Det ble da en tur......

Det ble da en tur, men ikke til Skudeneshavn!!!  Etter en søvnløs natt og mye morgensmerter avlyste vi.  Det ble litt voldsomt å kjøre 50 mil i stekende sol og kjempevarmt vær.  Det hadde nok ikke vært så veldig lurt akkurat.

Dagen etter ble vi kjørt til Skjeberg og fikk en liten tur med Stålpetra ut på Singelfjorden.  Det var nydelig, men litt vondt også.  Vi skulle bare ha blitt der resten av uka.  Jeg skjønner ikke at noen frivillig oppholder seg i innlandet hvis de har båt og kan være på sjøen i dette været.  Men vi var nok ikke klar for å overnatte i båten, det er litt tungvint å bo der når kreftene svikter, på en måte.

Singelfjorden er jo vakker som alltid, og turen gikk til Skjærgården Kro hos Talberg for å spise fiskesuppe.  Den fiskesuppa fortjener et eget innlegg, i reisebloggen.  Der har den blitt omtalt før, men da het den bare Fiskesuppe, nå het den Spicy fiskesuppe!!!.


Vi har sett bilder fra Skudeneshavn, med store flotte seilskuter, og det gjør vondt det også.........men men slik ble det, vi kom ikke dit selv om vi ville så veldig gjerne.

Formen har vært litt så som så, den var vel generelt dårlig vil jeg si, hos gubben. Men nå har den tatt seg fint opp og matlysten er ikke noe å klage på. Det ble ikke noen ny cellegift på mandag.  nei da, de hadde funnet ut at cellegiften virket ikke i det hele tatt, og det burde den ha gjort.  Derfor så lurer de nå på om denne spredningen til lymfekjertel og lever skriver seg fra hudkreften som han hadde for noen år siden.  CT-røntgen skal framskyndes og de skal undersøke mer rundt dette.  Spredning grunnet hudkreft skal ha en helt annen medisin enn tarmkreft.  .Jeg vet i grunnen ikke hvordan dette skal tolkes.  Om det er postitvt eller negativt.

Jeg vet i grunnen heller ikke hva jeg skal gjøre for å få litt fart i tingene her, kan vel ikke mase for mye heller. Vi er i grunnen litt (egentlig ganske) apatiske.  Det blir bare til at vi sitter her........ Jeg kan vel alltids komme med forslag.  Det er mye som trengs å ta et tak i, vår lille hage ser helt forferdelig ut.  Kanskje jeg skal finne fram en kantklipper i morgen, jeg burde vel klare det.  Det har vært et nydelig sommervær, med opp til 30 grader hver eneste dag.  Det nyter vi ute i skyggen, det er bare herlig......

Jeg har jo mine håndarbeider jeg da, bunadsømmen vokser og vokser, det går kanskje altfor raskt og blir kanskje ikke pent nok?   På avstand er det helt ok.

Ettersom vi ikke kom til Skudeneshavn så legger jeg ut en av yndlingsvideoene våre, med bilder og sang fra Skudeneshavn, nyt den ihvertfall, og husk storskjerm og lyd:

Ut på tur

Det blir tur i morgen, biltur til Skudeneshavn.  Gubben er i fin form igjen.  Han styrer med vaskemaskinen, henger opp tøy, putter inn og tar ut av oppvaskmaskin, bærer ut søppel.  Og ikke nok med det han til og med koker havregrøt hver dag og spør om jeg vil ha!!!

Vi skal ikke kjøre selv, vi skal sitte på, og det er nok en betryggelse.  Det blir to overnattinger bare, og vi håper at der er noen Tallships Race-båter der fremdeles når vi kommer.

Vi har det deilig og varmt her nå for tiden, minst 30 grader ble det i dag.  Jeg har fått meg en ny greie, APP heter det visst, på mobilen min som forteller om sted og temperatur samtidig som jeg tar et foto, stilig, ja og veldig mange som legger ut slikt på facebook for tiden.  Og til eventuelle innbruddstyver, vi forlater ikke huset tomt her, det er ikke alle som reiser på tur nei. bare vi to............

Om en uke er det cellegift igjen, men da vet vi kanskje mer om hvordan takle bivirkninger med hensyn til kvalmestillende og smertestillende.  Det var veldig bra at formen skulle bli så bra igjen.  Nå har gubben fått Herbalife-shake hver morgen.  Jeg starta med å gi ham det om dagen også, men nå er apetitten på plass, så det blir bare til frokost.  Det er en næringsdrikk, som smaker godt og gir ham den ernæringen han trenger.  Det hjalp meg veldig godt da jeg hadde det som verst i cellegift-tiden.  Det har tydelig fått ham på beina også.

.
Da er det vel på tide å pakke litt, må vel ha med pc, ladere, fotoapparat, medisiner, toalettsaker og to klesskift.  Får vel se om jeg skal ta med shake også, jeg burde jo det, til frokost. 

