Jeg ble vettskremt......

Dette er den som står i bokhyllen og kan prate til meg.....

Jeg ble så redd, så utrolig redd.  Jeg våknet plutselig, midt på natta av en høy stemme som messet 

DETTE ER VAKTSENTRALEN, DETTE ER VAKTSENTRALEN.

Det hørtes ut som om denne stemmen var utenfor huset, høyt og metallisk.  Trøste meg så redd jeg ble.  Jeg turde ikke slå på lyset, turde omtrent ikke røre meg.  Sendte en tekstmelding til sønn i underetasjen:  Er du våken?  Intet svar.  Jeg våget meg ut av senga og kikket forsiktig ut, gløtt i gardinen, så ikke noe.  Ikke en sjel.  Stemmen hadde gitt seg nå.

Jeg satte meg på sengekanten, ganske skjelven, og så ringte plutselig telefonen:  Hallo, dette er fra Hjemmesykepleiens nattevakt.  Vi har fått beskjed om at du har utløst din trygghetsalarm.  Er alt i orden med deg?   Ehhh   ja da, sa jeg,  alt i orden her, og var det det jeg hørte, vaktsentralen ja........
Kanskje du har alarmen rundt håndleddet eller rundt halsen, ble det sagt i andre telefon-enden.  Ja det stemmer nok det, jeg har sovnet med alarmen rundt halsen.  HMMMMM    ja ja da virker den jo, beklager så mye.  God natt.

Jeg var fremdeles skjelven, det hadde vært en fryktelig stemme der ute i "rommet", en stemme med ekko, som fra verdensrommet eller noe slikt.  Trygghetsalarmen var ikke i mine tanker i det hele tatt,  Det er så lenge siden den ble installert at jeg har omtrent glemt den.  Og ja hvis jeg trykker på den jeg har rundt halsen så er det noen som kan svare meg i det apparatet som står i bokhyllen.  Og da kan jeg snakke med dem, hvis jeg ikke er besvimt eller noe slikt.  Hvis ingen får kontakt med meg så kommer de hit for å sjekke.  Sånn er det med den saken.

Og det er ganske dumt å legge seg til å sove med den alarmen rundt halsen,..........

Vet i grunnen ikke hva jeg skal mene......

Biblioteket er kjekt å ha.......

Jeg er så trøtt for tiden, kanskje det er en fatigue-periode.  Den trøttheten som følger med og etter kreft, cellegift og strålebehandling.  Det er en trøtthet som ikke kan kontrolleres i det hele tatt.  Det er bare en ting å gjøre og det er å gå og legge seg.

I går så måtte jeg finne senga sånn ca kl 1830.  Våkna så vidt i ellevetiden, fant mine kveldsmedisiner og pyjamas og la meg igjen, sovnet uten problemer.  Forresten leste noen sider i boken også, men det ble ikke mange.

Nå kjenner jeg forsyne meg at trøttheten kommer sigende igjen, men jeg har ikke lyst til det........
Jeg har vært hos legen idag, sjekket CRP og senkning, og må litt opp i kortisondose atter en gang pga av smerter.  Ja ja, håper nå bare jeg slipper det hvetebolleansiktet og rosinøynene.  og så håper jeg jo så klart at det blir mindre smerter.  Det heter jo fra gammelt av at man får ikke mer enn man tåler. Vel vel da tåler jeg vel dette da. Kanskje det hjelper på humøret også, med mer kortison og mindre smerter.  Humøret er ikke helt på topp for tiden......men det kan skyldes snøværet og følelsen av å være innestengt og innelåst.

Vi har stor glede av vår turplanlegging, nordlandstur til våren.  Turen finner du HER, den er så klart lagt ut på reisebloggen, det er der den hører hjemme.  Det som har kommet til siden jeg skrev det innlegget er at vi skal overnatte i rorbu en natt på Træna. en øygruppe lengst vest, i havet.  Og så fant vi ut at det ble veldig langt og lenge å kjøre fra Selbusjøen og til Sørumsand så vi har lagt inn en overnatting på Tynset også.

