Ja jeg sluttet jo tidligere innlegg med at etter Sverigeturen skulle jeg virkelig ta det med ro, ingen undersøkelser, ikke noe stress. Det ble ikke slik. Konfirmasjonen i Sverige gikk veldig fint. Togturen dit var et mareritt. Når skal jeg lære?
Toget var smekkfullt, det var kokende varmt og da jeg kom inn i togvogna tenkte jeg at Hjelp, her burde jeg hatt surstoff!!. Det eneste jeg kunne gjøre var å svelge en Vival, lene meg bakover og ikke røre meg før vi var i Stockholm.
Hjemturen ble leiebil, vågde meg ikke på togreise igjen for da var jeg allerede i full gang med en luftveisinfeksjon.
Vel hjemme igjen, legevakta neste, og så Ahus, og her har jeg vel vært siden da. Lungebetennelse, antibiotika, ikke noe særlig nei. Jeg kom vel egentlig greit nok over den lungebetennelsen men så ble jeg "forkjølet", snørrete, masse hoste, slett ikke noe bra. Og det når jeg egentlig skulle ha blitt bra. Jeg prøvde meg på en utreise, var hjemme i en dag og måtte sendes tilbake hit i ambulanse, omtrent uten pust.
Lungeavdelingen på Ahus er bare helt utrolig. Her er det så mange varme, omsorgsfulle, dyktige mennesker. Man blir så glad i dem alle sammen. De vet omtrent ikke hva godt de kan gjøre for oss. Jeg husker jo ikke navn på alle, men de er slik, alle sammen. De er der, både natt og dag. Og de oppmuntrer og støtter, ja kommer omtrent med oppmuntrende tilrop når jeg trener (går) i korridoren.
I dag fikk jeg vite at jeg får være her ut uka, rett og slett ha rehabilitering her, Å gjett om jeg er glad for det. Det er stress å bytte sted, mye stress. Nå får jeg enda flere dager å bygge meg opp igjen på. Og jeg skal benytte dem godt. Gå og gå, blåse og blåse i min fløyte som hjelper til med å fjerne slim fra lungen. Jo mer som blir fjernet jo bedre blir jeg. Surstoffet er tatt bort i dag. Det kjennes litt tungt ut, men det skal også bli bedre sier de.
Jeg har slitt med en voldsom depresjon også disse dagene, Det har blitt mye gråting. Kanskje er det fordi det nå virkelig har gått opp for meg at jeg er alene, Johannes er ikke der, eller her. Hjemme er det ingen som gjør alle disse små tingene man aldri tenker over. Ingen å snakke med, dvs har jo mye besøk men det blir ikke det samme. Jeg klarte jo ikke å lage meg frokost engang den dagen jeg var hjemme. Jeg klarte ikke å lage meg kaffe heller. Og det var ingen der som kunne hjelpe meg. Det er vel bare en ektemann som er til stede 24 timer i døgnet.
Jeg fikk Hjemmesykepleie-hjelp og det var jo fint. Det får jeg når jeg kommer hjem igjen også. Jeg vil også ha hjemmehjelp. Det blir nok en ordning. Og den sorgreaksjonen måtte vel komme til slutt. Men det var tungt. Hjemme var det mye besøk før vi dro til Sverige, og etterpå også, og det fungerte ikke så veldig bra. Det ble en del konflikter, mye pga at jeg ble så syk tror jeg, og ikke klarte å melde fra hvor dårlig jeg egentlig var. Men i en slik situasjon er det viktigere ting enn at omgivelsene og gjestene skal føle seg bra og ivaretatt. Det finnes ikke overskudd til å tenke på andre når man ikke får puste. Og alle rundt meg ble jo også engstelige og stresset så det var en vond situasjon.
Nå tror jeg og håper inderlig at det har snudd, at jeg er på vei opp igjen.
Takk for at dere hørte på meg og sutringen min. Jeg gråter ikke i dag. Tror jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar