Abstinenser

Ja det er virkelig sant, jeg fikk abstinenser. Etter å ha spist smertestillende tabletter siden august 2009, så ble det endelig slutt med det lillejulaften i år 2010. Det er veldig lang tid på til dels sterke medisiner, og med påskrevet advarsel om tilvenning. Morfin rett i blodet var heller ikke uvanlig ved mine innleggelser etter cellegiften.

Legene har trøsta meg hele veien, ikke noe merkelig at jeg hadde sterke smerter, jeg var jo omtrent blitt vrengt på operasjonsbordet, og ribbena fikk seg jo en ekstra smell med brudd i månedskiftet sept./okt. Alt har en ende, heldigvis, lykkelige meg, det har blitt mindre og mindre smerter, og nå i julehelga har det klart seg med en liten paracet i ny og ne ved behov.  Underveis dette året har jeg hele tiden forsøkt å kutte ned på smertestillende, men fant jo ut at smertelindringen var vel så viktig, i første omgang.

Jeg syntest det gikk veldig bra å bare kutte ut Nobligan, som var det siste jeg gikk på. Men her om dagen skjønte jeg det, at jeg hadde faktisk fått abstinenser. Jeg fikk sånne uforklarlige anfall av irritasjon! Helt uten grunn, ble pottesur og rasende. Jeg kunne til og med våkne i 6-tiden om morgenen og være skikkelig sur og sint! Jeg skjønte ikke hvorfor, men selvfølgelig, dette har jeg kjent før, da jeg slutta å røyke for 12 år siden, det var akkurat på samme måte!

Nå er det gått en uke siden jeg slutta, og ”anfallene” dabber av.  Det må brukes noen krefter på dette og, og heldigvis så finnes her både krefter og mot til å komme over det meste! Jeg har bedt mine omgivelser om unnskyldning for mitt ustabile humør. Jeg føler også at jeg har våknet, og det betyr vel at jeg har vært mer eller mindre neddopet tidligere.  All restmedisin er levert tilbake til apoteket, og jeg håper jeg aldri mer får bruk for slike sterke saker.

Godt nyttår til alle dere som sliter med kreften, med behandlingen og med tilværelsen etterpå!

Med taxi til strålebehandlingen

Det er nå faktisk et år siden jeg kjørte inn til Radiumhospitalet fem dager i uka i seks uker for strålebehandling. Selve behandlingen var i grunnen veldig grei nok, men kjøreturen innover var av og til ganske strevsom. Det var mye trafikk, tok lang tid på grunn av trafikken, og det aller verste var hvis jeg fikk en taxi som det lukta røyk inni. Dem fantes det en del av, faktisk. Jeg regner med at sjåførene som røyker kjenner det ikke selv. Men vi som ikke røyker kjenner det veldig veldig godt at det har blitt røyka i en bil. Av og til så gasser det så mye at tårene spretter i øya!

Når man da attpåtil er kvalm, så blir det en lang og fæl tur. Jeg tror ikke det nytter å be om en røykfri taxi, fordi i prinsippet så er alle taxiene røykfri i dag, dvs det røykes ikke inne i bilene så lenge der finnes passasjerer, men det er ikke nok!! Når sjåføren sitter i bilen og røyker, og da ofte med vinduet åpent, alene i bilen, ventende på kunder, så blir bilen infisert av røyk, slik er det bare.

Er det noen mulighet for å gjøre noe med dette? Jeg tror kanskje det er flere enn meg som har blitt plaget ………Kanskje vi alle burde si ifra ?  Kanskje vi burde nevnt det hver gang vi ringte for å bestille taxi?

Lanzarote i februar/mars 2011

Nå har vi bestilt to ukers opphold på Casas Heddy. Dette er et veldig spesielt sted, dvs kanskje ikke så spesielt, men det er tilrettelagt for slike sjuklinger som meg bl a. Vi møter Røde Kors-hjelpere allerede på Gardermoen, de hjelper til med innsjekking og bagasje. Bagasjen vil vi forresten ikke møte før på hotellrommet ved ankomst.

Også denne gangen har vi bestilt rullestol til meg på flyplassen her og på Lanzarote.

Casas Heddy ligger i Puerto Del Carmen på Lanzarote, og vi skal reise sammen med søster og svoger. Svoger er nettopp operert for kreft i urinblæra, og har fått utlagt blære (tror det er det det kalles). På Casas Heddy er det sykepleier på vakt 24 timer i døgnet, og det er 5 min til sykehus hvis det skulle bli nødvendig. Legen kommer en gang i uka. Der finnes fysioterapauter hvis vi trenger behandling, og bassenget ute er varmet opp til 28 grader. Innebassenget er 34 grader. Der finnes masse aktiviteter og trimopplegg, og det blir arrangert turer til forskjellige steder på Lanzarote.

Vi har fått rom på bakkeplan, og det er et stort og flott område med gode muligheter for små turer. Det er internett til alle rom (heldigvis), og oppholdet er med alle måltider. Skal vi på tur på egenhånd en dag så er det mulig å få med seg en lunsjpakke.

Vi må jo selvfølgelig ta en tur ned til fiskehavna, og besøke vårt yndlingshotell der nede, Aqua Marina. Kanskje vi kan bo der neste gang vi kommer. Jeg er spent på om Kolsen og astmaen min blir bedre der nede. Rhodos-turen var jo en glipp, der var det altfor varmt for meg, og jeg ble bare verre av varmen kombinert med airconditionen. På Lanzarote pleier det å være akkurat passe temperatur, kanskje muligens litt kaldt på kveldstid for dem som kun er ute etter som, bad, strand og varme. Men jeg tror at det er aldeles utmerket for oss, og jeg gleder meg stort!!