Det er dyrt med ferie i Norge.  Det hadde blitt mye billigere med en tur til Syden. Hotellovernattinger kommer på ca 8700 for en person.  Det er 8 netter vi skal sove på hotell og lignende.  Alle steder er det med frokost og internett, rekkefølge- prioritet er ikke angitt he he.  Jeg må jo skrive reiseblogginnlegg underveis -  og etterhvert.

Som bildet viser, jeg har mange lånebøker på nattbordet for tiden.  Jan Mehlum er storfavoritt.  Jeg koser meg med tønsbergadvokaten Svend Foyn, hans store hund Hulda og hans datter Mari.  Han er som i de fjorten tidligere bøkene noe på kanten av loven selv om han er advokat.  Men heldigvis, Jan Mehlum han skåner oss for bloddryppende skildringer av ofrene som har blitt drept.  Jeg har problemer med Jo Nesbø, han er altfor detaljert, jeg har ingen planer om å bli kirurg og trenger ikke alle disse beskrivelsene han legger ut i sine bøker.  Men jo Snømannen skal jeg forsøke en gang til, måtte jo legge den bort, orket ikke mer......

Så egentlig kan jeg jo bare være innesnødd så lenge dette boklageret varer, og det er jo en stund.
og blir jeg lei av å lese så er det jo alltids noe strikketøy som ligger her og slenger, småtterier til premuturbabyene på Ahus og gensere til store barn.  Og blir jeg lei av det også så kan jeg rydde i skuffer og skap og kaste saker jeg ikke vil ha med meg inn i ny leilighet.  Nå har de begynt å bygge, så da er det et år til det er ferdig.......

og jeg vet i grunnen ikke hva jeg skal mene om flyktningesituasjonen i Europa.  Dvs jeg vet vel i grunnen det.......og har vel skrevet nok om den saken

Hyperaktiv.........

Dette er ikke et ordentlig facebook-spøkelse, det bare ser slik ut.....

Jeg er hyperaktiv på Facebook, av og til.  Egentlig veldig ofte.  Facebook er min kanal ut i verden, det er linje til mine venner og slektninger, til min familie.  Det er der jeg har kontakt med sønn i Japan og datter i Bergen.  Jo da, bruker Skype også.......

Facebook er min lokal-lokalavis.  Det er der jeg får opplysningene om hva som har skjedd og hva som skal skje.  Det er der jeg leser om konserter, og om andre private tilstelninger.  Det er på facebook jeg ser bilder av mine venner og familie.  Det er der jeg informerer andre om arrangementer som jeg er med på å arrangere.

Lukkede grupper
Noen steder kan jeg få informasjon i lukkede grupper som er bare for oss i familien feks.  Eller jeg får informasjon fra lag og foreninger jeg er med i.  Veldig praktisk.  Jeg kan ikke skjønne at ikke alle bruker denne metoden.  Jeg får også melding om nyheter fra VG, NRK og lokale aviser.

Farlig?
Det er fremdeles noen som tror at Facebook er farlig.  De har ikke oppdaget at man kan låse seg totalt inne i Facebook, og ikke tillate noen å se det som man legger ut.  Alt er opp til en selv.  Man velger sine venner, og godkjenner de forespørslene man selv vil.  Det er veldig mange venneforespørsler jeg ikke godtar.  Hvis jeg ikke kjenner vedkommende så er det ikke noen godkjenning.  I grunnen så trenger man ikke godkjenne en eneste venn på Facebook, men kun bruke siden for å få melding fra andre grupper -  og fra aviser, radio og TV.

Følger
Og så har vi den knappen hos vennene som heter Følger.  Vet du at du kan slå den av og på?   Jo da, hvis vi blir trøtte av vennen vår som legger ut 20 diktbilder hver dag, så kan vi rett og slett trykke på den Følger-knappen på den vennen, og så slipper vi å se på alle disse diktbildene hver eneste dag, eller spillinformasjonen, eller youtube-videoene eller hva det nå måtte være som vi ikke bryr oss om. Jeg er sikker på at det er mange som har trykket på min Følgeknapp i mine mest hyperaktive perioder.........og nå fikk de sannelig et ordentlig tips igjen.

