En skinnende dag i dag

Et nyvasket hus, rent i alle kriker og kroker, vinduer pusset, dørkarmer rene. Det skinner på kjøkken og bad, det har skjedd et mirakel her i huset i dag!!

Vi har nå en avtale med en engel som skal komme til oss annenhver uke. Hun er utstyrt med kluter og koster, ajax og klorin, og alt mulig annet. Det er en lettelse så utrolig stor at det er vanskelig å beskrive! Og denne engelen har rukket over hele leiligheten i dag, overalt, helt utrolig!!! Jeg var redd for at hun ville snu i døra i går, da hun var her for å se på tilstanden, men det gikk bra. Hun stupte inn i kaoset i dag og vi fikk en avtale, hurra.

Formen er også bedre, jeg har en ekkel hoste, men ikke annet å vente etter to uker med aircondition. Ellers er alt mye bedre, og jeg er absolutt i stand til å vandre fram og tilbake på gulvet mellom rommene. Når hosten er borte skal det nok bli treningssenteret også, med hjelp av fysioterapaut Robert.

Det var i grunnen veldig greit med den syden-turen, da fikk vi se hvilken tilstand vi egentlig befant oss i, ute i den store verden. Ikke så lett å måle formkurven mellom sofaen og senga i heimen. Jeg var mye dårligere enn jeg var klar over, men depper ikke over det. Johs er heller ikke i form. Nå skal vi bygge oss opp igjen, begge to.

I morgen, søndag, skal vi til søster Lillian og spise fårikål, nam nam!

Nye tider

Det er i grunnen mye å tenke på etter vår første tur til Syden som bevegelseshemmet! Vi er ganske slitne, og jeg har pådradd meg en hoste som antagelig kommer av airconditionbruk. Det var altfor varmt for meg på Rhodos, og det var for slitsom reise. Jeg skal ikke påstå at jeg aldri skal til Syden mer, men turen til Kypros har vi avbestilt. Nå er det å bli kjent med seg selv igjen, og komme til krefter som er førsteprioritet.

Ettersom vi vil komme til å spare penger på å ikke reise, så skal vi bruke penger til vaskehjelp istedefor. Jeg klarer ikke stort i huset, og Johs er sliten. Han har tross alt hatt hjerteinfarkt for ikke så lenge siden, og har mer enn nok med det han klarer å gjøre her.

Men hvis vi må slite oss ut før vaskehjelpa kommer en gang i uka, så er jo litt av vitsen med det også borte? Vi får se hvordan det går.

Jeg pådro meg nok litt angst i Syden, angst for ikke å få puste…..Jeg håper at det går over. Mange dager der nede var det et ork å gå over gulvet, men her hjemme går det mye bedre tross alt, til tross for hoste og vondt i halsen. Det er en bedre luft her, ikke så varmt. 36 grader var i meste laget for meg, og det visste jeg jo på forhånd.

Jeg kjører nå på med forstøveren oftere, hver tredje time står det på medisinpakka, kanskje det gir meg et løft. Jeg pleier ikke å ta pustemedisin så ofte.

Jeg har skrevet reisebrev fra turen, og lagt det ut på Startourreiseforum. 

https://www.startourreiseforum.no/?nid=45178

Det gikk dårlig

men jeg lever og jeg puster, jeg kan bevege meg rundt i rommet, jeg kan legge meg uten hjelp, jeg ligger ikke på sykehus, jeg er heller ikke kvalm akkurat nå. –snart skal jeg i hotellets restaurant og spise middag her på Rhodos. Det er sannelig ikke alle lungekreftpasienter som kan si det samme som jeg kan akkurat nå. Det er nok viktig å fokusere på det viktigste her i livet, jeg lever!

Vår tur til gamlebyen i Rhodos by i går kveld gikk bra, og dårlig. Vi tok en taxi inn til byen, vandret oppover, så på masse rare restauranter og butikker. Jeg var nymedisinert, så det gikk forholdsvis bra. Jeg ble jo andpusten der det bar oppover, men klarte å takle det. Middag ble spist på restaurant Romeo, og vi spiste oss gjennom både hovedrett og dessert. Men så skulle vi hjem, og ettersom det bare gikk nedover trodde jeg at det skulle gå bra, men det gjorde det ikke! Jeg ble fullstendig tom for luft, trodde aldri jeg skulle komme levende fram til taxien men gjorde jo heldigvis det!

