Plutselig veldig pasient......

At jeg tilgir mennesker betyr ikke at jeg godtar oppførselen deres eller stoler på dem.  

Jeg tilgir dem for min egen del, så jeg kan slippe taket og gå videre i livet.

Internett og facebook har blitt oppslagsverket for visdomsord.  Det vi før fant i diverse bøker, det dukker opp både hist og her. Det jeg begynner med her har egentlig ikke noe med det å gjøre, som jeg skulle skrive om.  Det var bare det at disse visdomsordene plutselig lå foran meg, og de passet så godt for både den ene og den andre.

Nei det som jeg skulle skrive om nå var at jeg plutselig ble så veldig "syk". Også i min bevissthet, og det føles slett ikke bra...... Her strømmer det inn både hjemmesykepleie og hjemmehjelp.  Nattilsyn  er det også.  Alle sier at de ikke kan forstå at jeg har klart meg uten hjelp så lenge, helt siden Johannes døde for snart ett år siden.

Men jeg har jo fått lov til å være "frisk", dvs ikke blitt plaget av infeksjoner og annet rusk.  Dessverre ble det ikke slik denne sommeren da.  Jeg begynner å komme meg nå, men når man er såpass dårlig at selv en liter vann er for tungt å bære, da er det ikke så veldig sprekt.

Jeg har fått nøkkelboks ute ved døren, dvs at disse tjenestene kan komme seg inn her uten at jeg bistår dem. Hjemmesykepleien er her to ganger pr dag og surrer inn mine ben i kompresjonsbandasjer pga opphovning.  De ordner med mine medisiner også.  Ja og så er de innom om natta så lenge jeg har disse hosteanfallene på natterstid.  Det begynner også å bli bedre nå forresten.

I dag kom hjemmehjelpen, og det var ganske sjokk.  Rett og slett.  I morgen må jeg virkelig ringe rundt og undersøke saker og ting.  Jeg har fått innvilget hjemmehjelp hver tredje uke, i hovedsak skal de vaske gulv og bytte på seng.  Og for dette skal jeg betale kr 2186 pr måned.  Det kan ikke komme på tale.  Jeg må nok heller utvide familie og vennetjenestene eller kanskje frivilligsentralen? Det  er vel noe som heter det også?  Jeg kan ikke sitte her med søppel i benken i tre uker og betale over to tusen for å få det fjernet.  Jeg får jo utført litt mer arbeid enn å fjerne søppel da, men likevel, akkurat det er jo en oppgave som må gjøres oftere enn hver tredje uke.
Klevask kan jeg vel alltids ta hver tredje uke, men det blir en dyr klevask. Det er sikkert mer hjemmehjelpen  kan gjøre, jeg har ikke full oversikt over hva de kan tilby og hvor lenge de kan være her hver tredje uke.  Det var skrekkelig dyrt..............og altfor sjelden.

Ja ja, jeg klarer jo mye selv igjen, når jeg bare har kommet over denne infeksjonen.   Tror jeg, ganske sikkert.  I morgen må jeg tenke tenke................

Engler på Ahus

Engler på Ahus, her er det mange av dem.  Jeg er omgitt av dem hele døgnet.  De pusler og steller og er bare helt utrolige. På bildet her til venstre finner vi Thor sykepleier, og Lillian søster som henter og bringer alt jeg trenger hjemmefra.

Ja jeg sluttet jo tidligere innlegg med at etter Sverigeturen skulle jeg virkelig ta det med ro, ingen undersøkelser, ikke noe stress.  Det ble ikke slik.  Konfirmasjonen i Sverige gikk veldig fint.  Togturen dit var et mareritt.  Når skal jeg lære?

Toget var smekkfullt, det var kokende varmt og da jeg kom inn i togvogna tenkte jeg at Hjelp, her burde jeg hatt surstoff!!.  Det eneste jeg kunne gjøre var å svelge en Vival, lene meg bakover og ikke røre meg før vi var i Stockholm.

Hjemturen ble leiebil, vågde meg ikke på togreise igjen for da var jeg allerede i full gang med en luftveisinfeksjon.

