BARNDOM I NORD

 Bildet er hentet fra: norge.vingar.se

Et av mine barnebarn skulle skrive en oppgave på skolen om myter, og da husket jeg at jeg hadde skrevet ned noen barndomsminner på hjemmesiden vår. Jeg legger ut historien her på bloggen, det kan være godt med litt avveksling fra sykdom, influensa, hoste og ribbein, he he, og heller ”kose” seg med spøkelser og ekkelt nordlys!

Jeg ble født i Mosjøen søndag 29. juni 1947. Det var Sangens og Musikkens Dag og i det hornmusikken passerte hushjørnet  ble jeg født, hjemme i stua som vanlig var på den tiden. Dette husker jeg selvfølgelig ikke, men min mamma har fortalt det. Det rare er at det i grunnen er sang og musikk som har preget hele mitt voksne liv. Ikke som utøver selv, men i miljøet rundt meg, med mann, barn og svigerbarn . Jeg er den yngste jenta i familien, og har tre eldre søstre. Etter meg kom det to gutter, den første døde i en alder av 10 måneder.

Da jeg ble født bodde vi rett under Øyfjellet, i Elvegata. Det var et stort hus, og det var leieboere i deler av 2. etasje. Det var en stor hage rundt huset, med gjerder og port. På den ene siden var gata, og på den andre siden var Vefsna, den store elven mellom oss og Øyfjellet.

Det jeg husker av elva som veldig liten, var at den var skrekkelig farlig, og tok et liv hvert år. Hvis det gikk et år uten at noen druknet, gikk det med to det neste. På den andre siden av denne farlige elven gikk det digre Øyfjellet 814m rett opp. Der raste det innimellom, og det ble fortalt at en gang skulle det rase noe aldeles fryktelig, det fantes spådommer om det, selvfølgelig. Jeg trodde forresten at fjellet var akkurat like bratt på den andre siden, og at der lå Amerika. Stor var min forundring da jeg og en venninne klatret opp Trongskaret i påsketider, i småsko. Oppå fjellet var det nesten flatt bortover. Heldigvis var der andre turgåere der, så vi vandret i samme retning som dem, bortover og ned i Øydalen. På en fjellvegg risset folk inn navnene sine og datoen. Det gjorde vi også, og godt var det, for da vi kom hjem var det ingen som ville tro at vi to småjentene hadde vært på fjelltur, alene, og i småsko. Vår historie ble bekreftet da noen kontrollerte våre underskrifter der oppe. Det er nok fra sånne tilfeller at ordtaket "Lykken er bedre enn forstanden" ble født.

Jeg var nok et engstelig lite barn der opp i nord, tror jeg. I mitt liv her på Østlandet er jeg i hvert fall sjeleglad for at jeg og barna mine, da de var små, kunne unnslippe alle disse forferdelige historiene som var en del av dagliglivet nordpå. For eksempel nordlys, jeg kan ikke fordra nordlys den dag i dag. Det var en SANNHET i min barndom at hvis vi gikk ut på trappa en kveld med nordlys, og viftet med noe hvitt…DA BLE VI BORTE, TATT AV NORDLYSET !!!! Helt sant var det jo også at en gutt hadde gjort dette, og det var bare gummistøvlene som stod igjen på trappa!

Og så alle spøkelsene da, som voksne folk snakket om med den aller største selvfølgelighet og skrekkfryd. Jeg tror forresten det er slik enda nordpå at slike historier farger hverdagen for mange, litt spenning her og der gjør noe med mange!!! Julebukker var også noe skrekkelig skummelt som lurte rundt i mørket, under vinduene, før jul. De var der ene og alene for å lure på oss barna, og se om vi var snille.

Vi flyttet fra Elvegata da jeg var fem år, og vi flyttet på landet. Det var ikke så langt utenfor byen, men vi bodde i et bittelite hus mellom to gårder. Av og til, i sommernetter løp det "flokker" med hester rundt huset vårt. Kanskje det bare var noen få?? Jeg husker det som svære flokker med ville, svære farlige hester.

Jeg måtte gå på en annen skole enn den mine søstre gikk på. De gikk på skolen i byen, og jeg måtte gå på "Sentralskolen", og der var hovedmålet nynorsk. De aller fleste elevene kom med skolebuss fra distriktet rundt Mosjøen. Min første skoledag husker jeg fordi jeg gikk inn på den første og beste bussen da dagen var slutt. Sjåføren kjente selvfølgelig de fleste, og fikk meg av bussen igjen, men jeg syntes det var ganske urettferdig at jeg måtte gå til og fra. Skoleveien kunne være ganske tøff om vinteren, med holke og storm. Da kunne det være vanskelig å holde seg på veien. Det hendte at vi måtte krype bortover. Hvorfor i all verden ble vi ikke hjemme når det var et slikt fryktelig vær??

Vær, ja, i Mosjøen kunne det variere ganske mange grader i løpet av få timer. Det hendte at vi gikk på skolen i 20 minus og "kartankæ" (var ikke det navnet på våre Nesnalobber?) på beina. Da var det ikke noe særlig å vandre hjem i silregn, plussgrader og speilblank is.

Jeg. som de fleste gikk på søndagsskole, i alle fall i en periode. Jeg husker godt hvorfor jeg ikke ville gå dit mer, de løy der. En gang ble vi fortalt at det skulle vel skje at Jesus kunne krype inn i et lite hus som stod på en plate på et bord, og det skulle skje neste gang. Vel, det var selvfølgelig bare tull, men jeg ble så skuffet at jeg husker det fremdeles. Tenk at de voksne kunne lyve slik?? De fant på en unnskyldning som jeg ikke trodde på, så det var det, ikke mer søndagskole for meg.

Det kan vel hende at det dukker opp flere minner her på ”minnesiden” etter hvert.