Prosjekter

Det er mange prosjekter på gang for tiden. Det som gjør mest av seg med lyd og aktivitet i dag er steinlegging på området fra garasjen/innkjørselen og til trappa. Det blir veldig pent men det er ikke bare for skjønnhetens skyld vi gjør dette. Vi har mer enn en gang ringt 113, og blitt fraktet med ambulanse. Da har det vært et lite problem at båren ikke kunne trilles i ”pukkstein”. Ja ha så da har vi gått fra stolen/senga ut av døra og bort til ambulansen med både hjerteinfarkt og pusteproblemer. Det har jo selvfølgelig gått fint, vi lever jo enda!! Det kan vel likevel være bra å være litt forberedt på dårligere tider og enklere tilgang til ambulanse. I neste uke blir selve innkjørselen asfaltert.

Ellers, ja fikk brev fra legen i dag. Hurra, SR gått ned fra over hundre til 67. Den har vel ikke vært så lav på flere måneder så kanskje vi er på rett vei. CRP var steget litt igjen, fra normal til 34, det var vel kanskje ikke så bra, men ikke så mye at det var noen grunn til bekymring. Blodprosent stabil selv uten jerntabletter. Jeg er fornøyd. Jeg ble ikke innlagt igjen. Det er litt av et prosjekt å komme til hektene igjen etter kreft og kreftbehandling.

I går var jeg i MR-røntgen med korsryggen. Jeg har tidligere vært i vanlig røntgen med hoftene. Alt dette for å sjekke ut smerter av andre årsaker enn Polymyalgia.
MR ble tatt i de nye lokalene til Curato i Lillestrøm. Alt nytt, og radio på ørene. MR bråker jo noe fryktelig, men med P4 på øret så gikk det veldig raskt og greit. Jeg rakk bare to melodier og to innslag mellom melodiene så var jeg ferdig!! Innimellom planla jeg blomsterkrukkene nedover den nye asfalten i innkjørselen vår. Det blir nok en tur til plantasjen igjen etter hvert.

Jeg har investert i flunkende nytt fotoapparat, Canon 600D, med en ekstra zoom, 18 – 200. Det er virkelig morsomt å ta bilder nå selv om mitt bittelille røderosa kamera også skal være med i lomme eller veske. Det nye proffe er ganske stort og tungt, men du verden for noen bilder det blir!!! Det er noen turer som er planlagt i sommer. Først skal vi til Skudeneshavn. Senere er det tur nordover, konfirmantjubileum og Utflytterstevne i nord. Innimellom blir det båt og båt, og litt hjemme også selvfølgelig.

Turene vil jeg skrive om i reisebloggen: http://eljosreise.blogg.no/ - følg med følg med, der også.

Jeg har lært meg noe nytt, legge ut linker til youtube med bilde. Til dette vakre stedet går den første turen vår i sommer.  Alle bildene er våre og tatt med enkle små  pocketcameraer.  Det er gubben som synger om sitt vakre barndomssted hvor han er født og oppvokst.

Frisk ?

Det er bare helt utrolig å føle seg så frisk som jeg gjør nå. Medisineringen for min nye diagnose Polymyalgia Reumathica gjør også pusten min mye bedre.
Nå går jeg rundt i huset her som ingenting. Trappa fra kjelleren gikk jeg nettopp opp uten å tenke over det. Dvs jeg tenkte på det en stund etterpå, at jeg ikke ble noe særlig andpusten!
I dag er det tirsdag, og fredag var jeg hos fastlegen, endelig, for å ta blodprøver. Jeg har ikke fått noen resultater enda, og hvis han ringer i dag og sier at prøvende var dårligere, så sier jeg bare at det tror jeg slett ikke noe på. Og så vil jeg bare trykke på av-knappen! Jeg føler meg så frisk at jeg gjerne kan reise til Japan i morgen den dag…..men nå er nå ikke det nødvendig ettersom vi får besøk fra Japan om en uke.

