fullstendig uten styring, planlegging og kontrollsikring.


Dette er sikkert noe i overkant sterkt sagt av meg, ettersom jeg ikke har noen anelse om verken hjemmesykepleiens oppbygging eller planlegging og fordeling av vakter og pasienter.  Heller har jeg ikke noe greie på stomi-opererte, MEN jeg har greie på det å være pasient, og nå er det sannelig på tide at noen virkelig påtar seg å kjempe for pasientenes rettigheter og ikke minst verdighet.

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken tilstand en pasient settes i når pleieren så tydelig viser sin usikkerhet vedrørende arbeidsoppgaven som skal utføres. Det er heller ikke vanskelig å forstå hvor vanskelig det er å møte nye mennesker hver eneste mandag.

Slike pasienter har faktisk vanskeligheter nok, skjerp dere, ledere av hjemmesykepleien!!

Det finnes forskrifter om rettigheter, og de finnes her:

FOR 2003-06-27 nr 792: Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.

http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20030627-0792.html

________________________________________

Føflekkreft også, det gikk bra.....

Det gikk bra, så langt har det gått bra. I hele sommer har vi vært redd for at hudkreften hadde spredd seg. Det var den mest alvorlige varianten av hudkreft: Føflekkreft/malignt melanom. Jeg har jo nevnt hudkreften innimellom i flere innlegg, men nå kan vi si at vi har, om ikke avsluttet historien så i hvert fall er vi beroliget så langt.

Juli 2010



Mai 2011



I jan 2010 fantes det ikke et merke i tinningen. I juli 2010 var der en prikk. I april/mai 2011 hadde prikken blitt en ganske stor føflekk. Fastlegen sendte gubben til hudspesialist og føflekken ble fjernet ganske raskt. Det gikk noen uker, det kom brev i posten. Det var hudkreft og ny time allerede dagen etter.

Henvisning til Ahus, mer måtte fjernes av området rundt. Tinningen er dessuten et vanskelig område. 5. juli ble det foretatt et skikkelig inngrep, og han avstod fra hudtransplantasjon. Da måtte han nemlig ha ventet enda en stund, blitt overført til Rikshospitalet eller Radiumhospitalet ettersom de ikke gjorde slikt på Ahus.

Noen uker med bandasje og plaster før avdukingen, et skikkelig langt arr som allerede er blitt utrolig bra. De kan nok sine saker på Ahus også. Arret skal ikke ha sol det første året, så det blir solhatt og/eller høy solfaktor.

To måneder siden inngrepet

For en uke siden var det ny time hos hudlegen som kunne fortelle at det var ingen tegn til hudkreft i det som ble fjernet siste gangen!! Og det hadde vært en ”skummel” føflekk det der. Legen undersøkte ”alle” de andre føflekkene på kroppen, og lymfekjertler. Det skal sjekkes diverse blodprøver også - og ny kontroll om tre måneder.



Det var så uendelig godt å høre at alt var i orden. Cellegift og stråling er ingen enkel behandling, og vi er så glad for at han slapp det. Slik behandling vet vi mye om………

Jeg legger ved noen bilder, ikke til skrekk og advarsel, men til opplysning og aktsomhet!

Atter en gang.....

Legehelikopteret var rett borti gata her på lørdag.

Jeg har nå blitt dårlig igjen, med ny infeksjon, måtte på legevakta i går kveld med veldig dårlig pustekapasitet. Hadde ikke lyst til å vente til jeg måtte ringe 113 og kanskje få legehelikopteret på besøk. Vaktlegen satte meg i gang med ny antibiotika-kur og ny prednisolon-kur (kortison) Ettersom dette blir min 5. antibiotika-kur etter 17. mai så sendte jeg spørsmål om dette til min fastlege. Sørumsand legesenter har så fin ordning på internett, der kan man bestille time, bestille resepter og legge fram diverse spørsmål til sin fastlege. Her er litt av svaret jeg fikk et par timer etter at jeg sendte spørsmålet:

”Det er i utgangspunktet ønskelig å bruke så lite antibiotika som mulig, men i visse tilfeller er det nødvendig dersom man har en grunnsykdom som gjør at man får hyppigere og alvorligere infeksjoner, som er tilfellet hos deg.”

Ja ja det var jo greit svar det, jeg er mye bedre i pusten allerede, men det skyldes vel kortisonen.

Jeg har fått livet tilbake!

I dag. I dag føler jeg at jeg har fått livet mitt tilbake. Hvorfor akkurat i dag? Jeg har nettopp ryddet i gamle papirer. Papirer jeg skulle ha sendt inn for å få tilbake for transport, det ble aldri gjort. Jeg fant gamle resepter. Kvalmestillende i alle slags fasonger og styrker. Smertestillende av mange slag. Jeg falt litt i tanker ved synet av disse reseptene. Du verden for en tid det var, cellegifttiden. Livet var ikke akkurat så lystig i fjor. Livet var rett og slett kvalme og smerter, men ikke angst. Tankene klarte ikke engang å dra så langt at man fant angsten. Det var kun her og nå.

Nå har jeg revet alle disse reseptene i mange mange småbiter og kastet dem. De gav meg noen tilbakeblikk.

I dag har jeg også ringt poliklinikken på Ahus. Jeg trodde at jeg skulle inn til ny tremåneders-kontroll i august men har ikke fått innkalling. Vi må jo passe på litt selv. Det har jo vært ferietid, post kan komme på avveier og det ene med det andre. En hyggelig dame på poliklinikken kunne fortelle meg at jeg var satt opp til innkalling i november!! I november. En ny fase er begynt. Kontroll hvert halvår istedefor hver tredje måned.

Søndag var vi ute på rekognoseringstur til Operaen. Vi skal dit på konsert i september og ville finne ut av parkering og adkomst og diverse på forhånd. Livet mitt har blitt endret, vi må av og til tenke på nytt. Det er helt i orden, jeg har fått livet tilbake!

Gode nyheter og ny infeksjon

Det er veldig hyggelig og fint å ha masse reisebrev og bilder.  Jeg har fått en ny luftveisinfeksjon og sitter liksom bare her.  Fysiske utskeielser er vanskelig, med dårlig pust.  I går var jeg i nærheten av "Ring 113-tilstand" men dro til fastlegen istedefor.  Der ble vi enig om en skikkelig hestekur med antibiotika og kortison (hmmm bare en måned siden siste).  Det kom så snikende på søndag, lørdag var jeg supersprek, og søndag skikkelig dårlig.  Og i dag, mye mye bedre etter kun ett døgn med mer kortison. 

Hos fastlegen traff vi også gubbens fastlege som kunne fortelle at hudkreften var borte.   Borte vekk.  Det de skar bort sist var rent og pent.  Hurra, god nyhet!!!

Når det gjelder dårlig form og tilstand så er det veldig hyggelig å sysle med de gamle reisenotatene og bildene selv om det er litt vemodig å lese om alt jeg kunne gjøre før, i den gamle tiden...................
I disse dager er det akkurat et år siden vi reiste til sydligere strøk for første gang etter kreftsykdommen min, og det var litt av hvert vi opplevde i grunnen:

Første gang på tur med rullestol

Jeg har tidligere lagt inn noen avsnitt her fra turen, men her kommer hele reisebloggen.