Jeg har fått livet tilbake!

I dag. I dag føler jeg at jeg har fått livet mitt tilbake. Hvorfor akkurat i dag? Jeg har nettopp ryddet i gamle papirer. Papirer jeg skulle ha sendt inn for å få tilbake for transport, det ble aldri gjort. Jeg fant gamle resepter. Kvalmestillende i alle slags fasonger og styrker. Smertestillende av mange slag. Jeg falt litt i tanker ved synet av disse reseptene. Du verden for en tid det var, cellegifttiden. Livet var ikke akkurat så lystig i fjor. Livet var rett og slett kvalme og smerter, men ikke angst. Tankene klarte ikke engang å dra så langt at man fant angsten. Det var kun her og nå.

Nå har jeg revet alle disse reseptene i mange mange småbiter og kastet dem. De gav meg noen tilbakeblikk.

I dag har jeg også ringt poliklinikken på Ahus. Jeg trodde at jeg skulle inn til ny tremåneders-kontroll i august men har ikke fått innkalling. Vi må jo passe på litt selv. Det har jo vært ferietid, post kan komme på avveier og det ene med det andre. En hyggelig dame på poliklinikken kunne fortelle meg at jeg var satt opp til innkalling i november!! I november. En ny fase er begynt. Kontroll hvert halvår istedefor hver tredje måned.

Søndag var vi ute på rekognoseringstur til Operaen. Vi skal dit på konsert i september og ville finne ut av parkering og adkomst og diverse på forhånd. Livet mitt har blitt endret, vi må av og til tenke på nytt. Det er helt i orden, jeg har fått livet tilbake!

Gode nyheter og ny infeksjon

Det er veldig hyggelig og fint å ha masse reisebrev og bilder.  Jeg har fått en ny luftveisinfeksjon og sitter liksom bare her.  Fysiske utskeielser er vanskelig, med dårlig pust.  I går var jeg i nærheten av "Ring 113-tilstand" men dro til fastlegen istedefor.  Der ble vi enig om en skikkelig hestekur med antibiotika og kortison (hmmm bare en måned siden siste).  Det kom så snikende på søndag, lørdag var jeg supersprek, og søndag skikkelig dårlig.  Og i dag, mye mye bedre etter kun ett døgn med mer kortison. 

Hos fastlegen traff vi også gubbens fastlege som kunne fortelle at hudkreften var borte.   Borte vekk.  Det de skar bort sist var rent og pent.  Hurra, god nyhet!!!

Når det gjelder dårlig form og tilstand så er det veldig hyggelig å sysle med de gamle reisenotatene og bildene selv om det er litt vemodig å lese om alt jeg kunne gjøre før, i den gamle tiden...................
I disse dager er det akkurat et år siden vi reiste til sydligere strøk for første gang etter kreftsykdommen min, og det var litt av hvert vi opplevde i grunnen:

Første gang på tur med rullestol

Jeg har tidligere lagt inn noen avsnitt her fra turen, men her kommer hele reisebloggen.

To år siden operasjonen

Nå er det bare noen dager til det er to år siden jeg ble operert for lungekreft. Sommeren 2009 ble en merkelig sommer, og jeg kan ikke huske klart hva som skjedde rundt meg. Jeg gikk inn i en slags boble, hvor jeg ikke tillot meg å tenke på hva som egentlig skjedde. Jeg var inne på sykehuset flere ganger, gjennom hele sommeren, til forskjellige undersøkelser og tester.

En ting jeg husker veldig godt, er at når de andre rundt meg snakket om ting som skulle skje i fremtiden, så tenkte jeg: Da er ikke jeg her…….. Jeg hadde lest på internett at det var kun 12-13% av alle dem som fikk diagnosen som fremdeles levde etter 5 år. Da våget jeg ikke lese mer. Senere, da jeg fattet litt mot til å lese igjen, fant jeg ut at prosenten for dem som ble operert var oppmuntrende mye høyere, nærmere 50% tror jeg nesten det var, eller kanskje det bare er ønsketenkning? Jeg prøvde å søke på dette i dag igjen, men fant ut at jeg var ikke moden for å lese alt dette om lungekreft enda. Jeg fant ut at jeg feilte alt mulig skummet lenge før jeg fant igjen den statistikken, avsluttet søket og dette skjedde faktisk i dag.