Trykk på følger der oppe og velg Slutt å følge ........Senere kan du gjøre det om igjen, tilbake, hvis du ønsker.

EljosBloggene
Jeg bruker også facebook til å informere om nye blogginnlegg.  Jeg har invitert mange av mine FB-venner til bloggsiden, men det er veldig mange som ikke har takket ja til den invitasjonen.  Det er greit nok det, da vil de ikke lese bloggen min.  Bloggen har sin egen facebook-side for å ikke plage dem som ikke vil lese.  Det hender at jeg legger ut innlegg både her og både der. men som oftest er det bare på bloggsiden det kommer.  Det vil si at de som ikke har godkjent invitasjonen får ikke vite om at der finnes nye innlegg.  Den siden min heter EljosBloggene.  Bare søk etter den, eller trykk på linken  og trykk på LIKER, og vips er du med.  Dette innlegget kommer jeg nok til å legge ut på min egen facebookside også.

Nå har bloggen hatt over 252000 visninger, det er ganske mye det så det er jo mange som vil lese det jeg skriver.  Jeg trenger vel kanskje ikke ha så dårlig samvittighet for å "plage" andre med den.......

Øverste pil peker på Meldinger, der kan du starte med å skrive til noen. Og er det et rødt tall der så er det noen som "snakker" til deg Nederste pil, her dukker samtalen opp etterhvert.

Personlig melding
Det er noe som heter Personlig melding på Facebook, populært kalt PM.  Jeg sender deg en PM heter det, og det betyr at vedkommende sender deg en melding som bare du kan lese.  Det er ikke alle som skjønner dette, det hender at jeg sender meldinger som ikke blir lest eller besvart.  Nå vet jeg ikke helt om det mangler svar fordi mottakeren ikke vil svare, eller kanskje de ikke skjønner at de har fått melding.  Det gikk veldig lenge før jeg skjønte det der med disse meldingene og signalene som befant seg øverst på siden.  Det er øverst på siden du starter en melding eller samtale.  Hvis det står et rødt tall der så er det noen som har forsøkt å påkalle din oppmerksomhet.  Nederst, her dukker samtalen opp etterhvert.  Det er bare å prøve seg fram, det er ikke farlig!!!   ( den meldingen var til en av mine søstre hm hm)  Men.... Plutselig så endrer Facebook på noe og da er det til å lære seg ting på nytt igjen.  Det er bare sunt,  det holder hjernecellene i gang.

Tagging
Det med tagging har jeg heller ikke helt styring og kontroll på.  Det hender det havner noe et sted hvor jeg må godkjenne det for at det skal publiseres på min tidslinje,  Hmmm   ja av og til så oppdager jeg det, men slett ikke alltid.

Likes og Liker
Ja og så har vi dette med LIKES, he he høres ut som en ungdomsgreie.
Det er mange som er usynlige på Facebook, de trykker aldri på den Liker-knappen.  De legger aldri ut noe som helst.  De er facebook-spøkelser rett og slett.  Vi kan jo ane at de er der, for vi kan jo se hvem som er pålogget. Og det er jo helt greit det også, det er veldig lovlig å være spøkelse her.   Tusen takk til alle dere som trykker Liker og gir dere til kjenne og ikke bare er her i all hemmelighet. Det er mange av dere også.  Det hender jeg møter noen som vet det meste om meg, og da blir jeg litt forskrekket, men husker plutselig på at ja visst, jeg har dem jo som facebook-venn men har glemt det fordi de aldri viser seg.........men det er i orden det også.

Skjermbildene jeg har lagt ut kommer fra min pc og da begynner det å bli vanskelig igjen.  Det ser nemlig ikke slik ut på mobilen. Er det noen som har noen gode tips om disse temaene, så skriv inn i kommentarfeltet.  Velg det nederste alternativer og skriv bare inn et navn.  Ja du må vel legge inn mailadresse også men det blir ikke publisert.   Sannelig ikke lett dette her....Men uansett, trykker du på bildene så blir de større og lettere å "lese".  Lykke til!!

