Det er ganske forvirrende, og jeg håper og tror at det vil gå over. Det er jo slett ikke lett for mine omgivelser, de mennesker jeg omgås, det å kunne forstå og takle dette, men de er tapre og gode.
Så langt har jeg ikke blitt uvenner med noen, men det kan være nære på av og til, når jeg sier ting jeg ikke mener, og er ufattelig stresset og hysterisk.
Jeg får jo fremdeles mine gråtetokter, og det er vel naturlig. Plutselig er jeg der igjen, i sykerommet på Ahus og der ligger Johannes, og jeg når ikke inn til ham. Jeg ser bare at han strever med å få kontakt med meg, men klarer det ikke. Det var slik det var.......og det kommer av og til. Og det gjør så inderlig vondt. Det verste, eller vanskeligste er at dette kommer over meg hvor som helst. Jeg holdt på å knekke fullstendig i treningssalen på fredag, av alle ting. Jeg må faktisk ta meg sammen.
Jeg sover dårlig, våkner i fire-femtiden og da kommer alt over meg igjen. Ikke bare dette med sykdommen og dødsfallet, men alle andre problemer rundt meg, alt kommer da, Morgenangsten kalles det visst. Jeg klarer å ligge til sånn seks, men da kan jeg likegodt stå opp. Dvs noen netter har jeg nå tatt innsovingstablett, for å ta meg inn igjen, og det har virket bra.
Kanskje det hjelper å komme med i en sorggruppe? Eller timer hos psykolog? Eller bare ta tiden til hjelp og la det komme når det kommer?
Jeg vet ikke helt..........men håper veldig at mine omgivelser ikke tror på alt jeg sier for tiden.......
Kjære deg! Tankene mine går spesielt til deg og resten av familien din <3 Sorgen er så uendelig vond å kjenne på, og det tar tid. Det er nok flashbacks du har, og de følelsene er lurt å kjenne på i bearbeidelsesfasen du er inne i.
SvarSlettJeg kjenner flere som har meldt seg inn i en sorggruppe, og de sier at de hadde kjempegodt ut av å være med i en slik gruppe. De oppdaget at de var ikke alene å ha reaksjoner.
Gir deg en kjempestor klem <3 <3 <3
Toril