I korridoren

Krigssone? Jeg har aldri opplevd krig eller store katastrofer. Film og bilder har man sett, på TV. Det å komme inn i en korridor på Ahus, torsdag 12. januar, 2012, Lungeavdelingen, sengepost 3, 4. etasje er vel ikke akkurat som å komme inn i en krigssone. Likevel, der er noe, - noe som er helt, helt galt, det skal ikke være slik i Norge, et av verdens rikeste land, på et topp-moderne sykehus! Det synsinntrykket man får, av ROT, senger langs hele korridoren som faktisk er ganske smal enkelte steder. Det ligger plastposer under sengene, med pasientenes klær i. Ja hvor skal de ellers oppbevares? Noen få skjermbrett på strategiske steder. Det er ikke plass til skjermbrett heller, men kjekt å ha i fotenden av senga likevel. Og så kan man slenge vinterkåpa over skjermbrettet, den kåpa som ikke fikk plass i plastposen under senga. Noen har fått utdelt nattbord også, men de må flyttes hvis en seng, båre eller noe annet stort skal trilles forbi. (Brannforskrifter? De gjelder vel ikke i unntakstilstander som her) I fotenden av senga ligger veska, ryggsekken eller hva man nå har med seg av bagasje.


Toalettbesøk:
Selv om man ligger i korridoren, så må man et nødvendig ærend en gang i blant. Egentlig burde alle som en fått lagt inn kateter. Dette er lungeavdelingen, og hovedproblem – dårlig pust og dårlig bevegelseskapasitet. I korridorene på Ahus finnes ingen toaletter, fordi det skal ikke være pasienter her, nemlig. Så derfor må man inn på nærmeste pasientrom for å låne toalettet. Og damer låner hos damer og menn hos menn, greit nok. Men kanskje ikke? Rundt meg var det bare mannerom – og ganske mange meter til nærmeste damerom. Mitt problem, en av grunnene for å bli innlagt, jeg kunne ikke bevege meg stort mange meter. Ja ja, bare å kreke seg av gårde. Nytter ikke å ringe på hjelp, her finnes ingen røde snorer på korridorsengene. Med dårlig pust kan man ikke rope heller. Og bekken midt i korridoren? Ikke tale om! Jeg observerte en litt eldre dame to senger bortenfor meg, hun satt på sengekanten, uten pyjamasbukse, men med stor bleie. Hun spiste frokost. Uverdig.

Natten:
Det er veldig greit å bli dopet litt ned, hvordan skulle man ellers klare å sove i en korridor med fullt lys på, mennesker som traver forbi, pårørende som har en alvorlig syk slektning liggende vis a vis. Men selv med sovetabletter så nytter det ikke alltid, det blir en urolig natt, med veldig mange tanker. Når så en av pasientene på morgenen roter rundt og leter etter mannen sin, som selvfølgelig er hjemme i sitt eget hus, så er liksom situasjonen komplett, som tatt ut av en slags film.

Vask og stell:
En pleier kommer og spør meg om jeg vil vaske og stelle meg litt etter natten? Å ja gjerne det! Men hmm midt i korridoren? Ja ja, bluferdigheter kan man ikke ha i en ”krigssone”. Vaskefat på nattbordet, og vaskeklut, det føles i hvert fall bedre en liten stund selv om det bare blir trynevask.

Rangordning:
Jeg observerte ganske rakst at her var en rangordning som ble overholdt ganske så nøye. De aller sykeste ligger på enerom. De som er litt mindre syk ligger på to-mannsrom. De som er friskest ligger i korridoren der den er trangest. De som er litt mer syk enn de friskeste ligger i korridoren der den er bredest (da blir de ikke skubbet til så ofte). Jeg havnet til slutt i korridoren der det var trangest, og var fornøyd med det, konklusjon, jeg er ikke så syk likevel!!
Det er betryggende å se at alle blir tatt vare på, uansett plassering. Den kvelden jeg lå der, var det en meget syk pasient vis a vis min seng, på enerom selvfølgelig. Alle ressurser ble satt inn der, og ja, betryggende å se at i slike forhold som her, så makter både lege og sykepleiere å gjøre jobben sin aldeles utmerket, og med et øye for alle andre også. Flere ganger var min sykepleier borte hos meg og klappa meg på skulderen og ba om unnskyldning for at jeg ble ”glemt”. Jeg følte meg ikke glemt, men det var veldig strevsomt å ligge der, jeg ble ikke akkurat friskere av det…….og mine medisiner ble veldig, veldig forsinket den kvelden, eller rettere sagt det ble jo natt etter hvert.

Innsparing.
Nå skal jo Helse Øst spare inn mange hundre millioner. Det første de gjør er vel å tømme alle korridorene på Ahus. Det vil vel spare noen kroner. Men hva med oss da? Jeg var lykkelig for at jeg tross alt fikk komme inn og ligge i korridoren. Det kan ikke bli lett for en lege på akuttmottaket å avvise en pasient som trenger hjelp fordi ”noen” har pålagt ”noen” å spare inn hundrevis av millioner.
Jeg så ingen journalister i korridoren, heller ingen fra TV, og i hvert fall ikke noen fra regjeringen. Jeg lurer nå faktisk virkelig på hvordan vår helseminister ville ha trivdes på en korridorplass her? Det var bra at der ikke var noen for å lage reportasje. Den reportasjen er allerede laget, og samfunnet er ferdig med den. Det er ikke plass til dere fra pressen i korridoren! Jeg har skrevet om dette før, du finner det HER, det er vel snart et år siden, har noe blitt bedre? Nei.

Uverdig:
Jeg ser at jeg prøver å lage en liten humoristisk undertone her, men det er bare tull. Jeg gråter når jeg tenker på det synet av den korridoren, de fortvilte pasientene, de uverdige forholdene som nødvendigvis må oppstå. Jeg gråter også når jeg tenker på at dette er så forferdelig galt, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?

Nå er jeg oppgradert, eller er det nedgradert? Ligger på enerom, isolat, influensa, det blir vel et blogginnlegg om det også, når jeg er ferdig med korridorlivet i tankene mine. Jeg har ikke godt av å sitte her og gråte, jeg blir ikke frisk av det.