Det er ikke alltid like enkelt!

Jeg har blitt medlem av en gruppe på Facebook som heter Sykdommen Kols, link finnes HER.  Det er veldig nyttig for oss som har Kols å kunne utveksle erfaringer med andre i samme situasjon.  Innleggene der minner meg også om en situasjon jeg kom i da jeg fikk diagnosen "begynnende emfysem", da det hele startet på en måte.

Det var før fastlegen ble oppfunnet.  Den legen vi pleide å bruke fungerte jo likevel som en fastlege, jeg gikk jo til den samme, det var der jeg hadde mine papirer, det var han som kjente meg best.  Jeg hadde problemer med å bli kvitt stadige lungebetennelser, og en helg jeg ble skikkelig syk havnet jeg på et legesenter (legevakten) og de bestilte time til meg til røntgen, og event CT hvis røntgenbildene viste noe muffens.

Det gjorde de faktisk, heldigvis ingen svulst, men de viste begynnende emfysem!!  Jeg fikk beskjeden på en fredag og sluttet å røyke påfølgende mandag, grei sak, måtte jo ty til tyggegummi da, nikotintyggegummi.   Det gikk vel et par uker, og jeg følgte at jeg ble stadig dårligere i pusten.  Bestilte time hos min lege og han bare avfeide meg med:  "Ja du må jo regne med at du er tungpustet med begynnende emfysem"  Case closed!!  Ingen tilbud om behandling eller medisiner.  Bare det......

Enda en uke gikk og jeg ringte til en bekjent av oss som også er lege: 

"Er det meningen at jeg bare skal bli sittende og kveles langsomt når jeg har fått begynnende emfysem?"   Nei langt ifra, svarte han. Det finnes jo medisiner for dette, kom ned på kontoret straks!!  Jeg så gjorde, der ble det spirometri og mange slags prøver, og resepter, jeg fikk omtrent et nytt liv etter bare et par dager!!!  Seretide var den medisinen jeg fikk, og den gav meg et skikkelig energi-kick!!

Det jeg egentlig vil fram til nå, er at det finnes mange slags leger, og mange slags mennesker.  Leger er jo bare mennesker de også.  Gjennom denne nye facebook-gruppen har jeg også sett dette at sannelig får vi mange forskjellige, og også motstridende råd fra legene våre. Noen leger bryr seg ikke, (slik som den gamle min), andre jobber mer enn man kan forvente (slik som den hyperaktive jeg har nå!).  Uansett, det hviler et ansvar på oss selv også, vi må følge med, og vi må si ifra, hele tiden.  Det kan føles slitsomt men det er slik vår verden er.  Det er en vanskelig sykdom, og ingen reagerer likt på samme type medisin og behandling.  Det er heller ikke alle almenprakiserende leger som har samme kunnskaper om Kols.  Noen vet mye, andre vet lite, og slett ikke alle sender oss videre til noen som vet!!