Trappeseier!!

Trappeseier!! - Jeg vet ikke hvor mange høydemeter det er fra Calle Teide til toppen, men jeg klarte det i hvert fall- Mange innlagte pauser, men med 25% lungekapasitet så er det veldig lovlig å ”pause” underveis til toppen.

Dette hadde jeg ikke klart uten muskler i legger og lår. Nå skal jeg ikke skryte på meg all verdens muskler, men de er i hvert fall ganske mye bedre nå enn da jeg satt i sofaen hele dagen. Trappene her på Agua Marina i fire uker har nok også gjort sitt til at målet mitt ble nådd i dag. Kanskje jeg kan komme meg til Puerto Calero også? Der er det vel ”juvet” som blir den største utfordringen.

Mine tanker går til legen som fortalte meg at det nok dessverre ikke var mulig å bygge muskler med så liten lungekapasitet!! (http://eljos-eljos.blogspot.com/2011/05/skrpelige-greier.html) Jo da, det er mulig sier jeg, og at det er enda mer som er mulig det er jeg helt sikker på………..

Det går mye bedre nå......

En nydelig kveld med utsikt fra terrassen

Nå går alt så mye bedre. Johs gubbe er blitt frisk og er utskrevet fra sykehuset. Hvordan han hadde det der kan dere lese om HER. Vår eldste sønn har tatt med seg jobben og kommet nedover til oss. Det har vært en stor støtte for oss begge. Pasienten var til kontroll på sykehuset sist fredag, og han skal dit en gang til, neste fredag. Da skal han sjekkes igjen, og han får ”attest” på at han trygt kan reise hjem.


Jeg selv har ikke blitt syk, tvert i mot. Jeg går nå trappene her i ett jafs, uten å være nødt for å stoppe på hvert syvende trinn. Formen har blitt merkbart bedre, og jeg har halvert styrken på medisinen i forstøvermaskinen, uten å bli tyngre i pusten av det. Jeg har gått 1- 3 km hver dag, - nesten. Et opphold her nede burde vært på blå resept! Men ja selvfølgelig, det er ikke gjort av seg selv, man må jobbe, jobbe, jobbe for at formen og helsa skal bli bedre. Det er veldig fristende å bare bli sittende, selv her som sola skinner og det er isfrie gater og 20 varmegrader. Da er det godt å ha noen som ”jager” en av gårde og kommer med oppmuntrende tilrop, tusen takk skal dere ha! Det er i hvert fall sikkert at hjemme på denne tiden av året hadde det ikke blitt 1 – 3 km og attpåtil i frisk havluft! Før frokost har jeg også vært flink til å ta en Herbalife-shake, hver eneste dag, balansert måltid, stabilt blodsukker.

Jeg hadde et alvorlig innlegg sist. Jeg har tenkt mye på hvordan dette med reiser hit om vinteren skal bli i framtiden. Jeg klarer mer enn jeg tror, hvis jeg bare klarer å beholde roen og ”lade” innimellom. Det er noen utredninger som gjenstår enda før hele min helsesituasjon er avklart. I slutten av januar skal jeg inn på Ahus til spesialistene i blodsykdommer. Det er noe galt med mine blodverdier, og det har det vært siden jeg fikk cellegift. Jeg føler meg ikke syk av den grunn, tvert i mot, jeg føler meg friskere og friskere. Så inntil noe annet er bevist så har jeg bestemt meg for at dette er ikke noe alvorlig!! En annen bestemmelse er vel også det at vi bestiller og planlegger ikke noen flere turer før dette er ferdig utredet!  Vi har fremdeles fire hele dager her nede før vi skal reise hjem.

Farvel Lanzarote??

Var det drømmen om vinteren i Syden som brast? Det var kanskje det, det føltes i hvert fall slik akkurat da, lørdag kveld og natt til søndag. Tryggheten var borte….…..alt er så mye mye verre i svarte natten, hvorfor det tro?


Johannes begynte å skjelve allerede mens vi ventet på taxi etter lørdagens fest i Nordisk Forening. Han fikk skikkelige frostrier, og det varte minst et par timer. Han begynte å kaste opp, og det minnet veldig uhyggelig om den episoden i Japan da han fikk blodforgiftning. Det kan du lese om HER. Jeg ringte et av de nummerene jeg hadde skrevet opp, fikk kontakt med lege som skulle komme i løpet av 10 min.