Kulturforskjeller

Kulturforskjeller er et tema vi ofte diskuterer og snubler i her i heimen hos oss.  Vår yngste sønn er gift i Japan med ei japansk jente.  Vår nest yngste har vært samboer i Sverige og har to svenske barn. 

Jeg er fra Nordland og gubben fra Karmøy.  Det var vel omtrent like store kulturforskjeller mellom Nordland og Karmøy som det er mellom Norge og Japan, eller Norge og Sverige.  Nei kanskje ikke, kanskje på hver sin måte.  Men vi hadde våre problemer ja, i begynnelsen av 70-tallet da vi var forholdsvis nygift og med små barn.

For eksempel forholdet til alkohol.....Hjemme der nord stod flaska på bordet når det var fest eller bryllup.  På Karmøy ble den raskt gjemt under bordet i festlige anledninger, hvis noen ringte på døren.  Her skulle det ikke vises fram at man drakk alkohol.  Jeg ble litt forundret over det.

En gang vi var i bryllup så var der ikke alkohol, og ikke dans.  Istedefor dans var det slike leker som jeg godt kan klare meg uten, så fikk jeg sagt det også.  Men det var disse lekene, man skulle ha likt antall menn og damer.  Da oppstod det et lite problem, det fantest omtrent ikke menn i salen!!!   Og hvor var så disse?  Jo de stod utenfor, eller et eller annet sted som jeg ikke hadde tilgang til, og der stod de og drakk, rett av flaska, raskt og mye.   Jeg tør nesten påstod at i mitt lille syndige Nordlandsliv har jeg aldri sett SÅ mange fulle mannfolk før som i det avholdsbryllupet.  Dette var også noe som forundret meg veldig, men skrev det på kontoen for kulturforskjeller.

Forholdet mellom Norge og Sverige virker veldig ukomplisert sånn med en gang, men sannelig kan vi snuble her også, og gjør det stadig vekk.  Varm lunsj nemlig, det er ikke til å gjemme bort!!  Vår sønn bodde flere år i Sverige, og matpakka hans var visst til stor moro for hans kollegaer.  Vi "sliter" litt med denne varme lunsjen fremdeles.  Vi har jo stadig vekk besøk av svenske barnebarn, og de vil gjerne ha  varme lunsj,  som i mine øyne rett og slett er middag nummer 1 og så kommer da middag nummer to senere på dagen, mot kveld.  En middag pr dag er nok mener min norske mage......og vi i heimen foretrekker brødlunsj som oftest.  Nå finnes det jo så mye lureri på markedet, og med hjelp av en vannkoker og en forpakning med nudler kan vi innbille oss at dette er en fin og næringsrik svensk lunsj.

Japan-Norge, der snubler vi virkelig, for Japan er ikke bare et annet land og annen verdensdel, det er omtrent en annen planet!!   Det jeg tenker på først og fremst med kollisjoner er all takking, hilsing og bukking.  Det er veldig slitsomt og veldig unaturlig for meg å takke ti ganger for ett eller annet.  Jeg er liksom ferdig etter to takker.  Takker jeg tre ganger har jeg virkelig overgått meg selv, men enda er jeg litt uforskammet i japanske øyne. 

Men det jeg kanskje har størst problemer med er at jeg føler at jeg kan ikke stole på det japanske personer sier.  De er så høflige og vennlige og gir det svaret de TROR jeg vil ha.  Ofte blir jo det helt feil!!!  Spør jeg om en ting så vil jeg ha et ærlig svar............og tips på restauranten/kafeen, ikke gi tips i Japan, det er en fornærmelse!!!

Jeg har en liten bildeserie her som også forteller om en annen kultur, konsertkultur.i Japan,  ganske forskjellig fra en vanlig konsert i Norge.


Her er det lang kø for å komme inn på konserten, en helt vanlig liten klassisk konsert,  kø bak..... (foto Odd Harald Sørensen)

...............og kø foran

......og etter konserten er det jamen kø for å få autografer også.   Litt annerledes enn å spille konsert på hjemstedet dette her.................

Joda det er forskjeller både her og der.  Vi klarer som oftest å unngå grov snubling,men småsnubling det skjer hele tiden.  I Japan tror jeg at vi blir tilgitt fordi vi er jo turister.  I Sverige blir vi vel tilgitt, for vi er jo bare nordmenn!!!  Forholdene mellom landsdelene i Norge har vel jevnet seg ut nå, ihvertfall tilsynelatende..........

Fremdeles heldige, ja visst.....

Ja det er vi, vi jenter og damer og kvinnfolk som har lært oss både strikking, sying og annet håndarbeide.  Vi vokst opp i en tid da vi måtte, vi hadde ikke noe valg.  Håndarbeidslærerinna (ja det var selvfølgelig en HUN) var nådeløs.  Vi skulle lære å strikke selbuvotter, vi skulle lære attersting og andre sting.  Gjenstandene vi omsider fikk ferdige ble utstilt på skoleavslutningen.  Det ble mange svette masker og skjeve sting på det vi lagde.  Noen strevde skikkelig og fikk det aldri til.  Andre av oss kom over en terskel hvor vi mestret slike gjøremål, og i dag kan jeg bare si tusen takk for det.