Nå har det gått 2 år, og jeg er her enda. Sommeren i fjor var preget av kreftbehandling, parykk, dårlig form, dårlig matlyst. Den sommeren er også ganske fjern for meg, og jeg har ikke tatt noe særlig med bilder heller som kan friske opp hukommelsen. Sommeren i år derimot, den har jeg virkelig opplevd, med mange fine stunder, i sær i båten.


Et bittelite og hemmelig paradis

Jeg har tenkt mange ganger, du verden så heldig jeg har vært, som ble operert, som fikk en sjanse til, som tilfeldigvis var i røntgen for å sjekke ribbeinsbrudd den gangen.

Jeg har mye nytt å venne meg til, jeg har ikke så stor lungekapasitet, og må tenke annerledes nå. Jeg har vel litt for ofte tenkt at nei dette går ikke, dette kan jeg ikke, dette klarer jeg ikke. Så viser det seg at det meste går bra likevel, hvis vi bare legger forholdene til rette. I sommer har jeg vært plaget av luftveisinfeksjoner, og har noen antibiotika-kurer bak meg. Tror faktisk jeg har tatt et ribbein igjen også, med hosting. Benskjørhet og hoste er ingen god kombinasjon.

Jeg er evig optimist, og planlegger turer både hit og dit. Akkurat nå, vil så gjerne til Kypros i slutten av oktober. Vi får se om ikke det lar seg ordne. Jeg må vel snart ha fått tilbake et nogenlunde bra immunforsvar? Jeg har vært på to Syden-turer etter operasjonen, til Rhodos og til Lanzarote, og jeg har havnet på sykehus etterpå, begge gangene……..

Et åpent og demokratisk samfunn!

Jeg er redd! Jeg er redd for at dette som har skjedd vil virke slik at vi ikke lengre tør å være kritisk. At vi ikke lengre tør å stille spørsmål som har med innvandring, asylsøkere og ekstreme muslimer å gjøre. Jeg er redd for at det av den grunn kanskje heller vil bli et mer lukket samfunn enn det var før. Er det noen som fremdeles tør si at Mulla Krekar bør utvises? Han har tross alt truet en av våre stortingspolitikere. Er det noen som fremdeles tør å si at Norge bør stille visse krav til sine nye landsmenn?

Jeg ønsker meg et åpent , farverikt og mangfoldig samfunn. Det finnes ekstremister i alle grupper av mennesker, og man MÅ si ifra selv om disse ekstreme tilhører et muslimsk miljø. Akkurat som at vi ikke skal godta slike meninger som den norske terroristen hadde skal vi heller ikke godta meningene til nynazister, eller religiøse sekter som underkuer medlemmene sine, eller muslimske miljøer som nekter sine kvinner å ferdes fritt ute. Disse miljøer finnes , og det skal ikke godkjennes av oss og forties pga av frykten for å bli stemplet som noe ett eller annet.

Noe annet jeg også har tenkt mye på i disse dager, er politibemanningen. Er det ikke snart på tide at alle disse flotte nyutdannede politiene får bli befridd fra arbeidsløshet, til meningsfylt arbeid? Det blir utdannet langt flere enn det finnes jobber til. Dvs det finnes jo jobber og oppgaver, men det finnes ikke bevilgninger. Vi har jo ikke akkurat vært fornøyd og stolt av Oslo som hovedstad, med tiggere og narkomane overalt. Det er veldig mange som har følt seg utrygge i vår hovedstad, i sær på kveldstid. Jeg tror det hadde hjulpet veldig med mer synlig politi, slik som det var før i tiden. Det blir vel ikke akkurat noe politistat av den grunn. Det er ganske mye nedbemanning på lensmannskontorer på bygdene også. I helgene kan det være ganske så mange mil til nærmeste vakthavende betjenter.

I denne forferdelige tragedien som vi har hatt nå, så virker det som om alt dette er glemt.

En annen sak, vi kan godt ”bry oss” om merkelig oppførsel. Bonden på Rena, som forpaktet jorda, var inne på tanken om å kontakte politiet pga av ting som foregikk på gården. Trenden nå for tiden er vel at man skal passe på seg selv, og ikke bry seg om hva andre foretar seg. Kanskje vi skal begynne å bry oss mer? Bry oss av omsorg for andre. Bry oss fordi vi vet at det finnes gale mennesker. Bry oss om barnemishandling i private hjem. Bry oss for at vi aldri mer skal oppleve en slik katastrofe som skjedde i Oslo og på Utøya.