Her på Agua Marina er det slik at gatedøren/porten er låst om natta, så jeg måtte ned trapp og opp trapp igjen for å låse opp. Da jeg hadde stått der oppe og venta både lenge og vel ble jeg så urolig for Johs at jeg måtte tilbake til leiligheten for å se til ham. Hans telefon var jo selvfølgelig ikke på hans nattbord, så det nyttet ikke å ringe. Johs skalv ikke fullt så mye lengre, men legen var fremdeles ikke kommet så jeg ringte tilbake. Aha, han hadde ikke funnet noen dør inn til Agua Marina i det hele tatt, og jeg fikk beskjed om å dra opp igjen og stå utenfor og vente!! Ja ja jeg peste meg da av gårde, ned trapper og opp trapper, og utenfor døra fant jeg legen som lurte på om jeg var pasienten!! Var vel ikke rart om han lurte på akkurat det.

Det var en veldig hyggelig lege, men min engelsk er ikke god nok!! Vel vel vi forstod hverandre likevel. Han mente det kunne være en infeksjon av noe slag, feberen var jo fremdeles veldig høy. Johs fikk to sprøyter i baken, en for feber og en for kvalme. Avtale om å komme til klinikken kl 12 neste dag, og Johs sovna. Da var vel klokken cirka tre om natta tenker jeg.

Tilbake på klinikken søndag, Johs måtte videre til et laboratorium for å ta flere prøver på mandag. Etterpå skulle det vurderes antibiotika. Han fikk beskjed om å drikke noe som heter Aquarius!! Ja her kom det første problemet med ”den halte og den blinde” på tur!! Jeg er vel noe handicapped, og hjelperen min er syk, hva gjør man da? Vi fikk da handlet inn diverse etter en av taxi-turene. Butikken er jo rett over gata.

Det hadde vært enklere alt sammen hvis vi hadde reist sammen med noen, eller med et charter-selskap. Nå er vi helt alene og må stole på oss selv. Jeg prøvde å ringe Sjømannskirkens vakttelefon om natta, men det fungerte ikke. Jeg vet ikke hvorfor. Har fått vite etterpå at man kun kan ringe den ved dødsfall og ulykker. Jeg skulle jo bare ha hjelp til å finne en lege midt på natta, og akkurat for meg der og da var det virkelig en krise! Men, jeg klarte det jo selv uansett.

Mandag, og Johs var fremdeles syk, ikke fullt så høy feber, men feber opp mot 38, nok til at han følte seg rett og slett syk. Vi tok taxi til et laboratorium hvor det ble tatt blodprøver og urinprøve. Johannes hadde hostet hele natten, og har hatt vondt i halsen. Resultatet på prøvene skulle komme på tirsdag, de skulle fakses til legen og de ville ringe oss fra legekontoret.

Estefania, hotellsjefen var innom her søndag kveld, litt forstyrret. Noen av gjestene hadde fortalt at legen hadde vært på hotellet her natt til søndag, og at det var Johs som var syk. Hun ble beroliget da hun fikk se at han var jo ikke så aller verst tross alt. Litt ”morsomt” er det jo at dette hotellet er så anonymt her i gata at legen fant det ikke, rett og slett.

Jeg har vel kommet til den konklusjonen, etter mine erfaringer disse tre siste dager, og etter mine nye kunnskaper at vi kan ikke dra hit mer, bare vi to, tror jeg. Jeg er avhengig av hjelp, og når hjelperen min blir syk så er situasjonen veldig ille, faktisk. Casas Heddy er vel eneste muligheten, men nei, det var som å sette en måke i bur. Kjempefint alt sammen der, bortsett fra beliggenheten og muren rundt det hele, og blåsten, og avstandene mellom leiligheter og for eksempel spisesal, egnet seg ikke for lungesyke synes i hvert fall jeg.

Den opprinnelige planen er at vi skal være her til den 19. desember, og jeg ber til høyere makter og alle mine hjelpere at gubben må bli frisk, og at jeg ikke blir syk. Slik hoste og snue har lett for å smitte…….

I går kveld, tirsdag ble Johs lagt inn på sykehuset med lungebetennelse. Det tok omtrent hele dagen, først til legen på Deutsche Britische klinikk. Så taxi til hotellet for å hente passene, så til Hospiten Lanzarote hvor vi ble resten av dagen. Veldig veldig mye venting, røntgen, EKG, blodprøver og mange undersøkelser. Klokka var vel ca 1900 da Johs ble kjørt til en sengepost. Da var diagnosen klar, en liten lungebetennelse, den viste seg på røntgen og ved lytting og ved blodprøver. Nå får han antibiotika rett i armen, det mest effektive for å bli fort frisk igjen. De neste dagene blir nok tilbragt ved sykesengen, med strikketøy og lydbok. Så får vi håpe at medisinen virker og at han blir fort frisk igjen, og at jeg også holder meg frisk.

Jeg får vel også lage en skikkelig reiseblogg etter hvert om hvordan bli syk på Lanzarote, hvordan er bekvemmeligheten på hospiten Lanzarote og hvordan reiseforsikringen fungerer !! Vi må vel også ha et skikkelig evalueringsmøte om vi heretter skal skrinlegge alle utenlandsturer.