Tja hva skjedde da? Kanskje jeg skulle ha tatt ”manuell” pustemedisin sånn halvveis? Jeg hadde jo ikke forstøverapparatet med meg. –det ble veldig mange timer uten medisin, kanskje det var derfor?

Nå etterpå er jeg tung hele tiden, men så er det ekstra varmt i dag da, og jeg er sliten etter i går kveld. Det skjer noe mentalt med meg etter slike episoder, jeg blir redd og engstelig og tør ikke noen ting! Da er det smart å gjenta første kapittel her, noen ganger, så mange ganger som det er nødvendig!

Ny 3 mdrs-kontroll og så av gårde til Rhodos!

Kontroll etter 3 måneder, for andre gang, det er vel nesten med angst man møter fram til røntgen og legetime. Det gikk bra, dvs senkning fremdeles for høy, og blodprosent fremdeles for lav. Ikke noe mystisk på røntgenbilder eller andre undersøkelser, og tillatelse til å reise til Rhodos.

Det var og er ganske skummelt å reise nå, med handicap. Det hender bare rett som det er at jeg går tom for luft. Surstoffopptaket mitt var forresten på 98, så det å fly skulle ikke være noe problem. Det var det heller ikke, det eneste problemet var at jeg var så kvalm hele tiden, og varm matlukt kl 7.00 om morgenen er ikke akkurat noe som gjør kvalmen bedre.

Vi hadde bestilt rullestol på flyplassen, og det fungerte helt fint bortsett fra på flyplassen på Rhodos da, ute av terminalbygningen så måtte vi opp en bakke for å komme til bussen, og med et fryktelig dårlig asfaltdekke, en rullestol og en koffert så måtte vi bare sette fra oss rullestolen og komme oss opp bakken så godt vi kunne. Det var ganske tøft med den varmen som møtte oss, og sliten etter omtrent ingen søvn om natta.

Ellers så går det bra så lenge vi holder oss i ro. Vi skal forsøke oss med taxi til Rhodos by i kveld og spise på en av restaurantene der. Det er litt vanskelig fordi selv om vi spør på forhånd om der finnes kupert terreng, så husker ikke friske folk dette så godt, fordi de legger ikke merke til det, om det er flatt eller litt kupert. Vel vi får se og ta tiden til hjelp. Ellers så er det ikke så lett å plutselig være nødt for å tenke på en annen måte, og ikke klare det man klarte før. I sær når veggen kommer plutselig, midt i fleisen!

KOSTHOLD

Det er ikke lett å spise sunt og fornuftig når man er kvalm, har dårlig appetitt og maten vokser i munnen. Jeg har faktisk, for øyeblikket, gitt opp det med å spise sunt og variert. Fra nå av er det snakk om å spise uansett hva, selv om det blir omtrent bare karbohydrater. Det er nemlig det eneste jeg stort sett orker, eller ikke blir kvalm av: Lyst brød, iskrem, frukt, syltetøy osv osv. slett ikke bra, men bedre det tror jeg enn å sitte å bli kvalm over en skive grovt brød med kjøttpålegg. Jeg kan spise det også, av og til heldigvis, men nå skal jeg spise akkurat det jeg har lyst på. Det er den eneste måten jeg kan få i meg mat tror jeg.

Som motvekt og hjelp for alt dette, så tar jeg en shake med Herbalife ernæringspulver hver morgen, etter frokost. Jeg bruker sjokoladepulveret og blander i litt jordbær, banan eller annen frossen bær. Dette tror jeg hjelper meg ganske mye, og det smaker godt. De dagene jeg slurver, eller ikke har noen blender i nærheten slik at jeg får mikset en shake, så er jeg fullstendig utmattet. Jeg vet ikke om det skyldes ettervirkning av kreftbehandlingen eller mangel på herbalife-shake, men forsøker nå å få tatt den shaken minst en gang pr dag. Den innholder jo alle de vitaminer og mineraler og proteiner som det usle kostholdet mitt mangler.

Som godsaker liker jeg veldig Herbalifes proteinbar, den med sitronsmak. På reklamen står det at dette er et mellommåltid som hjelper til med å gi energi og næring. Og jeg tror vekta øker sånn litt etter litt, veldig sakte men det går oppover.