Jeg har følt meg slik omtrent siden jeg forlot sykehuset. Det er nesten så jeg ikke tør å skrive det en gang. Sist jeg skrev det så ble jeg dårlig igjen. Kanskje jeg ikke skal si det så høyt, kanskje det lønner seg å klage, bare litt, for sikkerhets skyld. Jo da, jeg klarer jo ikke akkurat å gå på mine ben for å handle. Jeg klarer heller ikke så mye husarbeide, vaske vindu for eksempel! Nei da, jeg er jo langt fra frisk (hmmm tror dere at det hjalp?)

Jeg hadde slett ikke lyst å dra til legen, jeg hadde jo blitt direkte lagt inn på sykehuset ved de to siste legebesøkene. I grunnen så har jeg nå mest lyst til å ikke tenke mer sykdom på negativ måte. Jeg vil kose meg med tanken på at hvis jeg kan få lov til å være slik som jeg er i dag, ganske lenge framover, da blir det veldig bra!

Men men men, vi hadde en episode forrige natt, en ekkel episode. Min kjære mann datt om før han nådde tilbake til senga etter et nattlig toalettbesøk. Han rett og slett besvimte og lå på gulvet ved siden av senga. Jeg trodde han falt død om! Gjett om jeg ble redd!! - og så glad da han svarte meg etter noen sekunder. Det var en utrivelig opplevelse. Jeg har aldri sett noen besvime før!! Ett legebesøk i dag konkluderte med blodtrykksfall, alt var i orden. Han hadde nok hatt det litt for travelt i svingene. Men kanskje vi kan be om å få ha det litt kjedelig i en tid framover? Uten noen flere opplevelser på en stund? Les min reiseblogg HER om forrige ukers hendelser.

Vi hadde en nydelig uke ombord i båten i pinsen med det været som kunne konkurrere med Middelhavet.  Jeg håper det blir flere slike uker.  Jeg får så mye god trim ombord.  Båten beveger seg jo hele tiden, selv når jeg bare sitter er det muskler som trimmes, helt fantastisk i grunnen.


Jeg får stadig tilbakemeldinger på at denne bloggen min er nyttig for mange, tusen takk skal dere ha, jeg fortsetter nok en stund til. Jeg er jo slett ikke utskrevet som kreftpasient enda, det tar vel 5 år tror jeg. Jeg gikk forresten glipp av halvårs-kreftkontrollen 4. mai, da var jeg innlagt på sykehuset til masse andre undersøkelser. Det blir nok nødvendig med en telefon for å bli tatt med på lista igjen. Det er vel egentlig ikke nødvendig dette halvåret, jeg ble jo veldig grundig undersøkt da jeg fikk min nye diagnose i begynnelsen av mai.

Jeg er spent på resultatet av alle blodprøvene som ble tatt på fredag……….

Guttebabyer og jentebabyer

Jeg har i grunnen aldri ”feiret” kvinnedagen, 8. mars. Jeg har alltid ment at jeg, som jente, kunne oppnå og bli akkurat det jeg ville selv, uavhengig av kjønn. Kampen om ”oppvasken i heimen” for noen tiår tilbake mente jeg var fullstendig tåpelig. I Norge har vi hatt kvinnelig statsminister, og vi har en kvinnelig tronarving. Jenter er like mye verd som gutter i dette landet vårt, heldigvis, trodde jeg……….

Men så hørte jeg noen rykter, på det sykehuset jeg var innlagt for en stund siden. Der skjer det nemlig saker og ting på fødeavdelingen. Når det blir født en guttebaby blant noen av ”våre nye landsmenn” så møter hele familien opp, det kan bli 15-16 personer. De er lykkelige, bråkete, glade og feirer dette ordentlig med medbragt mat og presanger. Men når det så blir født en jentebaby så er det omtrent ikke besøk en gang, til den nybakte mor og nyfødte barn.

Dette skjer i Norge i år 2012. Vel vel vel, kulturforskjeller har vi i Norge også, til og med for eksempel blant trøndere og østlendinger. Kulturforskjeller blir vi nok aldri ferdig med. Men jeg synes det er så trist for disse små jentene som blir oppdradd på en slik måte at de er mindreverdige.