Kanskje var det ikke Sydendrømmen som brast, kanskje er dette eksamen? Kanskje vi finner ut at det går veldig godt an å bli syk her også……selv om det føles ikke slik akkurat nå!

Fly og rullestol

For tredje gang, ut på flytur med rullestolbestilling! Jeg var litt spent, men nå er det nå en gang slik heldigvis, at alt blir en vane, og man lærer noe nytt hele tiden. I dårlige stunder så tenker jeg at det er best å holde seg hjemme når man har blitt slik at man trenger hjelp fra ”utenforstående”. I gode stunder så tenker jeg at nei så menn om jeg skal bli sittende hjemme så lenge det er mulig å komme seg rundt.

Å bestille tur til Lanzarote er gjort i en fei, på internett er alle reiser kun et tastetrykk borte, og det går jamen kjapt å trykke på en tast, og glemt er ribbeinsbrudd og sykehusopphold etter hver eneste Sydentur de siste gangene, dvs ALLE gangene etter at jeg har blitt ”syk”, eller skal vi heller si handicapped? Denne gangen, flytur med Norwegian, rullestol, med assistanse ble bestilt for alle flyplasser .

Denne turen til Lanzarote med Norwegian er sammen med alle som skal til Casas Heddy, der var vi i månedskiftet feb/mars. Dvs at det er veldig mange rullestoler som skal organiseres inn og ut av flyet ved avgang og ankomst. På Gardermoen trenger vi ikke assistanse, vi har sønn som hjelper oss med bagasjen, og min mann er fullt i stand til å trille rullestolen med meg helt fram til flydøren.

Da vi reiste med Casas Heddy lærte vi en smart ting: Sikkerhetskontrollen har en egen ”luke” for handicappede med rullestol. Vi slipper den labyrinten med alle menneskene og kan kjøre rett inn, Dvs vi må jo legge opp alt på båndet som vanlig, men der er ingen kø som stresser, og betjeningen var veldig hjelpsom og omtenksom. Veldig smart, og for en gangs skyld så var jeg faktisk litt takknemlig for den ”forbaskede” rullestolen som slett ikke er ”meg”.

OBS OBS, det ble veldig kaldt å stå å vente i den ”glassgangen” før flydøren. Det var så mange i rullestoler og mange som trengte hjelp.. Var nok litt dumt å kaste av seg alle ytterklærne inne på flyplassen og pakke dem ned.

Flyturen gikk for så vidt greit, bortsett fra at jeg skulle gjerne ha sluppet å gå på toalettet. Vi satt på rad 2, og en tur til toalettet og jeg ble fullstendig tom for luft. (jeg har kun en lunge og den har bare ca 25% kapasitet) Ikke bra…..men jeg VET jo at surstoffopptaket mitt er slett ikke dårlig. Så hva kan det da være? Jo det kan være stress. Neste gang, da reiste jeg meg opp og stod lenge og hang i midtgangen pga av do-kø. Resultatet var at jeg kom inn på toalettet i fin form, uten surstoffgjeld. Hmmmm merkelig. På vei ut konfererte jeg litt med flyvertinnen om min bestilling av rullestol ved ankomst. Da var det dokø bak meg, og jeg ble stresset igjen. Men denne gangen tok jeg meg inn igjen veldig fort etter å ha satt meg ned på plassen min. Det kan vel være en kombinasjon av flere ting: stress, lite oksygen i flylufta (pleier de ikke å spare litt på den tro?) og at jeg har sittet i ro så lenge. Alkoholforbruk var på første dotur lik null! På neste tur var det tatt et par-tre slurker med rødvin.

Vel ,vel, vi nærmet oss landing på Lanzarote, og det ble gitt beskjed om at alle som skulle ha rullestol skulle bli sittende til alle de andre var gått ut av flyet. Min mann ble sittende igjen, vi trodde han kunne få følge meg med rullestolliften. Nei da, han ble skysset av gårde til bagasjebåndet, og da var jo alle de andre gått. De mente at det var ikke plass i liften pga alle rullestolene. Det var plenty plass, det kunne vært 10 ektefeller i tillegg til oss i rullestol faktisk, men det gjorde jo ikke så mye, flyplassen på Lanzarote er jo ikke så diger at man kan gå seg bort akkurat. He he det hadde vært verre i New york f eks!

Jeg sa ifra med engang, til disse spanske hjelperne at jeg skulle IKKE til Casas Heddy slik som alle de andre, jeg skulle til bagasjen, finne igjen min mann og så til taxi. Jeg var litt spent på om det ble oppfattet. Selv om det burde stå i alle papirer at jeg var ”utenom” så skal man aldri stole på at alle ledd har fått alle beskjeder.