Vel hjemme igjen, legevakta neste, og så Ahus, og her har jeg vel vært siden da.  Lungebetennelse, antibiotika, ikke noe særlig nei.  Jeg kom vel egentlig greit nok over den lungebetennelsen men så ble jeg "forkjølet", snørrete, masse hoste, slett ikke noe bra.  Og det når jeg egentlig skulle ha blitt bra. Jeg prøvde meg på en utreise, var hjemme i en dag og måtte sendes tilbake hit i ambulanse, omtrent uten pust.

Nå ser jeg "lyset" igjen, føler jeg.  Og har fått et håp om at jeg atter en gang skal komme meg på bena.

Lungeavdelingen på Ahus er bare helt utrolig.  Her er det så mange varme, omsorgsfulle, dyktige mennesker.  Man blir så glad i dem alle sammen.  De vet omtrent ikke hva godt de kan gjøre for oss.  Jeg husker jo ikke navn på alle, men de er slik, alle sammen.  De er der, både natt og dag.  Og de oppmuntrer og støtter, ja kommer omtrent med oppmuntrende tilrop når jeg trener (går) i korridoren.

I dag fikk jeg vite at jeg får være her ut uka, rett og slett ha rehabilitering her,  Å gjett om jeg er glad for det.  Det er stress å bytte sted, mye stress.  Nå får jeg enda flere dager å bygge meg opp igjen på.  Og jeg skal benytte dem godt.  Gå og gå, blåse og blåse i min fløyte som hjelper til med å fjerne slim fra lungen. Jo mer som blir fjernet jo bedre blir jeg. Surstoffet er tatt bort i dag.  Det kjennes litt tungt ut, men det skal også bli bedre sier de.

Jeg har slitt med en voldsom depresjon også disse dagene, Det har blitt mye gråting.  Kanskje er det fordi det nå virkelig har gått opp for meg at jeg er alene, Johannes er ikke der, eller her.  Hjemme er det ingen som gjør alle disse små tingene man aldri tenker over. Ingen å snakke med, dvs har jo mye besøk men det blir ikke det samme.  Jeg klarte jo ikke å lage meg frokost engang den dagen jeg var hjemme.  Jeg klarte ikke å lage meg kaffe heller.  Og det var ingen der som kunne hjelpe meg.  Det er vel bare en ektemann som er til stede 24 timer i døgnet.

Jeg fikk Hjemmesykepleie-hjelp og det var jo fint.  Det får jeg når jeg kommer hjem igjen også.  Jeg vil også ha hjemmehjelp.  Det blir nok en ordning.  Og den sorgreaksjonen måtte vel komme til slutt. Men det var tungt.  Hjemme var det mye besøk før vi dro til Sverige, og etterpå også, og det fungerte ikke så veldig bra.  Det ble en del konflikter, mye pga at jeg ble så syk tror jeg, og ikke klarte å melde fra hvor dårlig jeg egentlig var.  Men i en slik situasjon er det viktigere ting enn at omgivelsene og gjestene skal føle seg bra og ivaretatt.  Det finnes ikke overskudd til å tenke på andre når man ikke får puste. Og alle rundt meg ble jo også engstelige og stresset så det var en vond situasjon.

Nå tror jeg og håper inderlig at det har snudd, at jeg er på vei opp igjen.

Takk for at dere hørte på meg og sutringen min.  Jeg gråter ikke i dag.  Tror jeg.

Perfekte foreldre???

Perfekte foreldre, det hadde vært fint det.  Det virker som om dagens unge voksne mener at deres foreldre burde vært omtrent perfekte.  De faktisk forventer det, eller forventet det rettere sagt, disse unge er jo på vei ut i livet.

Og det fine for dem er jo at de kan skylde på sine uperfekte foreldre nesten uansett hva som skjer eller har skjedd.  Jeg leste noen artikler her på internett hvor forfatteren tok fatt i dette.  Han mente at det måtte vel snart være slutt med dette tullet.  De unge får altfor ofte være med på å bestemme fram til ung voksen alder.  De har ingen livserfaring selv om de alle som en tror de er verdensmestere. Mange foreldre tør rett og slett ikke motsi sine tenåringer, de jatter med dem, og holder med dem.  Ingen skal jo få dårlig selvtillit.  Men man får da vel ikke dårlig selvtillit av å tenke gjennom hva som er riktig og galt?  Stille krav, blir det gjort? jo det blir vel det, men da kanskje mer av praktisk art, som rydde, handle vaske, lekser og plenklipping.  Forresten så vet jeg også om familier der de unge stort sett sitter foran sin pc med sine spill.  Og ja, visst kan de bebreide sine foreldre om noen år, bebreide dem at de fikk lov til det.......