Hjemmesidene til Casas Heddy finner du her:
http://www.casasheddy.no/

Vi har vært mange ganger på Lanzarote før jeg ble syk, og jeg har skrevet en del reisebrev som ligger på startourreiseforum.no, en link finner du her:
http://www.startourreiseforum.no/?nid=39576

Gangveien til Puerto Calero, den blir nok i tøffeste laget i mitt nye liv.



Kanaripoteter, nam nam



Å jul med din glede og barnlige lyst........

Julaften er over, og jeg tror neppe jeg har spist en julemiddag som har smakt bedre enn den vi hadde her julen 2010. Vi var tre stk, jeg, gubben og Arvid sønn som bor her hjemme for tiden. Julen i fjor var veldig spesiell, jeg ble utskrevet fra sykehuset julaften. Jeg var dårlig og kvalm etter cellegift. Svigersønn hadde laget en strålende julemiddag her, men jeg spiste vel mest for syns skyld og for å holde de andre med selskap. Kanskje det var derfor at middagen i år var så spesielt god, fordi jeg hadde matlyst, var ikke kvalm og hadde smakssansen i orden. (Den var litt ødelagt etter strålebehandlingen). Forrige jul  kunne vi ikke invitere gjester hjem eller gå bort selv pga smittefare med svineinfluensa, vanlig influensa kombinert med dårlig immunforsvar og cellegift. Alle ting ordner seg etter hvert, selv om det tar veldig lang tid, så denne julen ble alt annerledes!

Masse julegodteri var laget i år, og alle syv sorter i boks. Stua pyntet med et lite utvalg av all julepynten vi har. Jeg klarte ikke å sortere ut det jeg ville ha av alle boksene med julepynt, måtte bare ta det som stod fremst i stabelen. Det var i grunnen greit det, da fikk skjebnen råde, og merkelig nok så ble det mest engler i stua i år, og duker og brikker jeg ikke hadde sett på lenge. Slik ble det jo også pyntemessig en noe annerledes jul.

Du verden som vi har spist og kost oss, og et juleselskap har vi hatt også, i går kveld, komlemiddag med dessert og kaker og godteri. I morgen kveld skal vi på Romjulsjazz, neste kveld er vi invitert bort til venner. Nyttårsaften blir hjemme i fred og ro. Neste kalaset vi selv skal ha er 2. januar, da blir det kombinert barnebarnbursdag (barnebarn fra Sverige)og inviterte julegjesteslektninger fra Frankrike som er på besøk på Sørumsand for tiden. Jeg tror kanskje at jeg må lage en ny porsjon med risboller og smågodt til den kvelden ja!

Jeg kan nesten ikke huske at jeg har gledet meg så mye over jul og mat og kaker noen gang som i år, merkelig – eller kanskje ikke? Minuset er jo at vi savner familien fra Bergen og Japan som var her i fjor……skulle så gjerne hatt dem her i år også, når jeg er nogenlunde frisk og opplagt. Men til neste år, da tror jeg de kommer fra Japan i hvert fall!



Litt av smågodtet som ble laget til jul



Julens salongbord

En brikke fra gamle dager dukket plutselig opp, med engler selvfølgelig!

Juletreet står ferdig pyntet på loftet, og avdukes høytidelig hver lillejulaften.  Jenta og gutten er julegaver i år.

Engler her også!

En enkel julelunsj

Vi venter middagsgjester 3. juledag

En artigkar som lyser opp

Velkommen til Romjulsfest

Vi koser oss, 1. juledags formiddag



Frukt er sunt, også i julen



Det er ikke alltid så lett å forstå seg selv.

Jeg fant en blogg hos kreftforeningen.no, skrevet av Ragnhild Eveline,

13. november 2009 fikk hun diagnosen Akutt Myelogen Leukemi (AML) Hun beskriver så utrolig levende og sikkert følelser jeg selv har hatt, og som jeg ikke har klart å sette ord på. Hun skriver om redselen som var tilstede mens det stod på som verst, og redselen for å bli syk igjen. Hun skriver om dem som var fraværende, og skuffelsen og reaksjonen over dette i ettertid. Hun skriver også om gleden, og at hun ikke klarte å glede seg over positive resultater: Hun skriver følgende:

Gleden var vel den jeg slet mest med når jeg var syk, jeg klarte ikke helt å glede meg over at svarene var positive. Overlevelsesinstinkt kanskje, jeg vet ikke. Jeg var ganske så kald inne i skallet mitt. Jeg klarte ikke glede meg over positiv svar, for jeg var så inderlig redd for å ta gleden på forskudd. Hva om jeg slapp skuldrene ned og så brått kom sykdommens neste angrep. Jeg var nok redd for å slippe garden ned. Jeg måtte holde meg sterk og ikke miste fokus på det som var viktig, komme igjennom alle 5 behandlingen. Det første positive svaret fikk vi allerede etter første behandling, men det svaret betydde jo bare at jeg lå godt an da, ikke at jeg var ferdig, jeg hadde jo så vidt begynt. Nå klarer jeg litt å glede meg over positive svar på kontrollene. Jeg føler jeg har hatt hell i uhell, men jeg er fortsatt redd for å ta gleden på forskudd. Hva om det brått skulle snu igjen og jeg har sluppet garden helt ned.

Jeg skjønner hva hun mener, og jeg kunne ikke forstå mine egne reaksjoner på positive meldinger, det var rett og slett, som hun sier, redsel for å ta gleden på forskudd. Jeg strever nok enda med dette, men det gjorde så veldig godt å lese bloggen hennes, og se at andre også har det slik som meg!

Jeg anbefaler alle som har noen i sin nærhet som har eller har hatt kreft om å lese innlegget Back to life, back to reality på denne bloggen,

http://carpediem-tingeling.blogspot.com/2010/09/back-to-life-back-to-reality.html