Det var mange som brydde seg veldig, campingturistene som dro ut i sine båter, med fare for sitt eget liv og plukket opp livredde ungdommer. Alle de andre rundt terrorområdene som hjalp til på alle måter.
Jeg gråter med dere, alle som ble rammet av terroren.



Det blir vanskelig å finne balansen mellom omsorg, mistenksomhet og frykt.

Skremmende terror!!!

Foto: Paul Audestad - Aftenposten

Klippet fra Aftenposten - Meninger - debattsentralen - kommentarer -  skrevet av Per Gunnar Hansø 23.07.2011




Det som har skjedd er ubeskrivelig vondt. Ufattelig. Umenneskelig.


Til de som har mistet et familiemedlem eller venn ønsker jeg å si: Kondolerer. Det hele er så ufattelig trist.

Jeg skriver dette fordi jeg tror denne morderen ennå ikke er ferdig med sin ugjerning. Hvorfor tror jeg det? Jo, for hadde dette massemordet vært det endelige målet, hadde han skutt seg selv når han var ferdig. Men han har tenkt lenger enn det.

Så hva gjorde han dette for? Hvilken nytte skulle han ha av det?

Han har myrdet over 80 mennesker, langt de fleste for egen hånd. Han har gått metodisk frem og nøye kalkulert hva som skulle skje når. Han gjør heller ikke noe forsøk på å skjule sin identitet. Tvert imot har han kaldblodlig myrdet folk, for så å overgi seg frivillig til politiet når de kom på plass. Han må ha visst at dette vil gi ham fast plass i media i lang tid fremover.

Dette betyr at det ikke er noen desperat handling. Det er ingen desperado som har "skutt villmann" rundt seg. Han har med overlegg handlet for å å drepe flest mulig før politiet kom.

Hva er motivet?

Jeg er overbevist om at denne personen ikke er sinnsforvirret eller har noen psykisk lidelse i normal forstand. Alt han har gjort er nøye planlagt og kalkulert for å få akkurat den effekten han ville. Jeg mener, hvorfor skulle han lage pent utseende "presentasjonsbilder" av seg selv på Facebook hvis det ikke var for at han ville ha dem som sitt bilde utad? Denne mannen har noe mer fore.

Så hva ønsker han egentlig å oppnå?

Jeg tror han ønsker å oppnå syv ting:

Det ene er å plassere sitt ønskede tema på dagsorden, med seg selv i fokus, og foran hele Norges befolkning.

Det andre er å eksponere så mange som mulig for hans eksisterende yttringer som allerede finnes på internett og i bokform.

Det tredje er å tvinge frem en radikalisering i det norske samfunnet.

Det fjerde er å få hele Norges (om ikke verdens) søkelys på seg gjennom den rettergangen som etterhvert vil komme, der han vil så mye som mulig forsøke å vinne sympati for sitt fordreide verdenssyn gjennom veltalenhet, spissformulerte svar og insinuasjoner.

Det femte er å få livslang spalteplass i media, samt å kunne bruke sitt lønnede opphold i fengsel til å skrive flere bøker.

Det sjette er å latterliggjøre det norske rettsystemet ved å misbruke dets humane grenser til å få ting på sin måte.

Det sjuende er at når han slipper ut i 2032 i en alder av 53 år, er han posisjonert som en ubestridt leder i det høyreekstreme miljøet.

Jeg mener at en person som går til det skritt å drepe mennesker for å sette dagsorden, må behandles spesielt. Det vil være et svik mot de drepte og de etterlatte å la ham få bruke denne situasjonen til å posisjonere seg og spre sitt budskap.

Derfor ønsker jeg:

- at rettsaken går for lukkede dører.

- at han får brev- og besøksforbud.

- at han isoleres på livstid, uansett oppførsel. Og jeg mener ikke 21 år - jeg mener til han har sluttet å puste.

- at media tar inn over seg hvilket ansvar de har for ikke gå en sosiopatisk massemorders tjeneste, uansett hvilke scoop og opplagstall det innebærer å avstå fra.

En person som kaldblodig bruker massemord for å få sagt sin mening, har brutt en implisitt kontrakt med resten av menneskeheten. Han kan ikke lenger gjøre krav på samfunnets rettigheter etter min mening. Det vil være det ultimate hån mot de ofre han etterlater seg å la ham dra nytte av denne situasjonen.

Så jeg ber, innstendig, om at mine ønsker blir hørt, og at andre som leser dette, også gjør seg opp en mening og uttrykker dem.


Med vennlig hilsen

Per Gunnar Hansø