Det er godt se at det heldigvis ikke er alle, det finnes for eksempel veldig mange utenlandske, dyktige og herlige kvinnelige leger på sykehuset, kvinner som tydelig har sin familieopprinnelse i et land langt fra Norge. Hvordan disse kvinner har det innen familien sin vet vi jo ikke så mye om. Kanskje jeg må begynne å engasjere meg i 8. mars-demonstrasjoner, på vegne av disse norske småjentene som blir så ”dårlig” mottatt i sin egen familie i Norge?

Linken under er fra Saudi Arabia. Jeg har faktisk noen faste blogglesere fra Saudi Arabia, men vet jo selvfølgelig ikke hvem det er. Jeg har også fått med meg at jenteskoler i Pakistan er utsatt for angrep. Det er ille nok at slikt foregår i utlandet, men Norge kan ikke styre i andres land. Når det forgår i Norge derimot - diskriminering pga kjønn, da mener jeg at vi har både rett og plikt til å både kritisere og gripe inn, hvis mulig.

Oppdratt til å adlyde mannen

Lungekreft

Jeg har fått noen kommentarer på at det ikke finnes andre blogger om lungekreft. Jeg har også lett etter slike, uten å finne dem. Første tanken var jo at alle med diagnosen lungekreft er døde. Det er jo en kreftform med dårlige prognoser. Men nå er det snart 3 år siden jeg fikk diagnosen, og jeg lever enda.


Kanskje lungekreftblogger mangler fordi de som får lungekreft er såpass gamle at de ikke akkurat er typiske bloggere. Det finnes veldig mange blogger om brystkreft, fordi den ofte rammer  yngre mennesker.

Jeg har fulgt med noen bloggere i disse årene, og det er så trist, flere av dem er døde nå. De som ikke dør, de slutter bare å blogge. Da kan det jo nesten se ut som om at alle som får kreft, og blogger om det, dør etter noen få år. Heldigvis er det ikke slik, mange lever, og lever godt etter behandling og friskmelding.

Jeg har de fleste leserne mine via kreftforeningen.no. Der var det for en tid tilbake noen spørsmål om disse tingene, skal man slutte med innlegg når man har blitt frisk? Meningen var ganske tydelig, man skal ikke det. Jeg fikk tydelig beskjed om å fortsette, det er oppmuntrende for mange å se at også med den fryktelige diagnosen jeg fikk så er det mulig å ha et godt liv etterpå!

Tanker

Jeg har nettopp vært innlagt på sykehus igjen, og der har det blitt noen spørsmål som har dukket opp. I forbindelse med at legene skal finne ut hva som feiler pasienten, så er det litt av hvert man må tenke igjennom, og her kommer da problemet.


I hverdagen så prøver jeg å ikke tenke på at jeg har vondt her og der, og at det og diverse kanskje ikke fungerer som det skal. Jeg rett og slett fortrenger slikt, for å ikke bli bekymret. Har man hatt kreft så er den STORE tanken i hodet at det kan ha spredd seg til andre steder i kroppen, og da kjenner man etter hele tiden, i verste fall. Min metode er da å fortrenge slikt, forsøke å bagatellisere det, ikke være Hypokonder i særklasse.  Rett og slett gjøre som Tarzan-katten på bildet her, lukke øyne for ubehagelige tanker.

Når man da havner på sykehus og blir intervjuet om alt mulig så kommer problemet, at ting har blitt fortrengt. Når legen spør meg om jeg har hatt vondt i hodet så svarer jeg, nei da, langt i fra, det pleier jeg ikke å ha. Etter legevisitten, når jeg får tenkt meg om og kjenner etter så vet jeg jo at jo visst har jeg hatt vondt i hodet. Det hender jeg våkner av det om morgenen til og med. Hvordan kan jeg da prestere å si til legen at nei da, vondt i hodet nei, det har ikke jeg?

Det er en balansegang dette her, hvor mye skal man tenke på og hvor mye skal man fortrenge? Mange ”vondter” er jo ikke farlig i det hele tatt, det farligste kan vel være å gå rundt og tenke på det hele tiden, og bekymre seg.


Jeg fant et blogginnlegg om tanker, legger ut linken HER, mye å tenke på når det gjelder tanker………