torsdag 26. august 2010

Det gikk dårlig

men jeg lever og jeg puster, jeg kan bevege meg rundt i rommet, jeg kan legge meg uten hjelp, jeg ligger ikke på sykehus, jeg er heller ikke kvalm akkurat nå. –snart skal jeg i hotellets restaurant og spise middag her på Rhodos. Det er sannelig ikke alle lungekreftpasienter som kan si det samme som jeg kan akkurat nå. Det er nok viktig å fokusere på det viktigste her i livet, jeg lever!

Vår tur til gamlebyen i Rhodos by i går kveld gikk bra, og dårlig. Vi tok en taxi inn til byen, vandret oppover, så på masse rare restauranter og butikker. Jeg var nymedisinert, så det gikk forholdsvis bra. Jeg ble jo andpusten der det bar oppover, men klarte å takle det. Middag ble spist på restaurant Romeo, og vi spiste oss gjennom både hovedrett og dessert. Men så skulle vi hjem, og ettersom det bare gikk nedover trodde jeg at det skulle gå bra, men det gjorde det ikke! Jeg ble fullstendig tom for luft, trodde aldri jeg skulle komme levende fram til taxien men gjorde jo heldigvis det!

Tja hva skjedde da? Kanskje jeg skulle ha tatt ”manuell” pustemedisin sånn halvveis? Jeg hadde jo ikke forstøverapparatet med meg. –det ble veldig mange timer uten medisin, kanskje det var derfor?

Nå etterpå er jeg tung hele tiden, men så er det ekstra varmt i dag da, og jeg er sliten etter i går kveld. Det skjer noe mentalt med meg etter slike episoder, jeg blir redd og engstelig og tør ikke noen ting! Da er det smart å gjenta første kapittel her, noen ganger, så mange ganger som det er nødvendig!

onsdag 25. august 2010

Ny 3 mdrs-kontroll og så av gårde til Rhodos!

Kontroll etter 3 måneder, for andre gang, det er vel nesten med angst man møter fram til røntgen og legetime. Det gikk bra, dvs senkning fremdeles for høy, og blodprosent fremdeles for lav. Ikke noe mystisk på røntgenbilder eller andre undersøkelser, og tillatelse til å reise til Rhodos.

Det var og er ganske skummelt å reise nå, med handicap. Det hender bare rett som det er at jeg går tom for luft. Surstoffopptaket mitt var forresten på 98, så det å fly skulle ikke være noe problem. Det var det heller ikke, det eneste problemet var at jeg var så kvalm hele tiden, og varm matlukt kl 7.00 om morgenen er ikke akkurat noe som gjør kvalmen bedre.

Vi hadde bestilt rullestol på flyplassen, og det fungerte helt fint bortsett fra på flyplassen på Rhodos da, ute av terminalbygningen så måtte vi opp en bakke for å komme til bussen, og med et fryktelig dårlig asfaltdekke, en rullestol og en koffert så måtte vi bare sette fra oss rullestolen og komme oss opp bakken så godt vi kunne. Det var ganske tøft med den varmen som møtte oss, og sliten etter omtrent ingen søvn om natta.

Ellers så går det bra så lenge vi holder oss i ro. Vi skal forsøke oss med taxi til Rhodos by i kveld og spise på en av restaurantene der. Det er litt vanskelig fordi selv om vi spør på forhånd om der finnes kupert terreng, så husker ikke friske folk dette så godt, fordi de legger ikke merke til det, om det er flatt eller litt kupert. Vel vi får se og ta tiden til hjelp. Ellers så er det ikke så lett å plutselig være nødt for å tenke på en annen måte, og ikke klare det man klarte før. I sær når veggen kommer plutselig, midt i fleisen!

tirsdag 10. august 2010

KOSTHOLD

Det er ikke lett å spise sunt og fornuftig når man er kvalm, har dårlig appetitt og maten vokser i munnen. Jeg har faktisk, for øyeblikket, gitt opp det med å spise sunt og variert. Fra nå av er det snakk om å spise uansett hva, selv om det blir omtrent bare karbohydrater. Det er nemlig det eneste jeg stort sett orker, eller ikke blir kvalm av: Lyst brød, iskrem, frukt, syltetøy osv osv. slett ikke bra, men bedre det tror jeg enn å sitte å bli kvalm over en skive grovt brød med kjøttpålegg. Jeg kan spise det også, av og til heldigvis, men nå skal jeg spise akkurat det jeg har lyst på. Det er den eneste måten jeg kan få i meg mat tror jeg.

Som motvekt og hjelp for alt dette, så tar jeg en shake med Herbalife ernæringspulver hver morgen, etter frokost. Jeg bruker sjokoladepulveret og blander i litt jordbær, banan eller annen frossen bær. Dette tror jeg hjelper meg ganske mye, og det smaker godt. De dagene jeg slurver, eller ikke har noen blender i nærheten slik at jeg får mikset en shake, så er jeg fullstendig utmattet. Jeg vet ikke om det skyldes ettervirkning av kreftbehandlingen eller mangel på herbalife-shake, men forsøker nå å få tatt den shaken minst en gang pr dag. Den innholder jo alle de vitaminer og mineraler og proteiner som det usle kostholdet mitt mangler.