Men perfekte forelde burde vel ha perfekte barn?   Var vel ikke urettferdig å forvente det?  Så hvor er de perfekte barna og ungdommen?
Nei verden er nok ikke slik, ingen av oss er perfekte, og vi må alle ta ansvar for egne feil og mangler. Vi kan ikke skylde på våre foreldre.

Det er noen dessverre som kanskje kan det, skylde på sine forelder, -  oppvokst med vold, alkohol, dop, omsorgssvikt, dårlig mat. skitne klær, ingen opplæring i noe som helst.  Ja de finnes.  Men det er ikke dem jeg snakker om her, det er de tilsynelatende perfekte, perfekte foreldre og barn.

Jeg er selv mamma, mormor og farmor.  Jeg vet at jeg har gjort ting jeg nok ville ha gjort annerledes i dag, med mer livserfaring. Men det er ikke lett å være menneske, og det er vanskelig å ta de riktige avgjørelser hver eneste gang noe skal avgjøres.
Min egen mamma, jeg kan ikke huske en eneste ting som jeg kan bebreide henne for i ettertid.  Hun gjorde absolutt ikke noe som jeg kan klandre henne for. Kanskje det var hun, rett og slett som var den perfekte foreldrer?

21. september 2015 er det hundre år siden hun ble født.

Det sorte hullet

Det sorte hullet, det finnes faktisk for meg også.  Jeg har vært i det flere ganger denne våren.  Hver gang har jeg klart å kravle meg opp igjen.  Heldigvis.  Men tankene , ja jeg tenker jo at jeg kanskje en gang blir der nede.  .......nei nei nei får da ikke håpe det.

Det har vært en veldig travel vår.  Jeg har vandret ut og inn på Ahus og Aleris, noe offentlig, noe har jeg betalt selv.  Fastlegen har sendt meg både hit og dit, og mange diagnoser har blitt avkreftet.  Jeg har ikke MS, det er jo superflott,.. Skulle nesten tro det slik jeg stavrer meg avgårde.  MR av hodet kunne vise noen endringer som tydet på MS.  Legen sa at der fantes ikke tegn til noe slikt.  Jeg har vært på nyreavdelingen, den er litt verre stelt med, noen dårlige nyreverdier, men de tror nå at kanskje alle disse endringene son kom fram på MR av hjerne kunne komme av ubehandlet høyt blodtrykk for flere år siden.  Akk ja så lenge det ikke har gjort noe større skade så får det nå bare være som det er.

Jeg var også begynt å se så dårlig, bestilte time hos optiker for nye briller.  Enten nye briller eller ny TV.  det var like før jeg måtte sitte med TV-en på fanget.

Optikerdama avsluttet sin grundige undersøkelse med at nei, jeg kunne ikke få nye briller.  Jeg skulle få rekvisisjon til gråstæroperasjon i stedefor.  OG hva skjer?  Jo jeg knekker fullstendig!!!  Ikke der og da, nei da, holdt meg normal til jeg stod ved frysedisken på ICA, da rant tårene, helt tullete, grå stær, det enkleste av alt!!!   Jeg vet ikke hva som skjedde, tror det var den berømte dråpen, nå er det nok liksom.  Jeg orket ikke flere venterom, undersøkelser, forklaringer alt som hører med.
Også jeg som har vært igjennom så mye de siste årene så skulle beskjeden om at jeg hadde grå stær tippe meg fullstendig overende?   Menneskesinnet er merkelig, ingen tvil om det.

Og det sorte hullet ja, min irritable tarm og min diett.  Jeg har blitt mye bedre, men er ikke helt god, langt ifra.  Og av alle mine diagnoser så er dette den verste, den mest invalidiserende, den mest plagsomme, den mest angstfylte, den verste verste, verste.

Husker ikke om jeg har skrevet om at jeg sendte inn en blodprøve til FedonLindbergklinikken, men jo da gjorde det.  Kosta masse penger.  Fikk svar tilbake, jeg hadde stor reaksjon på mais, mandler, ølgjær.  I grenseområdet med hvete og melkeprodukter.   Leste diett liste og da var det at det svarte hullet åpenbarte seg igjen.  Hva  i alle dager skal jeg spise nå da?  Der og da gav jeg helt opp.  Men heldigvis bare for en stund.  Jeg oppdaget en rubrikk til høyre på den liste jeg fikk tilbake, der stod det om alt jeg KUNNE spise, og det var jo mye godt.  Men det er vanskelig,  Nesten håpløst å gå ut blant andre spisende mennesker og restauranter,  Det ble så altfor mye som skulle utelukkes.  Det enkleste er å holde seg hjemme.