Jeg vet ikke hvordan det ligger an på skolene i dag, men jeg tror ikke det er noen tvang å lære håndarbeide.  Stygt tenkt av meg, men det var vel noen som aldri fikset de maskene og stingene, og da skal heller ingen andre lære det.  Nei det var ikke slik det var.  Noen fikset det ikke, og for at disse ikke skulle føle seg som tapere så ble dette tatt bort fra tvungen undervisning.  Var det noen som tenkte på alle dem som trengte litt hjelp for å komme over den terskelen for å fikse dette?  Nei de får klare seg selv.

Nei dette skulle jo slett ikke være et klageinnlegg.  Det skulle være et hyldningsinnlegg for godt gammeldags håndarbeid.  Vi måtte som sagt, enten vi ville eller ikke.  Takk og pris for det.

Jeg har hatt periode med stråling og cellegift.  For dem som har vært igjennom det, de vet at da er det ikke mye man orker, i perioder.  Men en ting klarte jeg, det var å sitte i sofaen og strikke.  Jeg strikket Fanagensere til familien vår i Japan.  Det ble både gensere, lue, sokker og votter.  Det hendte bare rett som det var at fingrene mine plutselig hang rett ned, fullstendig krampe.  Etter en stund livna de til igjen.  Jeg klarte jo ikke selv å dra på butikken for å bestemme farger og garn, men har man en snill søster så går det meste.  Hun kjørte til og fra og hentet "vareprøver".

Nå har det blitt slik at jeg må ha noe i fingrene.  Det er ikke bare strikketøy.  siste produktet var blåskjellkranser.  Kilovis med blåskjell samlet på Koster i nydelige sommerdager gjennom flere år.  Nå er snart lageret tomt, og med min fysiske tilstand er det vel tvilsomt om jeg kommer til Koster for å samle tomme blåskjell igjen.  Men det gjør ingen verdens ting, jeg har gjort det.  Jeg er ferdig med det.

For å bli kvitt alt det jeg strikker, syr og lager ellers så har jeg opprettet en epla-butikk.  Det er en internettbutikk sammen med mange andre likesinnede.  Og faktisk så blir det solgt en del også.  Jeg har nå dilla på å lage dukkeantrekk.  Det er da så moro, blir raskt ferdig og veldig pent.  Jeg solgte et dukkeantrekk til en prematurbaby også, og da begynte jeg å lage klær til prematurbabyer.  Dette kan også sendes/gis bort til sykehus og andre som videresender til utlandet.

Mitt siste store prosjekt er bunad.  Jeg er vel gal, begynne å brodere Nordlandsbunad og jeg har da aldri brodert før.  Men det er da så utrolig artig, og det ser ganske bra ut også.  Dvs jeg tror vel neppe jeg hadde kommet gjennom nåløyet for å brodere på en "bunadfabrikk" men jeg kan tydelig se at det blir bedre og bedre.  Jeg har igrunnen lyst til å sitte med denne bunaden hele dagen, men det kan jeg jo ikke.  Da ville jeg dessuten gå lei ganske fort, så det er nok lurest å fordele det litt.

Hagearbeid er helt slutt, det har jeg ikke pust til.  Hagen vår er ikke så innviklet, men kunne nok vært bedre holdt ved like.  Det hender noen er barmhjertige og slår litt plen for oss, og det får være bra nok.  Så kan jeg sitte der ute og strikke, brodere, drikke kaffe og kose meg.  Det er enda mye igjen av sommeren.  Ja vi er heldige vi, som har lært alt det vi holder på med, vi jenter.........

Eplabutikken vår finnes HER

Vi er heldige......

Vi er heldige, vi damer og jenter.  Vi er faktisk det.  Fra 12-13-årsalderen og til omtrent 50 årsalderen så har vi magesmerter hver eneste måned, bare avbrutt av svangerskap for dem som har det.  Og det ender jo med en god del smerter det også,  Jo, vi er vant til å takle dette her.

Vi kan ikke legge oss ned og bli i senga, skulke jobben, stenge verden ute i en uke hver måned i 35 år cirka.  Nei vi må faktisk lære oss å takle smerter, finne den beste lindringen, finne den beste pillemedisinen.  Vi lærer å bruke smertestillende på en måte som gjør at vi kan fungere.  Vi blir etterhvert ganske god på smertelindring og kjenner vår egen kropp.

Er det ikke sant at vi er heldige?  Jeg tror faktisk det at menn takler ikke smerter like godt som vi gjør.  Og det er jo ganske logisk, de er ikke vant til det slik som oss.

Så neste gang en av dine menn (sønn, svigerfar, ektemann osv) får smerter, så tenk på dette, de er ikke vant til å takle det.............det er bare sånn det er.