Som godsaker liker jeg veldig Herbalifes proteinbar, den med sitronsmak. På reklamen står det at dette er et mellommåltid som hjelper til med å gi energi og næring. Og jeg tror vekta øker sånn litt etter litt, veldig sakte men det går oppover.

tirsdag 3. august 2010

Johs fikk hjerteinfarkt akkurat for en uke siden, skrevet i dag 3. august 2010-08-03

Foto fra Puerto de Mogan, Gran Canaria, kommer vi dit igjen tro?

Natt til tirsdag i forrige uke våknet jeg av at Johs var så urolig. Sover du ikke enda? sa jeg. Nei, svarte han, jeg holder på å få et nytt hjerteinfarkt! Å Nei, sa jeg, vel da ringer vi 113 med en gang. Johs var veldig rolig, og han var heller ikke klam i huden. Ambulansen kom ganske snart, og. Ambulansesjåførene gav ham dispril, morfin og de tok EKG som de sendte til Ahus. Derifra ble det bestemt at han skulle direkte til Rikshospitalet

Ca 40 min etter at jeg hadde ringt, så var de på vei til Oslo, da var kl 01.30. Kvart på fire om morgenen lå han ferdig behandlet i sin seng på sykehuset. DET var rask behandling det. En av de gamle stentene til hjertet var gått tett og forårsaket et hjerteinfarkt (det var det 4. infarktet). Vi fant ut at jeg måtte holde meg hjemme, jeg hadde ikke klart å løpe etter pleierne og sykesenga slik jeg gjorde de andre gangene.

Neste dag ble han overført til Ahus, og etter flere undersøkelser og overvåkong fikk han komme hjem igjen på fredag. Hjertet ble ikke skadet denne gangen, heldigvis, pga av rask behandling.
Dette skjedde to dager etter at alle hadde forlatt oss, vi hadde vært omgitt av barn og barnebarn i seks uker, ble det rett og slett for stille her?

Nå er det under tre uker til vi skal reise til Syden, jeg med rullestol og gubben som ikke har lov til å løfte bagasje. Vi må vel få det til på et vis, vi har en trillekoffert som kan trilles bortover med lillefingeren, og jeg kan løfte den opp på båndet. Kan gubben trille rullestolen da? Ja vi tror det, det er jo ”flat mark”. Og han fikk lov til å reise. Uka før vi drar skal vi til fastlegene våre, for å få endelig klarsignal, og jeg skal også på en ny tremåneders-kontroll før avreise. Vi satser på at alt går bra.

mandag 2. august 2010

Kontroll etter de 3 første måneder, skrevet 9. juni 2010

I dag har jeg snakket med min lege på Ahus, og vanlig røntgen + CT av lever og lunge samt blodprøver viste ikke noe mystisk og galt. Med andre ord, de kunne ikke finne noe spredning av kreft, hurra!. Jeg hadde for høy senkning, men den var sakte på vei nedover og kunne komme av stråle- og cellegiftbehandlingen, og blodprosenten var sakte på vei oppover.


Jeg blir stadig bedre og bedre, og har begynt å legge på meg igjen etter et vekttap på nesten 20 kilo, og det vekttapet, det synes virkelig. Håret har også begynt å vokse ut igjen, så parykken er snart forhåpentligvis bare til pynt og i barnabarnas utkledningsskap. Jeg har smerter i ribbeina fremdeles, ikke rart sa en lege, jeg hadde jo omtrent blitt ”vrengt”. Det går vel over i løpet av året håper jeg, men må bruke smertestillende medisin fremdeles.

Jeg hadde planlagt å skrive et notat om hvordan det gikk med behandlingen med cellegift, men jeg klarte det faktisk ikke. Det var rett og slett en forferdelig behandling, og jeg ble skikkelig syk hver eneste gang, havna på sykehus med store smerter og infeksjon og med immunforsvar på null og dertil påfølgende isolat. Takk og pris at det var internett og TV på alle rom på Ahus, da ble ikke isoleringen fullt så skrekkelig. Den første uka etter behandlingene ble ikke noen av disse bekvemmeligheter brukt, jeg var for dårlig til det.

Vekttapet kom vel mest av at jeg kasta opp stort sett hele tiden etter hver behandling, og jeg har vært kvalm omtrent til for et par uker siden. Siste cellegiftbehandling var i slutten av januar.

Legene var så hyggelige, de trøsta meg, og ba meg om å huske på at det var behandlingen som gjorde meg syk, ikke sykdommen, og at alt det ubehagelige ville gå over. De trøsta meg med det, at grunnen til at jeg fikk så tøff behandling var fordi jeg hadde så store muligheter for å bli frisk igjen.

Noen sier at det tar et år å komme seg helt etter behandling med cellegift, men det får nå så være, hvis jeg etter hver 3-måneders-kontroll får like bra melding som i dag. Når jeg sitter ganske stille så føler jeg meg akkurat som før. Det er når jeg haster av gårde at jeg får meg en i ”fleisen”, pustekapasiteten med en lunge er ikke som den var med to, men det blir stadig bedre. Det har forsvunnet masse muskler i kroppen, det merket jeg spesielt godt etter å ha vært i båt i helga. Å gå tur på flytebrygger burde være obligatorisk for alle rekonvalesenter som skal trene seg opp igjen, og også det å være om bord i en båt som rører på seg hele tiden. Da får man trimmet muskler over det hele, akkurat sånn passe til at man blir sånn passe støl og lykkelig for å ha fått ”gratis” trim uten å tenke på det.


Tusen takk til alle dere som tenker på meg, og ønsker meg lykke til!