Det ble en artig runde dette her også, jeg så at beskjeden var oppfattet. Det høres ut som ”kakling” (unnskyld!) når de snakker med hverandre, og de titta bort på meg og pekte og nikket. Det var mange etapper før vi kom fram til bagasjebåndet, og der var ingen mann, men jeg ble trilla ut i full fart. Can you see your husband, spurte min hjelper, og det kunne jeg. Da hadde vi allerede funnet hverandre på telefonen så alt var i orden. Jeg ble kjørt helt fram til taxidøren, no problem!!

Mer om denne turen kan du lese på reisebloggen min: http://eljosreise.blogg.no

Sosiale medier, internett og pc

Sosiale medier kalles det. Noen er veldig motstandere av det. Noen = mennesker over 60 år. Kanskje det er motstandere som er yngre også.


De vet ikke hva de går glipp av. Facebook for eksempel kan gjøres til akkurat det du selv vil. Ingen styrer hvordan du vil innrette din ”fjesbok”. Den kan være åpen for hele verden, eller åpen bare for dine utvalgte. Her kan du legge ut bildealbum som dine utvalgte kan gå inn og se på. Her kan du enkelt sende meldinger til venner og slektninger. Mye enklere og billigere enn på noen annen måte.
Bedre med et brev sier du? Ja men her kan man skrive til hverandre også. Her en kveld poppa det plutselig opp på skjermen min ”Hi Ellen!” , det var min kusine i Australia som jeg har fått kontakt med via facebook. Vi ”prata” en stund før jeg måtte legge meg mens hun på sin kant av kloden skulle starte dagen. Tror du virkelig at hun plutselig hadde satt seg ned for å skrive et brev til meg, en ”fremmed” kusine på andre siden av kloden?

Vi er en veldig stor familie, så stor at det har vært håpløst å følge med alle, før facebook. Nå har vi opprettet en lukket gruppe for familien, der legges det inn gamle bilder, gamle historier, filmer og videoer fra vår barndom og fra eldre tider. Nyere tid er selvsagt med, vi har en deltaker med i Idol som vi heier på, hele slekta. Vi er spredd over hele verden og kontakt er opprettet takket være facebook. Vi har selvsagt lagt ut en dokument også som viser mine besteforeldere med sine barn, tolv i alt. Etter hvert skal vi få inn deres etterkommere også.

Skype er en annen utrolig herlig funksjon. Her kan man ringe opp til de andre som har Skype, med videosamtaler. Og det koster absolutt ingen ting. Vi snakker selvfølgelig med vår sønn i Japan, tenke seg til hva det ville ha kostet med vanlig telefon? Det er veldig kjekt å SE hverandre også!! Med Skype kan vi også ringe til vanlige telefoner, langt billigere takst enn telefon/telefon. Min mann snakker jevnlig med sine brødre som bor på en annen kant av landet. De har en avtale om å være pålogget kl 2000. Det er ikke hver kveld de sitter der, men da titter de innom hvis de har anledning. Koster ikke noe…..

Farmville og den slags, mange er veldig irriterte på slike ”spill” som egentlig ikke er et spill. Da jeg var som sykest hadde jeg min farm i Farmville, og du verden for en nytte den lille applikasjonen gjorde for meg. Jeg gikk inn på farmen min hver dag og matet dyrene og flyttet litt på dem, Kjøpte (gratis selvfølgelig) litt nye ting og ordna med avlinger. Etter å ha frisknet til kan jeg nesten ikke forstå at jeg holdt på med dette, og tusen takk til alle mine som av lojalitet opprettet farmer for at jeg skulle ha noen å kommunisere med. Farmville er helt borte nå for meg, men jeg vet at det kan være nyttig for andre i andre tilfeller.

I forbindelse med cellegiftbehandling havnet jeg ofte på isolat. Aner dere hvor fryktelig det er å ligge på isolat? Der går tiden langsomt, og et sykerom er ikke akkurat så spennende. Jeg synes forresten at isolatrom kunne vært litt spesielle og hyggelig innredet, ikke kalde tomme værelser. Vel vel. Med internett og pc gikk tiden mye fortere. Jeg kunne snakke med hvem jeg ville, og alle mine har jo også Skype slik at vi også kunne SE hverandre, og linjen kunne være åpne i timevis uten at vi sa så mye til hverandre. Det er jo som oftest TV på alle rom nå, men med internett og pc så kunne jeg også velge og vrake i TV-arkiver og se programmer jeg hadde gått glipp av tidligere.

Ja jeg kunne sikkert ha fortsatt enda lengre, med lovprising av Sosiale medier, internett og pc, men jeg gir meg her. Må bare si at jeg synes litt synd i alle disse andre”gamlingene” som ikke vil eller kan ta del i denne nye verden!