Trist.....

Jeg har ryddet i bilder og video.  Nesten alt som ligger på min pc av det slaget er endevendt og sortert. Mye er slettet, mange bilder fortjente ikke sin plass, de var uskarpe og .....
Det er Dropbox og Min sky som virkelig er tatt i bruk nå, og det var på tide.  Jeg har da hørt om hardiskkrasj, hvor alle bilder har gått tapt. Det var jo ikke nødvendig å lagre alle disse vrakene som skulle slettes, derfor en stor jobb.  Er forresten ikke ferdig enda, fordi.....jeg måtte slutte og ta meg sammen.......

Fordi jeg fant ut at noe skjedde i 2014, og i 2015.  I året 2012 tror jeg at jeg hadde fire tusen bilder og video totalt.  Det er ganske mye det. Vi var på farten hele det året, mye skjedde og det var mange reiser og andre småturer, med fotoapparatet med.

Så ble min mann syk, han ble operert for tykktarmskreft i september 2013.  Fra den dagen og til nå så har jeg fotografert omtrent bare håndarbeider.  Han døde i august 2014.  I 2015 var jeg jo på noen turer, Jeg var i Amsterdam og jeg var i Stockholm.  Fotoapparatet var med men ble omtrent ikke brukt.    Året 2015 da ble det 50 bilder, rett og slett bare 50 bilder for hele det året.  Merkelig.  Jeg har ikke vært klar over det før denne sorteringen og sjekkingen av mine bilder.

Det har vært en voldsom følelsesmessig tur disse dagene, med bildene og minnene.  En stor sorg som plutselig kom over meg igjen.  Ja den sorgen har jeg jo alltid med meg, men nå ble den så voldsomt overveldende igjen.  Jeg har mistet turkameraten min, jeg har mistet min venn som jeg delte alle disse opplevelsene med.  Det er ganske fryktelig.  Han var så glad i livet, glad i opplevelser, musikk, god mat og drikke.  Og jeg tenker, hvorfor måtte han bli borte?  Det er nok et spørsmål mange stiller seg om sine egne som blir borte.  Jeg håper at denne gråteperioden min ikke varer så lenge.  Kanskje når jeg er ferdig med alle disse bildene, så vil det roe seg igjen.

Jeg kaster og vraker nok litt for mye, jeg vil nok angre på det siden.  Akkurat nå burde jeg legge bort alt som heter opprydding, men det vil vel kanskje ikke gjøre noen forskjell.  Det blir nok like hardt å ta det fram igjen.

En annen stor "sorg" har vært det at jeg nå bare sitter her og fotograferer håndarbeider.  Men det har endret seg.  Tusen takk til mine nye reisekamerater som vil dra meg med på tur i sommer.  Det er ikke bare enkelt å dra meg med på tur, jeg skal prøve å oppføre meg fint!!  Og kanskje det blir fotografert igjen også.  Jeg gleder meg, og gruer meg litt også, er redd for å bli syk.  Men det er tross alt bedre å bli syk i Norge enn det er å bli syk i Japan og på Lanzarote.  Men slike tanker skal bort før vi drar, jeg skal jo slett ikke bli syk!!

Som alle kan se på dette bildet, bak skyene er himmelen alltid blå.....

Samenes dag, og mobbing

Jeg kom plutselig til å tenke på hendelser i min skoletid på femtitallet.  Ja det var jo selvfølgelig pga den samiske nasjonaldagen at tankene mine begynte å fly både hit og dit.

På min skole, der oppe i nord, så kom det av og til en samegutt i klassen vår.  Han var der bare i korte perioder.  Antagelig var hans familie på flyttefot ettersom han bare var der av og til.  Han var liten og tynn, og skitten var han også.  Han hadde det fryktelig vondt i klassen vår, han ble mobbet stort sett hele tiden.