Men har jeg holdt meg hjemme?  Langt ifra, jeg har vært i Amsterdam. på langhelg og konserttur. Spist på restaurant og hatt det ganske så bra.  Hadde med meg masse lovlig mat.  Det eneste minuset var at jeg pådro meg et sår på leggen som det har gått betennelse i.  Og det bringer meg videre til kommende uke:

Kanskje ta forrige uke først forresten, har fått operert mitt høyre øye, på tirsdag 23. juni.  Et stort mirakel, jeg kan lese teksten på tv-en, jeg ser bedre uten briller enn med briller.  Det er magisk. og det var raskt gjort.   Tirsdag 30 juni står det venstre øye for tur.   Men så ramler det inn stress og problemer her da, mandag, i morgen, 29. juni, skal legges inn på Martine Hanssens Hospital pga av altfor mye kortison for min Polymyalgia.  Så hvordan komme seg avgårde til Øyeklinikken dagen etterpå?   Oppholdet på sykehuset ville vare 1-3 dager stod det, Tverrfaglig medisinsk vurdering og medisinsk behandling.  Det første jeg må gjøre er vel å søke om permisjon noen timer på tirsdag da.
Mandag, i morgen kommer familien fra Japan og onsdag kommer familien fra Bergen, og fredag reiser vi alle til konfirmasjon i Stockholm.  Med tog. Ikke alle reiser med tog forresten, noen kjører bil og andre reiser med fly.  Det kan bli en veldig fin familiehelg det der.  Vi skal bo på på Domarudden Fritidsgård.

På sykehuset skal de vel forsøke å finne en ny medisin til meg, men det har de prøvd før, og det de kan tilby kan redusere min lungekapasitet ytterligere.  Et vanskelig valg.

Etter Sverigeturen skal jeg absolutt ikke ha noen avtaler.  Da får jeg masse besøk her hjemme og skal bare sitte her og strikke og kose meg, ingen pasientreiser, ingen utredninger, ingen undersøkelser, ihvertall ikke før i august.  God sommer!!

 

Er melk sunt?

Er melk sunt? Jo for de fleste er det nok det. Men slett ikke for alle, og slett ikke for innvandrere. I melka finnes det noe som kalles Laktose (melkesukker).  Normalt så skal denne laktosen fordøyes i tynntarmen. Hos noen så klarer ikke systemet dette og laktosen vandrer videre ufordøyd til tykktarmen og der vil det bli utløst laktoseintoleranse-symptomer.   Vanligste symptomer hos voksne er mageknip, oppblåsthet og diarè. 

De aller fleste mennesker tåler morsmelk fra fødselen av, det er mye laktose i morsmelk.  Og hør nå bare på dette:

Laktoseintoleranse er den normale tilstand i store deler av verden!!  Sagt med andre ord også, store deler av verden tåler ikke melk i voksen alder.

Det er noen mennesker som er genetisk tilpasset dette med å tåle melk, men det er slett ikke mange på verdensbasis.  De/vi  som bor i Nord-Amerika og Nord-Europa har denne genetiske tilpasningen som gjør at de/vi kan fordøye melk i voksen alder.  I den "etnisk norske" delen av befolkningen er det bare 2-3 prosent som har laktoseintoleranse, og det er jo egentlig ganske lite.  På verdensbasis ser det helt annerledes ut, det er ca 70 - 90 prosent som ikke tåler laktose.

Hva så med alle innvandrere, stakkars dem, blitt hjernevasket med at alle MÅ drikke melk, det er da så sunt.  Det finnes vel kanskje ganske mange skolebarn med melkekartongen og mageknip skulle jeg tro.  Det finnes vel noen av oss som har noen dråper annet blod også, og som kanskje har arvet noe fra noen som har beveget seg over landegrenser.

Man kan finne ut om man har laktoseintoleranse med en blodprøve hos fastlegen, så har man mistanke er det bare å sette i gang.

Mer om laktoseintoleranse   det finner du her.