Det het erting den gangen, mobbing var vel ikke oppfunnet men det var akkurat det samme. Jeg husket plutselig akkurat hvordan han så ut, han hadde et lite tynt og sårt ansikt, med øyne som slett ikke var glade.  Skulle vel bare mangle så slemme som vi var.  Nå tror jeg ikke akkurat at jeg stod først i køen for å slenge stygge ting til ham, men jeg forsvarte ham ikke, og da var jeg jo like ille som de andre.

Kort utgitt av Aune
Fotograf H.A.Amundsen.

Det verste var vel at lærere den gangen ikke refset oss som erta denne samegutten.
Nei, de var faktisk ikke skyldfrie de heller, og var slett ikke snille med ham og andre i den situasjonen.  På den tiden så var det ikke akkurat noe stas å være same.  Denne gutten i klassen vår snakket norsk, men det vi vil kalle gebrokkent norsk i dag.

Senere, noen år etter dette så bodde min søster på en gård hvor samene kom ned fra fjellet for å slakte sine rein.  Der ble hun fortalt at jovisst, hun var da i sameslekta hun også.  De flira og skøye med dette her, hun var en av dem, ble det sagt.  Hmmm   ja da var det jo bare å spørre opphavet om dette stemte, var det noe sameblod i slekta vår?
Svaret var vel som forventet, en absolutt fornektelse.  Det var bare tull, løgn og fanteri, det fantes da ingen samer i slekta vår, sa foreldrene våre, og de ble vel omtrent sinte av dette maset.

Enda flere år gikk, men vi tenkte jo av og til på dette, at disse samene som kom ned fra fjellet var så skråsikre på at vi var en av dem. I vår moderne dataverden så kan vi faktisk finne ut litt av hvert. Slektsforskning, Digitalarkivet, Folketellinger, alt finnes der for den som vil lete, og det vil jo jeg selvfølgelig.

I folketellingene i Digitalarkivet finnes det utrolig mange artige opplysninger.  Vi kan slå opp på en gård vi kjenner navnet på.  Der står det alt sammen, hvem som bodde der, hvor gamle de var, fødselsdato, hva slag profesjon de hadde på gården, husmor, sønn, datter. Der står også hvor mange hester, kyr og andre dyr der fantes på gården.  Og det viktigste for min lille forskning - , etnisitet.  Det stod nemlig anført der om man var same feks.  Det var kanskje viktig på den tiden, at man liksom IKKE var det da.

Denne gården, hvor min oldemor vokste opp, der stod det ganske klart at de, min familie de var ikke var samer.  MEN..........det bodde en samefamilie på gården.  Og da tenkte jeg aha, hvem vet hva som har foregått i høyet på låven der da, kanskje det har vært noe som samene visste om likevel. selv om det ikke var offisielt.   Ha ha, ja man kan jo ha fantasi.......

Jeg legger ved et bilde jeg fant på internett, det kunne ha vært bestefaren min, han ligner veldig, men det er det ikke, det er følgende:

-Reindriftssame fra Grovfjord foran gammen. Postkort. 

--------Foto utlånt av Várdobáiki samisk senter.

Veien nå er jo ikke så lang til bilder og minner fra da jeg fikk låne en nydelig samedrakt. Anledningen var en tilstelning i Nordenfjeldske Forening her på Østlandet hvor vi skulle ha skikkelig temakveld.  Det svever noe i hodet mitt at jeg fikk låne den fordi vi var en av "dem", men husker ikke om det var slik det var.  Året var 1975 og vi serverte krinalefser, tørket kjøtt i kaffen, ost hadde vi vel også som vi slengte oppi kaffekoppen.  Samedrakten var med og vi holdt foredrag om både det ene og det andre. Skikkelig bra kveld var det.  Jeg følte meg veldig fin i denne samedrakten, men ved nærmere ettertanke så kanskje det er nok å bære på slektskapet med Skipper Eli, he he. blandingen blir vel kanskje i drøyeste laget......